fredag 30. august 2013

Alegría




Det går mot helg. Og for mange er helgen noe å se fram mot. Helg er fri fra jobb, og skole.  Selv tok jeg meg ferie denne uka, så dagene har gått i ett. Og siden butikkene er åpne også i helgene, blir det ikke mye som skiller hviledager fra andre dager akkurat nå.

Planer for prehelgen:

1.Skrive blogg

2.Vaske opp

3.Skifte vann på akvariene mine ( Og kanskje begynne med å sette opp to nye på ca 20 liter hver, for  røde biereker. Da er jeg oppe i åtte baljer totalt. Mer blir det neppe plass til hos meg)

4.Trimme litt (Har beveget hylstret den siste uka, og liker å kjenne på stølheten dagen derpå. Den minner meg på at jeg er noe fysisk, og at jeg er i stand til å ta kontroll over meg selv. Samtidig får jeg utløp for overskuddsenergi uten retning som henger igjen etter en intens arbeidsperiode, og får ny energi som har en tydeligere retning.)

5.Lage tv-middag, hjemmelagede hamburgere med pommes frites for kjæresten og hennes barn, pluss noen av barnas venner som skal ligge over. Det er jo helg, og unger liker liggebesøk og hamburgere.)

Lister er gøy. Også gir de deg oversikt. Og oversikt kan i blant gå hånd i hånd med opplevelsen av kontroll, og mål og mening. Og mening gir ofte glede. Denne listen var kanskje ikke så lang, men det er ikke bare lengden som er viktig, sa brura. I dette tilfellet er også innholdet viktig. Jeg kunne selvfølgelig skrevet ned ting som å pusse tenner, dusje, gå på dritern, gi fiskene mine mat, se på tv, surfe på nett, kjøre bil, parkere bil, osv, osv. Men jeg nøyde meg med det viktigste. Det som peker seg litt ut. Og det er kanskje ikke store ting for andre, men det er viktige ting i livet mitt. For det er slike ting livet mitt består av, i tillegg til at jeg er på atelieret og maler bilder.

Livet vårt består ofte av små ting. Det er få som kan skilte med spektakulære opplevelser som daglige foreteelser. Likevel minimerer vi våre rutiner og små gjøremål og fratar dem verdi. Og lar i blant det uoppfylte, store og fargerike ta uforholdsmessig stor plass i livene våre, fordi vi drømmer om dem. Og drømmer er bra, jeg er en ihuga drømmer selv. Men noen drømmer på en måte som gjør at de samtidig lengter. Og i blant kan slik drømmelengsel ta så stor plass at den fortrenger det som faktisk finnes her og nå. Kanskje fordi drømmene bærer med seg håp. Et håp om å gå inn i noe, eller å gå ut av noe. Få noe eller gi noe. Slippe fri fra noe eller å binde seg til noe. Man drømmer om kjærlighet og vinger og synlighet og flotte ferier og biler og båter og sex som fungerer bedre eller i det minste oftere og kanskje med noen andre og lydige barn og større hus og ny sofa og bare vi får dette eller i det minste noe av det for vi fortjener det jo, vil livet vårt endelig bli bra. Og så glemmer man gjerne verdien i de små tingene. Som for eksempel gleden over en helt ren oppvaskbenk. Et måltid som smaker godt. Barn som ler. En liten tur på apostlenes hester. Stølheten i en muskel du hadde glemt du hadde. Solens varme i ryggen.

En trenger ikke å reise utenlands for å oppleve små gleder. En trenger ikke å stå på en pyramide for å komme nærmere himmelen, eller dykke blant koraller for å kunne oppleve farger. En trenger ikke et større hus for å spise en hamburger foran tv. En trenger ikke de gigasvære opplevelsene for å kjenne at livet har innhold. En trenger fokus, that’s it. Evnene til å skille mellom ting. Hente fram de små edelstenene fra den digre grå sekken som er hverdagen vår, og glede seg over dem. Hverdagene er vårt eget lille sirkus, hvor vi selv er hovedaktøren. Og hvert lille valg vi tar betyr noe. 

Og nå mener jeg ikke at det nødvendigvis snur alt på hodet og at alle blir lykkelige om en vasker opp, en blir ikke øyeblikkelig frisk av det om en syk, regninger blir ikke betalt av det, men i det store og hele finnes det gjerne små ting i livene våre som kanskje kunne få mer oppmerksomhet. Ting vi kan glede oss over. Løfte opp og gi litt mer verdi, litt mer luft, fotfeste og himmel. Slik vi også kan gjøre med de menneskene vi har rundt oss. Løfte i stedet for å kreve. Våge i stedet for å unnvike. Bli synlige for dem i stedet for å leve i skyggen av vårt eget potensiale. Hente fram det vi bærer inni oss og dele det med noen, i stedet for å ruge på det. Ikke alt vi ruger på blir nødvendigvis til fargerike fasaner eller påfugler. Noe tørker bare inn, og blir til aske. Eller bitterhet.

Jeg tror ikke det å ta oppvasken vil forandre alt. Eller det å kjøpe seg en blomst. Tørke litt støv. Skrive et brev til noen som ville blitt glad for det. Livet er ikke så enkelt.  Jeg tro heller ikke en ferietur forandrer alt. En reise til sol og varme, historiske bygninger eller vakre landskap. Det kan gi oss et avbrekk og litt ny energi, og det er selvfølgelig både fint og kjekt. Som et lyspunkt. Alegría. Påfyll. Og påfyll er vi avhengige av alle sammen. Men hverdagen møter oss etterpå likevel. Og det er i hverdagen livet foregår.

Mens livet foregår, kan en om en vil lage seg en liten liste over hva som betyr noe. Slik at det blir synligere. Eller over hva en vil gjøre. Det går å lage lister over nesten hva som helst. En liten liste vil ikke forandre på alt, slik at livene våre får preg av prinser og prinsesser, ballsaler eller Las Vegas over natten. Men den kan kanskje hjelpe oss til å se ting klarere. Skille gull fra møkk. Og det er jo ikke så verst bare det.

Den lille teksten i kursiv er noe jeg skrev for en del år siden, i en periode da livet mitt for det meste besto av håpløshet, og jeg trodde løsningen fantes utenfor meg, og ikke inni meg. At livet mitt ikke lenger er slik, betyr at det ikke må være slik. Det gjelder for meg, og også for deg. Jeg er, og jeg kan.  Du er, og du kan.

