lørdag 27. juli 2013

Fråtsing





I dag skal jeg lage meg ei gryte. Det vil si, egentlig skal jeg lage noe i ei gryte (språk er gøy).

Gryteretten jeg skal lage i gryta er denne 

Jeg liker å lage god mat. God mat trenger ikke nødvendigvis å være eksklusiv eller dyr, det er nok at det smaker godt og er litt sunt. Det betyr at smaksopplevelsen ikke nødvendigvis er knyttet til penger. Det som er knyttet til penger, er for eksempel følelsen av luksus. Og status. Luksus og status er igjen knyttet til følelsen av hvem du er, hva du fortjener eller hva du får til. Hva du kan skilte med. Om du omgir deg med mye luksus skiller du deg fra mengden, på samme måte som du skiller deg fra mengden om du har veldig lite av det meste. Effekten er med andre ord den samme, men de fleste vil nok likevel velge å ha mye, om de fikk velge. Det er det likevel ikke alle som får.

Jeg vet ikke hvor på en gradering av luksus du vil plassere gryteretten jeg skal lage i dag. For meg ligger den ganske høyt. Spesielt hvis jeg sammenligner den med annen mat jeg spiser. For eksempel ei skive med stekt pølse på, som det er lett å ty til om jeg kommer sliten fra atelieret. Om dét er middagen min får jeg ingen opplevelse av luksus. I stedet får jeg en opplevelse av latskap. Men hallo, også late folk er slitne innimellom. 

Gryteretten jeg skal lage, kommer jeg til å spise fra en tallerken som tilhører et servise jeg har arvet fra moren min. Jeg vet ikke nøyaktig når dette serviset ble handlet inn, men jeg regner med at det i hvert fall er førtifem år gammelt. Førtifem år er ganske gammelt, men funksjonen er like god som den var da serviset var nytt. Og det er behandlet med varsom hånd og er derfor så lite slitt at det godt kunne vært nytt for et år siden. Men det er det altså ikke. Det er gammelt. Men ikke gammelt nok til å gi en følelse av luksus. Da måtte jeg ha arvet det av min oldemor eller noe sånt. Gjerne en tipp, tipp oldemor. Eller kongens oldemors tante. Det hadde gjort susen. Det er med andre ikke nok at noe er arvet. Likevel vil nok gryteretten smake like bra som den ville gjort om jeg nå stormet ut og brukte mine siste skillinger på et nytt og veldig dyrt servise eller noe enda dyrere antikt, og spiste maten fra det. Det betyr at luksus ikke betyr alt.

Det som betyr noe for meg i kveld er smak. I tillegg til smak, betyr slikt som næringsinnhold en del. I hvert fall gjør det det i hverdagen. Vitaminer og de greiene der. Jeg tenker ikke så mye på det, men jeg vet at slike ting betyr noe. Så jeg lager det meste av maten min selv i hvert fall. Det blir lite ferdigmat for tiden. Jeg er jo opplyst. Og vet det betyr noe for oss hva vi kjører innpå av fett, E-stoffer, sukker og annen fristende skit også. Slik jeg gjorde i går kveld. Jepp, det sto verken skive med pølse eller fransk gryte på menyen i går kveld. I stedet spiste jeg sjokolade, seigmenn, is og chips, og skylte det ned med cola. Og det likte ikke kroppen min, selv om tunga var i himmelen og nærmest salig av fryd på grensen til det kjønnslige. Så da sa kroppen i fra. Først med en liten sitring. Og så etter hvert begynte sitringen å minne påtagelig om angst. Så hva en spiser har tydeligvis mye å si. Antagelig langt mer enn hva en serverer det på. Noe min venn Eva vet noe om.

Nå er det ikke slik at jeg heller var uvitende med tanke på slike sammenhenger i går kveld da jeg dykket ned i chipsposen og stappa innpå med sjokolade. Men jeg ga faen, og var villig til å betale prisen. Og jaggu var det godt, til det ble litt for mye av det gode.  Det betyr at måtehold kanskje kunne være en bra ting. Jeg synes iblant at måtehold er litt vanskelig. I hvert fall på noen felt i livet. Om jeg likevel behersker det, så kan jeg oppleve en følelse som et øyeblikk minner litt om lykke, for den potensielle opplevelsen bærer mestring i seg. Men lykkefølelse kan jeg også oppleve når jeg fråtser. De to valgene kan med andre ord gi samme effekt. Jeg tror mange likevel velger å fråtse, om de kan. Og det kan de. Og vil. I det minste på enkelte områder i livet. Spesielt de områdene som handler om demping av følelser eller om nytelse, enten det er mat, sex, rus eller shopping.  I hvert fall finnes det langt flere fråtsere enn asketer, har jeg inntrykk av. Og det må jo ha sin grunn. Og med den bomba avslutter jeg dagens blogg, og går ut på kjøkkenet og lager gryta mi, mmm, lykkelige meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Gluttony




onsdag 24. juli 2013

Livets lyse sider




Ute er det varmt, og i ettermiddag vil det antagelig dra over 27 grader inne hos meg. Humøret er ikke det beste. Energinivået er labert. Jeg skulle ønske det var på topp i stedet. Men det er det altså ikke. Så jeg får bare leve med det. Noen ting er det lite å gjøre med, utover å stå’an av, som de sier nordpå.

Jeg skal ikke bruke mye tid på å klage over stemningsleiet mitt. Jeg skal heller ikke bruke mer tid på å klage over varmen. Sommeren har jo ikke akkurat vært noe å skrive hjem over, så litt varme får en tåle. Og livet blir jo på en måte slik en ser på det. Ser en på livet som et svart hull, så er det svart en ser. Så mye handler kanskje om fokus. Selv om det ikke alltid er så lett å tro på det når en for eksempel plages av noe. Som for eksempel ei skral helse. Det er mange som bærer på ei dårlig helse.  Men ikke alle opplever den likens, og ikke alle formidler det samme. De som kun ser det vanskelige formidler gjerne det, mens de som også er i stand til å se litt lys formidler antagelig det. Og så kan en jo tenke litt over om det som blir formidlet er kun en subjektiv opplevelse, eller om det sier noe om den reelle tilstedeværelsen av lys/mørke. Noe som kanskje kan sidestilles med spørmålet om det fallende treet i skogen: ga det lyd om ingen hørte det? Og selv om et slike spørsmål ikke forandrer på noe der og da, kan det på sikt kanskje ha noe å si om en velger å forholde seg til dem. Slik at en kanskje forsøker å titte litt etter lyspunktene i synsranden, om ikke annet så i det minste en gang eller to om dagen, og ikke kun påberoper seg retten til å holde fast ved det svarte juvet rett foran øynene.

