søndag 23. juni 2013

Kunstkafé og gjestetun.



Ferien har startet. Vel, den startet egentlig fredag. Og vil vare i fjorten dager i første omgang. Andre del tar jeg i august i forbindelse med at jeg skal ha en separatutstilling. En utstilling som blant annet skal handle om hvor sannheten om oss selv ligger. I det vi viser, eller det vi er?

Nå kan det kanskje være litt merkelig at jeg snakker om ferie, siden jeg er uføretrygdet.  Men slik er det altså. For selv om jeg har fått en trygd, så sitter jeg ikke bare på ræva og venter på å dø. Livet går sin gang, og det er opp til meg å fylle det med noe. Jeg kan fylle det med skit, helt til det stinker så kraftig at alle jeg kommer i kontakt med merker det umiddelbart, eller jeg kan fylle det med parfyme og vakre masker som skjuler meg så godt at ingen tenker tanken på at jeg har en trygd. Eller jeg kan gjøre andre ting.  Og jeg jobber altså med å male, tre dager i uka. Og jeg arbeider i mitt eget tempo, som er tilpasset min livssituasjon.  Grunnen til at jeg kan få til det, er at det i Bergen finnes et fellesatelier som er startet og tilrettelagt for kunstnere som meg, som på ett eller annet vis møtte veggen.

Fredag tok noen av oss som arbeider ved fellesatelieret en tur til Voss. Vi bruker å ta oss en slik sommertur hvert år. For å være litt sammen i andre omgivelser og få noen felles opplevelser, og for å se litt kunst og spise litt god mat. Så slik ble det i år også. Og det morsomme er kanskje at den kunsten vi så som var mest spennende og inspirerende for meg personlig, var en utstilling av barn. Kulturskolen på Voss hadde utstilling i det nye kulturhuset  de har fått på stedet. Spesielt noen skulpturer vi så var veldig fine, og hadde mye til felles med Raw-art. En kunstform som tiltaler meg, og som noen av oss på fellesgalleriet har dannet en gruppe  sammen for å få vist mer av i Bergen.

På denne turen leide vi en niseter minibuss, som jeg kjørte. Jeg liker å kjøre når vi drar på tur. Det gir meg noe å holde på med, og en opplevelse av mening og kontroll. Akkurat slik det å arbeide ved Galleri VOX også gjør. Jeg synes mening og kontroll er en ganske grei ting å få oppleve. Det helt motsatte ville jo vært at alt var ukontrollerbart, og at en ikke opplevde mening med noe som helst.

For mitt eget vedkommende så opplever jeg at det ikke skal så veldig mye til for å finne mening i livet. Det er ikke nødvendigvis de svære opplevelsene som skal til. På Voss starter Ekstremsportveko i dag. Så nå  strømmer det til med folk som frivillig hiver seg utfor stup og setter utfor fosser. På jakt etter den ultimate opplevelse av spenning, intensitet og tilstedeværelse. Jeg har likevel snakket med folk som har hoppet i fallskjerm, uten at det ga noe i det hele tatt. Grunnen var at vedkommende samtidig opplevde en depresjon. Slik jeg tenker, sier det at det ikke kun er opplevelsene i livet vårt som gir oss en følelse av innhold, men at en også må ha evnen som skal til for å oppleve den. En liten del av denne evnen kan vi kalle å se. Eller fokusere. Eller skille gull fra møkk. En depresjon kan stjele en slik evne så kun et grått tomrom blir tilbake. Og dette tomrommet vil da stjele oppmerksomheten fra alt som er godt, spennende, givende og meningsfullt. Det betyr likevel ikke at alt er grått, det betyr kun at det er det vi er i stand til å se.

Når gullgravere leter etter det skinnende metallet må de ofte først grave fram tonnevis med sand, og så finner de kanskje noen gram med gull, og jubler over det. Og slik er det med livene våre også, tror jeg. Det meste er ting som går på det jevne. Litt grått, litt hverdag. Noe er skuffelser eller smerte, og noe igjen er små gullklumper. Som for eksempel vår lille tur til Voss, hvor vi på veien var innom en kunstkafé  på Evanger. Før vi på Voss fikk se litt kunst, noen fascinerende og gamle bygninger på Mølstertunet og spiste et godt måltid på Store Ringheim gjestetun, hvor det i tillegg var en kunstutstilling. Men det som er aller viktigst er at vi gjorde det sammen. Og at vi snakket sammen om det vi opplevde. Denne turen hadde ikke vært like bra for meg om jeg hadde tatt den alene.

For å kunne finne glede i en slik tur sammen med kollegaer så må en ha evnen til det. En må klare å skille ut andre ting, som også sloss om oppmerksomheten. For mitt vedkommende tar angst og ødelagte lunger et skikkelig glefs av hverdagen min, og disse utfordringene var et tema for meg i forbindelse med denne turen også. I tillegg stjeler cøliaki muligheten til å spise alt det andre spiser på en slik tur, valgmulighetene blir mye mindre, og jeg kjenner på at jeg ikke er helt som andre. Men jeg vil ikke at disse sidene ved meg skal ta all plass. Jeg vil ikke at det skal stjele all oppmerksomhet, slik at det ikke blir rom igjen til noe annet Og det gjorde det heller ikke.

