Don't let it bring you down

                                                                                                              Foto, Marita

Og så ble det helg igjen. Uka som gikk ble annerledes enn jeg tenkte den ville bli. I seg selv ingen stor nyhet kanskje, men likevel verdt å legge merke til. For ofte tror en at en vet hva som skal skje. Enten det er noe bra eller dårlig. Og så ender en opp med å leve litt i framtiden, i påvente av noe, eller av frykt for noe. Det vil i praksis si at en kjenner på følelser som er knyttet til noe helt annet enn her og nå.

Min uke startet med at bilen måtte stå, i påvente av time på verksted. Noe som gjør at jeg blir låst inne i leiligheten min. Men så løste det deg ved at min eldste datter tilbød meg å bruke hennes bil mens hun selv er på jobb. Den står jo bare der likevel vel, sa hun. Så hun plukket meg opp på morgenen. Og jeg kjørte videre når hun hoppet av der hun arbeider, for så å plukke henne opp igjen på ettermiddagen. Det medførte at jeg kunne komme meg på atelieret. Samtidig kom min yngste datter plutselig hjem en tur sammen med kjæresten, og flyttet inn på mine knappe kvadratmeter. I slike situasjoner flytter jeg gjerne over til min egen kjærest, slik at ungdommen får breiet seg litt.  Og det ble en fin opplevelse.

Det å dra til atelieret på morgenen, og så komme hjem til middag og familieliv med kjæresten og hennes barn i stedet for min aleneboertilværelse, var kjekt. Ikke så kjekt at jeg nå ønsker å flytte på meg for godt, men likevel tydelig over på den positive siden av en skala som går fra ræva til sitrende glede og harmoni.

Det er lett å tro at en vet noe om framtiden sin. Og noe vet man kanskje, men ikke alt. Store forandringer kan skje der en minst venter det. Da jeg møtte veggen i mai 2000, trodde jeg løpet var kjørt. Jeg trodde jeg aldri ville komme til å arbeide med kunst mer, og det var vanskelig å se at livet skulle bli bra igjen. Men det ble det. Så selv om jeg visste noe, så visste jeg på langt nær nok til å kunne påberope meg å være synsk. Det har historien nå vist meg.

Når det gjelder det livet jeg levde fram til jeg møtte veggen, trodde jeg også der at jeg visste noe om framtiden. Jeg trodde livet mitt kom til å finne sted i villaen i åssiden hvor jeg bodde. At søndagene skulle gå med til bilvask og plenklipping og trimming av plommetrær og en enslig rosebusk. Og at hverdagene ville bli tilbrakt i keramikkverkstedet i underetasjen. Jeg trodde jeg skulle fortsette å være keramiker, far og ektemann i en familie, og i blant grille litt med naboen. Men slik ble det ikke. 30 mai 2000 hadde jeg fått nok. Et vanskelig samliv hadde spist opp siste rest av identitet, mening og håp.  Så jeg gikk ut av døra for ikke å komme tilbake. Forlot alt jeg hadde arbeidet for og satset på. Det eneste jeg tok med meg var klærne mine. Og så startet jeg helt på nytt.

Nå, over tretten år senere, er livet mitt helt annerledes enn det det var. Jeg ble etter en tid uføretrygdet, men samtidig er jeg nå maler i stedet for keramiker, og jeg arbeider tre dager i uken. Det at jeg tilbringer tid på atelieret definerer meg mer enn trygden, opplever jeg. Det samme gjelder angsten. Angst og trygd er noe jeg har, kunstner er noe jeg er. Ikke alle vil se det slik, men det får være deres sak.

Tilværelsen etter veivalget mitt ble helt annerledes det jeg trodde den ville bli. Men den ble bedre. Først var det lenge vondt. Jeg måtte etablere meg på nytt, samtidig som jeg sleit med både fysisk og psykisk helse som hadde blitt rimelig utfordrende. Angst, depresjon og ødelagte lunger krevde ganske mye av meg. Det var lite futt i meg på den tiden, må jeg innrømme. Likevel måtte jeg forsøke. Om ikke for egen del, så i hvert fall for døtrene mine sin del. Jeg måtte gjennom en vanskelig rettssak i forhold til omsorg, som jeg heldigvis vant. Jeg måtte samtidig stable meg selv på beina så godt det lot seg gjøre, og ikke resignere når ting ikke gikk min vei. Ting var rimelig utfordrende. Men langsomt gikk det seg til. Og i dag har jeg det stort sett veldig bra, ut i fra de mulighetene som nå finnes og den jeg er i dag. Og det er det jeg forsøker å fokusere på. I mitt eget liv, og her på denne bloggen. Det vi har, og ikke det vi mistet.

Ting går ikke alltid slik en tror en vet. Noen ganger går det dårlig, andre ganger går det bra. Som regel blir det litt av begge deler. Men det er sjelden en er helt hjelpeløs, selv om det kan føles slik. Det er sjelden en ikke får en mulighet til å gripe én bitte liten mulighet, og så oppnå en viss kontroll over det som skal skje. Om ikke i alle detaljene, så i hvert fall i forhold til retning. Noen ganger handler livet om to skritt fram og ett tilbake, men dét er også en bevegelse, og summen av den er framover. En får ikke alt med en gang. Men en kan legge sten på sten, til en plutselig en dag ser at en har fått til et byggverk.

Fram til tirsdag hvor bilen min skal på verksted, vil jeg fortsette å bruke datterens bil når hun er på jobb, og komme meg over til atelieret. Jeg kommer til å føre fargene og penslene mine over et lerret, og arbeide med de siste forberedelsene til utstillingen jeg skal ha i slutten av august. Jeg kommer til å lage meg middag på ettermiddagen, skrive blogg, se på tv, pusle med akvariene mine og alt det jeg til vanlig bruker tiden til. En tid som er min egen, full av valg som er mine egne. Min tid, med alt jeg har opplevd, med alt som er her og nå, og med år som venter framfor meg. En framtid jeg vet litt om, men på langt nær alt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Don't Let It Bring You Down