En tanke som popper opp hos meg her og nå, er likevel at slike uttaler som det jeg nå har kommet med kan virke provoserende på enkelte. Litt på linje med bør og skal. De kan oppfattes som mangel på forståelse, innsikt og empati. For hvordan kan jeg sette meg inn i hvordan andre opplever ting, og hva de sliter med, hva de klarer.  Og det er jo forståelig, for jeg vet kun hva jeg selv opplever. Hva andre opplever vet jeg kun via det de formidler. Og det er gjerne kun en flik av et større bilde. Så når jeg skriver det jeg skriver, så handler det om egenopplevelse. Det er ingen universal sannhet som står fjellstøtt og er fritatt fra konkurranse, men en erfaring jeg selv har gjort meg:

Om jeg forsøker å ta til meg de små lyspunkt som jeg vet finnes i livet mitt, og som jeg ville vært i stand til å se klarere en annen og lettere dag, og så forsøker å agere i forhold til det jeg vet mer enn det jeg føler, så blir dagen mer givende å forholde seg til enn om jeg bare bruker tiden til å kjenne etter og å stirre inn i det som er mørkt.

Jeg hører i blant at positiv tenkning er noe dritt. At det blir overfladisk, en flukt fra problemstillinger som burde vært sett nærmere på, og at det bare gjør vondt verre. Og kanskje noen opplever det slik. Men jeg selv opplever at det å flytte fokus litt i blant kan gi meg en positiv konsekvens. Det betyr likevel ikke at jeg dypdykker i de utallige bøker om positiv tenkning fra Over There og gjør dem til mine bibler. Jeg har aldri lest en eneste bok om positiv tenkning. Jeg forsøker kun å orientere meg i hverdagen og ta valg i en virkelighet som for meg i blant kan bli ganske mørk, slik at jeg ikke blir sittende fast i skyggene.

Da jeg begynte å skrive bloggen i dag, var jeg rimelig tom for energi. Og det satt langt inne å skulle mene noe om noe som helst, for så i tillegg å skrive det ned. Men allerede nå føles det litt lettere. Så gjennom å flytte fokus fra hva jeg føler og over til en handling, så skjedde det en opplading i mitt lille, indre batteri. Ikke slik at jeg plutselig ble en durasellkanin, men jeg opplever likevel at energinivået øker, og at fokuset mitt er i bevegelse bort fra noe som lett kunne endt med fortrukne mørke gardiner og timer i horisontalen på sofaen. Så for meg funker det å tvinge meg litt, velge et fokus i stedet for å la meg overvelde av et annet, og så bevege liket og forsøke å få noe gjort. Selv om jeg også sitter på både muligheten og evnen til å rettferdiggjøre null aktivitet, null vilje, og i stedet slippe til masse mørke tanker. Noen ganger et lett å føle at mørket er det eneste en eier, så hvordan skal en da kunne gi slipp på det? 

Og det var det. Så ble det visst blogg i dag også. Jeg føler at å skrive den ga meg noe. Om det gir deg som leser det samme, skal jeg ikke mene noe om. For jeg trenger jo ikke å mene noe om alt - skulle jeg mene. 

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Charlie Big Potato


lørdag 20. juli 2013

Strategier




I går begynte min høyre bihule å hisse seg opp. Bihulene mine har det med å gjøre det i blant. Noen ganger hisser de seg så kraftig opp at jeg får lyst til å kappe av meg hodet. Men det gjør jeg jo selvfølgelig ikke. Hva skulle jeg da sett på i speilet om morgenen. I stedet tar jeg noen små hvite piller som kalles Rinexin. Det får slimhinnene i de øvre luftveier til å avsvelle. Og det funker, for meg. Så i dag har jeg tatt en slik pille, for jo - jeg hadde på lager. Tidligere kjørte de alltid antibiotika i meg. Og da måtte jeg først komme meg til lege for å få resept, og så til apotek, og så vente i dagevis før antibiotikaen virket. Om den gjorde det i det hele tatt, kanskje det måtte to kurer til. Og jeg utsatte gjerne legebesøket til ting var så ille at jeg klorte på veggen av smerte. Så det å ha litt Rinexin på lager er ingen dum strategi for meg. Gripe tak i det vonde før det eskalerer og blir et problem langt større enn det trenger å være.

Nå er dette med mine bihuler neppe noe som interesserer flere enn meg, men sånn er det med blogger. Egoismen råder. En hekter seg på det som ligger hjertet nærmest, uten hensyn til andre enn seg selv, og begynner å hakke på tastaturet. Så i dag ble det altså bihuler som ble porten inn til det jeg skal snakke om. Jeg kan jo ikke alltid bruke kunst eller akvarier som innfallsport, selv om det også ligger mitt hjerte nærme. Og selv om mine bihuler kanskje ikke får det til å sitre på mørke og fuktige steder hos så mange, så er dette med strategier noe de fleste har et forhold til. Enten fordi de mangler dem, eller fordi de har dem. Og strategier kan være bra. Litt på linje med rutiner, synes jeg. De gjør livet lettere å leve, og motstand lettere å takle. Slik at ikke alt vokser meg over hodet.

Strategier har den egenskap i seg at vi gjerne ikke tenker over dem før noe blir mer eller mindre prekært. I det daglige tenker vi ikke over slikt i det hele tatt. Går ting på skinner så gjør de det, og vi flyter bare med mens vi gjør greiene våre. Går på jobben eller vasker opp, vanner blomster og fyller bensin, kjører unger på trening, ser på tv og har vårt mer eller mindre tilfredsstillende sexliv i nattens mulm og mørke, og tenker ikke engang over konsistensen på avføringen. Helt til den dagen noe krøller seg. Da dukker behovet for strategier opp. Så da vi tar dem i bruk.

