søndag 29. september 2013

I våken tilstand


                                                                                    Tåre vokser



I natt drømte jeg at jeg skrev en historie. Og det siste jeg drømte var at jeg skrev: ” You ate all of me, including my dignity, including my sleep.” Og så våknet jeg, og søndagen var i gang.

I våken tilstand kan jeg ikke se at de drømte engelske ordene gjenspeiler virkeligheten min slik den er i dag, men på den annen side har jeg ikke noen problemer med å huske at virkeligheten min har vært slik i løpet av livet mitt. Både i barndom og i voksenalder.

At det i tillegg lå en melding på telefonen fra kjæresten min da jeg våknet, som sa at hun hadde sovet dårlig i natt, får jeg håpe skyldes tilfeldigheter.

Det hender jeg gråter i drømme. Sånn fullstendig. Helt nede fra magen, slik at hele jeg blir tårer. Et hulk større enn noen grense kan vise til eieskap over. Men det skjer kun i drømme. I våken tilstand kommer tårene stille. De bare siger ut av øynene mine, som om jeg er fylt opp av tårer uten å vite det, og at nesten ingenting skal til før det renner over. Det er derfor jeg kaller meg selv en lettrørt liten faen. Fordi øynene mine så lett renner over. 

Drømmer er merkelige. Noen tror blindt på dem, mens andre ikke forholder seg til dem i det hele tatt, og midt i mellom disse ytterpunktene finnes det alle mulige slags avskygninger. En gang drømte jeg at en kvinne jeg kjente var gravid. Dagen etter skrev jeg et brev til henne, for dette var i brevenes tidsalder, og jeg nevnte drømmen. To dager etter drømmen min ble drømt, åpnet hun brevet. Og da kom hun rett fra legen, som hadde opplyst at hun var gravid.

Sånt kan være tilfeldigheter, og er det antagelig. Det er mye som er tilfeldig. Og noen ganger passer det inn i noe, så vi tror det er noe overnaturlig ved det. Gjerne et budskap. Selv tror jeg ikke så mye på det overnaturlige. Bare litt. Til gjengjeld tror jeg mye på det naturlige. Og da tenker jeg ikke nå på naturen ute, som stein og trær og slikt, men mer på en forståelse av meg selv. Det vil si den jeg er, den jeg ble. Årsaker og sammenhenger. For veldig ofte er det helt naturlig at vi ble den vi ble.

Å forstå sammenhenger, og hvorfor vi ble den vi ble, betyr likevel ikke at vi har rett til å slenge beina på bordet og lene oss tilbake i en sofa myk av uskyld eller full av hjelpeløshetens fargerike puter. For livet vårt består ikke kun av veien vi gikk. Livet vårt består også av hvordan vi forholder oss til veien, og mangfoldet av det vi plukket med oss. For vi har ikke tatt med oss kun gleder, medbør, motstand, overgrep eller andre dårlige erfaringer. 

Noe av det vi plukket med oss virker kanskje ikke like viktig som det vi kan kalle bautaene i livet vårt, eller stupene vi falt utfor, men det er der likevel. Og også små ting betyr noe. Uten at det nødvendigvis må være en diamant av den grunn. Bare tenk på Askeladden. Det er mye som kan komme til nytte. Og noe av det kan være ment å bli spikeren i et byggverk, én blant mange. Men tar vi den bort eller lar være å ta den i bruk, så raser kanskje byggverket en dag, selv om det virker stødig nok for de som står utenfor og ser på. Og om det ikke raser, så må noe annet likevel holde vekten til den spikeren vi utelot. Og blir det for mange slike omplasseringer kan det etter hvert begynne å knirke og verke både her og der av for mye vekt på feil sted. Og da ender vi opp med å leve med en skjevhet.

Det handler ikke kun om hva du har, men hvordan du forholder deg til det du har, tror jeg. I det minste er det ofte slik. På mange felt. Slik at for eksempel tolkingen av en opplevelse kan bli helt forskjellig for to mennesker som opplever det samme.  Og det er det ikke alltid så lett å huske. Så vi forsvarer veldig raskt vår egen opplevelse, og forventer at andre skal se det på samme måte. En som tråkker på en stein kan for eksempel si at nå kan jeg ikke gå lenger, fordi jeg fikk vondt i foten av det. Og så forvente forståelse for det valget som da blir en konsekvens. Men en annen kan kanskje oppleve det annerledes, og si at han eller hun var heldig som tråkket på steinen, fordi den var fin, og aldri ville blitt funnet ellers. Og så blir trangen til å gå videre det primære, for kanskje det vil dukke opp flere fine steiner. Smerten i foten blir da ikke til begrensningen som former livet og opplevelsen av det, men derimot til mulighetene som former livet.