Om du vil kan du tenke på tre små ting som gjør deg glad eller gir deg mening i livet. Det trenger ikke å være så mye. Bare tre små ting.Og så kan du tenke lit på hva du sliter med. Motstanden din. For eksempel ting som økonomi, helse, ensomhet, håpløshet, skam, vanetenkning. Og til slutt kan du tenke litt på hva av det som fortjener mest av energien din, og størst plass i hjertet ditt. For veldig mye av det vi har, har vi lett for å glemme. Fjellene i livene våre stjeler fort oppmerksomheten fra de små gullklumpene. Om vi tillater det. Og da blir livet lett muld, steinrøys og møkk. Det betyr ikke at det ikke finnes gull i livet ditt, bare at du ikke ser det lenger.

Bildet som følger dagens blogg har jeg kalt Makrounivers.

Galleri Vox har egen facebookside. Lik oss gjerne.

Ha en fin dag.

Bjørn






onsdag 19. juni 2013

Nesten ingenting av verdi større enn et blaff kommer lett.





I dag blir det litt nerdete her på Vannlandet. Ikke noe om politikk, innredning, bil, pimperneller eller psyke sånn i første omgang i hvert fall. Ikke at jeg skriver så mye om slike ting til vanlig heller, sett bort fra psyken kanskje, men det er jo greit å slå an tonen, så de som titter innom vet litt om hva de går til. For skal en først gå et sted så er det jo greit å vite noe om det, og ikke bare virre omkring i tåka. Men ikke fortvil i møte med disse utsiktene, det blir en smule sex i hvert fall. I det minste litt om forplantning. Men kanskje ikke noe som pirrer i de erogene soner. Om så likevel skulle skje, bør du kanskje søke hjelp.

Nerdeverden min = vannland = akvarieverden.

Og ja, i dag har jeg bestilt tre nye sorter fisk fra Tanganyikasjøen i Afrika. Som ligger i The Great Rift Valley.  Sammen med blant annet Malawisjøen og Victoriasjøen.  Felles for disse sjøene er at de har et rikt utvalg av små ciklider, og mange av dem har fine farger. En god del av disse fiskene er munnrugere. Det vil si at hunnen bærer eggene i munnen i ca tre uker til de klekkes, og også ynglet til de er modne nok til kanskje å klare seg på egenhånd.  Spesielt i Malawi er dette utbredt.

Fiskene jeg har bestilt i dag er derimot annerledes. Den minste – Neolamprologus multifasciatus  – blir ofte betegnet som verdens minste ciklide, og er en ganske liten fisk på ca. 5 cm. De legger egg i tomme sneglehus. De er med andre ord det som kalles shelldwellers, eller sneglehuslekere, og lever livet sitt på et ganske lite område. Slik er det gjerne i akvariet også. De holder seg mye tett opptil sneglehusene de har tatt i besittelse, mens de krangler litt seg i mellom om de beste. I naturen kan de danne grupper på flere hundre individer.  Jeg har hatt denne typen fisk før, og bildet som følger dagens blogg er fra akvariet de gikk i slik det var den gangen. Det var ikke større enn 63 liter, men det går helt fint med et så lite akvarium for denne typen fisk. Denne gangen skal de likevel gå i et kar på 110 liter.

Den andre fisken jeg nå venter på er litt større, ca 8 cm, og kalles Neolamprologus caudopunctatus. Den er også en sneglehusleker, og kan leve i store grupper, men i motsetning til multifasciatusene bruker de hele akvariet som tumleplass. Både i brede og høyde. Jeg har tre stykker av denne sorten fra før, men mangler en hann, så jeg ser fram til å utvide gruppen. De skal gå i samme akvarium som multifasciatusene, og antagelig få selskap av en enslig Julidochromis dickfeldi jeg har fra før, og som nå går i et annet kar. Julien er en litt langstrakt fisk på ca 11 cm som leker i huler.

Den siste fisken jeg har bestilt er en Neolamprologus buescheri, som også er en såkalt huleleker og er ca. 10 cm. Dette er en fisk som kan være litt aggressiv, og holdes best som et par, alternativt en enslig hann med et lite harem av hunner. Disse skal gå i et akvarium på 160 liter, og de skal gå sammen med et par Altolamprologus calvus, og kanskje en annen sort i tillegg. Jeg vet bare ikke helt hva enda.