Nå er det dessverre slik at strategier ikke nødvendigvis er synonymt med kloke eller riktige valg. Strategier er et hjelpemiddel for å nå et mål, det er løsningsmodeller. Og løsningsmodeller kan variere. Fra dem som er kortvarige til dem som er langsiktige. Og noen er helt ræva, og burde kanskje heller kalles blår i øynene, selvbedrag eller unnvikenhet. Det er for eksempel en dårlig strategi å låne penger til å spille for, om en har tapt alt en hadde. I håp om å vinne en stor gevinst som skal løse alle problemer. Likevel er det noen som tyr til en slik strategi. Og ikke bare én gang, men som et mønster.

En annen dårlig strategi er å selvmedisinere seg med piller eller øl eller annet dop, når hjertet verker eller hodet blir for fullt. Likevel velger noen en slik strategi når de vil vekk fra det som gjør vondt. Andre velger å kutte seg med barberblad. Noen er utro, i håp om å fylle et hull inni dem selv. Og noen knytter neven og moser den inn i ansiktet til en som ikke fortjener det. En kone, eller et barn. Eller bare noen som går forbi på gata. Vi velger med andre ord dumme ting, og er ikke så kloke som vi ønsker å tro.

Selv tyr jeg ikke til spill når kontoen minker. Ikke slår jeg noen, og jeg bruker heller ikke mye alkohol lenger. En liten pinne noen ganger i året holder for meg nå. Verken fylla eller bakfylla frister. Men det betyr ikke at alle valg jeg tyr til er kloke. Et av de minst kloke er at jeg gjerne velger å isolere meg når angsten min blir sterk. For jo - for de som ikke har lest Vannlandet før - angst tar en stor jafs av livet mitt. Og det å isolere meg medfører gjerne at angsten vokser. Og isolerer jeg meg lenge nok banker kanskje depresjonen på døra også. Så der har du den, det er lett å snakke om kloke valg, men vanskeligere å gjennomføre dem.

For å unngå at angsten skal få anledning til å feste grepet altfor godt og hindre meg i det meste, trenger jeg strategier som kan hjelpe meg til å nå de mål jeg måtte ha. Det betyr at jeg må tenke igjennom valgmulighetene mine på forhånd, slik at jeg er forberedt når ting pakker seg på. Og jeg må titte litt på de erfaringene jeg har  gjort og forsøke å holde fokus på ting som fungerer, og ikke kun på det som virker lettest i øyeblikket. For vi er gjerne slik skrudd sammen, at blikket søker etter øyeblikkelig gevinst. Og noen ganger er den mest fristende gevinsten smertefrihet.

Én strategi for meg er knyttet til dette med rutiner. Slik tenkte jeg ikke mye over i yngre år, men om jeg tenkte på det så var rutiner gjerne synonymt med kjedelig eller resignasjon, og ikke noe jeg ville skulle hefte ved meg. Men jeg tenker en god del på det nå. Jeg dyrker ikke lenger ideen om spontanitetens fortreffelighet.  Rutiner hjelper meg til å få gjort ting. Det hjelper meg ut av senga, inn på badet, fram med kaffe og brødskive, ut av døra og for eksempel fram til atelieret.  Uten rutinene mine måtte jeg tenkt igjennom disse tingene hver dag, og vurdert hva jeg skulle velge. Og det ville vært en kjempejobb. Hvor jeg ved hvert valg ville måtte forholde meg til hva som er vanskelig og hva som er lett.

En annen strategi er å be om hjelp. Og med det tenker jeg ikke nå på å be om hjelp til å komme seg opp om en har gått på trynet i dørken, men å be om hjelp lenge før det. Slik at en slipper å tryne. Ett sted hvor jeg kan be om hjelp til å gjennomføre det jeg ønsker, er på atelieret. For mitt atelier er ikke som alle andre. Før i tiden hadde jeg mitt eget atelier. Da jobbet jeg alene, og måtte klare alt alene. I noen perioder delte jeg atelier med noen, men også da måtte jeg greie mye alene. Nå arbeider jeg i et fellesatelier som ble etablert for folk som meg. Kunstnere med en psykisk lidelse. Slik at vi kan fortsette med å skape ting selv om livet ble vanskelig. Slik at vi fortsatt kan få kjenne litt mer på dette med livsinnhold og mening, enn vi kanskje ville fått om vi bare satt hjemme og ikke hadde noen som helst strategier å ty til når ting buttet i mot.

Og med det har jeg vel sagt nok i dag.

Om du vil, så titt gjerne innom  hjemmesiden vår. Der har et lite knippe av oss som arbeider på atelieret lagt ut bilder av noen av arbeidene våre. Og er viljen fremdeles tilstede etter dét besøket, så lik oss gjerne på facebook også. Hos oss kan alle klikke like, frisk og psyk, liten eller stor, fattig eller rik, alle er velkomne. Og du blir ikke plassert i en egen bås etter hvor du befinner deg i livet. I stedet blir du en aktiv del av det som handler om å ufarliggjøre noe. Og det er jo ikke det verste du kan gjøre når du først er på nett.

Dagens bilde er fra en utstilling jeg hadde for en tid tilbake. Du finner utstillingen på youtube.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Invisible and silent 


onsdag 17. juli 2013

Også fersk møkk kan glitre som gull i sola.




I går falt et par biter på plass i forhold til en utstilling jeg skal ha i august. Jeg fikk begynt på plakaten, og i tillegg ble et viktig element som så ut til å bli en utfordring å få til likevel ikke et problem. Det er kjekt når ting ordner seg.

