Vått, vilt og vakkert.

Det har blitt litt langt mellom blogginnleggene den siste tiden. Andre ting har tatt tiden min. Men i natt var ikke søvnen helt på min side, så jeg ga opp halv seks, krabbet ut av bingen og tenkte at jeg kunne skrive litt igjen. Klokken halv seks på morgenen har jeg likevel ikke så mye annet som krever meg. Så nå sitter jeg her, foran pc-en, i mitt lille abeidsrom/kontor/akvarierom. Malawiciklidene som svømmer like ved siden av meg holder også på å våkne, det glimter i blanke fiskesider i det mørklagte karet. Utenfor vinduet kan jeg se utover sjøen, den har samme gråfarge som himmelen. Men det regner ikke. Kanskje dukker solen opp utpå dagen. Slik den gjorde i går. Men en vet aldri. I går var i går, i dag er i dag. Jeg kan høre ei skjære skrike. Og en annen som svarer. Så det er flere enn meg som har noe på hjertet denne morgenen.

Gårsdagen brukte jeg i tillegg til å glede meg over solens varme og lys, også til å se utstillingen Vått, vilt og vakkert, på Kunstindustrimuseet her i Bergen. Og den tittelen kan gi assosiasjoner i retning noe erotisk, men handler om keramikk, i tillegg til maleri. Selv har jeg en utdannelse og en yrkeskarriere bak meg som keramiker, så jeg forstår hvorfor de har en valgt en slik henvisning til utstillingens innhold.

Å se de utstilte objektene ga meg i tillegg til en opplevelse av beundring, også en sterk følelse av sorg. Og den følelsen kom litt overraskende på meg. Antagelig handler det om at keramikken stort sett er et tilbakelagt kapittel for meg, men samtidig en opplevelse av å bære med meg et potensial jeg aldri helt fikk utnyttet. Jeg endte opp med keramikken mer som et levebrød, enn en arena hvor jeg kunne forske og utvikle og si noe. Hverdagen krevde sitt, husleie skulle betales og unger ha nye sko, og det var et valg jeg tok, og en ramme jeg jaktet på. I og for seg greit nok, men likevel med en bismak.

I dag arbeider jeg med maleri. Det ble etter hvert mitt felt, etter at pottemakeriet ble lagt på hylla. Og dette med lerret og pensler åpnet opp for muligheter som jeg aldri fikk oppleve via leira. Uansett hvor våt og erotisk leire kan være for hendene, føler jeg at det er maler jeg burde vært fra begynnelsen av. Malingen gir meg en annen stemme. Og jeg opplever det som et mer direkte medium enn leira var. Noe jeg i dag føler passer meg langt bedre enn alle prosessene og den langsomme veien mot brenning, som keramikken krever av deg.

I og med at jeg kunstnerisk i dag er på et sted som oppleves som riktig for meg, virker det kanskje litt rart med denne sorgreaksjonen. Men jeg tenker at det er en opplevelse på linje med det en kan oppleve etter et samlivsbrudd. Selv om en velger et brudd selv, og kanskje er glad for at en gjør det, sitter en gjerne likevel igjen med en sorg. En sorg over alt som ikke ble slik det var ment å bli. Nederlaget, de brutte håpene. Selv har jeg hatt det slik. For tretten år siden forlot jeg hus og hjem og et langt samliv. Jeg var nødt til det for å kunne bevare en ærlig flik av meg selv, og jeg er glad for at jeg gjorde det. Livet mitt har blitt bedre enn det var. Jeg er mer harmonisk og tro mot meg selv i dag enn jeg var den gangen. I tillegg har jeg funnet ei som tillater at jeg er meg, og det blir derfor lettere for meg å gi meg den tillatelsen selv også. Men det betyr ikke at veien fram til i dag har vært lett, eller at valget jeg tok da jeg gikk min vei var tatt med glede.

På utstillingen i går møtte jeg arbeider gjort av keramikere jeg vet noe om. Kollegaer og bekjente fra tiden da jeg studerte. Og jeg ble i tillegg brakt tilbake til studietiden. Minner presset seg på. Ikke alle like gode. For studietiden var en vanskelig tid for meg. Angsten min var sterk og tett opp mot uhåndterlig, depresjonene gjennomgripende svarte og livstruende, og jeg hadde det ikke så godt med meg selv. Jeg følte meg stort sett som et katastrofeområde uten egenverdi.

Jeg tror det er flere enn meg som kan oppleve lignende følelser som det jeg gjorde i går. Det er ikke noe spesielt ved meg som tilsier at det ikke skulle være slik. Vi har alle levd vårt liv. Hatt våre opplevelser og tatt våre valg. Veiskiller har dukket opp og forsvunnet bak oss. Ved noen av veiskillene gjorde vi bevisste valg, ved andre ble vi ledet og ved noen tumlet vi fram i mørket uten helt å vite at det var valg vi faktisk gjorde. Noen valg ledet til noe bra, andre gjorde det ikke. I hvert fall ikke umiddelbart. Men heldigvis er det ikke slik at et veivalg frarøver oss retten til nye valg. Det finnes alltid retninger vi kan velge. Hver eneste dag. Og så får vi være så tro mot oss selv som vi makter. For jeg tror mye handler om det. Ikke bare her og nå, men også i forhold til det vi fester blikket på når vi ser framover, eller tilbake.

Å tillate seg selv å kjenne på noe når fortiden krafser litt på døra med sin skarpe negl, gir oss også muligheter til å velge. Vi kan stå litt i følelsene krafsingen frambringer, eller vi kan rømme unna dem. Fluktstrategier har vi i overflod, når alt med ett ikke er like lett. Men gjennom å bli bevisst disse strategiene og kanskje utfordre dem litt, gir vi oss selv en mulighet. Vi kan sette ord på det vi kjenner og tenker og bifalle det uten motforestillinger, eller vi kan gjøre et forsøk på å forstå og akseptere. Det er vårt valg. Vi kan grave oss ned i minnene og følelsene vi bærer med oss og ikke lenger tillate oss å se noe annet fordi det der og da oppleves som det mest trygge, eller vi kan skyve det bort og ta en øl eller trudelutt og en liten piruett, og klamre oss til illusjonen om at vi står støtt for alltid.  Jeg har hørt enkelte si at søppel stinker, så en bør legge lokket på bøtta. Jeg vet ikke om søppelet slutter å stinke av den grunn. Det forsvinner i hvert fall ikke om vi ikke løfter det opp og forholder oss til det, selv om det kanskje er ute av syne. 

Den 22.august klokken fem åpner jeg utstillingen ”It’s all about  love me”, som handler blant annet om temaer som fasade, og hva som ligger bak den. Er du i Bergen så stikk innom Galleri VOX og ta en titt, og huk gjerne av på kalenderen og kom på åpningen.  Velkommen skal du være. Jeg har nevnt denne utstillingen før, men kommer nok til å gjøre det flere ganger fram mot åpningsdag. For det er jo gjerne slik, at det hjertet er fylt av, renner munnen over med.

Skulpturen på bildet har tittelen Hjelm. Klikk på bildet så forstørres det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: House where nobody lives