Jeg har et par calvuser fra før, som leker jevnlig i en liten hule. Dette er en fisk som tåler å være sammen med litt tøffere fisk, som for eksempel buesheriene jeg har bestilt. De er ikke spesielt aggressive selv, men har uvanlig harde skjell på kroppen. Blir de angrepet stiller de seg i en bue så skjellene stritter mot fisken som angriper dem. Og skjellene er skarpe. Det er ikke uvanlig at angrepsvillige fisk ender opp med sår og munnen i filler etter møtet med denne forsvarstrategien. Calvusene er også spesielle på den måten at de er ganske flate. Litt som en flyndre på høykant, selv om de ikke som flyndren har øynene på samme side.  Grunnen til at de så flate er fordi det er en rovfisk som i vill tilstand har spesialisert seg på å jakte i trange sprekker i et steinlandskap.

Når det kommer til biotop, det vil si landskapet fiskene lever i, så handler det mye om stein, og lite eller ingen planter. Mange av fiskene er likevel palnteetere/ herbivore, og spiser alger. Mange spiser i tillegg små organismer som plankton og krepsdyr, og kalles omnivore. Mens de igjen blir spist av fisk som kalles carnivore, og er rovfisk. Når en setter sammen en fiskebestand i akvariet er det viktig å ta høyde for disse forskjellene, for feil mat gir syk fisk. Spesielt planteetere er sårbare, og vil fort bli syke og dø om de får animalsk mat.  Selv synes jeg fisker som ikke er døde er de fineste fiskene. Derfor forsøker jeg å lese meg opp på ting så godt jeg kan før jeg skaffer nye fisk. Det finnes et hav av opplysninger å hente på nett.

Å ha en hobby som min vil nok for noen oppleves som veldig kjedelig. En kan jo ikke akkurat ta med seg fiskene på tur i fjellet, eller sitte og kose med dem mens en ser på tv. Men nesten alt en velger å sette seg inn i kan bli spennende.  Enten det handler om frimerker, mekke bil, strikke eller annet.  Så for deg som har vurdert å starte opp et akvarium, men ikke kommet ditt enda, så anbefales det. Vær bare oppmerksom på at det kanskje blir mye feiling og utprøving. Nesten ingenting av verdi større enn et blaff kommer lett.

Ha en interessant dag.

Bjørn


Dagens link: What a wonderful world

mandag 17. juni 2013

Vinger




Dagen startet sent, men det er ikke noe å henge seg opp i. Poenget er at den startet.  Og kaffen kom i koppen, ræva ble plassert på stolen og pc-skjermen begynte å lyse og møtte blikket mitt. Ingenting her som gjør dagens noe trege igangsetting uvanlig. Med andre ord, rutinene er på plass. Dette settet av handlinger som holder meg også på plass. Veven i tilværelsen min. Balansen. Forutsigbarheten og tryggheten hånd i hånd. Skal en først leie noe annet enn en kjærest eller et barn, så ligger trygghet og forutsigbarhet godt i hånden, kjenner jeg. Lite kloring eller kniping eller brenneslefølelser fra den kanten. Og siden ungene mine for lengst har flyttet ut, og barnehendene har blitt store og neppe vil leies av en pappahånd lenger, får rutinenes misjon være om ikke noe å klamre seg til, så i det minste saltet i min hverdags rett. Eventuelt hint av chili får komme senere utover dagen. Enten det nå er jeg selv eller andre som tilsetter den. For alt er ikke forutsigbart, uansett hvor tett en vever sitt nett av rutiner. I blant skjer det ting en ikke hadde forutsett. Stort eller lite. Godt eller vondt.

I dag er jeg ikke på atelieret. Om så var, hadde jeg ikke sittet her nå og hakket på tastaturet. Jeg hadde i stedet svingt min kårde, min pensel, og satt spor etter meg på et lerret. Men det får være til en annen dag. Denne dagen skal fylles med mer huslige gjøremål. Fram til i kveld, hvor jeg skal overvære en liten teaterforestilling. En amatøroppsetning hvor kjærestens datter er med. En ung jente som har mange jern i ilden. Teater, speider, kor, klatring og skole, ved siden av alt dette som har med venner å gjøre. Sjøl har jeg i blant nok med rutinene mine. Det er ikke sikkert jeg klarer å fullbyrde dem en gang. Så der har du den. Det er forskjell på ung og gammel. Selv om kjæresten sier jeg kan slutte å bruke ordet gammel for å beskrive meg selv. Og det har hun vel rett i. For skal jeg beskrive meg selv finnes det jo mye annet jeg kan ta i bruk av ord og vendinger. Og det er jo ikke akkurat slik at jeg er tom for ord.

Selv om jeg ikke har like mange jern i ilden som ungdommer gjerne har, så er jeg ikke helt tapt bak en vogn. Dagen er full av potensielle gjøremål som bare venter på at mine lett aldrende hender skal settes i arbeid. Eller jeg kan velge en av mine mange skjermer og sitte eller ligge og stirre på dem. Det er mye å velge mellom. Ett alternativ som ikke er så veldig krevende med tanke på aktivering av hjerneceller finner du her. Men hjerne er ikke alt. I blant er det helt greit med sparebluss og et tomt blikk. Så klikk deg inn på det røde "her" du nettopp leste forbi og heng deg på, timene går som en vind. Og kanskje kommer det en rev. Sitre, sitre, livet er spennende.

