lørdag 21. september 2013

Kapitlene meg



I går dumpet magasinet Psykisk Helse ned i postkassa mi. Og det skyldes at jeg har et to siders innlegg i denne utgaven, så de sendte meg et eksemplar. Det jeg skriver i innlegget handler mye om kunst og psykisk helse, fasader og retten til et liv med verdier selv om en har dradd på seg en utfordring. I tillegg vises det en del bilder fra min siste utstilling.

Siden jeg regner som ganske sikkert at ikke alle har tilgang til magasinet Psykisk Helse, legger jeg ut teksten her. I magasinet har de kortet den noe ned i forhold til hva jeg opprinnelig skrev, men jeg velger å legge ut opprinnelsen.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Human








It’s all about love  me. 

     Livet byr i blant på utfordringer. Livet byr veldig ofte også på muligheter. Noen ganger kan det være lurt å flytte blikket fra hva utfordringene er, og over på hva vi bruker mulighetene våre til.
     Jeg er mann. Jeg har et navn, jeg heter Bjørn. Jeg er pappa, kjærest, kunstner, over femti år og har ikke verdens beste økonomi. På mange måter er jeg som menn flest, selv om ikke alle har samme yrkesbakgrunn, er over femti eller heter Bjørn.  I det minste har mange menn lignende ramme som meg rundt livet sitt. Og kvinner også. De har mennesker å være glade i, akkurat som jeg har. Et sted å bo, med en tv og en komfyr, kniver og gafler i en skuff og et sted til å oppbevare regninger. Samtidig er vi alle i stand til både å le og gråte, selv om vi ikke alltid tillater oss selv det. Men i tillegg til hva et ganske vanlig liv kan inneholde, har jeg også en uføretrygd. Og Jeg har angst og en form for tilbakevendende depresjoner som har fulgt meg gjennom hele livet. Noen ganger er angsten så sterk og depresjonene så dype og voldsomme at de varer over flere år. År hvor jeg ikke klarer stort annet enn å holde meg i live. Andre ganger kan angsten og min depressive side slå meg ut bare for noen timer, en dag eller en uke. Men slått ut blir jeg. På nytt og på nytt. Slik at jeg ikke makter å fungere slik jeg skulle ønske jeg kunne klare. Så i det minste har jeg én side ved meg som ikke alle andre har, jeg har en psykisk lidelse.
     I Bergen, hvor jeg har bodd siden studietiden, ble det får noen år siden etablert et atelier som fikk navnet Galleri VOX. Og det ble etablert for å gi uføretrygdede kunstnere med en psykisk lidelse som meg selv, en mulighet til å arbeide videre med kunsten sin. Selv har jeg nå arbeidet der i 8 år, 3 dager i uken, i et tempo og på premisser som er kompatible med de utfordringene jeg har. I utgangspunktet er jeg keramiker, men arbeider nå hovedsakelig med maleri.
     Det siste året har jeg hatt som mål å få til en utstilling jeg valgte å kalle ”It’s all about love  me”, og nå er den ferdig. Utstillingen består av ti selvportrett, hvor jeg har satt meg selv inn i roller jeg ikke alltid er like bekvem med å vise fram eller vedkjenne meg. Motivet bak det å lage en slik utstilling, var dels å utforske min egen opplevelse av identitet, i tillegg ønsket jeg å gjøre dette med fasader til et tema. For fasader har vi alle. Vi skiller mellom hva vi vet om oss selv, og hva vi ønsker at andre skal vite.
     Maleriene blir vist som en samlet installasjon, et eget to meter høyt rom i rommet. En hvit, anonym, sirkelformet skulptur i et hvitt galleri, hvor alle motivene vender inn mot senter av sirkelen. Utsiden er kledd i stoff, og framstår som ren og plettfri.
     Hvert av de ti maleriene utstillingen består av har en egen tittel. Som for eksempel ”I min mors kjole”,  ”White trash”, ”Crash test dummy”og ”Tater”.  Ingen av motivene ble valgt for å vise fram sider av meg selv jeg er stolt av. De er ikke et forsøk på forherligelse, slik mange portrett lett kan gi inntrykk av å tendere mot. Men gjennom å male dem, har jeg fått kjenne på sider ved meg selv som jeg kanskje ikke alltid har ønsket å gjøre til tema i mitt daglige liv. Siden et maleri ikke er gjort over natten, har jeg også måttet stå i disse opplevelse over tid. Dag etter dag. Uke etter uke. Og det har gitt meg muligheten til å forstå og akseptere sider ved meg selv. Å forstå og akseptere noe er likevel ikke det samme som å applaudere det, men det gjør det i minste lettere å bære enn det en forsøker å rømme fra.  