Mange av oss drømmer om at vanskelige ting skal forsvinne. Det vil si at ting ordner seg. Og noen ganger gjør de det, andre ganger ikke. Mine herpa lunger vil for eksempel aldri bli bra igjen. Og det er lite trolig at angsten jeg har levd med mesteparten av livet vil forsvinne. Så hvis jeg hekta meg på disse to tingene og bare dem, ville jeg leve med en evig skuffelse. Jeg ville lagt meg med skuffelsen om kvelden og stått opp med den om morgen. Det ville tatt mesteparten av plassen i livet. Men slik er det ikke.  For selv om jeg ikke kan gjøre noe med akkurat disse to tingene, så kan jeg gjøre noe med mye annet. Slik jeg ser det, så ville en liste med hva jeg kan gjøre raskt bli lenger enn en liste over hva jeg ikke kan gjøre. Det igjen betyr at jeg kan gjøre noe. Det finnes valg.

Jeg falt ned fra et fjell
la fra land ut mot hav.

Jeg bygde meg en trone
i bunnen av en grav.

I'm the outcast.


Den lille tekstbiten skal følge en annen utstilling jeg arbeider fram mot. Ikke den som skissen til plakat over her henviser til (en liten skrivefeil snek seg visst inn der, i tillegg er åpningsdato feil, skal være 22.august), men en som kommer neste år.  For jo, jeg planlegger et par utstillinger framover også, ikke bare denne i august. Dette er ting jeg faktisk kan velge. Om jeg ikke velger det, så skjer det ikke. Som så mye annet i livet mitt. Akkurat nå velger jeg å skrive disse ordene, i håp om at de når fram til noen som får noe ut av dem.  Kanskje det er akkurat deg. Og at du sitter med hele denne dynga av mulige valg vi alle lever i, men har problemer med å hente fram og ta tak i det viktigste. Det som ruver. Kanskje det ruver fordi noen andre sier at det er slik. Og sier at du må, eller bør, eller skal.

Om du lytter til disse må, bør eller skal, kan det hende at noe positivt vil skje i livet ditt. For noen ganger er slike råd velmenende, og i blant også riktige for deg. Så kanskje de bør, må eller skal som du hører,  i blant er kun et ”du kan”, men at du har små filtre i ørene som ikke får med seg dette.

Ikke alt handler alltid om rådgiverens egne behov. Det er likevel ikke slik at alle råd er gode. En må velge de en lytter til. Forsøke å skille gull fra møkk. Noe som ikke alltid er lett, for også fersk møkk kan glitre i sola. 

Men om du lytter, og velger å handle, så er det ikke nødvendigvis i den foreslåtte retningen du med tiden skal gå, eller drømmer om, men du gjør noe, tar tak i noe. Fordi noen pekte på en mulighet. Og i det øyeblikket du gjør noe, er det ofte slik at du snart vil gjøre mer. Du har startet en bevegelse. Og så pakker det på seg. Og ut av denne pakken av ting du gjør krystalliserer det seg etter hvert helt tydelige veikryss, som ikke er annet enn nye valgmuligheter. Og kanskje har du da blitt mer i stand til å velge selv, fordi du har begynt å vokse på det du allerede har klart.

Nå kan det hende at dette høres veldig lettvint ut, men det er ikke det jeg forsøker å formidle. For det er aldri lett å bryte et mønster, våge noe nytt. Men uten rådgivere hadde jeg selv antagelig stått og stampet i min egen begredelige selvopplevelse, og jeg hadde absolutt ikke funnet en trone i bunnen av min grav. Og selv om tronen er liten, og helt personlig, så er den et sted fra hvor jeg nå kan se ut over noe, fordi jeg sitter akkurat så høyt at jeg så vidt klarer å se over kanten. Dette er kanskje ikke så mye å ha, men det er noe. Og det er mitt.

I går svarte jeg på en annens blogg, og sa noe om kritikk. Det var koblet til kunstneriske uttrykk, men gjelder slik jeg tenker det på mange felt i livet. Kritikk er ofte minst like vanskelig å ta til seg som råd. Og vi har utallige mekanismer i oss som gjør at vi automatisk tyr til motstand når noen kommer med den. Da jeg begynte å skrive dagens blogg, var det med utgangspunkt i det jeg sa om kritikk i går. Og jeg tenker at det finnes likhetspunkt mellom det å ta i mot råd og det å ta i mot kritikk, og det å slippe noen inn på seg. Noen ganger sklir disse tingene over i hverandre. For min egen del opplever jeg at jeg blir tilført noe nytt når jeg lytter til råd og kritikk. Dette noe kan ta form av et springbrett, inn i noe jeg aldri ville valgt uten at det fantes en kommunikasjon og vilje til å lytte. Og denne viljen til å lytte er ikke noe som kommer lett til meg. Jeg er en mann som liker å prate selv. Det krever derfor at jeg utfordrer det jeg føler, og et livslangt mønster. Det handler med andre ord om å våge. Om en ikke våger noe, bruker en gjerne tiden til å holde seg fast. Uansett hvor i livet en er, og hva det finnes rundt en eller inni en som en kan klamre seg til. På dette feltet er det liten forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo.

Det å lytte til andre er ikke det samme som at du gir slipp på hvem du er. Det er et skille mellom hvem du er og hva du gjør.

Her er litt av det jeg skrev om kritikk:

Selv opplever jeg å få mye kritikk for det jeg skaper. Noen ganger er den beinhard. I fjor ferdigstilte jeg en maleri og skulpturutstilling jeg hadde arbeidet med et helt år, men måtte ved hjelp av andres øyne se at jeg burde begynne helt på nytt. Den holdt ikke mål. Jeg hadde landet på det jeg trodde jeg kunne slippe unna med, men så fikk jeg ikke lov til å stå i den feigheten uutfordret. Sånt er tøft. Jeg gikk rett i kjellern. Selv om kritikken ikke var rettet mot hvert enkelt arbeid, men hvordan de spilte opp mot hverandre. Uansett var det ikke bra nok, og jeg måtte innse det. Så jeg måtte ta det tunge valget det er å legge vekk et års arbeid uten å få vist det fram samlet. Så i fjor ble det ikke noen ny utstilling. Men det blir en i år. Litt stødigere enn den forrige ville blitt, håper jeg.
I blant kan jeg føle at kritikk kan være urettferdig. Jeg kan bli både såret og sint. Men nesten bestandig har den som et utgangspunkt at kritikeren mener jeg kan bedre, og ikke at jeg ikke er god nok. Det handler med andre ord om tillit, og ikke om en nedvurdering. Så er det bare å forsøke å huske på det. Svelge at det kan gjøre litt vondt, og ikke la alt styres av følelser.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Stand by me


mandag 15. juli 2013

Det som var og det som er.





