søndag 11. august 2013

Skam

                                                                                                   

                                                                                            Foto, Marita




”Jeg skammer meg over gråten”, kan en lese på bloggen ”Bak fasaden”. Og det utsagnet kan nok flere relatere seg til. Selv om skammen kanskje ofte er koblet opp også mot noe annet enn selve gråten, og at dette noe kan være forskjellig for hver enkelt. Ett eksempel på hva skam kan være koblet opp mot er opplevelsen av å miste kontroll. Og koblet til kontroll igjen finner vi gjerne sårbarhet. I sårbarheten vår finner skammen gode vekstvilkår.

Selv gråter jeg ikke ofte. Men det kan skje. Og det er mer skamfullt å gråte sammen med noen enn om jeg er alene. Hvem jeg er sammen med spiller også en rolle. Og hva jeg gråter over. Om noen dør er det greit for meg å gråte. Om jeg er trist over noe jeg ikke helt vet hva er blir det verre. Og enda verre om noen skulle si et eller annet som sårer meg. For slikt gråter en helst ikke over så noen ser det.

Slik er det med tårer. Noen er lov, andre ikke. Mens om jeg ler kan jeg til og med gjøre det ute på gata uten at det nødvendigvis affiserer meg nevneverdig. Hva jeg ler av er heller ikke så viktig, det er nok at det er morsomt. En kan til og med le når noen slår seg, og komme unna med det uten å tape ansikt. Så dette med latter er langt lettere å forholde seg til enn tårer.

Det har ikke alltid vært slik at det var et skille mellom gråt og latter i livene våre. For alle har vi vært små barn, og som små barn både gråter og ler en uten å ta stilling til det. Det vil si når følelsene våre finner det naturlig. Men ved ett eller annet punkt i livet vårt skapes det en skam, som gjør at vi begynner å holde tårene tilbake, og finner det formålstjenelig og ikke vise hva vi føler, eller hvor sterkt vi føler det.

Et barn kan si ”jeg er glad i deg” og så gi deg en klem, uten at det er en big deal. I tenårene stopper også dette litt opp, og en blir mer gjerrig på kjærlighetserklæringene. Det samme gjelder for andre følelser. Som for eksempel sinne. Og etter hvert kan sinne bli en forbudt følelse.

Forbudte følelser er ikke borte selv om vi forsøker å skjule dem.  De er der, på linje med alt annet en forsøker å gjemme for andre bak en eller annen fasade. Eller for seg selv, for den saks skyld. Ett område hvor vi er gjerne blir ganske tilbakeholdne med sannheten om oss selv er på det seksuelle området. Enten det dreier seg om legning, adferd, fetisjer eller vårt forhold til egen kropp. Er det et område hvor skammen finner lett feste, så må det være når det kommer til kroppen vår. Og vi bruker gjerne lang tid på både å finne ut av hvem vi er, forholde oss til hvordan vi ser ut, hva vi ønsker og liker eller ikke liker, og å akseptere sider i oss som ikke er helt A4.

Men én ting er å akseptere seg selv, en annen er å inkludere andre i denne siden ved livet vårt. Det er derfor det finnes såkalte skaphomser, for eksempel. Eller menn som kler seg i sin kones klær når hun er på besøk hos sin søster. Det finnes kvinner som fantaserer om å bli gjenstand for kraft og dominans på grensen mot vold, eller være dominant selv. Det er nesten ikke grenser for hvor varierte vi kan være når det kommer til seksualitet. Folk tenner på sko og å tråkke på insekter. De tenner på mat og klær og nesten hva som helst. De tenner på menn eller kvinner eller begge deler. Og mye av dette er i blant skambelagt. Enda mer enn tårer kanskje.

Om en lever med skambelagte områder som en god chunk av hverdagen en ikke ønsker å vise eller vedkjenne seg, så er konsekvensen ofte ei maske, tror jeg. Og knyttet til masker dingler navigeringens kunst. Det å holde balansen, leve bak en fasade en tror kan være forenlig med hva venner, kollegaer og familie tenker og føler, ikke gå på skjær som dukker opp, holde tungen rett i munnen så en ikke forsnakker seg, mens en forsøke å late som ingenting om temaet skulle dukke opp på en eller annen måte. 