Hav

Livet mitt består mest av hav og vind nå, bølger og himmel og små øyer. Èn øy kan være svartsinn, en annen minner, en tredje drømmer. Noen kan dukke opp gjennom tåke eller natt i form av et ord. I går skimtet jeg ordet sensuell i det en revne i skyene slapp til en solstråle. Og jeg kjente morild strømme som en bølge gjennom kroppen, fra tærne til hårrøttene til fingertuppene, før den roet seg og la seg til å lyse opp gamle bilder bak øynene. For så igjen å bli del av salt, svart hav. Like etter så jeg omrisset av ordet ånd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med disse øyene, for de synker alle under meg om jeg forsøker å gå i land. Så jeg svømmer for det meste bort fra dem, mens jeg skuer mot horisonten etter seil.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Alegría = glede


onsdag 28. august 2013

You are so beautiful


                                                                                                                   Foto, Marita




Militært angrep på Syria nærmer seg, Høyre vil at sosialklienter skal måke snø, Marit Bjørgen foreslår at dopingtatte i idretten utestenges for livet og Kjell Nupen ankom egen utstilling i eget helikopter. Dette var noen av dagens nyheter som møtte meg da jeg slo på dataen i dag. Ingen av dem angår meg direkte, utover at jeg kan mene noe eller føle noe i forhold til dem. For det er jo ikke slik at alt som ikke angår oss selv går oss hus forbi. Vi preges av det vi leser på nyheter og ser på tv. På samme måte som vi preges av mennesker vi omgir oss med. Om noen vi er glad i for eksempel har smerter, påvirkes vi, uten at smerten er vår egen.  Om våre barn møter motstand henter vi fram krefter. Når noen er glade og smiler og ler, så ler vi gjerne med dem. Om de da ikke smiler for noe som gjør oss misunnelige. For eksempel en lottogevinst. Uansett påvirkes vi.

At vi påvirkes av mennesker rundt oss er likevel bare én side av virkeligheten vi lever i, for også vi er påvirkere. Det går med andre ord begge veier. Noe det er lett å glemme, når for eksempel følelsene våre tar tak i oss.

Om vi krever noe, så påvirkes den vi krever det av. Om vi gir bort noe, påvirkes den vi gir til. Det samme om vi stjeler noe. Enten det er en ting eller andre verdier. Og andre verdier kan være så mangt. Det kan være fred og ro, harmoni, egenverdi eller kroppen vår. Bare for å nevne noe. Om du for eksempel slår noen, et barn, en venn eller en ektefelle, så er det ikke slik at du kun påfører vedkommende noe, du stjeler også noe. Det samme om du kjefter og herjer. Tvinger og manipulerer.

Hedvig Rognerud som skriver bloggen fjellcoatchen, skrev nylig et innlegg om manipulasjon. Det kan være verdt å lese.  Hun avslutter innlegget med ordene: ”At noen peker på deg, betyr ikke at de alltid har rett.” Og slik er det med mye her i livet. Vi kan peke på noen, eller på noe, og hevde en mening, men det betyr ikke at alt vi peker på og har en mening om er rett. Det er ofte kun vår mening. Likevel forveksler vi gjerne det vi tror på med å være en sannhet. Og framfører det vi mener med et slikt utgangspunkt.

Jeg fikk et kompliment her en dag. Jeg presentere noen kunstnerkollegaer for et par av familiemedlemmene mine. Og fortalte samtidig litt om hva de arbeidet med og hvordan jeg opplevde dem. Det endte med at en av søstrene mine spurte kollegaene mine hvem jeg er. Og da ble det svart at Bjørn er den vi kommer til. Det kom overraskende på meg, og berørte meg. Slik vi alle blir berørt av ting som sies om oss. Eller aldri blir sagt. Det er ingenting spesielt ved meg i så henseende. Jeg påvirker. Og påvirkes når noen peker på meg, enten de sier noe pent, eller noe som ikke er fullt så pent. Slik du også gjør. Slik vi alle også blir påvirket om noen snur seg bort fra oss.

Inne på bloggen til fjellcoatcen la jeg igjen en link under innlegget om manipulering. Linken fører til Hireronimus sin hjemmeside. Hieronimus er en et sted for mennesker med angst, en selvhjelpsgruppe. Og den ble startet av Eva Rognvik. En dame med et hjerte så stort at det ligger utenpå henne, helt synlig. Klikk deg gjerne inn på hjemmesiden, sett av et par minutter og les litt. Eller les VG, Dagbladet eller noe helt annet, med alt hva det innebærer av berøringer. Livet er fullt av valg vi tar hele tiden.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: You are so beautiful



mandag 26. august 2013

Tiden etterpå





Det er mandag. Hverdagen har landet med alt hva det innebærer. Før helga åpnet jeg en utstilling med malerier, ti selvportretter, og i den forbindelse kom en del av familien min over til Bergen. Så det ble fullt hus hos meg. Min yngste datter reiste hjem som sistemann tidlig i dag morges. Så nå sitter jeg her, mens alle inntrykkene sitrer i meg fremdeles. Samtidig kjenner jeg litt på at jeg er alene. Etter nettopp å ha vært en liten tur på atelieret, hvor det var folk. 

Da jeg dro fra atelieret i dag startet jeg på en fjorten dagers ferie, men energien er fremdeles på topp, den har bare ingen tydelig retning nå, og jeg skulle ønske jeg kunne skru den ned litt. Uten at jeg går for langt ned. For slik blir det noen ganger etter å ha åpnet en utstilling. Det oppstår et vakuum hvor alt først dirrer, før  min depressive side og angst begynner å klore i meg på jakt etter feste.

Jeg tror ikke dette er en uvanlig reaksjon hos kunstnere. Ikke hos folk med andre yrker heller, for den saks skyld. I det minste har jeg hørt andre si noe om tilsvarende reaksjoner, så i hvert fall noen kan kjenne seg igjen i den tiden jeg går inn i nå. Uten at den kunnskapen egentlig gjør noen forskjell.  Heldigvis går det over etter en stund. I mellomtiden får jeg bare la dagene surre til jeg får ræva i gir igjen. Jeg har sørget for å ha noen nye og overlappende prosjekter på gang som jeg kan drive med hjemme, så om jeg vil kan jeg gå i gang med noe der. Selv om det er ferie.