Teoretisk oppgave for mennesker som ikke har annet å gjøre en mandag i juni: Om du tømmer hodet fullstendig for tanker, hvor kommer da tanken fra som begynner å fylle den opp igjen?

Litt å tenke på for yogaentusiaster det der. Selv er jeg ikke en av dem. Min kropp har nok å gjøre med å forfalle. Det eneste som kan minne om yo-ga i mitt liv er yog-hurt, men det ble vel egentlig et noe dårlig ordspill. Litt på linje med nødrim, bare mye, mye verre.

Eksempel på god yoghurt: Eksempel.

Kaffekoppen min er tom, og gruten i bosset. På tide å avrunde disse om ikke bevingede ord, så i det minste noe vingestekkede tanker.  Om du lurer på hva vingestekking er, så er det å fjerne håndleddet og samtidig de ytre fjærene på en fugls vinge, slik at den ikke kan fly mer. Noe som er brukt på tamfugl, som for eksempel endene en finner i enkelte parker.  Vi mennesker er oppfinnsomme når vi vil. Og vi vil. Vi finner på ting hele tiden. Og har vi ikke noe annet å finne på så finner vi på noe faenskap. Det er derfor det sies at lediggang er roten til alt ondt. Men det sies så mye. Verden er full av forståsegpåere.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Fly away.


søndag 16. juni 2013

Ikke alt som var ment å bli ender opp med å være.




Bildet jeg hentet fram for å følge dagens blogg kalles Vingetid. Og enhver kan jo velge å legge hva en vil i det, men for meg handler historien i bildet om barndom, og gutten i kokongen er meg selv. Nå oppleves det kanskje litt rart at jeg hevder det, siden barndommen på mange måter burde være den tiden hvor vingene er mest fargerike og sterkest. Og kokongens tid samtidig burde vært tilbakelagt. Men livet har mange tilfeldigheter og muligheter å tilby, og ikke alt som var ment å bli ender opp med å være.

Nå, etter dette anslaget, kunne jeg fortsatt å skrive om meg, min barndom eller mitt voksenliv, men la meg heller skrive litt om deg. Siden det er du som skal lese dette her. Og ditt liv er jo mye mer interessant for deg å kaste et blikk på enn mitt, både når det kommer til kokonger og vinger og whatever. For mitt liv har alltid vært ganske lite, og ble aldri spesielt vakkert. Og selv om jeg ikke er helt sikker på når eller om kokongen noen gang revnet i mitt liv, så er kanskje du i stand til å tidfeste når den revnet i ditt. Eventuelt om den fremdeles er en del av livet du lever. For lever gjør du. På den ene eller andre måten.

Kanskje er det slik at kokongen din revnet da den skulle, og du fylte vingene med ditt varme og rosefargede blod, spredde dem ut og lot dem løfte deg. Over fjell og dal og dager og år. Og kanskje gjør de det fremdeles. Holdt i gang av din blotte kraft, vilje og kjærlighetslette hjerte. Eller kanskje du landet, slapp vingene fri og lot dem fly av sted på egenhånd, fordi du var kommet dit du ville. Eller kanskje du skapte deg en ny kokong, fordi høydeskrekken tok bolig i deg, eller du ble redd for at vingene dine kunne komme til å provosere noen.  Kanskje du kom i behov av noe som kunne fungere som vern eller stengsel, et forsvar mot angst og for sårbarhet, eller en vegg mot erfaringer og levd liv du endte opp med å bære med deg, og som du valgte å forsøke å stenge ute, eller inne. Det kan til og med hende at du i tillegg til å huske når vingene dine fikk sin tid, kan huske at de ble plukket av deg. For det skjer i blant når sommerfugler lander. Og lander gjør de. Alle må lande innimellom, fugler og sommerfugler. Til og med du og jeg må senke oss ned fra den himmel vi holdt kurs mot eller skapte for oss selv. Og når vi lander gjør vi det i blant i tillit til andre menneskers valg. Og kanskje er du en av de vakre sommerfuglene som gjorde nettopp det. Du landet. Full av tillit og med de aller fineste fargene dine åpne for skue. Og havnet i et vakkert tillaget skrin sammen med andre sommerfugler, utstilt med din skjønnhet, hvor ditt blotte utseende og meningen med livet ditt ble fullbyrdet av en nål gjennom ryggen. Hva dette skrinet i så fall består av vet ikke jeg, og heller ikke nålen. Men det vet du.
   