Dagen er over middagshøyden, men det er det mye og mange som er, inklusive jeg selv, så la oss ikke henge oss opp i det.  Livet foregår likevel ikke i begynnelsen eller avslutningen for de fleste av de som leser her, så avstanden forover eller bakover blir gjerne et teoretisk anliggende når det kommer til dette med tid. Livet foregår derimot med en bitte liten radius rundt et punkt vi kaller nå. Det er der vi er. I perfekt harmoni, eller mer eller mindre uharmonisk. Kanskje noen ligger nede. Selv ligger jeg ikke nede. Ikke nå. Ikke er jeg oppe i de høyere sfærer heller. Og det er helt greit. Jo høyere opp en kommer jo lenger er det jo ned. Og farten har en tendens til å øke i et fritt fall. Ramler en ned fra en fortauskant risikerer en kanskje en liten skade. En vrikket fot eller noe. Et håndledd som plutselig har fatt en ny vinkel i forhold til armen. Men ramler en ned fra skyene blir det gjerne en mer bastant stopp. Så dette med å jage mot topper eller skyene eller noe himmelsk er kanskje styrt av et begjær som bærer i seg en risiko som plutselig kan bli reell.

For et par år siden gikk en venn av meg inn i et slikt fall. Et langt fall fra ganske høyt oppe. Og det endte med katastrofe. For et par dager siden møtte jeg enken hans. Det er en stund siden sist. Men det var kjekt å møte henne, så jeg tror jeg skal i besøk i løpet av uken. Ta en kopp kaffe. Preike litt. Tiden har gått siden kameraten min gikk i bakken, så tomrommet etter han er kanskje ikke så markant lenger. For det var det en periode. Og enken hans fylte det med bilder og følelser som holdt på å rasere de bildene og følelsene jeg selv hadde igjen etter han. Noe som ble litt vanskelig for meg. For hennes opplevelse var ikke min, hennes erfaringer og minner var ikke mine. Samtidig var hennes sorg og fortvilelse så hjerteskjærende intens og stor at jeg ikke hadde noen mulighet til å verne om mitt eget. Det ble overdøvet. For så stor kan en sorg og en bitterhet og en fortvilelse være etter et selvmord at det ikke finnes rom for noe annet.

Ett av akvariene mine er etter kameraten min. Jeg fikk det av han en liten stund før han døde. Han hadde lagt hobbyen på hylla, og ville ikke oppbevare det lenger. Så i dag står det på stua mi. Fylt med 160 liter vann og ciklider fra Tanganyika. Blant annet de to du ser på bildet. Det får meg til å huske han oftere enn jeg ville gjort om det ikke sto på stua mi, tror jeg. Og det føles greit å huske han. Selv om vi lever med et Nå som har liten radius så bærer vi likevel med oss alt vi har opplevd og alt vi har følt. Vi er hele vårt levde liv på en gang. Ingenting av det kan vi løpe fra. Ingenting av det kan vi forandre. Men vi kan gjøre noe med Nå, og morgendagen. Slik at vi ikke tryner så ettertrykkelig at det får konsekvenser vi ikke klarer å takle. Vi kan tenke før vi handler.

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tenke på kameraten min her og nå. Kanskje var det fordi jeg møtte enken hans for et par dager siden, eller fordi jeg nettopp har puslet litt med akvariene mine. Men det er nå uansett ikke så viktig. Ikke alt trenger å forklares.  I blant er det nok at ting er. Slik det kanskje er nok at du og jeg er. For det er vi. Fremdeles. Og det er jo ikke så verst bare det. Så får det heller være som det vil med høyder og slikt. Og hvor vi er.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Må din vilja ske




fredag 12. juli 2013

Vått, vilt og vakkert.




Det har blitt litt langt mellom blogginnleggene den siste tiden. Andre ting har tatt tiden min. Men i natt var ikke søvnen helt på min side, så jeg ga opp halv seks, krabbet ut av bingen og tenkte at jeg kunne skrive litt igjen. Klokken halv seks på morgenen har jeg likevel ikke så mye annet som krever meg. Så nå sitter jeg her, foran pc-en, i mitt lille abeidsrom/kontor/akvarierom. Malawiciklidene som svømmer like ved siden av meg holder også på å våkne, det glimter i blanke fiskesider i det mørklagte karet. Utenfor vinduet kan jeg se utover sjøen, den har samme gråfarge som himmelen. Men det regner ikke. Kanskje dukker solen opp utpå dagen. Slik den gjorde i går. Men en vet aldri. I går var i går, i dag er i dag. Jeg kan høre ei skjære skrike. Og en annen som svarer. Så det er flere enn meg som har noe på hjertet denne morgenen.

Gårsdagen brukte jeg i tillegg til å glede meg over solens varme og lys, også til å se utstillingen Vått, vilt og vakkert, på Kunstindustrimuseet her i Bergen. Og den tittelen kan gi assosiasjoner i retning noe erotisk, men handler om keramikk, i tillegg til maleri. Selv har jeg en utdannelse og en yrkeskarriere bak meg som keramiker, så jeg forstår hvorfor de har en valgt en slik henvisning til utstillingens innhold.

Å se de utstilte objektene ga meg i tillegg til en opplevelse av beundring, også en sterk følelse av sorg. Og den følelsen kom litt overraskende på meg. Antagelig handler det om at keramikken stort sett er et tilbakelagt kapittel for meg, men samtidig en opplevelse av å bære med meg et potensial jeg aldri helt fikk utnyttet. Jeg endte opp med keramikken mer som et levebrød, enn en arena hvor jeg kunne forske og utvikle og si noe. Hverdagen krevde sitt, husleie skulle betales og unger ha nye sko, og det var et valg jeg tok, og en ramme jeg jaktet på. I og for seg greit nok, men likevel med en bismak.

