Dag 3

Dagen har lurka seg frampå. Uten at jeg har hatt noe med den saken å gjøre. Dagene bare kommer uten at en spør dem om det. Det eneste jeg har noe innvirkning på er hva jeg fyller dagene som kommer med. Og siden jeg nå vet at jeg er uten bil fram til 13. august, blir dette med å fylle tiden et tema jeg må forholde meg til på en annen måte enn tidligere. For det å være uten bil = å ikke komme meg noe sted.  

Den intelligente og oppmerksomme leser vil hvis han eller hun har besøkt Vannlandet før, ha fått med seg at mitt liv dreier seg en del rundt det å ha angst. Noe som begrenser tilværelsen min en del, men ikke fullstendig. Og det som hjelper meg mest til å gjøre det jeg ønsker er bilen. For buss er ikke noe alternativ. For meg er det å ta buss på linje med å hoppe i strikk over et bunnløst juv, med visshet om at jeg må klatre opp igjen langs strikken igjen etterpå. Og det å begynne med hopping eller klatring på mine gamle dager er uansett ikke et valg jeg tar. Det betyr at jeg er i stand til å ta valg. Det betyr videre at angst ikke påvirker evnen til å velge, den begrenser bare felt å velge på.

Begrensninger i forhold til felt vi kan velge på har alle. Også du. Det er ingenting spesielt med det å ha angst på den måten. Begrensede valgmuligheter er en del av livene våre. Ingen kan for eksempel velge å fly som Supermann, selv om de skulle ønske de kunne.

Om en lager en grafisk framstilling over ønsker og muligheter vi har, og hva vi velger å gjøre med dem, vil vi ikke havne i ei tett klynge. Vi vil ligge spredd utover skalaen. Eventuelt mens vi trøster oss selv med at vi ikke er plassert der en annen er.

Én ting jeg kan bruke tiden til fram til den trettende, er å kutte meg opp. For det å kutte seg opp er det en del som gjør.  Dette er altså ett alternativ jeg kan ta stilling til og som er mulig å få til selv om jeg sitter låst inne i noen dager, i motsetning til hva det å fly som Supermann er.  En slik handling vil også knytte meg til en gruppe mennesker som har noe til felles med hverandre, noe som igjen teoretisk skulle gi meg en gevinst som bryter med ensomhet. Hva de som kutter seg har til felles på andre områder enn mer eller mindre ferske kutt og arr er det lett å si noe om, men vanskeligere å vite noe om. Så det skal jeg ikke begi meg ut på. Men jeg ser for meg at barberbladet kunne fungere som en pensel for meg, huden kunne være mitt lerret, og at snittene i huden kunne blitt et greit kunstnerisk uttrykk med kvaliteter både i palett, form og innhold. Siden jeg er kunstner uten tilgang til atelieret fram til den trettende, kunne det vært verdt å gi seg inn på et slikt prosjekt. Bare for å fylle tiden. Det er med andre ord en valgmulighet for meg. Det betyr at jeg ikke har mistet alle valgmuligheter, selv om noen muligheter ble borte da jeg parkerte bilen. Jeg regner med at en liste ville vist at jeg fremdels har noen hundre tusen valgmuligheter igjen. Og sånt er greit å vite.

Selv om jeg har muligheten til å ta et valg, så trenger jeg ikke å ta det. Så det blir neppe laget noe bilde på huden min i dagene framover. Dette kalles valgfrihet. Om en skiller valg fra ordet frihet, sitter vi igjen med to forskjellige ord. Og hvis jeg ser på det ene, ordet frihet, så må jeg bare innse at det altså beskriver noe vesentlig ved min situasjon, her jeg sitter låst fram til den trettende. Sånt er også greit å vite. Så da gjenstår det bare å finne ut av hvordan jeg skal klare å styre blikket og velge fokus. Om jeg skal fokusere på begrensningene eller friheten. Noe som antagelig ikke blir like lett hele tiden, men jeg skal gjøre et forsøk. Å forsøke noe er også et valg det er mulig å ta.

Skulpturen på bildet har tittelen Arr II.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: The Final Cut