Dette var noen ord om sommerfugler, løftet fram av et kanskje eller to. Og jeg kunne fortsatt å skrive side opp og ned om alle de kanskjer som ikke bare ditt, men også mitt liv farges av. Alt det som kanskje kan skje, eller kanskje kunne vært unngått. Alle de valgene som ble tatt, men som kanskje kunne vært valgt annerledes. All den lykken vi kunne møtt, eller som vi kanskje en dag vil møte. Smerten vi måtte bære, som kanskje kunne vært unngått, kjærtegnet vi kanskje kunne fått oppleve i stedet. Men å skrive om så mange kanskje har jeg ikke tid til. For det finnes også noe her og nå. Noe som er mer enn et kanskje. Noe reelt. Dette øyeblikket, denne dagen. Og det er opp til meg å fylle denne søndagen med noe mer enn et kanskje, noe mer enn en drøm, eller et håp, eller en flukt. Slik det også er opp til deg. Om du falt til jord, om du spant en kokong rundt deg selv eller noe i deg selv, så har du etter all sannsynlighet likevel ben, øyne, hender og tanke.  Helt sikkert har du også et hjerte. Og du har muligheter, som er minst like mange som trådene du brukte for å skape stengslet.

I mitt liv skal denne dagens lille høydepunkt være middag sammen med kjæresten min, Beate, hennes barn, og min eldste datter. Min yngste datter er på en annen kant av landet, men jeg vil tenke på henne i dag når vi sitter rundt bordet, så på en måte vil hun også være sammen med oss når vi spiser, snakker sammen og koser oss. Og det vi skal kose oss med er røkt torsk, sammen med bacon, hvit saus og tilbehør - nam, nam - og jeg skal være kokken. For det er min rolle. Blant mange andre roller jeg har. Samtidig er dette måltidet og denne dagen også min gave, blant alle andre gaver jeg får. Dette er mitt liv, blant mange alternative liv jeg kunne endt opp med, eller sittet på min myke og brede og drømt om en søndag i juni. Vinger eller ikke vinger, jeg vet hva jeg har her og nå, og at det er mitt ansvar å ivareta det.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Sommerfuglvinger

onsdag 12. juni 2013

Omvendt arkeologi.




Sitat Finn Skårderud:

"Et kunstverk er i seg selv ambisjonen om et møte. Det er ambisjonen om at noen skal møte noe i verket som de kjenner igjen i seg selv. Kunstverket er en fortetning av erfaringer og inntrykk, og slik ligner det drømmen. Det er en estetisk konsentrasjon og symbolisering av levd liv. Å symbolisere betyr å finne et ord, en strek, en farge, en flate, en kontrast, en tone, en gest, en harmoni, som gjør at man via et ytre uttrykk får formidlet en indre erfaring. Kunstverket kan således handle om å finne en form til noe som føles kjent, men som ikke nødvendigvis er kjent. Verket strekker seg ut mot oss og møtet kan både bekrefte eller overraske. Eller det kan være oss uvedkommende eller uvelkomment."
-
"Metaforen om "å gå i dybden" er slående og forførende. Og jeg har aldri likt den. Den fører oss på ville veier og overser noe viktig. Jeg tror faktisk Kenneth Bloms maleriske metode, med konstruksjon og ødeleggelse, er et bedre bilde for det grunnleggende menneskelige. Han bedriver snarere en omvendt arkeologi. Det betyr at det vesentlige menneskelige ikke er noe som skal avsløres, men heller noe som skal utvikles gjennom gjentatte bearbeidelser. Det vesentligste er ofte ikke å finne ved å gå i dybden, men snarere ved å tilføre noe nytt. Den omvendte arkeologien arbeider utover mer enn nedover."

Jeg synes det som blir sagt her har mye for seg. Første avsnitt som en bekreftelse av tanker jeg selv har et forhold til, mens siste del pirket borti noe hos meg. Dette med å tilføre noe nytt i stedet for å gå i dybden. For det å gå i dybden når det kommer til å skape kunst er en trosartikkel som er solid rotfestet i meg. Så å skulle snu på en slik sannhet er ikke noe som er gjort i en håndvending, om det da er et poeng i å snu på den i det hele tatt. Verden er jo full av forføreriske sannheter. De flommer over oss daglig. Men igjen; budskapet her var å tilføre noe nytt, ikke å grave seg ned i det som kanskje ligger på bunnen av noe for å klamre seg fast der, så kanskje jeg skal tillate meg selv å være åpen for noe som på sikt kan skape en forandring.

Kanskje er det slik også i vårt daglige liv. Kanskje går det an å relatere dette med arkeologi/tilføre til andre ting enn kunst. I mine tyngste stunder her på denne vår arme jord, har jeg hatt en tendens til å grave meg ned i det som lukter verst for å se om det finnes noe som vil frambringe et eureka der, eventuelt også åpenbare en ny vei for meg. Oppdagelsen av en sannhet, eller en pilar som kan bære vekten av all min smerte og begredelig selvopplevelse. Men ofte endte jeg opp med å finne enda mer stinkende begredelighet. Så kanskje Skårderud sier noe klokt. Kanskje er det ikke nedover vi skal søke for å finne retning, men utover. Kanskje er det ikke bunnen av tjernet som vil tilføre oss noe nytt og verdifullt, men blikket vi vender bort fra tjernet. Det er i hvert fall en tanke verdt å tenke over.