     Den hvite yttersiden av installasjonen består av ti, hvite, brukte laken jeg har fått tak i via helsevesenet. Slik de framstår, kunne de like godt ha kommet fra et hotell, men de gjør ikke det. De er bare rene, hvite og plettfrie - som om. Uten umiddelbart å fortelle en annen historie enn akkurat det. Slik vår egen hvite fasade gjerne også forsøker å fortelle en historie uten alt for mange skjemmende flekker, forteller ikke lakenene noe om hvem som har ligget på dem. Hvem som har skreket i smerte, hvor høyt eller hvor lenge. Lakenene skiller ikke mellom hvem som har vært fysisk og hvem som har vært psykisk syk, de forteller ingenting om ensomhet, kjærlighet, nyfødte eller hvem som døde på dem. De er bare helt hvite. Og bryr seg ikke.
      Vi har alle vår historie, som består av det vi vil vise og det vi vil skjule. I min historie finnes det et kapittel om sykdom. En del av det kapitlet handler om hvite laken og et liv med syke lunger, medisiner og sykehusopphold. En annen del av samme kapittel handler om angst og depresjoner med enda flere sykehusopphold. Og uansett hva jeg velger, så er det kapittelet en del av min virkelighet. Til tider ruver det. Og jeg forsøker derfor i blant å skape en illusjon av at det ikke finnes. Slik at det ikke skal overvelde meg, slik at ikke alt skal falle i skyggen av det. Men aller mest for at ingen skal dømme meg på grunn av det, og samtidig kanskje gå glipp av de andre kapitlene som også handler om meg. For det finnes andre kapitler, andre sider ved meg. Slik vi alle er mer enn én side. Å arbeide med utstillingen It’s all about love  me”, har fått meg til å forstå bedre at det ikke er nødvendig å leve i skjul, men at det handler om å ta et valg.  Det har også fått meg til å forstå at det å være synlig ikke handler om å vise fram en hvit fasade, men om å gi fra seg kontroll.
     ”There is a crack in everything, that’s how the light gets in”, synger Leonard Cohen. Og slik er det med min installasjon også.  For det finnes en åpning. Så den som er villig kan gå inn i den, og se på fargene og penselstrøkene og mangfoldet. Mens den som ikke vil, kan stå utenfor og se på de hvite, plettfrie lakenene som tviholder på sin historie. Det finnes altså også her en valgmulighet.
     Det snakkes ofte og høyt om toleranse i vårt samfunn. For eksempel i forhold til annerledes tenkende, politisk retning, religion, psykisk syke og seksuell orientering. Politikere, musikere og andre kunstnere og kjente mennesker står fram med ting de sliter med, og høster kreditt for det.  Men i toleransen, i det å tolerere, legger det seg i blant til en nedlatenhet.  Et ”på tross av”. Og er en vellykket på mange andre felt i livet så betyr kanskje ikke et ”på tross av” all verden, men har du ikke så mye å skilte med så kan et ”på tross av” ende opp med å bli nesten alt som definerer deg. Så kanskje det er på tide at vi begynner å snakke om aksept, der vi til nå har snakket om toleranse.
     Parallelt med at jeg har arbeidet med denne utstillingen, har jeg også skrevet en blogg jeg kaller Vannlandet. Den handler om det å leve med en psykisk lidelse, men mest handler den om hverdag, det å være kunstner, verdier, valgmuligheter, vilje og håp. Besøk meg gjerne, om du vil.

Bjørn

10 kommentarer:

  1. Takk for at du delte artikkelen.
    Den var bra skrevet og ga meg noen tanker.
    Ønsker deg en fin dag

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Løvetann.

      Det er alltid moro å få høre at det jeg skriver ledet til noen tanker.

