Historien bak Vannlandet

Som den brave leser kanskje har fått med seg, driver undertegnede så smått med akvarier. Det er av den grunn også lett å konkludere med at navnet Vannlandet kan ha noe med dette å gjøre. Noe det på et vis har. Men ikke bare. For navnet brukte jeg først i en relativt lang novelle som handler om en liten gutts oppvekst. Historien er ikke om meg, dette er kun fantasi. Men denne gutten opplever et dødsfall. Ei lita jente han var avstandsforelsket i dør i en ulykke.  Noe som gjør at han lukker seg inne, forsøker å skyve vekk det han føler, men etter hvert føres han inn i en tilstand mellom fantasi og virkelighet han kaller Vannlandet. En tilstand hvor virkeligheten blir mer overkommelig, savn blir til å forstå og vedkjenne seg, og dette med liv og død blir mindre smertefullt.

---

Og kanskje hadde han sovna, kanskje han sov, han visste ikke. Kanskje var han våken. Kanskje var han midt i mellom drøm og virkelighet, han visste virkelig ikke, men plutselig skjedde det noe. Noe som fikk kroppen hans til å nuppe seg i en lang frostri og drepe alle tanker. Viske ut alle bilder. Et vakuum dannet seg i brystet. Akkurat som om hjertet med ett var tomt. Så da muskelen skulle pumpe blodet rundt i kroppen møtte den ikke motstand. Det var bare luft der, og det klappet helt sammen. Og da det åpnet seg sugde det inn ny luft og hele brystet ble et vakuum igjen, et tomrom. En, to, tre - kanskje enda flere ganger - han var ikke sikker, for foran han, liksom ut ifra ingenting, var det noe som materialiserte seg. Det var som å se igjennom flaskebunner, det hele var ganske uklart. Allikevel kunne han tyde det han så, og redselen gikk over og ble erstatta av en større ro enn han noen gang hadde følt:

Selvfølgelig betydde livet noe! Vårt lille sekund på denne kloden betydde noe, og hvor lenge vårt sekund varte var ikke det viktigste. Et sekund er allikevel så kort tid, og alltid langt nok til å romme et helt liv. Tiden er relativ. Vi var der, som et glimt i evigheten, og vi berørte. Det var det som var meningen, hele meningen, å berøre noen og å bli berørt. Bare å være her. Å ha vært innom. Å ha gjort en forskjell. Og han så inn i dette uklare som ga slik ro, og han ble fylt av en overbevisning om at også han berørte, at også Lisbeth hadde følt berøringen. At de hadde noe sammen, selv nå. Selv om han aldri hadde sagt et eneste ord til henne. Det var et bånd der, i mellom dem.

Og i denne tanken, i et lite glimt, så han ansiktet hennes inne i det uklare. Han så det! Han tenkte det ikke, han så det. Han så det lange håret, han så blikket hennes, og det var så godt at hennes øyne også kunne se han, at hun så savnet hans, da han begynte å gråte.


---

Slik ble Vannlandet skapt i mitt hode. Novellen heter Vannlandet og Myrkeheim.  Myrkeheim er motsatsen til Vannlandet. Myrkeheim er ondt og fullt av smerte, og dit vil jeg ikke åpne en dør for deg i dag. I dag slippes du kun inn i Vannlandet.

Jeg synes Vannlandet var en grei tittel på bloggen min, for det inkluderer så mye for meg. Novellen som handler om godt og vondt, kroppen vår  - som også er vårt land – som for det meste består av vann, og akvarieverden min. Men mest fordi bloggen er ment å være et sted som ikke er bastant. Vannlandet er ikke et fjell. Det er ikke ment som et sted for den ene og endelige sannhet, men et sted for å kjenne på forskjellige sannheter.  Et frirom hvor virkeligheten blir mer overkommelig. Min virkelighet. Kanskje også din. Det er et sted jeg kan sortere tanker og følelser og erfaringer og dele dem med noen. Jeg kan se forbi ordene, forbi min egen kobling til hverdag og utfordringer, gleder og sorger, og kan tillate meg selv å gå ut og inn av ånd og materie.  Slik gutten i novellen fikk se forbi sin egen fysiske verden, og erfare at alt ikke er til å ta på.  Noe må også føles. Det å føle den verden en lever i er i mitt hode like viktig med tanke på å orientere seg i den som det å se, berøre eller høre. Det er en sans på linje med andre sanser.  Likevel skyver vi ofte det vi føler bort.

Her i Vannlandet er det lov til å føle. For meg, og eventuelt for deg. Og vi trenger ikke å føle det samme. For slik vi ser verden forskjellig, kan vi også føle ting forskjellig. Men vi føler alle, noe. Å føle noe er ikke tap av manndom eller en bekreftelse på kvinnelighet.  Livene våre handler ikke om Mars og Venus, selv om vi ledes til å tro det. Det handler mer om å ta seg selv på alvor. Akseptere hvem en er, og hvorfor en er slik. Se, kjenne og forstå hele sitt omriss og hele sitt innhold. Og dette er ikke kjønnsavhengig. Det som handler om kjønn i vårt forhold til egne følelser tror jeg handler mer om kjønnsROLLER, og det er en annen ting enn kjønn. Roller er noe vi læres, noe vi tilegner oss eller presses inn i. Om en skulle definere et teoretisk mulig, fullendt menneske, ville det i mitt hode ikke være det aller mest maskuline eller aller mest feminine. Det som er aller mest eller minst kan aldri bli noe annet enn det som ligger i ytterkantene.  Og ytterkantene verner ikke om helheten. Om det finnes et fullendt menneske må det være når mennesket er i balanse mellom maskulint og feminint, når det er plass til begge deler. Yin og yang, svart og hvitt. Myk nok til å bøye seg som sivet i vinden, men likevel sterk nok til å stå oppreist.

Jeg startet dagens blogg med en intensjon om å skrive om akvariene mine. Som nå har gått fra seks til åtte i antall. Jeg hadde også tenkt å gi bloggen i dag tittelen Nerdealarm, siden dette med tanker og erfaringer rundt hobbyen min kanskje kan betegnes som en smule nerdete.  Men slik ble det ikke. I stedet ble det noen tanker rundt livet og døden. Det betyr at ikke alt alltid blir slik vi tror. Men noe blir det uansett. Hva det blir, er kanskje mye opp til oss selv. Valg vi tar, veier vi går. Muligheter vi ser.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Torn