Når dette er tenkt og sagt så bør jeg vel legge til at jeg fremdeles er i den tro at en må litt under overflaten for å finne noen svar i forhold til den veien en hittil har gått. Jeg har lite tro på at en finner svarene gjennom å kave for å holde seg på overflaten. Det å forstå det som var og det å skape det som kommer er to forskjellige ting, så det virker fornuftig og forholde seg til det på to forskjellige måter også. Og det er jo å skape noe nytt og bedre en gjerne vil når livet kommer til en korsvei og blir mer eller mindre uhåndterlig. Eller er det ikke det?

Livet er fullt av feller. Selv har jeg falt i mange av dem. En av fellene det går an å falle i er den som utgir seg for å være noe skapende, men som i bunn og grunn ikke er mer enn drømmen om å gjenskape. Eie det som var. Men det går jo ikke. Det er et håpløst foretagende. Selv om vi graver oss aldri så mye nedover i jakten på trådenden som skal føre oss tilbake til det vi eide, så vil vi likevel aldri kunne følge tråden og ende opp med å leve livet slik det var, eller ønsket det skulle vært. Spist er spist, sånn er det bare, selv om det er aldri så kjent og eiendomsberettiget der nede i restene etter måltidet så er måltidet spist. Alt som eventuelt ligger igjen for oss er kanskje jakten blant søppelet etter ei bedøvende pille, eller en berettigelse til å bli værende der som framstår som spiselig. Og kanskje finner en noe slikt. Kanskje ikke.

Kanskje åpne landskap tross alt er bedre enn små trange, mørke rom, selv om de trange rommene lett kan virke tryggere. Så kanskje vi må våge å kravle oss opp i lyset, og se om vi kan skape noe nytt. Noe som kan ha trekk ved seg som er gjenkjennelige, men likevel er noe helt nytt vi skaper på egenhånd, og ikke bare noe vi forsøker å kopiere. Kanskje vi trenger å gi slipp på den identiteten som blir definert via vår smerte og det vi har opplevd, og heller forsøke å utvide vår identitet. La den vokse, bli noe nytt. Kanskje veien å gå for å få et liv vi opplever som meningsfullt er den omvendte arkeologi. Kanskje ikke alt handler om å holde seg fast og forstå, men å gi slipp og søke. Som i drømmen om å fly mot horisonten.

Hvordan en får til noe slikt? Jeg vet ikke. Jeg tror det er en slik ting alle må finne ut av selv, at det ikke finnes en oppskrift en kan følge til punkt og prikke og få det forventede resultat. Men noe vet jeg likevel. Jeg vet at det handler om å begynne. Slik en begynner på et maleri med det første usikre penselstrøket. Et strøk som ganske sikkert etter hvert vil forsvinne, bli malt over, i det det skapes noe nytt, og nytt, til maleriet en dag får en signatur og kalles ferdig. Kanskje som noe helt annet enn det en opprinnelig hadde tenkt. Og så begynner en på nytt, med et enslig penselstrøk på et hvitt lerret. Igjen, og igjen.

Teksten til Skårderud som jeg hentet sitatene fra finner du her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Åpne landskap





lørdag 8. juni 2013

Kunst, og vafler med rømme og syltetøy.





Jeg lurer på hvor sola dro, her er den ikke. Men det er den ikke alene om. Å være her, mener jeg. For det er mye som ikke er her. Om jeg ville kunne jeg laget ei liste så lang som et vondt år over ting som er et annet sted enn her, men det vil jeg ikke. Det er mye jeg ikke vil. Jeg skal ikke lage en liste over hva jeg ikke vil heller.

I går hadde vi åpent hus på atelieret. Og det kom noen folk. De fikk vafler. Med syltetøy og rømme. Og kaffe til. Pluss en omvisning. Mens vi som arbeider der til vanlig håper å få et nytt medlem eller to ut av det åpne.

Atelieret mitt er et fellesatelier, og det finnes et par kriterier som må oppfylles før du får lov til å bli medlem.  For det første må du være gal. Ikke sånn helt borti natta sprø at du flyr rundt og sikler eller gnager på bildekk, men du må ha et papir på at ikke alt fungerer helt optimalt. Nærmere bestemt en uføretrygd. Stemplet og underskrevet.  Og den må du være tilkjent på grunn av en psykisk utfordring. Det nytter ikke å komme til oss med en vond rygg eller rennende nese og tro at det er nok. Å nei, vi er eksklusive på den måten.

Store norske leksikon: Eksklusiv, som utelukker, eller selv holder seg borte fra, andre enn visse utvalgte; som er forbeholdt et fåtall; utsøkt, kresen.

Atelieret hvor jeg arbeider heter Galleri VOX. Jeg har skrevet om dette før, men det får stå sin prøve. Det dukker jo opp en og annen ny besøkende her inne på Vannlandet fra tid til annen. Så i blant føles det riktig å gjenta seg selv, og snakke om ting som det jeg holder på med å si noe om akkurat nå.