Til og med overfor sin egen Kjære kan en forsøke å skjule ting knyttet til tårer, sårbarhet, skam eller seksualitet. Hva en tjener på det i det lange løp går det sikkert an å si noe om, selv om det gjerne ville vært langt lettere å lage ei liste over hva en mister. Det aller enkleste er å si at en mister seg selv. Om du vil kan du lage deg din egen liste over forbudte følelser du eier, med et underpunkt for hva du tjener på å undertrykke dem, og hva du eventuelt mister i tillegg til deg selv. Eller du kan gjøre noe helt annet. Tørke støv eller vaske bilen, for eksempel.  Mulighetene til å gjøre noe annet er nærmest utallige.

I dag er det lite trolig at jeg kommer til å gråte. Det er lite i min hverdag som er til å gråte over akkurat her og nå. Det er heller ikke trolig at jeg kommer til å undertrykke seksualiteten min. Den er det den er, og har med årene blitt relativt uproblematisk for meg. Det er lite naboen ville sperret øynene opp for på det punktet, tror jeg. Men jeg kan selvfølgelig ta feil. Jeg kjenner jo ikke naboen så godt. Uansett føler jeg meg heldig som slipper å undertrykke altfor mye av meg selv i redsel for å være feil eller ikke bra nok, og jeg har nok av andre sider i livet som er utfordrende. Så det skal i hvert fall ikke stå på utfordringer.

Om jeg kommer til å le i dag vet jeg ikke, men jeg kommer nok ikke til å le så voldsomt eller veldig mye, siden jeg er alene i leiligheten min denne søndagen i august. Det måtte i så fall være om det dukket opp noe morsomt på tv. Tv er grei sånn. Når en ser på tv kan en både le og gråte. Tv og internett gir oss lov til å føle på omtrent alt mulig, nesten uten skam.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:  Shame



16 kommentarer:

  1. Er innom bloggen din sånn innimellom,les og tenkjer at eg eg får mentalt påfyll, tenkar som eg kan tenkje vidare på.Har forstått at du har gått ein veg du også,som ikkje har gått beint fram.Tenkjer at ein får med seg god ballast når ein må ta nokre svingar. God ballast i form av klokskap og omtanke.
    No kom eg inn til deg via fjellcoachen. Ser du skal ha utstilling,- Tvi tvi

    No skal eg kike litt til her inne med deg, ville berre seie hei og takk

    Mvh Marie/MT

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie.

      Så hyggelig at du la igjen et spor etter deg. Det er alltid kjekt å få vite hva de som leser tenker om det jeg skriver. Og kanskje spesielt fra dem som har "gått ein veg med nokre svingar", som du sier. Håper du tar turen innom igjen.:)

      Alt godt fra

      Bjørn

      Slett
    2. No har eg bladd litt i arkivet ditt her, sett videoen synlig/usynlig, fått høyrt litt god musikk, bl.a Hillard-koret og vore innom ei side og sett kunst av deg, sterkt utrykk du har.

      Kjem innom att. Alt godt, ei fin helsing å få. Alt godt til deg med. Klem

      Slett
    3. Ha en flott dag, hvor enn i landet du holder til. Her jeg bor i utkanten av Bergen var det 5 grader da jeg sto opp, men himmelen viser litt blått. Det går mot høst, og alle ildfargene. Hver tid sitt innhold.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Jeg liker tårer, de renser opp, slik som regnet gjør lufta reinere. Satt akkurat og diskuterte skam og fordømming med dattera mi i kveld, hva skjuler vi og hvordan reagerer vi når det andre prøver å skjule, plutselig kommer fram i lyset. Ikke enkelt. Tror vi har godt av å bli utfordret på egne fordommer. Går rundt med "ettervirkninger" etter jubileumsutstillingen på Kunstlaboratoriet, Vestfossen på lørdag, den både utfordret og provoserte og eksponerte det skambelagte. Inntrykkene sitter i kroppen enda.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei fc.

      Ettervirkninger etter en utstilling høres bra ut.:)

      Kunst er mer enn et pent bilde. Og at den i blant provoserer tror jeg er positivt. Det er ofte provokasjonene mer enn bekreftelsene som setter ting i bevegelse.