Dette med steinen var selvfølgelig en forenkling av tilværelsen, men likevel opplever jeg selv lignende ting hele tiden; det at folk rundt meg tolker en opplevelse på en annen måte enn meg. Og i blant kommer det overraskende på meg at det er slik, fordi jeg ikke kjenner meg igjen i det som blir beskrevet.  Så da har jeg to valgmuligheter. Jeg kan akseptere at det finnes noen som opplever ting annerledes enn meg og bruke krefter på å få dem til å oppleve ting annerledes og mer riktig utifra mine egne vurderinger, eller jeg kan bruke kreftene på å forstå dem og hvordan de opplever ting. Aller helst bør jeg gjøre litt av begge deler, kanskje. Det vil si finne en balanse. Og akkurat den balansegangen er vanskelig, for vi bærer jo alltid også med oss noe vi ønsker å forsvare. Noe som kan bli utfordret ved en annens måte å oppleve ting på. Kanskje bare opplevelsen av oss selv, hvem vi er, hva vi står for, og hvem vi ønsker å bli oppfattet som.

Jeg tenker at vi alle har rett til vår opplevelse. Men at vi ikke har samme rett til alt opplevelsen fører med seg av valg. For valgene vi tar er en helt annen banehalvdel. Og vi trenger ikke alltid å gå inn i en kamp om retten til å eie tolkningen av en opplevelse, eller retten til å formidle dette eierskapet. Noen ganger er det nok at vi lytter, og aksepterer, og ser den som forteller. Selv om det kan være vanskelig.

Og se der, nå har jeg vel skrevet nok for i dag, så jeg avslutter med en liten tekst jeg kom på nå, og som jeg skrev i en periode av livet mitt hvor jeg klarte enda dårligere å være den jeg ønsket å være enn jeg klarer i dag:


Kontinenter formes, hav blir til

Tyngden av svik i magen, blikk inn i framtidens landskap, der maktesløshet møter beskyldningen som stiller meg til veggs, regnskap kreves over alt som ikke ble satt ord på, og valg ikke lenger kan rettferdiggjøres, ikke bør rettferdiggjøres, ikke får rettferdiggjøres.

Mens dattertårer vokser.


***


Ha en fin dag.

Bjørn








14 kommentarer:

  1. Å lese dine tekster er å havne i tenkeboksen. :)
    Takk skal du ha.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk til deg også, Liv Tove.

      Skal en først havne i en boks er sikkert ikke tenkeboksen det dårligste valget.

      https://www.youtube.com/watch?v=LM8JhvfoqdA

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Godt sagt. Jeg syns det er godt å blitt såpas mye eldre (og klokere) at jeg greier å huske at det finnes mange opplevelser av samme hendelse. Ingen opplever likt. Det har jeg forsøkt å lære mine barn også. Fordi det er så viktig:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det du sier er nok en god ting vi alle burde forsøke å lære våre barn, Ann Judith. Samtidig som vi heller ikke må stjele deres opplevelser, eller minner, fordi vi sitter på egne minner.

      Den lille teksten jeg hadde på slutten av bloggen er fra tiden etter en vanskelig skilsmisse, hvor ikke alt kunne settes ord på og forklares fordi ungene ikke var så gamle. Jeg tenkte likevel den gangen at en dag i framtiden må de få lov til å eie sin egen opplevelse fra denne tiden, og kunne få fortelle meg om det uten at jeg begynner å forsvare meg eller sier at de opplevde eller følte noe feil. Noen ganger handler ting minst like mye om følelser som om fakta. Og det må få lov til å være slik.

      Det finnes også en forskjell mellom barn som spør og barn som formidler. Noen ganger må de få formidle i fred, og vi som tar i mot må nøye oss med å lytte fram til vi blir spurt om noe.

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Jeg får mange assosiasjoner til dette, noen av dem kommer her:

    Når det gjelder drømmer så tenker jeg på det som samtaler med meg selv. Det har jeg til tider hatt stor nytte av.

    Jeg misunner de som kan gråte ordentlig, av en eller annen grunn tenker jeg på det som at kroppen får lettet seg for noe. Jeg er en tilnærmet ikkegråter, og den søvngråten du beskriver, den har jeg ikke vært i nærheten av, tror jeg.

    Askeladden har jeg sans for. Det var en hjelper som sa til meg at jeg var som Askeladden, jeg tok med meg diverse i sekken min, og brukte det på min måte, når jeg trengte det.
    Og i forlengelsen av dette - jeg følger deg et godt stykke på vei i det du skriver om å ha sin egen opplevelse. Jeg tenker på det som avgrensning, og vil nok være forsiktig med å påvirke andre til å se ting på mitt vis. Dele opplevelser og på den måten få gjensidig innspill er noe annet.
    Og som du skriver, hva opplevelsen fører med seg av handlinger i det sosiale rom, det er selvfølgelig noe annet.
    Men jakten på min egen opplevelse, den hegner jeg om. Kanskje er det sånn for oss som har vært for invadert av andres oppfatninger, tidlig i livet?