Dette ble ingen lang blogg, men jeg kjenner at jeg er litt tom for ord, selv om energien sitrer i meg. Så jeg lar det være med dette.

Takk til alle som møtte på åpningen og gjorde dagen så minneverdig for meg, og også til de som tok turen senere, eller vil ta turen i den tiden utstillingen står.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Redemption Song








torsdag 22. august 2013

Is it the painter or the picture, hanging in the gallery...




Dette er dagen, nå har den kommet. Solen skinner på sitt mest velvillige over Bergen by, og det er utstillingsåpning. Et års samlede arbeid skal vises fram og få møte et publikum, og jeg selv vil bli løftet eller satt på plass. Og siden det er en ganske personlig utstilling med kun selvportrett jeg skal vise, skal jeg ikke bare bedømmes kunstnerisk, men kanskje også som menneske. 

Som mennesker blir vi alle vurdert og klassifisert, hele tiden, ut i fra innhold og fasade, hva vi gjør og hva vi ikke gjør, hva vi viser og hva vi skjuler, og det er det utstillingen min inviterer til:

Se meg, og se samtidig deg selv.


Ha en fin dag. Og kommer du på åpningen er du hjertelig velkommen.

Bjørn





søndag 18. august 2013

En ganske vanlig søndag





Morgenen har landet, og dagen har ikke ført til så mye å skrive hjem om enda. Litt surfing blant nyheter og sjekking av Facebook  and that’s it. Dagen startet med andre ord et stykke ned på den sløve siden av en skala som går fra lam til hysterisk. Og det er jo greit nok. Det er tross alt søndag. Og det regner ute. Uten at akkurat det påvirker meg nevneverdig. Jeg sitter jo tross alt inne. I min nesten helt ekte og møysommelig slitte skinnstol, ved skrivebordet mitt der det står en halvtom kopp kaffe og en helt tom flaske Betty Brown, Norwegian Brown Ale, ved siden av en bok som handler om fisk fra Tanganyikasjøen. Og jeg kan se ut av vinduet på havet og den grå himmelen som går mer eller mindre i ett.  Slik mye i livet også i blant gjør. Som for eksempel gjennom hverdager. Hvor det eneste som skiller dag fra dag kan være det uforutsette, noen ganger velkomne, andre ganger uvelkomne.

Selv liker jeg rutiner, men mer som et redskap enn et sett av låser eller stengsler. Det er noen som tenker på rutiner som tap av frihet. Spontanitetens lenker. Men jeg kan ikke se at spontanitet har noe ved seg som gjør det bedre enn alt annet. I stedet er det gjerne slik at spontanitet ofte går hånd i hånd med ubetenksomhet. Så kanskje hele greia med det spontane er litt hausa opp, ikke helt tufta på sannhet. En greie vi bruker til å hefte ved oss selv som et statusmerke, eller smykke, noe som gjør oss kule og skaper en illusjon av at vi er selvstendige og frie, og ikke minst har jernkontroll. Med andre ord en myte vi bruker for å oppnå noe til vår egen fordel. På linje med ”slapp av, jeg har kontroll, jeg stikker den ikke helt inn.” Noe som jo er en illusjon, for selvfølgelig skal den helt inn.

Rutinene hjelper meg til å bruke krefter der det gir noe igjen. For eksempel bruker jeg ikke hver dag tid til å lete etter nøkler, jeg har en rutine på hvor jeg oppbevarer dem, så de er alltid å finne på samme sted. Det har som konsekvens at energien som kunne gått med til å lete kan jeg bruke til noe annet. I tillegg slipper jeg irritasjonen, som også har en tendens til å jafse heftig av det overskudd en i utgangspunktet måtte ha.

Noen ganger er det likevel slik at forståelsen av rutiner som hjelpemiddel ikke er nok. For også rutiner krever i blant en vilje, til å starte, men kanskje aller mest til å stå i noe over tid. Det vil si stamina. Og selv om stamina både her og der kan støtte seg på hjelp fra ei  lita pille, så vil det på de fleste felt handle mest om å ikke gå for øyeblikkelig premiering, men i stedet tenke langsiktig. Og det er ikke alltid lett. Men hvem sa egentlig at alt skal være lett?

I mitt liv er det slik at det som har mest verdi for meg, har kostet noe. Og da mener jeg ikke nødvendigvis penger, men mer det å ha trosset en motstand, og stått i den over tid. Mens spontaniteten på sin side har hatt en tendens til å kunne rive grunnen under føttene mine eller ende med skyldfølelse, selv om den også gjerne gir korte øyeblikk av eufori. Så kanskje det beste er å finne egne felt for rutiner og egne felt for spontanitet. Felt hvor det kanskje er til alles beste. På sikt.  Å spontant kjøpe en blomst til din kjære en vanlig tirsdag eller noe, kan for eksempel være en god ting til felles beste. Men å kaste seg spontant over naboens kone eller ektemann fordi en plutselig kjente en trang og lyst, er kanskje ikke fullt så greit. En må skille mellom spontanitet og grenseløshet.  

Også på rutineplanet er det lurt å skille mellom ting.  Mens rutiner som ender opp med å tvinge de som er rundt deg til å tilfredsstille dine egne behov nok ikke er å foretrekke, kan derimot det å gjøre hverdagen litt forutsigbar og mindre kronglete for noen og enhver, ha mye for seg. Så alt med måte, og alt til sin tid, er vel et greit utgangspunkt. Både med tanke på rutiner og spontanitet.