I dag arbeider jeg med maleri. Det ble etter hvert mitt felt, etter at pottemakeriet ble lagt på hylla. Og dette med lerret og pensler åpnet opp for muligheter som jeg aldri fikk oppleve via leira. Uansett hvor våt og erotisk leire kan være for hendene, føler jeg at det er maler jeg burde vært fra begynnelsen av. Malingen gir meg en annen stemme. Og jeg opplever det som et mer direkte medium enn leira var. Noe jeg i dag føler passer meg langt bedre enn alle prosessene og den langsomme veien mot brenning, som keramikken krever av deg.

I og med at jeg kunstnerisk i dag er på et sted som oppleves som riktig for meg, virker det kanskje litt rart med denne sorgreaksjonen. Men jeg tenker at det er en opplevelse på linje med det en kan oppleve etter et samlivsbrudd. Selv om en velger et brudd selv, og kanskje er glad for at en gjør det, sitter en gjerne likevel igjen med en sorg. En sorg over alt som ikke ble slik det var ment å bli. Nederlaget, de brutte håpene. Selv har jeg hatt det slik. For tretten år siden forlot jeg hus og hjem og et langt samliv. Jeg var nødt til det for å kunne bevare en ærlig flik av meg selv, og jeg er glad for at jeg gjorde det. Livet mitt har blitt bedre enn det var. Jeg er mer harmonisk og tro mot meg selv i dag enn jeg var den gangen. I tillegg har jeg funnet ei som tillater at jeg er meg, og det blir derfor lettere for meg å gi meg den tillatelsen selv også. Men det betyr ikke at veien fram til i dag har vært lett, eller at valget jeg tok da jeg gikk min vei var tatt med glede.

På utstillingen i går møtte jeg arbeider gjort av keramikere jeg vet noe om. Kollegaer og bekjente fra tiden da jeg studerte. Og jeg ble i tillegg brakt tilbake til studietiden. Minner presset seg på. Ikke alle like gode. For studietiden var en vanskelig tid for meg. Angsten min var sterk og tett opp mot uhåndterlig, depresjonene gjennomgripende svarte og livstruende, og jeg hadde det ikke så godt med meg selv. Jeg følte meg stort sett som et katastrofeområde uten egenverdi.

Jeg tror det er flere enn meg som kan oppleve lignende følelser som det jeg gjorde i går. Det er ikke noe spesielt ved meg som tilsier at det ikke skulle være slik. Vi har alle levd vårt liv. Hatt våre opplevelser og tatt våre valg. Veiskiller har dukket opp og forsvunnet bak oss. Ved noen av veiskillene gjorde vi bevisste valg, ved andre ble vi ledet og ved noen tumlet vi fram i mørket uten helt å vite at det var valg vi faktisk gjorde. Noen valg ledet til noe bra, andre gjorde det ikke. I hvert fall ikke umiddelbart. Men heldigvis er det ikke slik at et veivalg frarøver oss retten til nye valg. Det finnes alltid retninger vi kan velge. Hver eneste dag. Og så får vi være så tro mot oss selv som vi makter. For jeg tror mye handler om det. Ikke bare her og nå, men også i forhold til det vi fester blikket på når vi ser framover, eller tilbake.

Å tillate seg selv å kjenne på noe når fortiden krafser litt på døra med sin skarpe negl, gir oss også muligheter til å velge. Vi kan stå litt i følelsene krafsingen frambringer, eller vi kan rømme unna dem. Fluktstrategier har vi i overflod, når alt med ett ikke er like lett. Men gjennom å bli bevisst disse strategiene og kanskje utfordre dem litt, gir vi oss selv en mulighet. Vi kan sette ord på det vi kjenner og tenker og bifalle det uten motforestillinger, eller vi kan gjøre et forsøk på å forstå og akseptere. Det er vårt valg. Vi kan grave oss ned i minnene og følelsene vi bærer med oss og ikke lenger tillate oss å se noe annet fordi det der og da oppleves som det mest trygge, eller vi kan skyve det bort og ta en øl eller trudelutt og en liten piruett, og klamre oss til illusjonen om at vi står støtt for alltid.  Jeg har hørt enkelte si at søppel stinker, så en bør legge lokket på bøtta. Jeg vet ikke om søppelet slutter å stinke av den grunn. Det forsvinner i hvert fall ikke om vi ikke løfter det opp og forholder oss til det, selv om det kanskje er ute av syne. 

Den 22.august klokken fem åpner jeg utstillingen ”It’s all about  love me”, som handler blant annet om temaer som fasade, og hva som ligger bak den. Er du i Bergen så stikk innom Galleri VOX og ta en titt, og huk gjerne av på kalenderen og kom på åpningen.  Velkommen skal du være. Jeg har nevnt denne utstillingen før, men kommer nok til å gjøre det flere ganger fram mot åpningsdag. For det er jo gjerne slik, at det hjertet er fylt av, renner munnen over med.

Skulpturen på bildet har tittelen Hjelm. Klikk på bildet så forstørres det.

Ha en fin dag.

Bjørn




fredag 5. juli 2013

Noen har meg som nabo.



Morgenen har stablet seg på beina, og det har jeg også. Litt tung i kroppen etter mange timer på øret, men sånn er det i ferietiden.

Jeg ser at antall besøk her inne på Vannlandet har minket siste måneden. Kanskje har dette også med ferien å gjøre. Mange har vel annet å bruke tiden på enn å lese blogger av folk som meg. Ikke en gang jeg bruker mye tid på Vannlandet nå, så det skulle bare mangle.

Siste tiden har jeg fått med meg en serie på tv som følger livet på en svensk campingplass. Bøda camping, tror jeg den kalles. Sjøl camper jeg ikke. For meg ville det vært ubehagelig å skulle være så tett på folk over tid. Å bruke ferien til å forflytte meg slik at kvadratmeterne jeg har til rådighet minker, pluss at alle naboer kommer mye nærmere er ingen setting jeg streber etter. Det går dårlig sammen med sosial angst.  Likevel har jeg ønsket at ting var annerledes når jeg har sett på dette campinglivet. At jeg kunne tatt del i noe slikt. Fordi slik det blir framstilt er livet godt for dem som er involvert. Det virker som om de koser seg, og at de ønsker at ferien varte lenger enn den gjør. I siste episoden ble det spurt hva den vanlige camper var slags menneske. Ett av svarene var at det var den gode nabo. Den naboen som alltid møter deg med et smil og med vennlighet, og som alltid har tid og overskudd til deg.