      Ha en fin mandag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Heisann :)
    I går plukka eg med meg bladet heim. Eg har sett etter artikkelen din ei tid og kjende på ein fin følelse av å vere litt stolt av å kjenne litt til deg.
    Artikkelen er fin. Skulle ynskt dei hadde med den heile og fulle versjonen, som du så flott har lagt ut her, men artikkelen står på gode bein.
    Du er modig, sårbar og sterk.
    Du er naken på eitt vis, samtidig så påkledd.
    Mange av oss viser berre litt av oss sjølve. Du viser mange sider, eit heile. Det er flott!

    Var innom bloggen Mørkerommet i dag, av Englepappaen.Han skriv om spegelen i sitt siste innlegg.Samme tematikk tenkjer eg.

    Lakena dine, som omkransar utsida av utstillinga di, til ein super symbolikk.Både med detdu skriv om alle dei som har lagt på desse lakena, men også som symbol for vår "glatte", perfekte, mest usynlege og ugjennomtrengelege fasade.
    Leonard Cohens setning :”There is a crack in everything, that’s how the light gets in”,er flott og bær håp i seg.

    Eg skulle gjerne sett utstillinga di i "levandelivet", men bur nokre kronglete mil nord for deg :)

    Marieklem med ynskje om ei god helg

    SvarSlett
    Svar
    1. Marie.

      Takk for denne gode tilbakemeldingen. Veldig gøy at du gikk og kjøpte bladet.:)

      Mørkerommet har jeg ikke lest mye på til nå, men tror jeg var innom en gang. Får sjekke det ut igjen kanskje.

      Ha en flott mandag.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Hei Bjørn!

    Flott artikkel, og stiller meg bak ordene dine:

    "Så kanskje det er på tide at vi begynner å snakke om aksept, der vi til nå har snakket om toleranse."

    God helg til deg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Aksept er en bra ting, toleranse også, men de to tingen er likevel ikke helt det samme, føler jeg.

      Sitat fra en film/foredrag jeg lagde en gang, som gikk på kunst, psyke, levd liv og håp:

      Jeg er ikke en ”fargeklatt”, noen får ta til inntekt for et lykksalig skall av toleranse. Jeg er heller ikke et ferdigdefinert kasus med en festlig, kreativ bivirkning, blottet for selvinnsikt og evne til egne valg.
      Men jeg er en kunstner, med angst.

      Ha en flott mandag.:)

      Bjørn

      Slett
  4. God lesning.
    Takk.
    Mormorklem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Annemor.

      Ha en rytmisk begynnelse på uka.:)

      Bjørn

      Slett
  5. Fint å lese Bjørn. Synd jeg ikke fikk sett utstillingen.

    Aksept framfor toleranse, godt poeng.

    Det du skriver om å gi fra seg kontrollen må jeg funderere litt mer på. Gi fra seg - til noen, i så fall hvem? Må tenker litt på dette...

    Ønsker deg en fin mandag -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      I det å bli synlig gjennom å gi fra seg kontroll, tenker jeg ikke at en nødvendigvis gir kontrollen til noen andre, bare at en gir litt slipp på den. Som for eksempel han som ikke kan tråkke på sprekker i asfalten, men velger å gjøre det likevel. Han våger da å møte følelsene sine, men han gir ingen kontroll over til noen andre. Jeg tror at slik er det med synlighet også. Jo mer kontroll en tar over sprekkene i seg selv, jo glattere eller uangripelig framstår en, for seg selv eller for andre. For i det man forsøker å kontrollere det en viser, vil en samtidig skjule noe. Fasadens misjon er jo å dekke over innholdet. Hvilket innhold den er ment å dekke over tror jeg varierer fra menneske til menneske, og de erfaringer en har gjort. Kanskje handler det om psykisk sykdom. Det kan handle om opphav, legning, økonomi, lyter eller ting en har gjort. Valgmulighetene er nærmest uendelige når det kommer til hva folk ønsker å skjule. Men ofte handler det i bunn og grunn om sårbarhet, skam eller motiver en har i livet som en ikke vil vedkjenne seg eller vise fram, tror jeg. I det å skjule et motiv er en inne på manipulasjonens banehalvdel. Så på den måten kan en kanskje si at fasade er en form for manipulasjon også, selv om den gjerne er mer enn det.

      Eller noe i den duren.

      Ha en flott dag.:)

      Bjørn

      Slett