I dag fant jeg ut at en ung mann fra Amerike the Big and Mighty, hadde brukt et av mine malerier som Coverfoto på sin facebookside. Så jeg tenkte meg litt om, og sendte han en melding hvor jeg sa at det gjorde meg stolt at han valgte noe jeg har laget. Selvfølgelig kunne jeg sendt en melding med ”hva faen gir deg rett til å bruke min kunst uten å spørre først?” Men det hadde jo vært totalt unødvendig, og ikke noe som ville gjort den unge mannen noe godt, selv om det kanskje kunne blitt puttet i båsen Spontanitet.  Slik bildet er avfotografert, har han antagelig hentet det fra en engelsk nettside som profilerer Outsider Art, og samtidig den gruppen av mennesker dem som lager den type kunst. Mennesker som finner mening i å skape ting, gjerne er selvlærte, og som på enkelte felt i blant har endt opp med å stå litt utenfor samfunnet. Ofte på grunn av en psykisk lidelse. For meg er denne nettsiden kanskje ikke rette sted å profilere meg, siden min kunst faller litt utenfor begrepet. Men jeg valgte å gjøre det likevel. Siden jeg selv har en psykisk lidelse, og også arbeider med å profilere Outsider art/ Raw art, gjennom et prosjekt som har fått navnet Prosjekt RÅ. Det er noe med solidaritet, og også dette med å ufarliggjøre det å ha en psykisk lidelse, som ligger hjertet mitt nære.

Og selv om det var morsomt å skrive i dag, så har jeg vel nå skrevet nok, med tanke på at noen kanskje skal lese det. Så dermed runder jeg av med det noe rutinepregede

Ha en fin dag.

Bjørn





lørdag 17. august 2013

This is not a game





Det nærmer seg utstillingsåpning. Så i uken som gikk har jeg vært på atelieret hver dag. I mange timer. Selv om de fleste maleriene er ferdige, er det alltid noen detaljer som trenger litt oppmerksomhet. Og noen ganger ender det å pirke i disse detaljene opp med større forandringer. Det vil si at jeg maler over felt i et motiv, for å gjøre det på nytt. Tar tak i upløyd mark. Hvor jeg ikke vet noe om vekstvilkår eller tidsperspektiv før ting faller på plass igjen. Eller om det faller på plass i det hele tatt. Og sånt kan en bli litt stressa av rett før et startskudd.

I går begynte jeg likevel å montere utstillingen. Den vises som en samlet skulptur en kan gå inn i, hvis en vil. I tillegg til ti malerier og ti store hvite laken donert av helsevesenet i Bergen, består byggverket av 30 lekter. Disse skues fast til de enkelte lerretenes ramme, og så skrues disse modulene fast i hverandre igjen. Det hele holdes sammen av 144 skruer og 16 hengsler. De fleste av skruene ble skrudd fast i knestående. Noe som gjorde at da jeg kom hjem i går ettermiddag, endre jeg opp med kramper i begge beina, fra leggen og helt opp i lysken. Det gjorde sitt til at jeg kjente at jeg er til. Ingen tvil om den saken, jeg er ikke kun tanke, jeg er også kropp.  Men denne aldrende og noe slappe kroppen er nok mest skapt for å se deilig ut.

Før jeg kunne begynne å skru ting sammen, måtte jeg ut og kjøpe lektene. Inn blant håndverkere og andre som er komfortable med å si ting som to tom fire. Selv kalte jeg lektene jeg kjøpte for lister, men ble raskt korrigert der.  Og da jeg hadde fått brakt lektene til atelieret på taket av min lille Golf, måtte jeg kappe dem med ei sag. Et elektrisk monster med mye lyd.  Og ja, jeg må innrømme at sagflis, lukten av tre og den durende saga ga meg et lite testosteronrush – så kall meg gjerne snekkern. Kanskje jeg bør få meg et snekkerbelte og kaste skjorta en gang i nær framtid.

Noen ganger er det lett å glemme at en består av en kropp i tillegg til intellekt, følelser og tanker. Og det er også lett å glemme at denne kroppen vår trenger vedlikehold og pleie. Selv er jeg ikke av de mest aktive fysisk, men planene om en gjennomgripende forandring er levende i meg. Og har vært det i flere år.

Noen ganger er det også slik for oss at livet butter i mot. Enten det kobles til kropp eller hode. Enkelte ganger skyldes det kun en dårlig hårdag eller ei kvise, andre ganger kan tyngre utfordringer føre til at vi ender opp med å gå på trynet inn i en vegg, eller blir slått til jord.  Men vi er alle forskjellige, og slik er det med vegger også. Det finnes bærende vegger,  lettvegger og spinkle levegger. Og noen ganger er det kanskje bare en lettvegg vi står og stanger mot, selv om den kan virke bastant nok. Min erfaring er uansett at da hjelper det å ta kroppen i bruk, i stedet for å forsøke å tenke veggen bort. Ikke nødvendigvis slik at en går løs på omgivelsene med ei elektrisk sag eller ei slegge, men mer med mål om å skifte fokus. Når jeg selv gjør noe fysisk, følger hodet gjerne med inn i det fysikken består av. Det vil i dette tilfellet si inn i en bevegelse. Mens hvis jeg ligger helt stille i skyggen av veggen skjer det lite annet enn at jeg tenker. Og tanker i slike posisjoner ender gjerne opp med å gå i loop. 

Om jeg klarer å komme meg opp og stå, så kan bare det å ta oppvasken hjelpe meg ut av et ubehagelig tankekjør eller vonde og vanskelige følelser. Kanskje det også hjelper meg til glemme verk jeg har i kroppen. Jeg får noe annet å konsentrere meg om. Et friminutt, hvor jeg kanskje får mulighet til å se på noe fra en annen vinkel, eller bare til å lade batteriene litt. For det er nå en gang slik med batterier, at det må en energi til for å lade dem. De lades derfor bedre om en klarer å sette seg selv i bevegelse. For til forskjell fra våre små mobiltelefoner, kan vi ikke koble oss selv opp mot en stikkontakt and that’s it - done. Vi må i stedet få i gang vår indre dynamo. Det betyr ikke at vi ikke trenger hvile, for det gjør vi jo selvfølgelig. Selv er jeg en hund etter hvile. Kanskje jeg i grunnen er litt lat. Men til og med late folk kan bli slitne, så der har du den. Men selv om sofakontakt kan være god for kroppen der og da, om ikke tankene og følelsene dytter en gjennom puten av sin påtrengende tyngde, kan det å gå en tur eller starte på et lite arbeidsverk, gjøre sitt til at en får litt energi. En energi som kan hjelpe en til å oppfatte den virkeligheten en lever i på en annen måte enn hva en gjør når en ser den fra horisontalen. 