Sjøl er jeg kanskje ingen god nabo. Jeg er nok heller ikke naboen fra helvete, men jeg vil helst være litt i fred. Det er nok med et hei og hallo og et par ord på tråkka. Noe tettere innpå meg enn det ønsker jeg ikke naboene mine. 

Her jeg bor nå har jeg bodd tre, fire år. Og før det flyttet jeg mye. Det startet allerede i barndommen, fordi jeg vokste opp i en familie tilknyttet forsvaret. Jeg tror barn i forsvaret og barn med andre foreldre som flytter mye lett blir litt rotløse. Meg gjorde det til en som aldri helt tilhørte det nye stedet jeg kom til, men i stedet mistet noe hver gang jeg forlot det gamle. Det jeg mistet var en form for trygghet, det jeg hadde klart å etablere for meg selv. En vennekrets. En tilhørighet. Det jeg tok med meg var min voldelige og dysfunksjonelle familie. En familie som gjorde at jeg sjelden eller aldri kunne ta eventuelle venner med hjem. Ikke på stedet jeg forlot, og ikke på det stedet jeg kom til.  Etter første gang jeg flyttet har jeg alltid vært innflytteren som har noe å skjule. Han som bar på en skam og en annerledeshet. Først måtte jeg skjule familien min, siden endte jeg opp med å skjule angsten min, og det mindreverdet jeg ble oppdradd til å tro jeg besitter. Noen og tjue ganger har jeg til nå flyttet. Ikke alltid så langt, men langt nok til å måtte forholde meg til nye naboer. Så i dag er det lite som binder meg til et sted. Det som binder meg er det jeg klarer å skape innenfor fire vegger, ikke det som er rett utenfor.

Jeg tror jeg savner en slik tilhørighet som tv sier finnes på en campingplass, og som jeg av en eller annen grunn tror mange også finner i et naboskap.  Disse rammene jeg tror de har. Verdien som ligger i deg bare på grunn av det du tilhører.  Min tilhørighet er begrenset til familien jeg har i dag, kjæresten min og arbeidet mitt. Men selv om jeg savner fellesskapet ønsker jeg det ikke lenger. Jeg gjorde det en gang, og endte opp med villa i åssiden og alt det som hører til, med naboskap og plenklipp og hele pakka. Men jeg følte meg aldri hjemme der. Jeg var innflytteren der også. I dag, tretten år etter, har jeg det mye bedre som aleneboer og med minimal kontakt med nærmiljøet her jeg nå bor. Det er ikke lenger nærmiljøet jeg speiler meg i. Det er ikke lenger nærmiljøet som skal definere meg eller bekrefte meg. Jeg tror kanskje jeg har funnet noe annet. Noe som er inni meg, og ikke utenfor. Litt skjørt er det nok, men det er der likevel.

For noen år siden skrev jeg en tekst jeg kalte Hjemløs, og som jeg kom til å huske på nå. Her er et lite utsnitt fra den:

I blant, når jeg stopper opp, blir jeg gjerne innhentet av en velkjent lengsel. Slik har det nesten alltid vært. Den fyller meg, får meg til å vakle, jeg vil rømme fra den, og samtidig være i den, men jeg orker ikke, tør ikke, så jeg fortrenger den.

Jeg kan huske det traff meg første gang da jeg var seks år, på besøk hos en nabo, en søndag formiddag. De bodde i et rødt hus rett over vegen, hadde en dukkestue i hagen, og masse blomster, mer enn alle andre. Og et fuglebrett. Jeg satt på kjøkkenet hos dem og skulle spise frokost. Og det var så mye god mat, så mye pålegg, så mange smil, så mye vennlighet, berøringer, og alt var så selvfølgelig, som om slikt skjedde hver dag - da traff det meg, og siden har det vært der. Ikke hele tiden, men når jeg stopper opp, og det gjør jeg oftere og oftere. Resten av tiden bruker jeg til å jakte på det jeg kan se, det jeg kan berøre, det jeg kan eie, det som kunne gi meg kontur. Men alt jeg jakter på forsvinner like før det virkelig blir mitt. Og så gir jeg meg på vandring igjen.

Kanskje er du som leser dette på ferie nå. Hos venner, hos familie, i syden, på ei hytte eller en campingplass. Eller kanskje sitter du hjemme hos deg selv. Ferien er kanskje over, eller har ikke startet enda. Kanskje har du som meg også et savn du bærer på, som blir synlig nå når sommeren og ferien er her med sine krav og muligheter. Kanskje finnes det også andre ting ved deg som du skulle ønske ikke var der, som blir synlige nå. Ting du har vanskelig for å akseptere. Men du er likevel deg, og kan aldri bli noe annet. Alt du har levd, alt du har følt, alt du har tenkt, hvert kjærtegn, hvert slag, hvert svik, hver nedverdigelse noen har påført deg, hvert håp noen har tatt fra deg, hver glede noen har delt, hvert smil som ble smilt mot deg, hver gevinst du har innkassert, alt godt og alt vondt du møtte har formet deg til det du er.  Men du er noe mer enn det. Du er veien du ikke har gått enda. Du er muligheter du fremdeles bærer på. Det du kan ville, det du kan gjøre, det du kan bli. Du kan kanskje ikke ta noe bort, men du kan alltid legge til noe. En farge her, og en farge der. Og det er det kanskje litt viktig å huske på. Uansett hvor eller hvem en er.

Ha en fin dag.

Bjørn





mandag 1. juli 2013

Et Nå er et Nå, samme hvor det er.





