mandag 15. juli 2013

Det som var og det som er.





Dagen er over middagshøyden, men det er det mye og mange som er, inklusive jeg selv, så la oss ikke henge oss opp i det.  Livet foregår likevel ikke i begynnelsen eller avslutningen for de fleste av de som leser her, så avstanden forover eller bakover blir gjerne et teoretisk anliggende når det kommer til dette med tid. Livet foregår derimot med en bitte liten radius rundt et punkt vi kaller nå. Det er der vi er. I perfekt harmoni, eller mer eller mindre uharmonisk. Kanskje noen ligger nede. Selv ligger jeg ikke nede. Ikke nå. Ikke er jeg oppe i de høyere sfærer heller. Og det er helt greit. Jo høyere opp en kommer jo lenger er det jo ned. Og farten har en tendens til å øke i et fritt fall. Ramler en ned fra en fortauskant risikerer en kanskje en liten skade. En vrikket fot eller noe. Et håndledd som plutselig har fatt en ny vinkel i forhold til armen. Men ramler en ned fra skyene blir det gjerne en mer bastant stopp. Så dette med å jage mot topper eller skyene eller noe himmelsk er kanskje styrt av et begjær som bærer i seg en risiko som plutselig kan bli reell.

For et par år siden gikk en venn av meg inn i et slikt fall. Et langt fall fra ganske høyt oppe. Og det endte med katastrofe. For et par dager siden møtte jeg enken hans. Det er en stund siden sist. Men det var kjekt å møte henne, så jeg tror jeg skal i besøk i løpet av uken. Ta en kopp kaffe. Preike litt. Tiden har gått siden kameraten min gikk i bakken, så tomrommet etter han er kanskje ikke så markant lenger. For det var det en periode. Og enken hans fylte det med bilder og følelser som holdt på å rasere de bildene og følelsene jeg selv hadde igjen etter han. Noe som ble litt vanskelig for meg. For hennes opplevelse var ikke min, hennes erfaringer og minner var ikke mine. Samtidig var hennes sorg og fortvilelse så hjerteskjærende intens og stor at jeg ikke hadde noen mulighet til å verne om mitt eget. Det ble overdøvet. For så stor kan en sorg og en bitterhet og en fortvilelse være etter et selvmord at det ikke finnes rom for noe annet.

Ett av akvariene mine er etter kameraten min. Jeg fikk det av han en liten stund før han døde. Han hadde lagt hobbyen på hylla, og ville ikke oppbevare det lenger. Så i dag står det på stua mi. Fylt med 160 liter vann og ciklider fra Tanganyika. Blant annet de to du ser på bildet. Det får meg til å huske han oftere enn jeg ville gjort om det ikke sto på stua mi, tror jeg. Og det føles greit å huske han. Selv om vi lever med et Nå som har liten radius så bærer vi likevel med oss alt vi har opplevd og alt vi har følt. Vi er hele vårt levde liv på en gang. Ingenting av det kan vi løpe fra. Ingenting av det kan vi forandre. Men vi kan gjøre noe med Nå, og morgendagen. Slik at vi ikke tryner så ettertrykkelig at det får konsekvenser vi ikke klarer å takle. Vi kan tenke før vi handler.

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tenke på kameraten min her og nå. Kanskje var det fordi jeg møtte enken hans for et par dager siden, eller fordi jeg nettopp har puslet litt med akvariene mine. Men det er nå uansett ikke så viktig. Ikke alt trenger å forklares.  I blant er det nok at ting er. Slik det kanskje er nok at du og jeg er. For det er vi. Fremdeles. Og det er jo ikke så verst bare det. Så får det heller være som det vil med høyder og slikt. Og hvor vi er.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Må din vilja ske




9 kommentarer:

  1. Egentlig. Ja.
    Ha en fin kveld.
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. En fin kveld og morgendag til deg også Mormor.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Sorg kommer ingen utenom, og den blir med videre i livet på ulike vis, er min erfaring.

    Ha en fin kveld Bjørn!

    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. Sorg dukker opp fra tid til annen, men den avtar heldigvis med tiden. Borte blir den likevel ikke, og det forstår vi når vi blir minnet på den.

      Ha en fortsatt fin kveld og en fin tirsdag.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Nesten hver gang mor har vært i en begravelse (og det blir stadig flere av dem i hennes alder)kommenterer hun etterpå at hun alltid lærer noe nytt om den avdøde i begravelser. Hvert menneske rommer et mangfold i seg som det porsjonerer ut til omgivelsene, og det til tider ganske ujevnt. Når flere sørger over samme person, betyr det ikke at de sørger over de samme tingene, heldigvis.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mangfoldet har vi alle i oss, og de forskjellige fasettene kommer gjerne fram avhengig av hvem vi speiler oss i. Var det ikke Kirkegaard som sa noe om at vi ikke kan oppleve å finnes om vi ikke har noen å speile oss i? Eller noe i den duren i hvert fall.

      Ha en fortsatt fin kveld.:)

      Bjørn


      Slett
  4. Over middagshøyden...hm, det er sant, men samtidig føler jeg at jeg ennå ikke har tatt for meg av desserten ennå. Selvsagt; vi ramler fra høydene og så kan det likevel være at dalene er et fint sted. Når du på slutten av teksten skriver at det er nok hvor man er så får jeg assosiasjoner til eget liv - og det er noe jeg beundrer tekstene dine for; du forteller om deg selv og så får det utslag for andre :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Melusine.

      Her ved dette bordet føler jeg også at jeg ikke har kommet lenger enn til hovedretten, og det er jo en grei følelse. Så vi får holde fast ved den.:)

      Det med å fortelle om meg selv og bruke mitt eget liv som et bakteppe for det jeg vil si noe om, er et valg jeg tok da jeg begynte bloggen. Uten den ideen ville det nok ikke blitt noe Vannland.

      Jeg føler enkelte ting blir mer troverdige om jeg kan vise litt til meg selv og mine helt personlige utfordringer og gleder. Dette var likevel ikke ment å bli en dagbok, men et sted hvor jeg kan si noe om det å leve og om menneskeverd, slik jeg ser på det. Spesielt med tanke på dem som kanskje har møtt en utfordring i livet som til tider kan være tung, men også for de som har slike mennesker innpå seg. Og det har vi alle, om vi så bare ser dem på gaten, eller de bor over gangen eller i nabohuset.

      Toleranse og forståelse er en grei ting på enkelte områder, selv om det ikke ligger en selvfølgelighet i at det å forstå likevel er det samme som å tolerere eller bifalle. Det ligger et skille der som vi bør ta inn over oss. Elsk meg for den jeg er, og ikke for det jeg gjør, er vel en problemstilling de fleste av oss har kjent på en eller annen gang. Kanskje oftest i forhold til våre barn. Og våre barn i forhold til oss.

      Livet er ikke alltid så lett, og det blir ikke lettere om en skal ha skyldfølelse for eller skamme seg over den en er, og kjenne på at andre mennesker ser ned på en. For det er en forskjell på hvem en er og hva en gjør, hvor en bor og hvordan en bor, hvem en omgås og hvordan en forholder seg til dem.

      Ha en flott dag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Ja, det skal holdes fast ved :)
      Takk for tilbakemelding på dette - jeg tenker det at du er personlig bidrar til at leserne får et innblikk i hvorfor du skriver det du gjør. Hva som gjør at du mener det du mener, hvordan du er kommet frem til akkurat det.

      Slett