Nå er det helg. Og den skal jeg ikke bruke til å male eller montere utstilling, men til å ta meg av litt huslige sysler. Jeg får snart folka mine over til Bergen, så jeg må vel finne fram støvsugeren og en klut. Ting gjør seg ikke av seg selv. I kveld skal jeg lage meg pizza. Hjemmelaget er best. Med chili og ananas. Utover det får vel tv en del oppmerksomhet tenker jeg. Og kanskje jeg skal lytte litt til det nye albumet til Skunk Anansie.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: This Is Not A Game



søndag 11. august 2013

Skam

                                                                                                   

                                                                                            Foto, Marita




”Jeg skammer meg over gråten”, kan en lese på bloggen ”Bak fasaden”. Og det utsagnet kan nok flere relatere seg til. Selv om skammen kanskje ofte er koblet opp også mot noe annet enn selve gråten, og at dette noe kan være forskjellig for hver enkelt. Ett eksempel på hva skam kan være koblet opp mot er opplevelsen av å miste kontroll. Og koblet til kontroll igjen finner vi gjerne sårbarhet. I sårbarheten vår finner skammen gode vekstvilkår.

Selv gråter jeg ikke ofte. Men det kan skje. Og det er mer skamfullt å gråte sammen med noen enn om jeg er alene. Hvem jeg er sammen med spiller også en rolle. Og hva jeg gråter over. Om noen dør er det greit for meg å gråte. Om jeg er trist over noe jeg ikke helt vet hva er blir det verre. Og enda verre om noen skulle si et eller annet som sårer meg. For slikt gråter en helst ikke over så noen ser det.

Slik er det med tårer. Noen er lov, andre ikke. Mens om jeg ler kan jeg til og med gjøre det ute på gata uten at det nødvendigvis affiserer meg nevneverdig. Hva jeg ler av er heller ikke så viktig, det er nok at det er morsomt. En kan til og med le når noen slår seg, og komme unna med det uten å tape ansikt. Så dette med latter er langt lettere å forholde seg til enn tårer.

Det har ikke alltid vært slik at det var et skille mellom gråt og latter i livene våre. For alle har vi vært små barn, og som små barn både gråter og ler en uten å ta stilling til det. Det vil si når følelsene våre finner det naturlig. Men ved ett eller annet punkt i livet vårt skapes det en skam, som gjør at vi begynner å holde tårene tilbake, og finner det formålstjenelig og ikke vise hva vi føler, eller hvor sterkt vi føler det.

Et barn kan si ”jeg er glad i deg” og så gi deg en klem, uten at det er en big deal. I tenårene stopper også dette litt opp, og en blir mer gjerrig på kjærlighetserklæringene. Det samme gjelder for andre følelser. Som for eksempel sinne. Og etter hvert kan sinne bli en forbudt følelse.

Forbudte følelser er ikke borte selv om vi forsøker å skjule dem.  De er der, på linje med alt annet en forsøker å gjemme for andre bak en eller annen fasade. Eller for seg selv, for den saks skyld. Ett område hvor vi er gjerne blir ganske tilbakeholdne med sannheten om oss selv er på det seksuelle området. Enten det dreier seg om legning, adferd, fetisjer eller vårt forhold til egen kropp. Er det et område hvor skammen finner lett feste, så må det være når det kommer til kroppen vår. Og vi bruker gjerne lang tid på både å finne ut av hvem vi er, forholde oss til hvordan vi ser ut, hva vi ønsker og liker eller ikke liker, og å akseptere sider i oss som ikke er helt A4.

Men én ting er å akseptere seg selv, en annen er å inkludere andre i denne siden ved livet vårt. Det er derfor det finnes såkalte skaphomser, for eksempel. Eller menn som kler seg i sin kones klær når hun er på besøk hos sin søster. Det finnes kvinner som fantaserer om å bli gjenstand for kraft og dominans på grensen mot vold, eller være dominant selv. Det er nesten ikke grenser for hvor varierte vi kan være når det kommer til seksualitet. Folk tenner på sko og å tråkke på insekter. De tenner på mat og klær og nesten hva som helst. De tenner på menn eller kvinner eller begge deler. Og mye av dette er i blant skambelagt. Enda mer enn tårer kanskje.

Om en lever med skambelagte områder som en god chunk av hverdagen en ikke ønsker å vise eller vedkjenne seg, så er konsekvensen ofte ei maske, tror jeg. Og knyttet til masker dingler navigeringens kunst. Det å holde balansen, leve bak en fasade en tror kan være forenlig med hva venner, kollegaer og familie tenker og føler, ikke gå på skjær som dukker opp, holde tungen rett i munnen så en ikke forsnakker seg, mens en forsøke å late som ingenting om temaet skulle dukke opp på en eller annen måte. 

Til og med overfor sin egen Kjære kan en forsøke å skjule ting knyttet til tårer, sårbarhet, skam eller seksualitet. Hva en tjener på det i det lange løp går det sikkert an å si noe om, selv om det gjerne ville vært langt lettere å lage ei liste over hva en mister. Det aller enkleste er å si at en mister seg selv. Om du vil kan du lage deg din egen liste over forbudte følelser du eier, med et underpunkt for hva du tjener på å undertrykke dem, og hva du eventuelt mister i tillegg til deg selv. Eller du kan gjøre noe helt annet. Tørke støv eller vaske bilen, for eksempel.  Mulighetene til å gjøre noe annet er nærmest utallige.

I dag er det lite trolig at jeg kommer til å gråte. Det er lite i min hverdag som er til å gråte over akkurat her og nå. Det er heller ikke trolig at jeg kommer til å undertrykke seksualiteten min. Den er det den er, og har med årene blitt relativt uproblematisk for meg. Det er lite naboen ville sperret øynene opp for på det punktet, tror jeg. Men jeg kan selvfølgelig ta feil. Jeg kjenner jo ikke naboen så godt. Uansett føler jeg meg heldig som slipper å undertrykke altfor mye av meg selv i redsel for å være feil eller ikke bra nok, og jeg har nok av andre sider i livet som er utfordrende. Så det skal i hvert fall ikke stå på utfordringer.