      Når det gjelder min egen kommende utstilling har jeg ikke som mål å provosere. Denne utstillingen handler om identitet og fasader. Den handler nok om å utfordre holdninger, men selv om jeg allerede har opplevd at noen blir provosert av et par av maleriene, så er det ikke det som er hovedmålet mitt.

      I en reklamebrosjyre vi har laget for galleriet vårt har det blitt brukt et sitat fra en liten novelle jeg skrev for noen år siden: "Jeg jakter ikke på det vakre, jeg maler kun for å bli sett, i håp om en dag å bli synlig." Og med det mener jeg å bli synlig for seg selv, minst like mye som synlig for andre.

      Med dette sitatet som bakteppe blir utstillingen vist i en form som jeg håper vil føre til at beskueren ikke kun vil forholde seg til meg og mitt, men også sitt eget. Sin egen ballast, historie og det å være synlig. For det vil ikke alltid være noe trygt å hvile blikket mot når en trer inn i galleriet, fordi maleriene blir vist som en samlet skulptur, et rom i rommet. En stor sirkel med motivene vendt innover mot sentrum, og en helt hvit ytterside. I og med at galleriets vegger også er helt hvite, vil en når en står utenfor sirkelen kun ha andre gjester å hvile blikket på. Det er ingen ting på veggene en kan fokusere på, det vil være trangt, for sirkelen fyller nesten hele rommet, og jeg tror en blir tvunget til å forholde seg til de som er rundt seg, og sin egen synlighet. I det minste er det intensjonen min.

      Planen er å filme utstillingen, så den dukker nok opp på youtube etter hvert. Magasinet Psykisk Helse har også vist interesse, og vil trykke en artikkel om utstillingen. Det kommer ut ca 20 september.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Jeg er innom bloggen din innimellom. Liker måten du skriver på og kunsten du presenterer her. Jeg kommenterer svært sjelden når jeg er ute og surfer på nettet, jeg liker anonymiteten jeg finner der. Det er som å sitte alene på en kafé, lytte til samtaler og kun etterlate seg en tom kaffekopp, eller en ip-adresse om du vil. Det kan være fint. Jeg kommenterer denne gangen fordi innlegget ditt vakte en protest i meg med krav om retten til å ha skamfølelse og bluferdighet. Vi lever i et så gjennomsiktig samfunn. Der er ikke sikkert at folks skamfølelse er et større problem enn samfunnets tendens til å tråkke på enkeltmenneskets behov for bluferdighet og behovet for å dekke seg til. Dette behovet fins jo hos både mennesker, aper og hunder. Det er ikke sikkert det er naturlig for menneskene å være helt åpne om alt. Det er fint å ha hemmeligheter. Når drøftet samtidskunsten bluferdigheten og skammen som noe annet enn et problem?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei.

      Så kjekt at du tok deg tid til å gi en tilbakemelding.:)

      Jeg er helt på linje med deg her. Retten til skamfølelse og bluferdighet er en rettighet lik alle andre rettigheter. Og jeg ønsker ikke å bestride den. Skamløshet er ikke noe jeg ser på som positivt. Selv om enkelte kanskje kan forveksle det med frihet.

      Når jeg skriver slik jeg gjør om slike emner så er det med tanke på de som kanskje ikke opplever skammen som en rettighet. Og kanskje heller ikke bluferdigheten. Eller sjenanse. De som kanskje opplever det mer som en belastning. Noe som begrenser hverdagen så mye at det blir et problem for dem. På linje med angst. Det er det som er mitt fokus, men jeg skal ikke forsøke å påstå at det ikke går an å se tingene fra en annen vinkel. For selvfølgelig gjør det det.

      Håper du tar turen tilbake.

