onsdag 17. juli 2013

Også fersk møkk kan glitre som gull i sola.




I går falt et par biter på plass i forhold til en utstilling jeg skal ha i august. Jeg fikk begynt på plakaten, og i tillegg ble et viktig element som så ut til å bli en utfordring å få til likevel ikke et problem. Det er kjekt når ting ordner seg.

Mange av oss drømmer om at vanskelige ting skal forsvinne. Det vil si at ting ordner seg. Og noen ganger gjør de det, andre ganger ikke. Mine herpa lunger vil for eksempel aldri bli bra igjen. Og det er lite trolig at angsten jeg har levd med mesteparten av livet vil forsvinne. Så hvis jeg hekta meg på disse to tingene og bare dem, ville jeg leve med en evig skuffelse. Jeg ville lagt meg med skuffelsen om kvelden og stått opp med den om morgen. Det ville tatt mesteparten av plassen i livet. Men slik er det ikke.  For selv om jeg ikke kan gjøre noe med akkurat disse to tingene, så kan jeg gjøre noe med mye annet. Slik jeg ser det, så ville en liste med hva jeg kan gjøre raskt bli lenger enn en liste over hva jeg ikke kan gjøre. Det igjen betyr at jeg kan gjøre noe. Det finnes valg.

Jeg falt ned fra et fjell
la fra land ut mot hav.

Jeg bygde meg en trone
i bunnen av en grav.

I'm the outcast.


Den lille tekstbiten skal følge en annen utstilling jeg arbeider fram mot. Ikke den som skissen til plakat over her henviser til (en liten skrivefeil snek seg visst inn der, i tillegg er åpningsdato feil, skal være 22.august), men en som kommer neste år.  For jo, jeg planlegger et par utstillinger framover også, ikke bare denne i august. Dette er ting jeg faktisk kan velge. Om jeg ikke velger det, så skjer det ikke. Som så mye annet i livet mitt. Akkurat nå velger jeg å skrive disse ordene, i håp om at de når fram til noen som får noe ut av dem.  Kanskje det er akkurat deg. Og at du sitter med hele denne dynga av mulige valg vi alle lever i, men har problemer med å hente fram og ta tak i det viktigste. Det som ruver. Kanskje det ruver fordi noen andre sier at det er slik. Og sier at du må, eller bør, eller skal.

Om du lytter til disse må, bør eller skal, kan det hende at noe positivt vil skje i livet ditt. For noen ganger er slike råd velmenende, og i blant også riktige for deg. Så kanskje de bør, må eller skal som du hører,  i blant er kun et ”du kan”, men at du har små filtre i ørene som ikke får med seg dette.

Ikke alt handler alltid om rådgiverens egne behov. Det er likevel ikke slik at alle råd er gode. En må velge de en lytter til. Forsøke å skille gull fra møkk. Noe som ikke alltid er lett, for også fersk møkk kan glitre i sola. 

Men om du lytter, og velger å handle, så er det ikke nødvendigvis i den foreslåtte retningen du med tiden skal gå, eller drømmer om, men du gjør noe, tar tak i noe. Fordi noen pekte på en mulighet. Og i det øyeblikket du gjør noe, er det ofte slik at du snart vil gjøre mer. Du har startet en bevegelse. Og så pakker det på seg. Og ut av denne pakken av ting du gjør krystalliserer det seg etter hvert helt tydelige veikryss, som ikke er annet enn nye valgmuligheter. Og kanskje har du da blitt mer i stand til å velge selv, fordi du har begynt å vokse på det du allerede har klart.

Nå kan det hende at dette høres veldig lettvint ut, men det er ikke det jeg forsøker å formidle. For det er aldri lett å bryte et mønster, våge noe nytt. Men uten rådgivere hadde jeg selv antagelig stått og stampet i min egen begredelige selvopplevelse, og jeg hadde absolutt ikke funnet en trone i bunnen av min grav. Og selv om tronen er liten, og helt personlig, så er den et sted fra hvor jeg nå kan se ut over noe, fordi jeg sitter akkurat så høyt at jeg så vidt klarer å se over kanten. Dette er kanskje ikke så mye å ha, men det er noe. Og det er mitt.

I går svarte jeg på en annens blogg, og sa noe om kritikk. Det var koblet til kunstneriske uttrykk, men gjelder slik jeg tenker det på mange felt i livet. Kritikk er ofte minst like vanskelig å ta til seg som råd. Og vi har utallige mekanismer i oss som gjør at vi automatisk tyr til motstand når noen kommer med den. Da jeg begynte å skrive dagens blogg, var det med utgangspunkt i det jeg sa om kritikk i går. Og jeg tenker at det finnes likhetspunkt mellom det å ta i mot råd og det å ta i mot kritikk, og det å slippe noen inn på seg. Noen ganger sklir disse tingene over i hverandre. For min egen del opplever jeg at jeg blir tilført noe nytt når jeg lytter til råd og kritikk. Dette noe kan ta form av et springbrett, inn i noe jeg aldri ville valgt uten at det fantes en kommunikasjon og vilje til å lytte. Og denne viljen til å lytte er ikke noe som kommer lett til meg. Jeg er en mann som liker å prate selv. Det krever derfor at jeg utfordrer det jeg føler, og et livslangt mønster. Det handler med andre ord om å våge. Om en ikke våger noe, bruker en gjerne tiden til å holde seg fast. Uansett hvor i livet en er, og hva det finnes rundt en eller inni en som en kan klamre seg til. På dette feltet er det liten forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo.

Det å lytte til andre er ikke det samme som at du gir slipp på hvem du er. Det er et skille mellom hvem du er og hva du gjør.

Her er litt av det jeg skrev om kritikk:

Selv opplever jeg å få mye kritikk for det jeg skaper. Noen ganger er den beinhard. I fjor ferdigstilte jeg en maleri og skulpturutstilling jeg hadde arbeidet med et helt år, men måtte ved hjelp av andres øyne se at jeg burde begynne helt på nytt. Den holdt ikke mål. Jeg hadde landet på det jeg trodde jeg kunne slippe unna med, men så fikk jeg ikke lov til å stå i den feigheten uutfordret. Sånt er tøft. Jeg gikk rett i kjellern. Selv om kritikken ikke var rettet mot hvert enkelt arbeid, men hvordan de spilte opp mot hverandre. Uansett var det ikke bra nok, og jeg måtte innse det. Så jeg måtte ta det tunge valget det er å legge vekk et års arbeid uten å få vist det fram samlet. Så i fjor ble det ikke noen ny utstilling. Men det blir en i år. Litt stødigere enn den forrige ville blitt, håper jeg.
I blant kan jeg føle at kritikk kan være urettferdig. Jeg kan bli både såret og sint. Men nesten bestandig har den som et utgangspunkt at kritikeren mener jeg kan bedre, og ikke at jeg ikke er god nok. Det handler med andre ord om tillit, og ikke om en nedvurdering. Så er det bare å forsøke å huske på det. Svelge at det kan gjøre litt vondt, og ikke la alt styres av følelser.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Stand by me


4 kommentarer:

  1. Man må også kunne "se hvem" som kommer med kritikken eller rådet. Og se hensikten med rådet eller kritikken.
    Men slik er det vel bare.
    Eller man kan velge å stenge ører, det er også et valg man tar, i blant.
    Ha en fin kveld :)
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er klart, Annemor, en må se an folk på de fleste områder i livet. Alle rådgivere er ikke kloke, og mange har sin egen agenda. Kanskje forsvarer de kun sitt eget ståsted og sine egne valg, gjennom å å råde deg til å velge det samme som dem. Kanskje vil de bare holde deg på plass. Men jeg synes det er sagt mye om dårlige råd som blir gitt, og alle disse bør eller må som presses på folk. Det er mange som skriver om slike opplevelser. Og frustrasjonen de kjenner på i møte med slikt. Så jeg ville belyse tingene litt fra andre siden også. For det meste har to sider.

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Nei, som du skriver, dette er ikke lettvint. Råd kan være så mangt, synes det er viktig å huske at det bare dreier seg om råd, ikke direktiver.
    Og jeg tror råd fungerer best når man etterspør dem, ønsker dem selv. Påtvungne råd fungerer sjelden, for meg.
    Gode hensikter og velmening garanterer ikke for rådenes kvalitet, er min erfaring.

    Vanskeligst, men viktigst kanskje, er å lytte, ta imot, grunne på, og så finne ut hva som passer for en selv. Enten det er sånn eller sånn. Kanskje fører et råd til at man forstår at man trenger gjøre det motsatte at det man ble rådet til?

    Men egentlig synes jeg det blir for mange råd, for å være ærlig. Liker bedre samtaler om tema, som en slags utforsking av et tema. Men det er meg det.

    Fortsatt god kveld -

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er helt enig i at råd fungerer best når en ber om dem, og ikke når de tvinges på deg. Men noen ganger er det et råd eller et alternativ som bare popper opp uten at en forventet det, og så åpner det seg liksom en ny dør.

      Andre ganger oppleves råd som veldig utfordrende, men det betyr ikke nødvendigvis at de er feil.

      Når det kommer til stykket er likevel det meste vårt eget ansvar, og i hvert fall når det kommer til valg. Så kanskje det er vårt ansvar å si ifra når vi ikke ønsker råd eller kritikk også. Det er kanskje ikke et lett valg å ta, men i blant er det kanskje nødvendig.

      Samtaler om tema kan være gode, men om temaet utfordrer mitt eget ståsted eller valg blir det gjerne litt vanskeligere. Å bli konfrontert med seg selv er ikke alltid en behagelig opplevelse. Det er lettere å snakke om det generelle. Det er kanskje derfor vi prater så mye om været eller om naboen eller de eller man.:)

      Ha en fin kveld, gamle ugle.:)

      Bjørn

      Slett