Om jeg kommer til å le i dag vet jeg ikke, men jeg kommer nok ikke til å le så voldsomt eller veldig mye, siden jeg er alene i leiligheten min denne søndagen i august. Det måtte i så fall være om det dukket opp noe morsomt på tv. Tv er grei sånn. Når en ser på tv kan en både le og gråte. Tv og internett gir oss lov til å føle på omtrent alt mulig, nesten uten skam.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:  Shame



lørdag 10. august 2013

Don't let it bring you down






                                                                                                              Foto, Marita




Og så ble det helg igjen. Uka som gikk ble annerledes enn jeg tenkte den ville bli. I seg selv ingen stor nyhet kanskje, men likevel verdt å legge merke til. For ofte tror en at en vet hva som skal skje. Enten det er noe bra eller dårlig. Og så ender en opp med å leve litt i framtiden, i påvente av noe, eller av frykt for noe. Det vil i praksis si at en kjenner på følelser som er knyttet til noe helt annet enn her og nå.

Min uke startet med at bilen måtte stå, i påvente av time på verksted. Noe som gjør at jeg blir låst inne i leiligheten min. Men så løste det deg ved at min eldste datter tilbød meg å bruke hennes bil mens hun selv er på jobb. Den står jo bare der likevel vel, sa hun. Så hun plukket meg opp på morgenen. Og jeg kjørte videre når hun hoppet av der hun arbeider, for så å plukke henne opp igjen på ettermiddagen. Det medførte at jeg kunne komme meg på atelieret. Samtidig kom min yngste datter plutselig hjem en tur sammen med kjæresten, og flyttet inn på mine knappe kvadratmeter. I slike situasjoner flytter jeg gjerne over til min egen kjærest, slik at ungdommen får breiet seg litt.  Og det ble en fin opplevelse.

Det å dra til atelieret på morgenen, og så komme hjem til middag og familieliv med kjæresten og hennes barn i stedet for min aleneboertilværelse, var kjekt. Ikke så kjekt at jeg nå ønsker å flytte på meg for godt, men likevel tydelig over på den positive siden av en skala som går fra ræva til sitrende glede og harmoni.

Det er lett å tro at en vet noe om framtiden sin. Og noe vet man kanskje, men ikke alt. Store forandringer kan skje der en minst venter det. Da jeg møtte veggen i mai 2000, trodde jeg løpet var kjørt. Jeg trodde jeg aldri ville komme til å arbeide med kunst mer, og det var vanskelig å se at livet skulle bli bra igjen. Men det ble det. Så selv om jeg visste noe, så visste jeg på langt nær nok til å kunne påberope meg å være synsk. Det har historien nå vist meg.

Når det gjelder det livet jeg levde fram til jeg møtte veggen, trodde jeg også der at jeg visste noe om framtiden. Jeg trodde livet mitt kom til å finne sted i villaen i åssiden hvor jeg bodde. At søndagene skulle gå med til bilvask og plenklipping og trimming av plommetrær og en enslig rosebusk. Og at hverdagene ville bli tilbrakt i keramikkverkstedet i underetasjen. Jeg trodde jeg skulle fortsette å være keramiker, far og ektemann i en familie, og i blant grille litt med naboen. Men slik ble det ikke. 30 mai 2000 hadde jeg fått nok. Et vanskelig samliv hadde spist opp siste rest av identitet, mening og håp.  Så jeg gikk ut av døra for ikke å komme tilbake. Forlot alt jeg hadde arbeidet for og satset på. Det eneste jeg tok med meg var klærne mine. Og så startet jeg helt på nytt.

Nå, over tretten år senere, er livet mitt helt annerledes enn det det var. Jeg ble etter en tid uføretrygdet, men samtidig er jeg nå maler i stedet for keramiker, og jeg arbeider tre dager i uken. Det at jeg tilbringer tid på atelieret definerer meg mer enn trygden, opplever jeg. Det samme gjelder angsten. Angst og trygd er noe jeg har, kunstner er noe jeg er. Ikke alle vil se det slik, men det får være deres sak.

Tilværelsen etter veivalget mitt ble helt annerledes det jeg trodde den ville bli. Men den ble bedre. Først var det lenge vondt. Jeg måtte etablere meg på nytt, samtidig som jeg sleit med både fysisk og psykisk helse som hadde blitt rimelig utfordrende. Angst, depresjon og ødelagte lunger krevde ganske mye av meg. Det var lite futt i meg på den tiden, må jeg innrømme. Likevel måtte jeg forsøke. Om ikke for egen del, så i hvert fall for døtrene mine sin del. Jeg måtte gjennom en vanskelig rettssak i forhold til omsorg, som jeg heldigvis vant. Jeg måtte samtidig stable meg selv på beina så godt det lot seg gjøre, og ikke resignere når ting ikke gikk min vei. Ting var rimelig utfordrende. Men langsomt gikk det seg til. Og i dag har jeg det stort sett veldig bra, ut i fra de mulighetene som nå finnes og den jeg er i dag. Og det er det jeg forsøker å fokusere på. I mitt eget liv, og her på denne bloggen. Det vi har, og ikke det vi mistet.

Ting går ikke alltid slik en tror en vet. Noen ganger går det dårlig, andre ganger går det bra. Som regel blir det litt av begge deler. Men det er sjelden en er helt hjelpeløs, selv om det kan føles slik. Det er sjelden en ikke får en mulighet til å gripe én bitte liten mulighet, og så oppnå en viss kontroll over det som skal skje. Om ikke i alle detaljene, så i hvert fall i forhold til retning. Noen ganger handler livet om to skritt fram og ett tilbake, men dét er også en bevegelse, og summen av den er framover. En får ikke alt med en gang. Men en kan legge sten på sten, til en plutselig en dag ser at en har fått til et byggverk.

Fram til tirsdag hvor bilen min skal på verksted, vil jeg fortsette å bruke datterens bil når hun er på jobb, og komme meg over til atelieret. Jeg kommer til å føre fargene og penslene mine over et lerret, og arbeide med de siste forberedelsene til utstillingen jeg skal ha i slutten av august. Jeg kommer til å lage meg middag på ettermiddagen, skrive blogg, se på tv, pusle med akvariene mine og alt det jeg til vanlig bruker tiden til. En tid som er min egen, full av valg som er mine egne. Min tid, med alt jeg har opplevd, med alt som er her og nå, og med år som venter framfor meg. En framtid jeg vet litt om, men på langt nær alt.

Ha en fin dag.

Bjørn





onsdag 7. august 2013

Bricks


                                                                                      Foto, Marita.



I blant er det sten på sten det handler om. Først en, så en til. Andre ganger handler det om helt andre ting. Alt har sin tid. Det som var var, det som kommer kommer, og mitt i mellom finnes et lite rom kalt Er. Der finnes du. Og jeg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: These Days




tirsdag 6. august 2013

Dag 3




Dagen har lurka seg frampå. Uten at jeg har hatt noe med den saken å gjøre. Dagene bare kommer uten at en spør dem om det. Det eneste jeg har noe innvirkning på er hva jeg fyller dagene som kommer med. Og siden jeg nå vet at jeg er uten bil fram til 13. august, blir dette med å fylle tiden et tema jeg må forholde meg til på en annen måte enn tidligere. For det å være uten bil = å ikke komme meg noe sted.  

Den intelligente og oppmerksomme leser vil hvis han eller hun har besøkt Vannlandet før, ha fått med seg at mitt liv dreier seg en del rundt det å ha angst. Noe som begrenser tilværelsen min en del, men ikke fullstendig. Og det som hjelper meg mest til å gjøre det jeg ønsker er bilen. For buss er ikke noe alternativ. For meg er det å ta buss på linje med å hoppe i strikk over et bunnløst juv, med visshet om at jeg må klatre opp igjen langs strikken igjen etterpå. Og det å begynne med hopping eller klatring på mine gamle dager er uansett ikke et valg jeg tar. Det betyr at jeg er i stand til å ta valg. Det betyr videre at angst ikke påvirker evnen til å velge, den begrenser bare felt å velge på.

Begrensninger i forhold til felt vi kan velge på har alle. Også du. Det er ingenting spesielt med det å ha angst på den måten. Begrensede valgmuligheter er en del av livene våre. Ingen kan for eksempel velge å fly som Supermann, selv om de skulle ønske de kunne.

Om en lager en grafisk framstilling over ønsker og muligheter vi har, og hva vi velger å gjøre med dem, vil vi ikke havne i ei tett klynge. Vi vil ligge spredd utover skalaen. Eventuelt mens vi trøster oss selv med at vi ikke er plassert der en annen er.

Én ting jeg kan bruke tiden til fram til den trettende, er å kutte meg opp. For det å kutte seg opp er det en del som gjør.  Dette er altså ett alternativ jeg kan ta stilling til og som er mulig å få til selv om jeg sitter låst inne i noen dager, i motsetning til hva det å fly som Supermann er.  En slik handling vil også knytte meg til en gruppe mennesker som har noe til felles med hverandre, noe som igjen teoretisk skulle gi meg en gevinst som bryter med ensomhet. Hva de som kutter seg har til felles på andre områder enn mer eller mindre ferske kutt og arr er det lett å si noe om, men vanskeligere å vite noe om. Så det skal jeg ikke begi meg ut på. Men jeg ser for meg at barberbladet kunne fungere som en pensel for meg, huden kunne være mitt lerret, og at snittene i huden kunne blitt et greit kunstnerisk uttrykk med kvaliteter både i palett, form og innhold. Siden jeg er kunstner uten tilgang til atelieret fram til den trettende, kunne det vært verdt å gi seg inn på et slikt prosjekt. Bare for å fylle tiden. Det er med andre ord en valgmulighet for meg. Det betyr at jeg ikke har mistet alle valgmuligheter, selv om noen muligheter ble borte da jeg parkerte bilen. Jeg regner med at en liste ville vist at jeg fremdels har noen hundre tusen valgmuligheter igjen. Og sånt er greit å vite.

Selv om jeg har muligheten til å ta et valg, så trenger jeg ikke å ta det. Så det blir neppe laget noe bilde på huden min i dagene framover. Dette kalles valgfrihet. Om en skiller valg fra ordet frihet, sitter vi igjen med to forskjellige ord. Og hvis jeg ser på det ene, ordet frihet, så må jeg bare innse at det altså beskriver noe vesentlig ved min situasjon, her jeg sitter låst fram til den trettende. Sånt er også greit å vite. Så da gjenstår det bare å finne ut av hvordan jeg skal klare å styre blikket og velge fokus. Om jeg skal fokusere på begrensningene eller friheten. Noe som antagelig ikke blir like lett hele tiden, men jeg skal gjøre et forsøk. Å forsøke noe er også et valg det er mulig å ta.

Skulpturen på bildet har tittelen Arr II.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: The Final Cut


mandag 5. august 2013

Greia med følelser






Dagen har dradd seg motvillig i gang. Og om den ikke akkurat er fullstendig tonesatt av kraniefarger, så er gråtoneskalaen et merkbart innslag på paletten. En verk har satt seg over nyrene og jeg våknet tung i hodet etter for lite søvn.

Kaffe er drukket, bilen min står, og jeg venter på time på verksted. Fravær av bil får meg til å føle meg isolert, og det er ingen god følelse.  Følelser er ikke alltid gode. Det er det som er greia med følelser, de er variable. Noen ganger presser de. Innover eller utover. Henter næring fra ambivalenser.  Jeg er kvalm. Vurderer en kaffe til. Tror ikke det er lurt. Lurhet har aldri vært min sterke side.

Potensielle katastrofescenarioer og unnvikelsestrang tramper tungt, skulder ved skulder under brystbein, der de mesker seg på om ikke akkurat indre organer, så udiskutabelt på opplevelsen av mistet kontroll. Noe murrer og vokser i magen, det minner om sult, men er vanskelig å tolke. Kroppen er et tempel i full forvitring. Dette blir en lang dag.

Bjørn


Dagens link: Rachmaninov Choir



lørdag 3. august 2013

Substans og tåke




Det er noen dager siden jeg sist skrev på Vannlandet, men sånn er det i blant. Livet er mer enn blogger. Likevel, i dag har jeg tid, for det står ikke så mye på tapetet. I hvert fall ikke før i kveld, da er kjæresten og jeg bedt i middag. Før det vil tiden bli brukt på mer hjemlige sysler, inklusive mine seks akvarier. Som kanskje om ikke altfor lenge vil øke i antall og bli til åtte. For jeg planlegger å sette opp et par nye rekekar. Jepp, det handler ikke bare om fisk i min vannverden. Jeg har reker også, biereker. De trenger ikke så mye plass, kun et lite nanokar. Her er et fantastisk eksempel på hva det går an å gjøre om plassen er liten, dette er 14 liter.

