Substans og tåke

Det er noen dager siden jeg sist skrev på Vannlandet, men sånn er det i blant. Livet er mer enn blogger. Likevel, i dag har jeg tid, for det står ikke så mye på tapetet. I hvert fall ikke før i kveld, da er kjæresten og jeg bedt i middag. Før det vil tiden bli brukt på mer hjemlige sysler, inklusive mine seks akvarier. Som kanskje om ikke altfor lenge vil øke i antall og bli til åtte. For jeg planlegger å sette opp et par nye rekekar. Jepp, det handler ikke bare om fisk i min vannverden. Jeg har reker også, biereker. De trenger ikke så mye plass, kun et lite nanokar. Her er et fantastisk eksempel på hva det går an å gjøre om plassen er liten, dette er 14 liter.

Fra før har jeg et nanokar på førti liter. Det er heller ikke så mye. De to nye karene jeg planlegger å sette opp er enda mindre, under tretti liter hver, men det holder i massevis. Selv om jo mindre kar, jo vanskeligere å få ting til, med tanke på vannkvaliteter og stabilitet. Og dårlige vannkvaliteter = død. Tanken er å bruke de nye akvariene til å avle litt systematisk på rekene mine. Ikke la alle ha seg med alle helt uhemma. Og da trenger jeg muligheter til å skille de fineste individene fra de som ikke er fullt så fine. For slikt graderes. Akkurat som med hunder, og mennesker, så finnes det graderinger. Og så må jeg forsøke å gi dem alle livsvilkår som gjør at de trives. Og akkurat det er litt utfordrende med hensyn til biereker, som er typen jeg satser på. De krever litt ekstra. Blant annet at jeg leser meg opp på temaet og snakker med andre som har samme hobbyen. Så i dag har jeg for eksempel vært på et nettforum og lagt ut et spørsmål angående om jeg kan bruke kalk beregnet på fugler til rekene mine. For rekene må ha kalk til skallene sine. De skifter skall etter hvert som de vokser.  Så slik er det i nerdeverden min. For et herlig sted å være.

Tidligere denne uken skrev jeg noe jeg skal forsøke å få inn i magasinet Psykisk helse. For jo, jeg er opptatt av åpenhet rundt dette med psykiske lidelser, siden angsten min faller inn under en slik betegnelse. Men selv om jeg har en sykdom har jeg likevel ikke lyst til å leve i skyggen av livet og samfunnet, eller føle at jeg ikke er bra nok, slik at jeg må skjule en stor del av meg. Det at jeg sliter med angst betyr at jeg er psykisk syk, det kan jeg ikke løpe fra. Slik er det, og slik blir det. Alt har sitt eget ord, eller sitt navn. Jeg er mann, og heter Bjørn. En sofa er et møbel. En reke er et dyr. Angst er en psykisk lidelse. Verken mer eller mindre. I tillegg er angst en utfordring. Jeg tror at i lengden vil utfordringen bli mindre om jeg slipper å skjule angsten min i tillegg til å ha den. Det vil si slippe å leve som en annen enn jeg egentlig er. Og mindre utfordringer gir meg muligheten til å bruke krefter der jeg virkelig trenger dem, eller ønsker å bruke dem. Kanskje på noe kreativt, noe som åpner opp mer enn å lukke inne. Men, selv om jeg er for åpenhet, så synes jeg likevel i enkelte situasjoner at det er enklere å fortelle at jeg er hobbyakvarist, enn at jeg har en psykisk lidelse, og enda lettere å snakke om været eller naboen. Heldigvis trenger ikke alt å være enkelt for at en skal velge det.

Jeg tror ikke en slik opplevelse av å ville ty til det letteste er noe unikt ved meg. Det er nok flere som kjenner at det stritter litt i mot både her og der når det kommer til å vise psyk-siden sin. Så noen gjør det ikke en gang overfor sine aller nærmeste. Slik noen kanskje heller ikke viser hva de lever med og føler på andre områder i livet. Det kaller jeg å vike unna. Klamre seg til fasaden. Hva hver enkelt i lengden oppnår ved det, vet jeg ikke, men det kan være så mangt. Både positivt og negativt, egentlig. Men om jeg ikke vet, så kan jeg likevel tro noe, og jeg tror at det for noen handler om å strekke seg etter en illusjon. En illusjon knyttet opp mot det å framstå eller være noe mer eller bedre enn en er. Og når jeg kjenner etter akkurat her og nå, så kjenner jeg at det ikke føles greit å skulle være en illusjon. Jeg kjenner at noe med en fast substans føles som et langt bedre alternativ med hensyn til å være.  Noe synlig og troverdig, og ikke kun tåke. Tåke og illusjoner er vanskelig å få grep om.

For noen dager siden snakket jeg med en bekjent. Hun åpnet opp for å prate med meg om ting hun ikke hadde gjort til tema tidligere, og jeg kjente at det var godt. Hun ble tydeligere for meg, og jeg følte jeg kom nærmere henne. Hun fortalte blant annet at hun hadde hatt en fin telefonsamtale med sin gamle mor. De hadde snakket om hennes far, som døde for et år siden. Og hun fortalte meg at denne samtalen med moren åpnet opp for noe nytt. Noe om å dele sorgen, og ikke bære hele vekten alene. For fram til da hadde de ikke grått sammen. Og slik jeg forsto det, så handlet sperren for en slik deling blant annet om å verne moren. Ikke gi henne enda mer sorg enn sin egen å forholde seg til, hun hadde jo nok, stakkars gamle krok. Så dette var første gang de virkelig delte det de begge kjente på. Tidligere hadde de kun delt det å være en som sørget, ikke selve sorgen. Og hun sa at det hadde gjort godt at moren åpnet opp for det hun følte.

Jeg tenker at det for datteren også handlet om at da moren åpnet opp, så slapp samtidig hun selv inn. Og jeg tenker at moren antagelig kan ha opplevd noe tilsvarende.  Så kanskje det ikke alltid er så viktig, eller så riktig, å gjemme det en føler og tenker inne i seg selv. Enten en gjør det for å skåne noen andre, eller en gjør det for å skjerme seg selv. Uten at vi velger å åpne opp, vil det bli vanskelig å slippe noen inn. Og eneste gevinsten vi sitter igjen med er opplevelsen av kontroll. En kontroll som ofte ikke er så reell som vi tror, men mer et jag, en flukt eller en dør mot ensomhet. Og kanskje det for noen handler mer om skam og egen sårbarhet enn om hensyn.

Morgenen har kravlet seg mot formiddag. Ute tordner det. Og regner i bøttevis. Inne er det mer behagelig. Med en grei nok temperatur til å gå barbent inn i dagen. For selv om jeg lever i mitt lille Vannland, så gjør det meg ikke frossen å gå barbent i det.  

Kaffekoppen er tom, frokosten spist. Så det er vel på tide å lette på ræva og får gjort noe annet enn å slite stolen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I watched from my window, allways felt I was outside, looking in on you