Det som var felles for de som kom og besøkte oss under vår åpne dag på atelieret i går, var at ingen var potensielle søkere. De som kom tilhørte kommune og slike ting, mens de fleste i tillegg tilhørte hjelpeapparatet på en eller annen måte. Hvor de som burde ta til seg et slikt tilbud som vårt var denne dagen aner jeg ikke. Men jeg regner med at de finnes. Ett eller annet sted i mitt lett sære hode spraker det i en elektrisk kobling som får meg til å tenke tanken at det finnes flere kunstnere enn meg som møtte veggen på grunn av psyken.  Og at de kunne dradd nytte av å kunne bruke et sted som Galleri VOX. Men nei, de er ikke så lette å finne. Noe som er rart. For rundt en femtedel av befolkningen har til enhver tid en psykisk lidelse. Det vil si to av ti. Det er nesten like mange som voldtatte barn. Rent statistisk. Så i nabolaget ditt finnes det ganske sikkert en del folk som sliter med noe de ikke snakker høyt om.  Ganske sikkert også i familien din. Hvor mange av disse som samtidig er kunstnere vet jeg ingenting om.  Det er mye jeg ikke vet noe om. Det hadde vært mye enklere om alle psykisk syke gikk med skilt. Og så kunne det vært fargekoder som sa noe om hvilken andre grupper de opprinnelig tilhørte eller var ekskludert fra. Skiltet trengte ikke å være så stort. Kanskje bare en fin liten figur. En stjerne eller noe.

Selv om det ikke kom så veldig mange og besøkte oss på atelieret i går, så kom det altså en del. Og det var kjekt. Noen av dem tok seg tid til å sette seg ned og prate. Selv satt jeg ikke så mye. Jeg var opptatt med å male.  Men jeg pratet litt. Med noen. Og tok en kaffe eller to. Noe som medførte at i bilen hjem fra jobb kikket angsten inn. Så jeg brukte nok litt mer krefter på sosialiseringen enn det føltes som der og da. For jo, mitt problem er angst. Det vil si at jeg er redd. Jeg kan i tillegg få panikk. Noen ganger uten at det er noe å være redd for. Det kan være nok at jeg blir litt sliten og så Bang,  begynner angsten å rive meg i stykker til jeg så vidt henger sammen. Hvorfor jeg er slik får vi ta en annen gang. Men det er noe dritt. 

Det er mye som er dritt. Jeg kunne laget en lang liste. Men jeg skal la være. Om jeg absolutt skulle laget en liste over noe, ville jeg heller laget en som viser hva som er bra med livet. Mitt inklusive. For livet mitt er ganske bra. Noen ganger er jeg til og med lykkelig. Men ikke alltid. Det er det som er greia med lykke. Den kommer i små porsjoner. Akkurat som diamanter. Om du tror du er lykkelig hele tiden lurer du deg selv. For den greia som er der hele tiden kalles allmenntilstand, og er noe helt annet. Om alt er på det jevne hele tiden så er du altså kanskje ikke spesielt lykkelig. Til gjengjeld har du det kanskje heller ikke spesielt vondt, så det kan føles greit. Og du har det nok ganske behagelig og trygt. Om jeg selv fikk velge mellom veldig sterke følelser og trygghet, ville jeg valgt tryggheten.  Det betyr at jeg driver lite med ting som fallskjermhopping. Til gjengjeld snakker jeg åpent om det å ha en psykisk lidelse, slik at til og med naboene får vite at jeg ikke er perfekt, og det er det ganske mange som er redde for å gjøre. Så jeg går ikke alltid for det som er aller tryggest, selv om lysten skulle være der. Om jeg skulle gå for det som er aller, aller tryggest ville jeg ikke kunne gjort noe som helst. Jeg måtte blitt helt usynlig. Og likevel ville jeg ikke vært trygg. I stedet ville jeg nok vært ganske redd for at noe skulle skje. Kanskje at angsten min skulle bli avslørt. For ting skjer. Helt av seg selv. Kanskje det som er minst farlig i det lange løp er å være synlig. Tenk at det du skammer deg over er som en utpresser. Da er det slik at utpresseren kun har makt over deg så lenge du ønsker å skjule det du skammer deg over. Når du viser det du skammer deg over er det ikke noe mer å være redd for. Utpresseren har ingen makt, skammen har ingen makt. Tygg litt på den, før du spytter den ut.

Heldigvis kan en velge ting. En kan ikke velge alt, men en kan velge noe. Om du kjenner noen som kunne trengt et sted som Galleri VOX hvor de kan få arbeide med kunsten sin, så kan du velge å tipse dem. Om du kunne trenge et slikt sted selv, så stikk innom oss. Trenger du noe helt annet, så håper jeg du finner ut av det.  For tro meg, ting er mulig. For meg. Og for deg. Og for folk med alle slags merkelapper.

Klikk deg gjerne inn på Facebooksiden vår og legg deg til som venn. Vi kan alle trenge en venn.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  mOBSCENE





onsdag 5. juni 2013

There is a crack in everything, that's how the light gets in.