Fra før har jeg et nanokar på førti liter. Det er heller ikke så mye. De to nye karene jeg planlegger å sette opp er enda mindre, under tretti liter hver, men det holder i massevis. Selv om jo mindre kar, jo vanskeligere å få ting til, med tanke på vannkvaliteter og stabilitet. Og dårlige vannkvaliteter = død. Tanken er å bruke de nye akvariene til å avle litt systematisk på rekene mine. Ikke la alle ha seg med alle helt uhemma. Og da trenger jeg muligheter til å skille de fineste individene fra de som ikke er fullt så fine. For slikt graderes. Akkurat som med hunder, og mennesker, så finnes det graderinger. Og så må jeg forsøke å gi dem alle livsvilkår som gjør at de trives. Og akkurat det er litt utfordrende med hensyn til biereker, som er typen jeg satser på. De krever litt ekstra. Blant annet at jeg leser meg opp på temaet og snakker med andre som har samme hobbyen. Så i dag har jeg for eksempel vært på et nettforum og lagt ut et spørsmål angående om jeg kan bruke kalk beregnet på fugler til rekene mine. For rekene må ha kalk til skallene sine. De skifter skall etter hvert som de vokser.  Så slik er det i nerdeverden min. For et herlig sted å være.

Tidligere denne uken skrev jeg noe jeg skal forsøke å få inn i magasinet Psykisk helse. For jo, jeg er opptatt av åpenhet rundt dette med psykiske lidelser, siden angsten min faller inn under en slik betegnelse. Men selv om jeg har en sykdom har jeg likevel ikke lyst til å leve i skyggen av livet og samfunnet, eller føle at jeg ikke er bra nok, slik at jeg må skjule en stor del av meg. Det at jeg sliter med angst betyr at jeg er psykisk syk, det kan jeg ikke løpe fra. Slik er det, og slik blir det. Alt har sitt eget ord, eller sitt navn. Jeg er mann, og heter Bjørn. En sofa er et møbel. En reke er et dyr. Angst er en psykisk lidelse. Verken mer eller mindre. I tillegg er angst en utfordring. Jeg tror at i lengden vil utfordringen bli mindre om jeg slipper å skjule angsten min i tillegg til å ha den. Det vil si slippe å leve som en annen enn jeg egentlig er. Og mindre utfordringer gir meg muligheten til å bruke krefter der jeg virkelig trenger dem, eller ønsker å bruke dem. Kanskje på noe kreativt, noe som åpner opp mer enn å lukke inne. Men, selv om jeg er for åpenhet, så synes jeg likevel i enkelte situasjoner at det er enklere å fortelle at jeg er hobbyakvarist, enn at jeg har en psykisk lidelse, og enda lettere å snakke om været eller naboen. Heldigvis trenger ikke alt å være enkelt for at en skal velge det.

Jeg tror ikke en slik opplevelse av å ville ty til det letteste er noe unikt ved meg. Det er nok flere som kjenner at det stritter litt i mot både her og der når det kommer til å vise psyk-siden sin. Så noen gjør det ikke en gang overfor sine aller nærmeste. Slik noen kanskje heller ikke viser hva de lever med og føler på andre områder i livet. Det kaller jeg å vike unna. Klamre seg til fasaden. Hva hver enkelt i lengden oppnår ved det, vet jeg ikke, men det kan være så mangt. Både positivt og negativt, egentlig. Men om jeg ikke vet, så kan jeg likevel tro noe, og jeg tror at det for noen handler om å strekke seg etter en illusjon. En illusjon knyttet opp mot det å framstå eller være noe mer eller bedre enn en er. Og når jeg kjenner etter akkurat her og nå, så kjenner jeg at det ikke føles greit å skulle være en illusjon. Jeg kjenner at noe med en fast substans føles som et langt bedre alternativ med hensyn til å være.  Noe synlig og troverdig, og ikke kun tåke. Tåke og illusjoner er vanskelig å få grep om.

For noen dager siden snakket jeg med en bekjent. Hun åpnet opp for å prate med meg om ting hun ikke hadde gjort til tema tidligere, og jeg kjente at det var godt. Hun ble tydeligere for meg, og jeg følte jeg kom nærmere henne. Hun fortalte blant annet at hun hadde hatt en fin telefonsamtale med sin gamle mor. De hadde snakket om hennes far, som døde for et år siden. Og hun fortalte meg at denne samtalen med moren åpnet opp for noe nytt. Noe om å dele sorgen, og ikke bære hele vekten alene. For fram til da hadde de ikke grått sammen. Og slik jeg forsto det, så handlet sperren for en slik deling blant annet om å verne moren. Ikke gi henne enda mer sorg enn sin egen å forholde seg til, hun hadde jo nok, stakkars gamle krok. Så dette var første gang de virkelig delte det de begge kjente på. Tidligere hadde de kun delt det å være en som sørget, ikke selve sorgen. Og hun sa at det hadde gjort godt at moren åpnet opp for det hun følte.

Jeg tenker at det for datteren også handlet om at da moren åpnet opp, så slapp samtidig hun selv inn. Og jeg tenker at moren antagelig kan ha opplevd noe tilsvarende.  Så kanskje det ikke alltid er så viktig, eller så riktig, å gjemme det en føler og tenker inne i seg selv. Enten en gjør det for å skåne noen andre, eller en gjør det for å skjerme seg selv. Uten at vi velger å åpne opp, vil det bli vanskelig å slippe noen inn. Og eneste gevinsten vi sitter igjen med er opplevelsen av kontroll. En kontroll som ofte ikke er så reell som vi tror, men mer et jag, en flukt eller en dør mot ensomhet. Og kanskje det for noen handler mer om skam og egen sårbarhet enn om hensyn.

Morgenen har kravlet seg mot formiddag. Ute tordner det. Og regner i bøttevis. Inne er det mer behagelig. Med en grei nok temperatur til å gå barbent inn i dagen. For selv om jeg lever i mitt lille Vannland, så gjør det meg ikke frossen å gå barbent i det.  

Kaffekoppen er tom, frokosten spist. Så det er vel på tide å lette på ræva og får gjort noe annet enn å slite stolen.

Ha en fin dag.

Bjørn