I dag er det 1.juli. Det vil si at vi er over midtsommer og at det går mot høst. Det betyr likevel ikke at sommeren er over. Den kommer til å strekke seg framover i lang tid enda. Og skulle en begynne å deppe over alt som er over middagshøyden så måtte en uansett deppe over mye. Mer enn at sommeren møter høst en dag. Om en lever til en er åtti ville en måtte begynne å deppe når en er førti. Og det er det jo ikke noen grunn til. Egentlig burde en vel forresten begynne å deppe i tjueårene, for det er da en har sin topp. Etter det handler det om forfall.

Selv er jeg kommet lenger enn midten av livet. Med mine 58 år er jeg villig til å satse et par kroner på at det er en realitet.  Det betyr likevel ikke at i dag er verdiløs. Dagen i dag er ikke knyttet til kun tiden jeg har levd og skal leve, den er også knyttet til å være. Den er knyttet til øyeblikket. Det at jeg sitter her og skriver, og annet jeg skal gjøre i dag. Dette andre jeg skal gjøre er kanskje ikke så mye, men det vil likevel inneholde en tilstedeværelse.  Og et øyeblikk. Et Nå. Og jeg kan velge om jeg vil være i dette Nået, eller om jeg vil være i en fortid eller framtid jeg har et bilde av i hodet.  Et valg som ikke alltid er lett å ta, og enda vanskeligere å få noe konkret ut av, men som likevel er et valg. For meg blir dette valget lettere å hente noe ut av om jeg har et hjelpemiddel. Og det beste hjelpemiddelet mitt er å gjøre ting. Helst ting jeg liker å gjøre, men også ting jeg vet jeg bør gjøre. Gjennom å sette meg selv i gang, drar jeg meg selv samtidig ut av fortid eller framtid, og jeg kjenner at jeg er mer enn en tanke, mer enn analyser, betraktninger og rettferdiggjøring, mer enn bilder i hodet, mer enn minner, drømmer eller frykt.

Det er sommer, og jeg har ferie. Den siste uken har jeg tilbrakt sammen med kjæresten, hjemme hos henne. Vi har hatt litt alenetid, siden barna hennes er hos faren et par, tre uker. Nå er jeg derimot hjemme hos meg selv. Og det er også greit. Mens jeg var hos Beate skrev jeg ikke blogg. I stedet gjorde jeg andre ting. Vi lagde oss og spiste god mat, vi hadde et middagsbesøk, vi har gjort noen ærend som måtte gjøres og vi har sett film. Nærmere bestemt serien Carnivale. En serie som anbefales, om du er interessert i å bruke tiden foran skjermen på noe som byr på litt mer enn Derrick.

Når jeg ser noe bra på tv, så glemmer jeg meg selv litt. Jeg glemmer ting som var, og ting som kanskje kommer. Og denne mekanismen aktiveres ofte når kjæresten og jeg gjør ting sammen også. Det trenger ikke å handle om tv, det kan være noe så enkelt som å vaske opp sammen, eller rydde litt.  Men det kan likevel ikke være slik hele tiden, uansett hvor mye tv en ser eller hvor mye en vasker opp eller rydder. For det finnes mellomrom i livene våre, både i ditt og i mitt, uansett hvor vi er eller hvor aktive vi er der. En trenger ikke å ha ferie for å oppleve mellomrom, de finnes også i hverdagen. Uansett etablerte strategier vi opprettholder for samtidig å oppleve kontroll. Uansett hva vi forsøker å ta i bruk for å flykte ut av noe eller inn i noe. Enten det er mat, sukker, vasking, høy musikk, rus, sex, spill eller behov for alltid å ha andre mennesker rundt seg.

Disse mellomrommene hvor strategiene våre ikke lenger fungerer gir oss muligheten til ettertanke, og byr på dører som brått åpnes og leder oss inn i følelser. Så vi tvinges gjerne til å kjenne på ting. Og det kan være skummelt. For egen del ble jeg ved hjelp av disse mellomrommene i uken sammen med Min Kjære minnet på hvor viktige rutinene mine er for meg. For de hadde jeg jo lagt igjen hjemme. Sammen med mye annet jeg la igjen. Ting som definerer meg. Og styrker identitetsopplevelsen min. Samtidig demper rutinene angsten min. Og disse tingene ble veldig synlige fordi de ikke var der lenger, mens jeg selv opplevde at omrisset mitt ble tåkete, med små hull hvor det var mulig for følelser å slippe inn eller ut uten at jeg kunne hindre det.

Jeg tror at det er flere enn meg som opplever slike ting eller lignende når rutinene forandres. Det er ikke uten grunn at det etter ferier kommer en flom av boliger til salgs. Folk røskes ut av det de er vant til og må forholde seg til følelser de kanskje ikke alltid lar slippe til. Fordi de i hverdagen har strategier som hjelper dem til å ikke gjøre det. Men så med ett er det ikke noe å rømme i lenger. Ting blir nært. En kommer tettere på andre mennesker og nærmere seg selv. Problemstillinger popper opp og slumrende følelsene eskalerer. Og en har kanskje ikke alltid de redskapene som skal til for å takle en slik forandring, et slikt møte med seg selv. Så det oppstår kriser.

Hos oss ble det ingen krise. Jeg synes uken som har gått har vært fin å få oppleve. Den har også vært lærerik. Kjæresten og jeg har i tillegg til å gjøre ting sammen også fått snakket mer enn vanlig, og det har skapt en bevegelse som jeg opplever som positiv, i tillegg til at jeg tror det har styrket det som binder oss sammen. Det vi har felles. Samtidig har jeg også fått en større klarhet i meg selv. En påminnelse paret med ny forståelse for hvem jeg er. Jeg synes det å få oppleve bevegelse og forståelse er en ganske grei ting. Det er ikke alltid bare godt hele tiden, men hva av betydning er vel det. Livet og det vi føler og opplever er i en stadig forandring Så sommeren får være på hell så mye den vil, og jeg selv være over middagshøyden. Et Nå er et Nå, samme hvor det er.

Bildet som følger dagens Vannland tegnet jeg for rundt tretti år siden, og handler for meg om angst, og følelsen av å gå i oppløsning.

Ha en fin dag.

Bjørn