Omvendt arkeologi.

Sitat Finn Skårderud:

"Et kunstverk er i seg selv ambisjonen om et møte. Det er ambisjonen om at noen skal møte noe i verket som de kjenner igjen i seg selv. Kunstverket er en fortetning av erfaringer og inntrykk, og slik ligner det drømmen. Det er en estetisk konsentrasjon og symbolisering av levd liv. Å symbolisere betyr å finne et ord, en strek, en farge, en flate, en kontrast, en tone, en gest, en harmoni, som gjør at man via et ytre uttrykk får formidlet en indre erfaring. Kunstverket kan således handle om å finne en form til noe som føles kjent, men som ikke nødvendigvis er kjent. Verket strekker seg ut mot oss og møtet kan både bekrefte eller overraske. Eller det kan være oss uvedkommende eller uvelkomment."

-

"Metaforen om "å gå i dybden" er slående og forførende. Og jeg har aldri likt den. Den fører oss på ville veier og overser noe viktig. Jeg tror faktisk Kenneth Bloms maleriske metode, med konstruksjon og ødeleggelse, er et bedre bilde for det grunnleggende menneskelige. Han bedriver snarere en omvendt arkeologi. Det betyr at det vesentlige menneskelige ikke er noe som skal avsløres, men heller noe som skal utvikles gjennom gjentatte bearbeidelser. Det vesentligste er ofte ikke å finne ved å gå i dybden, men snarere ved å tilføre noe nytt. Den omvendte arkeologien arbeider utover mer enn nedover."

Jeg synes det som blir sagt her har mye for seg. Første avsnitt som en bekreftelse av tanker jeg selv har et forhold til, mens siste del pirket borti noe hos meg. Dette med å tilføre noe nytt i stedet for å gå i dybden. For det å gå i dybden når det kommer til å skape kunst er en trosartikkel som er solid rotfestet i meg. Så å skulle snu på en slik sannhet er ikke noe som er gjort i en håndvending, om det da er et poeng i å snu på den i det hele tatt. Verden er jo full av forføreriske sannheter. De flommer over oss daglig. Men igjen; budskapet her var å tilføre noe nytt, ikke å grave seg ned i det som kanskje ligger på bunnen av noe for å klamre seg fast der, så kanskje jeg skal tillate meg selv å være åpen for noe som på sikt kan skape en forandring.

Kanskje er det slik også i vårt daglige liv. Kanskje går det an å relatere dette med arkeologi/tilføre til andre ting enn kunst. I mine tyngste stunder her på denne vår arme jord, har jeg hatt en tendens til å grave meg ned i det som lukter verst for å se om det finnes noe som vil frambringe et eureka der, eventuelt også åpenbare en ny vei for meg. Oppdagelsen av en sannhet, eller en pilar som kan bære vekten av all min smerte og begredelig selvopplevelse. Men ofte endte jeg opp med å finne enda mer stinkende begredelighet. Så kanskje Skårderud sier noe klokt. Kanskje er det ikke nedover vi skal søke for å finne retning, men utover. Kanskje er det ikke bunnen av tjernet som vil tilføre oss noe nytt og verdifullt, men blikket vi vender bort fra tjernet. Det er i hvert fall en tanke verdt å tenke over.

Når dette er tenkt og sagt så bør jeg vel legge til at jeg fremdeles er i den tro at en må litt under overflaten for å finne noen svar i forhold til den veien en hittil har gått. Jeg har lite tro på at en finner svarene gjennom å kave for å holde seg på overflaten. Det å forstå det som var og det å skape det som kommer er to forskjellige ting, så det virker fornuftig og forholde seg til det på to forskjellige måter også. Og det er jo å skape noe nytt og bedre en gjerne vil når livet kommer til en korsvei og blir mer eller mindre uhåndterlig. Eller er det ikke det?

Livet er fullt av feller. Selv har jeg falt i mange av dem. En av fellene det går an å falle i er den som utgir seg for å være noe skapende, men som i bunn og grunn ikke er mer enn drømmen om å gjenskape. Eie det som var. Men det går jo ikke. Det er et håpløst foretagende. Selv om vi graver oss aldri så mye nedover i jakten på trådenden som skal føre oss tilbake til det vi eide, så vil vi likevel aldri kunne følge tråden og ende opp med å leve livet slik det var, eller ønsket det skulle vært. Spist er spist, sånn er det bare, selv om det er aldri så kjent og eiendomsberettiget der nede i restene etter måltidet så er måltidet spist. Alt som eventuelt ligger igjen for oss er kanskje jakten blant søppelet etter ei bedøvende pille, eller en berettigelse til å bli værende der som framstår som spiselig. Og kanskje finner en noe slikt. Kanskje ikke.

Kanskje åpne landskap tross alt er bedre enn små trange, mørke rom, selv om de trange rommene lett kan virke tryggere. Så kanskje vi må våge å kravle oss opp i lyset, og se om vi kan skape noe nytt. Noe som kan ha trekk ved seg som er gjenkjennelige, men likevel er noe helt nytt vi skaper på egenhånd, og ikke bare noe vi forsøker å kopiere. Kanskje vi trenger å gi slipp på den identiteten som blir definert via vår smerte og det vi har opplevd, og heller forsøke å utvide vår identitet. La den vokse, bli noe nytt. Kanskje veien å gå for å få et liv vi opplever som meningsfullt er den omvendte arkeologi. Kanskje ikke alt handler om å holde seg fast og forstå, men å gi slipp og søke. Som i drømmen om å fly mot horisonten.

Hvordan en får til noe slikt? Jeg vet ikke. Jeg tror det er en slik ting alle må finne ut av selv, at det ikke finnes en oppskrift en kan følge til punkt og prikke og få det forventede resultat. Men noe vet jeg likevel. Jeg vet at det handler om å begynne. Slik en begynner på et maleri med det første usikre penselstrøket. Et strøk som ganske sikkert etter hvert vil forsvinne, bli malt over, i det det skapes noe nytt, og nytt, til maleriet en dag får en signatur og kalles ferdig. Kanskje som noe helt annet enn det en opprinnelig hadde tenkt. Og så begynner en på nytt, med et enslig penselstrøk på et hvitt lerret. Igjen, og igjen.

Teksten til Skårderud som jeg hentet sitatene fra finner du her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Åpne landskap