I går begynte jeg på et nytt maleri. Motivet er det siste i en serie med selvportrett, som skal stilles ut i august, og hvor jeg setter meg selv inn i roller jeg ikke nødvendigvis er bekvem med. Dette siste bildet skal bære tittelen Tater.

Grunnen til at jeg valgte å lage en slik serie med selvportrett, er at jeg ville forsøke å finne ut hva det kunne gjøre med meg selv og min identitet. Om det i det hele tatt ville påvirke meg. Om det kunne føre med seg noe positivt å gå inn i en materie som ikke kun er rosa angora, og med litt flere tilgjengelige lag enn glatte overflater. Om det ville lede til spørsmål, og eventuelt noen svar, å male meg selv slik.  Så der kan en snakke om selvopptatthet.

Å begynne på et nytt maleri er ikke all verden. Om verden var et samlet øye, ville det første strøket på et hvitt lerret neppe tatt større plass enn at det lett ville forsvunnet bak et blunk. Det drukner nok litt i alt annet som skjer. Men jeg håper det jeg arbeider med likevel skal bety noe. For meg selv, men også for de som måtte få en tanke i møte med det jeg gjør og forsøker å formidle. Litt som i sommerfugleffekten. Eller å stryke en hånd over et kinn. Eventuelt pirke på en sårskorpe. Noe som kanskje ikke er en hendelse stor nok til å havne i nyhetene, men likevel betyr noe for noen. Både den som stryker og den som strykes, for sommerfuglen og for såret under en skorpe. Her er tre eksempler på ting som fikk plass i nyhetsbildet.




Satt opp mot disse tre eksemplene blir starten på et maleri liten - I know. Men jeg er ikke en stor mann, som tar altfor stor plass i verden, så på den måten er det vel ikke mer en rett og rimelig. Likevel er denne lille plassen jeg beveger meg på det jeg har. Og det jeg gjør her velger jeg selv. I det miste litt av det, og med et snev av frihet. That's my spot, sier Sheldon i Big Bang Theory. Og det kan jeg relatere meg til. Min lille verden med kunsten min og livet er my spot. Det jeg tenker er my spot. Det jeg føler er my spot. Noe jeg forsøker å verne om og ha en viss kontroll over. Og jeg ønsker ikke at alt mulig skal plante si breie ræv her og slippe en fis uten at jeg sier og mener noe om det. Man er det man spiser, hevdes det i blant. Men man er også det man gjør, det man velger, det man tenker, det man unnviker, det man strekker seg etter og det man hegner om.
   
Jeg vet ikke om alle vet hva ordet hegner betyr. Det er vel kanskje et ord som ikke brukes så mye i dagligtale. Et noe gammelmodig ord kanskje. Brukt av folk som har levd noen år. På den annen side er det vel neppe så mange fjortiser som leser dette. Dumpet de ved en tilfeldighet innom Vannlandet, klikket de seg vel ut lenge før de nådde fram til ordet hegner.  Da jeg googlet ordet, fikk jeg ikke et umiddelbart svar. Det vil i mitt hode si at dette er et ord som er nedprioritert. Enten det nå skyldes google eller hva folk flest er fokusert på og opptatt av. I stedet fikk jeg opp spørsmålet:  Mente du hegnar? Men det jeg gjorde jeg ikke. Det var langt fra Hegnar og økonomi jeg hadde i tankene da jeg brukte ordet hegner. Det var langt fra Hegnar jeg hadde i tankene da jeg begynte å skrive i dag. For alt er ikke økonomi, selv om ideologifattige politikere nok kunne brukt ordene ”hegne om nasjonale verdier” som en skyggelegging i sin streben etter posisjon.

Bokmålsordboka:   hegne v1 
(norr hegna 'gjerde inn, verne') verne, beskytte h- om noe


Bokmålsordboka:  strebe v1 (fra ty.)
1 arbeide, streve
s- etter ære og berømmelse / s- mot de store høyder
2 stige, rage
skyskrapere som s-r mot himmelen

Bildet som følger dagens blogg er fra atelieret hvor jeg arbeider. Og ligger sammen med flere inne på Facebook-siden min. Klikk deg gjerne inn og bla litt i albumene mine, om det føles som et greit valg for deg å gjøre. Velkommen skal du være. Og liker du å se på kunst og føler for det, så legg deg gjerne til vennelista mi også. Jeg bruker en del tid på å spre kunst skapt av kunstnere jeg finner interessante inne på Facebook, så noe nytt å feste øynene på vil du nok finne fra tid til annen. Kanskje en dag når du logger deg inn så  dukker det opp et bilde som sier deg noe. Som påvirker deg. Som gjør en liten forskjell. Kanskje ikke så stor, men likevel stor nok til å merkes, om en kjenner etter. En bitte liten berøring som motvekt til de daglige brølene fra nyhetsbildet.

Ha en fin dag

Bjørn