      Ha en fin kveld.:)

      BJørn

      Slett
  4. Fine tanker du deler, igjen. :)
    For meg er skam todelt. Den man bør ha, og den man ikke skulle trenge å ha men som oftest pådyttes av andre...
    Det er et begrep som heter skamvett, brukt i noen deler av landet, tror jeg. Altså at man skammer seg med god grunn. Man har gjort noe skikkelig vondt mot noen, innser det og skammer seg. Og forhåpentligvis da prøver å gjøre det godt igjen.
    Motsatsen blir den skammen mange bærer fordi noen har gjort dem vondt. Den er jo helt feilplassert. Kanskje for å være en som ikke kunne forsvare seg, være den som ble hundset, slått, mobbet, voldtatt. Den skammen trenger motbør, og får man vekk den tror jeg mye annen skam om hvem og hva man er også forsvinner i samme slengen...
    Bare noen tanker fra meg om skam, et tema jeg er opptatt av.

    Ønsker deg en god helg. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Liv Tove.

      Skam er ikke lett å bære på. Jeg tror noen mennesker skammer seg lettere enn andre, av en eller annen grunn. Akkurat grunnen er ikke så lett å vite noe om. Men det er mulig å tro noe.

      Jeg tror ikke skammen har sitt utspring i hvilke feil en gjør i livet. Kanskje er det miljø som styrer, oppvekst, kanskje er det gener, kanskje er det begge deler. Jeg vet ikke. Men jeg vet at for noen har skam blitt en så stor del av livet at den styrer en god bit av det. Kanskje slik at de ikke engang våger å omgås andre. Eller gjøre ting de har lyst til. Og noen ender faktisk opp med å ta livet sitt på grunn av skam.

      Jeg vet ikke om du har lest Finn Skaarderuds "Uro", men han tar blant annet opp temaet skam i den boken. Og skammens styrke og makt. Så om temaet interesserer deg er boken verdt å lese. Det står forresten mye annet der som er verdt å lese også.:)

      Fra gammelt ble ord som skamvett brukt, som du sier. Men jeg vet ikke skam kan brukes til å oppdra noen. Ikke mer enn Jante kan. Selv om den kanskje kan kneble oss, eller holde oss på plass. Men dette er bare mine tanker i hui og hast.

      Uansett, alle har vel fått høre "du bør skamme deg". Hva en bør skamme seg over er ofte veldig avhengig av den som sier det sine følelser, eller vurderinger. Moral. Eller behov. Kanskje kan behovet i blant være makt. Eller å stikke litt. Og så blir påbudet om skam en en måte å manipulere deg på.

      Jeg tror at en kan forstå den påvirkningen en har på andre uten at en trenger å skamme seg først. Skammen minimerer oss, tror jeg, den får oss ikke til å vokse som mennesker. Den gjør oss ikke rikere, eller gir oss evnen til å finne egne verdier. Selv om den kan få oss til å underkaste oss andres verdier. Så jeg hater det når jeg hører voksne folk si til barn at de bør skamme seg. Om en først skal lære barn noe så står ikke det å skamme seg øverst på lista hos meg.

      Ha en fin dag i morgen. Moro at flere hadde tanker rundt dette med skam. Men vi har nok alle kjent på den, så det er kanskje ikke så rart.:)

      Bjørn

      Slett
  5. Jeg er enig med veldig mye her. Skam er ikke godt, uansett. Og det er et kraftig, ofte altfor kraftig irettesettende middel. Brukes det som en evig straff (vi vet hva du gjorde en gang, og uansett hva du har gjort bra siden så tilgir vi aldri), er det fullstendig ødeleggende. Men jeg har litt sans for skamvettet likevel, kanskje rett og slett fordi det kan utløse den unnskyldningen som kanskje kan fjerne skammen fra den som ikke skal ha skammen, men som har tatt den til seg fordi noe vondt skjedde med vedkommende. Men nå gjentar jeg meg selv, her.. ;)
    Takk for tipset om Skårderud. Jeg har lest noe av han, men ikke Uro. Da blir det vel å finne den neste gang biblioteket oppsøkes.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei igjen Liv Tove.

      Jeg tror jeg forstår det du mener. Og jeg tror kanskje også jeg forstår følelser som kan ligge knyttet til dette du sier om å få slippe fri fra skammen. I det minste virker det veldig gjenkjennelig for meg. Du får arrestere meg om du opplever at jeg missforstår.:)

      Det fine med meninger er at en kan mene noe uten at alle trenger å mene det samme, men likevel forstå og akseptere divergerende syn. Hvis ikke hadde det jo ikke gått under navnet meninger, men sannheter. Så jeg håper jeg ikke tramper tungt i noe hos deg som er viktig å holde fast ved, når jeg sier at jeg ikke er enig. Om jeg likevel beveger meg ufølsomt, så beklager jeg.