    Takk for en stimulerende tekst og en svært sterk avslutning -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Så kjekt med så innholdsrik tilbakemelding.:)

      Å gråte litt kan gjøre godt. Men det blir lite siping og hulking på meg også. Så at jeg i blant gråter i søvne føles godt.

      Å være litt Askeladden er nok ikke dumt. Det er mye vi kan bruke av det som befinner seg i grøftekanten av livene våre, om vi bare får øye på det, og så tar oss bryet med å bære det med oss. Skylapper har sine begrensninger, selv om de skaper trygghet også. Eller noe sånt.:)

      Jeg tror det er en god ting å hegne om sin egen opplevelse, som du sier. Men på noen felt er det greit å lytte til andres også. For eksempel når jeg maler, så kan andres opplevelse av bildet jeg holder på med bringe meg videre, om de formidler den til meg og jeg er villig til å lytte. Veldig ofte er et ekstra par øyne positivt for meg, og gir meg aha-opplevelser. Men på den annen side så er det ofte veldig viktig å stå i sin egen opplevelse også, og ikke la seg overtale, manipulere eller gå på akkord med seg selv. Min kommende utstilling som dreier seg om trash-art er et slikt tilfelle, for jeg har få knagger å henge uttrykket og prestasjoner på, det handler ikke om å være flink eller om å gjøre noe riktig. Dermed blir det også vanskelig for andre å skjønne hva jeg holder på med, opplever jeg, og kritikken og rådene deres blir utfordrende for meg å forholde meg til. Kanskje fordi vi mangler et felles utgangspunkt.

      Ha en ypperlig dag.

      Bjørn

      Slett
  4. Fin og klok tekst!

    Jeg drømmer mye og hadde en periode der jeg skrev ned drømmene i en notatbok ved hodeputen. Det sluttet jeg med, det var skremmende det jeg drømte og ikke minst begynte jeg å drømmere rarere og klarere ettersom prosessen gjorde meg mer bevisst.

    Det er spennende å lese det du skriver om drømmer og slikt, for i det siste har jeg vurdert å begynne å skrive ned drømmene igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Stjernekast.

      Så kjekt at du tok turen innom igjen.:)

      Jeg har også forsøkt å notere drømmer, men det fungerte dårlig. Det krevde for mye tiltak på morgenen. Men jeg husker en god del av drømmene likevel. Og for meg er det ofte følelsene jeg opplever i drømmene jeg forsøker å forholde meg til i våken tilstand, det er de som kan si meg noe, føler jeg. Jeg tror ikke så mye på symboler og slikt.

      Det var artig å oppdage musikksiden din. Jeg kommer nok tilbake dit. For de som måtte lesse dette og er interesserte ligger den her:

      http://stjernekastspilleliste.blogspot.no/

      Ha en sprudlende dag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Symboler og det som hører med tror ikke jeg heller på. Å tenke over, skrive ned, legge merke til drømmene sine er for meg bare en måte å bli bedre kjent med seg selv på, rett og slett. Det er jo spennende nok i seg selv, uten at man trenger å slå opp symboler man ser i drømmene.

      Ikveld skal jeg jammen ta med meg en notatbok og legge ved puta!

      Takk for reklamen til musikkbloggen, nå ble jeg glad :-D Mye forskjellig der..

      God kveld og morgendag på deg og dine :-)

      Slett
    3. Da må du ha lykke til med notatene, og tolkningen av drømmene. Tror dette med å huske handler mye om fokus og om trening.

      Ha en fin dag, Stjernekast.:)

      Bjørn

      Slett
  5. En tilværelse er subjektiv. En opplevelse er subjektiv. En oppfatning er subjektiv.
    Noen forsøker å formidle, feil, presse på, sin egen tilværelse sine egne følelser og sine egne oppfatninger på andre.
    Invasjon. Noe invaderer andre menneskers sjel og hode, ubedt og noen ganger høyst uvelkomment og påtrengende.
    Kroppslig invasjon forekommer, også i form av ubedt og påtrengende og i aller høyeste grad uvelkomment.
    Nå kutter jeg tvert, dette fikk meg på feil side. Så dette må jeg velge bort.
    Ikke din feil :)
    Klem :)

    SvarSlett
  6. Se der ja, engasjement er bra.:)

    Ha en flott dag videre.:)

    Bjørn

    SvarSlett