lørdag 20. juli 2013

Strategier




I går begynte min høyre bihule å hisse seg opp. Bihulene mine har det med å gjøre det i blant. Noen ganger hisser de seg så kraftig opp at jeg får lyst til å kappe av meg hodet. Men det gjør jeg jo selvfølgelig ikke. Hva skulle jeg da sett på i speilet om morgenen. I stedet tar jeg noen små hvite piller som kalles Rinexin. Det får slimhinnene i de øvre luftveier til å avsvelle. Og det funker, for meg. Så i dag har jeg tatt en slik pille, for jo - jeg hadde på lager. Tidligere kjørte de alltid antibiotika i meg. Og da måtte jeg først komme meg til lege for å få resept, og så til apotek, og så vente i dagevis før antibiotikaen virket. Om den gjorde det i det hele tatt, kanskje det måtte to kurer til. Og jeg utsatte gjerne legebesøket til ting var så ille at jeg klorte på veggen av smerte. Så det å ha litt Rinexin på lager er ingen dum strategi for meg. Gripe tak i det vonde før det eskalerer og blir et problem langt større enn det trenger å være.

Nå er dette med mine bihuler neppe noe som interesserer flere enn meg, men sånn er det med blogger. Egoismen råder. En hekter seg på det som ligger hjertet nærmest, uten hensyn til andre enn seg selv, og begynner å hakke på tastaturet. Så i dag ble det altså bihuler som ble porten inn til det jeg skal snakke om. Jeg kan jo ikke alltid bruke kunst eller akvarier som innfallsport, selv om det også ligger mitt hjerte nærme. Og selv om mine bihuler kanskje ikke får det til å sitre på mørke og fuktige steder hos så mange, så er dette med strategier noe de fleste har et forhold til. Enten fordi de mangler dem, eller fordi de har dem. Og strategier kan være bra. Litt på linje med rutiner, synes jeg. De gjør livet lettere å leve, og motstand lettere å takle. Slik at ikke alt vokser meg over hodet.

Strategier har den egenskap i seg at vi gjerne ikke tenker over dem før noe blir mer eller mindre prekært. I det daglige tenker vi ikke over slikt i det hele tatt. Går ting på skinner så gjør de det, og vi flyter bare med mens vi gjør greiene våre. Går på jobben eller vasker opp, vanner blomster og fyller bensin, kjører unger på trening, ser på tv og har vårt mer eller mindre tilfredsstillende sexliv i nattens mulm og mørke, og tenker ikke engang over konsistensen på avføringen. Helt til den dagen noe krøller seg. Da dukker behovet for strategier opp. Så da vi tar dem i bruk.

Nå er det dessverre slik at strategier ikke nødvendigvis er synonymt med kloke eller riktige valg. Strategier er et hjelpemiddel for å nå et mål, det er løsningsmodeller. Og løsningsmodeller kan variere. Fra dem som er kortvarige til dem som er langsiktige. Og noen er helt ræva, og burde kanskje heller kalles blår i øynene, selvbedrag eller unnvikenhet. Det er for eksempel en dårlig strategi å låne penger til å spille for, om en har tapt alt en hadde. I håp om å vinne en stor gevinst som skal løse alle problemer. Likevel er det noen som tyr til en slik strategi. Og ikke bare én gang, men som et mønster.

En annen dårlig strategi er å selvmedisinere seg med piller eller øl eller annet dop, når hjertet verker eller hodet blir for fullt. Likevel velger noen en slik strategi når de vil vekk fra det som gjør vondt. Andre velger å kutte seg med barberblad. Noen er utro, i håp om å fylle et hull inni dem selv. Og noen knytter neven og moser den inn i ansiktet til en som ikke fortjener det. En kone, eller et barn. Eller bare noen som går forbi på gata. Vi velger med andre ord dumme ting, og er ikke så kloke som vi ønsker å tro.

Selv tyr jeg ikke til spill når kontoen minker. Ikke slår jeg noen, og jeg bruker heller ikke mye alkohol lenger. En liten pinne noen ganger i året holder for meg nå. Verken fylla eller bakfylla frister. Men det betyr ikke at alle valg jeg tyr til er kloke. Et av de minst kloke er at jeg gjerne velger å isolere meg når angsten min blir sterk. For jo - for de som ikke har lest Vannlandet før - angst tar en stor jafs av livet mitt. Og det å isolere meg medfører gjerne at angsten vokser. Og isolerer jeg meg lenge nok banker kanskje depresjonen på døra også. Så der har du den, det er lett å snakke om kloke valg, men vanskeligere å gjennomføre dem.

For å unngå at angsten skal få anledning til å feste grepet altfor godt og hindre meg i det meste, trenger jeg strategier som kan hjelpe meg til å nå de mål jeg måtte ha. Det betyr at jeg må tenke igjennom valgmulighetene mine på forhånd, slik at jeg er forberedt når ting pakker seg på. Og jeg må titte litt på de erfaringene jeg har  gjort og forsøke å holde fokus på ting som fungerer, og ikke kun på det som virker lettest i øyeblikket. For vi er gjerne slik skrudd sammen, at blikket søker etter øyeblikkelig gevinst. Og noen ganger er den mest fristende gevinsten smertefrihet.

Én strategi for meg er knyttet til dette med rutiner. Slik tenkte jeg ikke mye over i yngre år, men om jeg tenkte på det så var rutiner gjerne synonymt med kjedelig eller resignasjon, og ikke noe jeg ville skulle hefte ved meg. Men jeg tenker en god del på det nå. Jeg dyrker ikke lenger ideen om spontanitetens fortreffelighet.  Rutiner hjelper meg til å få gjort ting. Det hjelper meg ut av senga, inn på badet, fram med kaffe og brødskive, ut av døra og for eksempel fram til atelieret.  Uten rutinene mine måtte jeg tenkt igjennom disse tingene hver dag, og vurdert hva jeg skulle velge. Og det ville vært en kjempejobb. Hvor jeg ved hvert valg ville måtte forholde meg til hva som er vanskelig og hva som er lett.

En annen strategi er å be om hjelp. Og med det tenker jeg ikke nå på å be om hjelp til å komme seg opp om en har gått på trynet i dørken, men å be om hjelp lenge før det. Slik at en slipper å tryne. Ett sted hvor jeg kan be om hjelp til å gjennomføre det jeg ønsker, er på atelieret. For mitt atelier er ikke som alle andre. Før i tiden hadde jeg mitt eget atelier. Da jobbet jeg alene, og måtte klare alt alene. I noen perioder delte jeg atelier med noen, men også da måtte jeg greie mye alene. Nå arbeider jeg i et fellesatelier som ble etablert for folk som meg. Kunstnere med en psykisk lidelse. Slik at vi kan fortsette med å skape ting selv om livet ble vanskelig. Slik at vi fortsatt kan få kjenne litt mer på dette med livsinnhold og mening, enn vi kanskje ville fått om vi bare satt hjemme og ikke hadde noen som helst strategier å ty til når ting buttet i mot.

Og med det har jeg vel sagt nok i dag.

Om du vil, så titt gjerne innom  hjemmesiden vår. Der har et lite knippe av oss som arbeider på atelieret lagt ut bilder av noen av arbeidene våre. Og er viljen fremdeles tilstede etter dét besøket, så lik oss gjerne på facebook også. Hos oss kan alle klikke like, frisk og psyk, liten eller stor, fattig eller rik, alle er velkomne. Og du blir ikke plassert i en egen bås etter hvor du befinner deg i livet. I stedet blir du en aktiv del av det som handler om å ufarliggjøre noe. Og det er jo ikke det verste du kan gjøre når du først er på nett.

Dagens bilde er fra en utstilling jeg hadde for en tid tilbake. Du finner utstillingen på youtube.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Invisible and silent 


7 kommentarer:

  1. Det gjorde så godt å lese denne her nå. Sjøl strever jeg med sorg om dagene og kveldene. Plutselig ble et av mitt livs mennesker bare borte vekk for drøye uka siden. Slikt gjør nummen.

    Det er smart å be om hjelp, og den som ber får det er min erfaring.

    Synnøve

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Synnøve.

      Jeg har fått med meg at det var et dødsfall i din nærhet, og du har all min medfølelse. Slikt kan gjøre veldig vondt, og etterlate seg et stort tomrom som ikke er så lett å fylle med noe annet, med det første. Men heldigvis krymper tomrommet med tiden. Noe legger seg til. Og akkurat som etter en piercing vil det tilslutt være bare arret igjen. Men det vil også være der for alltid. Noe som kanskje er greit. Kanskje går det an å tenke på slike arr etter noen som døde som en tatovering i sjelen. Den er der, som en minnebok, og bør få lov til å være der.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Strategier for å komme seg opp før en har falt er ikke dumt. Men du peker selv på noe vesentlig. Dette med den øyeblikkelige løsningen, som, selv om den ikke er den beste, lureste eller mest hensiktsmessige, velges.
    Jeg vet ikke om jeg er skrudd sammen eller av, men skrudd på ett eller annet vis, er jeg.
    Jeg velger likevel å ta en tur inn i utstillingen din.
    God søndag. (om trenger en kle, ligger det en HER)
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Det er rart det der med øyeblikkelige løsninger, hvor lett det er å ty til dem. Men heldigvis er det ikke slik med alt. Når jeg skal lage en utstilling, så må jeg stå i motstanden over tid. Det samme gjelder når en har barn, de må en forsøke å være en helt annen stødighet i forhold til enn kjappe løsninger. Det samme også med Vannlandprosjektet mitt, alle ordene jeg spyr ut om menneskeverd og valgmuligheter, i håp om at ett av dem kanskje fester seg i noen som trenger det. Det er selvfølgelig som å pisse i havet. Men en dråpe her og en dråpe der er likevel en dråpe. Eller når sorg plutselig kommer på banen, som Synnøve over her skriver. Det er ikke alltid det funker med kvikke fix.

      Her er en liten sang til dere begge. Kanskje finnes det noen i livet deres med en slik stemme, kanskje er dere stemmen selv:

      http://www.youtube.com/watch?v=pY9b6jgbNyc

      Ha en fin søndag.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Strategier, jeg vet ikke helt, spørs hva det gjelder. Tror min strategi akkurat nå er å ikke ha så mange strategier foruten å merke meg selv, enten det er slik eller sånn, det som skjer.
    La løsningene komme etter hvert som erfaringer er gjort... Tror jeg.

    Fin søndagskveld til deg -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gamle Ugle.

      Er strategi god nok til å bære navnet det.:)

      Jeg tenker at for veldig mange er det godt å ha noe konkret å forholde seg til. Som en plan. Og et mål. Som det er mulig å nå. Spesielt om livet har falt litt fra hverandre. Målet trenger ikke alltid å være så stort, det kommer an på hvilken utfordring det står i forhold til. For noen kan det i perioder være utfordring nok å stå opp. Eller spise. Andre kan ligge på helt andre siden av skalaen, og ha som mål å flytte fjell. Jeg tenker at en strategi er til hjelp uansett.

      Jeg liker ordet utsikt. Utsikt handler om å se utover, men også om å se framover. Som i "stå i utsikt til". Det vil si å ha en mulighet, en sjanse. Og jeg tror at det er lettere å nå disse mulighetene om en har en plan. Om en bare sitter og ser på skotuppene sine eller det som førte en dit en er, så ender en kanskje opp med innsikt, men det er ikke sikkert innsikt alltid er nok med tanke på å stå i utsikt til noe. Det må en konkret rekke av handlinger til i tillegg, ikke kun en drøm eller et ønske, tror jeg. Og denne rekken av handlinger går det an å forestille seg. Som en slags forberedelse. Og det var det jeg følte for å si noe om.

      Fra Wikipedia: En strategi er en plan av handlinger med hensikt å nå et spesifikt mål. Strategi handler mer om hva som skal gjøres enn om hvordan noe skal gjøre.

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett