mandag 1. juli 2013

Et Nå er et Nå, samme hvor det er.





I dag er det 1.juli. Det vil si at vi er over midtsommer og at det går mot høst. Det betyr likevel ikke at sommeren er over. Den kommer til å strekke seg framover i lang tid enda. Og skulle en begynne å deppe over alt som er over middagshøyden så måtte en uansett deppe over mye. Mer enn at sommeren møter høst en dag. Om en lever til en er åtti ville en måtte begynne å deppe når en er førti. Og det er det jo ikke noen grunn til. Egentlig burde en vel forresten begynne å deppe i tjueårene, for det er da en har sin topp. Etter det handler det om forfall.

Selv er jeg kommet lenger enn midten av livet. Med mine 58 år er jeg villig til å satse et par kroner på at det er en realitet.  Det betyr likevel ikke at i dag er verdiløs. Dagen i dag er ikke knyttet til kun tiden jeg har levd og skal leve, den er også knyttet til å være. Den er knyttet til øyeblikket. Det at jeg sitter her og skriver, og annet jeg skal gjøre i dag. Dette andre jeg skal gjøre er kanskje ikke så mye, men det vil likevel inneholde en tilstedeværelse.  Og et øyeblikk. Et Nå. Og jeg kan velge om jeg vil være i dette Nået, eller om jeg vil være i en fortid eller framtid jeg har et bilde av i hodet.  Et valg som ikke alltid er lett å ta, og enda vanskeligere å få noe konkret ut av, men som likevel er et valg. For meg blir dette valget lettere å hente noe ut av om jeg har et hjelpemiddel. Og det beste hjelpemiddelet mitt er å gjøre ting. Helst ting jeg liker å gjøre, men også ting jeg vet jeg bør gjøre. Gjennom å sette meg selv i gang, drar jeg meg selv samtidig ut av fortid eller framtid, og jeg kjenner at jeg er mer enn en tanke, mer enn analyser, betraktninger og rettferdiggjøring, mer enn bilder i hodet, mer enn minner, drømmer eller frykt.

Det er sommer, og jeg har ferie. Den siste uken har jeg tilbrakt sammen med kjæresten, hjemme hos henne. Vi har hatt litt alenetid, siden barna hennes er hos faren et par, tre uker. Nå er jeg derimot hjemme hos meg selv. Og det er også greit. Mens jeg var hos Beate skrev jeg ikke blogg. I stedet gjorde jeg andre ting. Vi lagde oss og spiste god mat, vi hadde et middagsbesøk, vi har gjort noen ærend som måtte gjøres og vi har sett film. Nærmere bestemt serien Carnivale. En serie som anbefales, om du er interessert i å bruke tiden foran skjermen på noe som byr på litt mer enn Derrick.

Når jeg ser noe bra på tv, så glemmer jeg meg selv litt. Jeg glemmer ting som var, og ting som kanskje kommer. Og denne mekanismen aktiveres ofte når kjæresten og jeg gjør ting sammen også. Det trenger ikke å handle om tv, det kan være noe så enkelt som å vaske opp sammen, eller rydde litt.  Men det kan likevel ikke være slik hele tiden, uansett hvor mye tv en ser eller hvor mye en vasker opp eller rydder. For det finnes mellomrom i livene våre, både i ditt og i mitt, uansett hvor vi er eller hvor aktive vi er der. En trenger ikke å ha ferie for å oppleve mellomrom, de finnes også i hverdagen. Uansett etablerte strategier vi opprettholder for samtidig å oppleve kontroll. Uansett hva vi forsøker å ta i bruk for å flykte ut av noe eller inn i noe. Enten det er mat, sukker, vasking, høy musikk, rus, sex, spill eller behov for alltid å ha andre mennesker rundt seg.

Disse mellomrommene hvor strategiene våre ikke lenger fungerer gir oss muligheten til ettertanke, og byr på dører som brått åpnes og leder oss inn i følelser. Så vi tvinges gjerne til å kjenne på ting. Og det kan være skummelt. For egen del ble jeg ved hjelp av disse mellomrommene i uken sammen med Min Kjære minnet på hvor viktige rutinene mine er for meg. For de hadde jeg jo lagt igjen hjemme. Sammen med mye annet jeg la igjen. Ting som definerer meg. Og styrker identitetsopplevelsen min. Samtidig demper rutinene angsten min. Og disse tingene ble veldig synlige fordi de ikke var der lenger, mens jeg selv opplevde at omrisset mitt ble tåkete, med små hull hvor det var mulig for følelser å slippe inn eller ut uten at jeg kunne hindre det.

Jeg tror at det er flere enn meg som opplever slike ting eller lignende når rutinene forandres. Det er ikke uten grunn at det etter ferier kommer en flom av boliger til salgs. Folk røskes ut av det de er vant til og må forholde seg til følelser de kanskje ikke alltid lar slippe til. Fordi de i hverdagen har strategier som hjelper dem til å ikke gjøre det. Men så med ett er det ikke noe å rømme i lenger. Ting blir nært. En kommer tettere på andre mennesker og nærmere seg selv. Problemstillinger popper opp og slumrende følelsene eskalerer. Og en har kanskje ikke alltid de redskapene som skal til for å takle en slik forandring, et slikt møte med seg selv. Så det oppstår kriser.

Hos oss ble det ingen krise. Jeg synes uken som har gått har vært fin å få oppleve. Den har også vært lærerik. Kjæresten og jeg har i tillegg til å gjøre ting sammen også fått snakket mer enn vanlig, og det har skapt en bevegelse som jeg opplever som positiv, i tillegg til at jeg tror det har styrket det som binder oss sammen. Det vi har felles. Samtidig har jeg også fått en større klarhet i meg selv. En påminnelse paret med ny forståelse for hvem jeg er. Jeg synes det å få oppleve bevegelse og forståelse er en ganske grei ting. Det er ikke alltid bare godt hele tiden, men hva av betydning er vel det. Livet og det vi føler og opplever er i en stadig forandring Så sommeren får være på hell så mye den vil, og jeg selv være over middagshøyden. Et Nå er et Nå, samme hvor det er.

Bildet som følger dagens Vannland tegnet jeg for rundt tretti år siden, og handler for meg om angst, og følelsen av å gå i oppløsning.

Ha en fin dag.

Bjørn




2 kommentarer:

  1. Lev i nået og i mellomrommene. Lett å tenke, si og mene. Lett å ville. Lett å glemme.
    Mandagsklem i et nå :)

    SvarSlett
    Svar
    1. I det hele tatt er det lett å glemme at en har noe å si over hva en holder på med.

      Ha en fin kveld, mormor.:)

      Bjørn

      Slett