      Det jeg sitter igjen med etter det du sier om å slippe fri fra skam en er påført, er assosiasjoner i retning plassering av ansvar. Slik at en selv slipper å bære den byrden. Som for eksempel ved overgrep. Enten det handler om vold, seksuelle eller psykiske overgrep, eller andre maktuttrykk. Og dette er et viktig tema som også inkluderer min virkelighet, så jeg har gått noen runder med meg selv, og funnet et forhold til det som er til å leve med for meg.

      Jeg tenker at jeg kan oppnå det samme om en som har påført meg skam påtar seg ansvaret og skylden for sine handlinger. Jeg trenger ikke skammen til vedkommende i tillegg. Skammen sier slik jeg tenker ingenting om å ta ansvar. Det er kun en følelse. Og en følelse i denne sammenhengen er for meg noe en kan ønske seg, eller det er noe en vil slippe unna. Mens ansvar er noe som har kommet for å bli. Det er et valg en tar, med noen konsekvenser man må stå i. Hvis ikke tar man ikke ansvar.

      For min egen del har jeg fått min unnskyldning, erkjennelse og bekreftelse av hvem som bærer ansvar for ting som var, selv om jeg måtte tvinge det fram. Jeg vet også at skam følger vedkommende, og at han er redd for at ting skal løftes opp i lyset. Uten skam er jo lyset ufarlig. Men dette forandret ikke på noe som lå til grunn for det hele. Bekreftelsen av ansvar og unnskyldningen ble bare ord for meg. Det vedkommende føler er heller ingen relevant tyngde i min virkelighet. Det som var var, det som er er. Og jeg må leve med mitt levde liv uansett.

      Jeg kan ikke gjøre noe med fortiden, men jeg kan gjøre noe med her og nå, mine egne valg, og med framtiden. Og for meg er det det jeg har endt opp med å holde meg fast i.:)

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Du tramper ikke tungt i noe som helst, du Bjørn. I positiv betydning. Jeg liker veldig din måte å argumentere på, for du er så god på å nyansere og se tingene fra flere sider.

      Du har forstått meg rett i det jeg skrev om skam og skamvett. Og jeg ønsker virkelig at flere tar ansvar for hva de har gjort og gjør. Og derigjennom frita den skadelidte for skammen.
      Ord er vriene. Skam, dårlig samvittighet, å ta ansvar. Noen ganger gradsforskjeller, noen ganger forskjellige definisjoner i hva vi legger i uttrykkene. Så jeg tror vi i det store og hele er sånn noenlunde enige. :) Det absolutt viktigste for meg er å frita de fra skam som ikke skulle hatt den. Den påførte skammen tar faktisk livet av en del folk hvert år. Det er bare tragisk.
      Jeg er glad du har fått din unnskyldning og riktig plassering av ansvar. Det er så viktig! Og i mitt hode den beste kuren mot påført skam.

      Fortsatt god helg til deg også. :)

      Slett
    3. Skam er en vanskelig ting. I det hele tatt er dette med følelser vanskelig. Men det er godt vi har dem likevel. Uten et følelsesliv ville vi heller ikke hatt medfølelse og empati, håp, glede eller forventning.

      En fin søndag til deg.:)

      Bjørn

      Slett
  6. Av all skam er påført skam det verste, synes jeg.
    Uforskyldt, unødig og påtrengende skam.
    Men ha en en fin kveld :) og en mormorklem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har nok et poeng der. Skam er uansett ikke lett å bære. Påført med vilje eller ikke. Tenk bare de som skammer seg over hvor de kommer fra, for eksempel. Opphav og lokalitet. Der har de jo ikke hatt valgmulighet i det hele tatt. Vi bare fødes av noen, ett eller annet sted, alle sammen. Det var mye snakk om folk som fornektet sine samiske røtter for en stund siden. Burde jo være helt unødvendig å skamme seg over, men likevel er det slik. Folk skammer seg over alt mulig.

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett