onsdag 24. juli 2013

Livets lyse sider




Ute er det varmt, og i ettermiddag vil det antagelig dra over 27 grader inne hos meg. Humøret er ikke det beste. Energinivået er labert. Jeg skulle ønske det var på topp i stedet. Men det er det altså ikke. Så jeg får bare leve med det. Noen ting er det lite å gjøre med, utover å stå’an av, som de sier nordpå.

Jeg skal ikke bruke mye tid på å klage over stemningsleiet mitt. Jeg skal heller ikke bruke mer tid på å klage over varmen. Sommeren har jo ikke akkurat vært noe å skrive hjem over, så litt varme får en tåle. Og livet blir jo på en måte slik en ser på det. Ser en på livet som et svart hull, så er det svart en ser. Så mye handler kanskje om fokus. Selv om det ikke alltid er så lett å tro på det når en for eksempel plages av noe. Som for eksempel ei skral helse. Det er mange som bærer på ei dårlig helse.  Men ikke alle opplever den likens, og ikke alle formidler det samme. De som kun ser det vanskelige formidler gjerne det, mens de som også er i stand til å se litt lys formidler antagelig det. Og så kan en jo tenke litt over om det som blir formidlet er kun en subjektiv opplevelse, eller om det sier noe om den reelle tilstedeværelsen av lys/mørke. Noe som kanskje kan sidestilles med spørmålet om det fallende treet i skogen: ga det lyd om ingen hørte det? Og selv om et slike spørsmål ikke forandrer på noe der og da, kan det på sikt kanskje ha noe å si om en velger å forholde seg til dem. Slik at en kanskje forsøker å titte litt etter lyspunktene i synsranden, om ikke annet så i det minste en gang eller to om dagen, og ikke kun påberoper seg retten til å holde fast ved det svarte juvet rett foran øynene.

En tanke som popper opp hos meg her og nå, er likevel at slike uttaler som det jeg nå har kommet med kan virke provoserende på enkelte. Litt på linje med bør og skal. De kan oppfattes som mangel på forståelse, innsikt og empati. For hvordan kan jeg sette meg inn i hvordan andre opplever ting, og hva de sliter med, hva de klarer.  Og det er jo forståelig, for jeg vet kun hva jeg selv opplever. Hva andre opplever vet jeg kun via det de formidler. Og det er gjerne kun en flik av et større bilde. Så når jeg skriver det jeg skriver, så handler det om egenopplevelse. Det er ingen universal sannhet som står fjellstøtt og er fritatt fra konkurranse, men en erfaring jeg selv har gjort meg:

Om jeg forsøker å ta til meg de små lyspunkt som jeg vet finnes i livet mitt, og som jeg ville vært i stand til å se klarere en annen og lettere dag, og så forsøker å agere i forhold til det jeg vet mer enn det jeg føler, så blir dagen mer givende å forholde seg til enn om jeg bare bruker tiden til å kjenne etter og å stirre inn i det som er mørkt.

Jeg hører i blant at positiv tenkning er noe dritt. At det blir overfladisk, en flukt fra problemstillinger som burde vært sett nærmere på, og at det bare gjør vondt verre. Og kanskje noen opplever det slik. Men jeg selv opplever at det å flytte fokus litt i blant kan gi meg en positiv konsekvens. Det betyr likevel ikke at jeg dypdykker i de utallige bøker om positiv tenkning fra Over There og gjør dem til mine bibler. Jeg har aldri lest en eneste bok om positiv tenkning. Jeg forsøker kun å orientere meg i hverdagen og ta valg i en virkelighet som for meg i blant kan bli ganske mørk, slik at jeg ikke blir sittende fast i skyggene.

Da jeg begynte å skrive bloggen i dag, var jeg rimelig tom for energi. Og det satt langt inne å skulle mene noe om noe som helst, for så i tillegg å skrive det ned. Men allerede nå føles det litt lettere. Så gjennom å flytte fokus fra hva jeg føler og over til en handling, så skjedde det en opplading i mitt lille, indre batteri. Ikke slik at jeg plutselig ble en durasellkanin, men jeg opplever likevel at energinivået øker, og at fokuset mitt er i bevegelse bort fra noe som lett kunne endt med fortrukne mørke gardiner og timer i horisontalen på sofaen. Så for meg funker det å tvinge meg litt, velge et fokus i stedet for å la meg overvelde av et annet, og så bevege liket og forsøke å få noe gjort. Selv om jeg også sitter på både muligheten og evnen til å rettferdiggjøre null aktivitet, null vilje, og i stedet slippe til masse mørke tanker. Noen ganger et lett å føle at mørket er det eneste en eier, så hvordan skal en da kunne gi slipp på det? 

Og det var det. Så ble det visst blogg i dag også. Jeg føler at å skrive den ga meg noe. Om det gir deg som leser det samme, skal jeg ikke mene noe om. For jeg trenger jo ikke å mene noe om alt - skulle jeg mene. 

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Charlie Big Potato


6 kommentarer:

  1. Må ikke alltid mene noe mer enn det man mener.
    Og slett ikke om alt.
    Fin dag :)
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er sant, Mormor, en trenger ikke å mene noe om alt, selv om det ofte forventes at en har en mening om det meste. Og derfor også et standpunkt. Og da helst for eller i mot.

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Fint å høre at det hjalp å skrive litt, kjenner meg igjen i det.

    Vi mennesker er ulike, og har forskjellige måter å takle livene våre på. Og det er i grunnen greit, synes jeg.

    God fredag til deg -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Jeg havnet litt på sofaen etter hvert likevel, men etter noen timer fikk jeg jaget meg selv i gang igjen. Og det å være i gang føltes langt bedre enn å ikke være det. Men jeg har litt sånne perioder hvor stemningsleiet går litt ned, så problemstillingen er tilstedeværende fremdeles, og vil nok være det noen dager. Det minner mye om sorg, eller meningsløshet. Og batteriet går nesten helt tomt. Noen ganger varer det en uke, noen ganger bare en dag, og i blant ender det med en depresjon som kan våre i måneder og år. Fordelen er at jeg nå vet litt om hvorfor og når det kommer. Ofte trigges det av overganger. Og se der gitt, ferien er akkurat over.:)

      Det er derfor jeg er litt opptatt av rutiner og forutsigbarhet. Eksempelvis kan til og med en ferdig utstilling få meg kraftig ned. Derfor forsøker jeg å være reaksjonen i forkant, og helst arbeide med to utstillinger samtidig. Sånn at når den ene er ferdig så får jeg ikke opplevelsen av vakuum før jeg klarer å starte noe nytt. I stedet er jeg allerede i gang med noe som gir meg energi og mening. For meg er dette det jeg kaller strategier, som jeg nevnte over her i et eget blogginnlegg. Og det gjør at jeg ikke trenger å tråkke ned i de samme hullene hele tiden.

      Jeg er veldig enig i holdingen som sier at mennesker må få være forskjellige, og at det er greit å være det. På den annen side så har jeg hatt perioder i livet hvor jeg ikke har taklet livet greit, noe som har gjenspeilt seg i valg. Det er veldig lett å sette likhetstegn mellom hvem en er og de valg en gjør. Jeg tror kanskje jeg noen ganger ville valgt annerledes om jeg hadde opplevd at det fantes reelle muligheter til det. At noen hadde pekt på mulighetene, og hjulpet meg litt i en ny retning. Noen som visste bedre enn meg, for det finnes klokere mennesker enn meg. Og som kan se klarere enn meg, spesielt når jeg begynner å se livet i gråtoner, eller via tunnelsyn.

      Likevel er det jo slik at vi alle har rett til å være den vi er og til å ta valg, også noen dårlige, og det gjør vi alle. Men så er spørsmålet om vi har samme retten til å velge hva som helst, selv om vi har rett til være den vi er. Har man for eksempel rett til å kjøre for fort, og rettferdiggjøre det med at det er slik jeg er, folk er forskjellige? Har vi rett til å trampe på noen for å få tak i det vi begjærer, eller har vi rett til å velge å røyke? Og om en for eksempel har rett til å være en røyker, har vi rett til å velge hvor vi røyker? Og hvem som skal utsettes for røyken vår? Hva med barn?

      Men kanskje snakker du litt som i "elsk meg for den jeg er, og ikke det jeg gjør", som en slags grunntone i en holdning. Og den forstår jeg veldig godt. "Elsk meg for det jeg gjør mennesker" bærer i enkelte tilfeller med seg en tomhet, tror jeg. Som de forsøker å fylle. Noe som i noen tilfeller kan få dem til nærmest å utslette seg selv, for å oppnå følelsen av å bli elsket, eller i det minste akseptert. Å bli akseptert, kanskje ved hjelp av å framstå som flink eller riktig, eller snill og god, kan være et bra substitutt om en ikke føler seg elskbar. Og ofte handler det kanskje om noe som manglet da de var små, eller en eller annen gang ble tatt fra dem. Kanskje gjennom et overgrep. Kanskje gjennom flere.

      Og nå ble dette mange ord, så jeg får avslutte.:)

      Ha en fin dag.

      Bjørn



      Slett
  3. Det ble uansett flere nydelige stykker tekst for meg denne bloggformiddagen. God helg til både den ene og den andre.

    Synnøve

    SvarSlett