Som en gammeldags 8mm film, gulnet og vannskadet.

Jeg liker fisk. Jeg liker å spise fisk, og jeg liker å se på og holde akvariefisk. I dag fant jeg en artikkel om en pågående  invasjon av våre fiskevann. Nye fiskesorter blir satt ut av folk som vil ha noe nytt å fiske, eller folk tømmer akvariene sine ute i naturen. Og så kommer problemene. Dette med å tømme akvarier er vel ellers  litt på linje med å sette ut hunden eller forlate katten fordi det er ferie, og det ikke passer eieren å ha ansvaret for dyret lenger. De færreste akvariefisk vil leve lenge i vårt klima, og vil derfor som etterlatte hunder og katter ende opp med å lide.

I går skrev jeg om grenser. Dette med å forurense fiskevann handler også om grenser. Grenser som blir brutt. Og samtidig handler det også om egoisme, selvtekt og idioti. Da jeg var ung og måtte lære meg til å skille mellom ting, fikk jeg forståelse av at en idiot var en som var annerledes. En som var litt kort i nepa, og kanskje lå en god del under folk flest når det kom til aktivering av hjerneceller. Det gikk an å spotte idiotene. Ofte var de litt som barn. I dag vet jeg at idiotene har vokst i antall, vandrer blant oss og at det neppe går an å skille dem fra folk flest bare ved å se på dem.

Jeg vet ikke om verden har blitt et vanskeligere sted å orientere seg i, eller om årene bare har vist meg at livet har flere sider ved seg enn jeg trodde. Jeg tror kanskje det kan være en blanding. Jeg tror også at folk satte mer ære i å følge felles regler tidligere enn de gjør nå. At de kanskje opplevde en sterkere tilknytning, et fellesskap og en stolthet over å gjøre ting slik en bør. Jeg tror det fantes mer ideologi. Mens det nå er mest meg, meg, og mine behov.  Og så flyter grensene ut.  Viskes ut.  Og de som blir utsatt for grensebryterne ender kanskje opp med å slite. Enten fordi de for eksempel blir slått ned på åpen gate, møter en bil med hylende ungdom som syntes det er moro å drifte rundt en sving, eller som barn blir utsatt for ting de ikke skulle blitt utsatt for.

Selv ble jeg utsatt for ting i min barndom. Så mine første år var kanskje ganske annerledes enn de du som leser dette opplevde. En del barn blir utsatt for seksuelle overgrep. Gjerne fra nære slektninger. Selv er jeg ikke en av dem, så langt jeg kan huske. Men jeg vet i dag at det fantes seksuelle overgrep i min nære krets, så hva jeg husker og hva jeg vet behøver ikke nødvendigvis å være samme sak. Likevel lever jeg som at ingenting har skjedd meg på det planet. Det er det som er virkeligheten min. Det jeg forholder meg til.

I går var det helligdag. På helligdager viser norske tv-kanaler ikke vanlig reklame, men innslag fra humanitære organisasjoner. En organisasjon som fikk plass i går arbeider rundt temaet incest. Og det ble sagt at en av fem barn vil bli utsatt for seksuelle overgrep. Det er et skremmende høyt tall. Så høyt at det er vanskelig å ta det inn over seg. Fordi det betyr at i ditt nabolag og i dine barns venneflokk finnes noen som ikke har det så bra. Ikke bare én, men kanskje to, kanskje tre, fire gutter eller jenter. Det betyr også at om hundre stykker leser bloggen min i dag, så vil tjue av dere som leser ha opplevd et seksuelt overgrep. 

Med et slikt tall i hodet, kan jeg se på meg selv som heldig siden jeg ikke har minner i den retningen. Men det finnes andre typer av overgrep i tillegg til de seksuelle. Om det går an å si at det å vokse opp i en dysfunksjonell familie er et overgrep i seg selv er jeg usikker på, men det ligger jo i uttrykket dysfunksjonell  at noe ikke fungerer. At noe er feil. Og dette noe kan gi seg mange utslag. Det kan være mangel på grensesetting, overdrevne grenser, manglende sammenheng mellom handling og konsekvenser, mangel på forutsigbarhet, fysisk vold, psykisk vold, rus, osv.  

Selv vokste jeg opp i en slik familie. Så min barndom ble litt spesiell. Utenfra så kanskje det meste ganske vanlig ut. Selv om vi etter hvert endte opp med å ha veldig lite besøk og omgang med andre familier, så var hus og bil og arbeid på plass. Det ytre stemte, med andre ord. Så de eneste gangene noe ble synlig av det som handlet om akkurat meg, var vel når jeg hadde bloduttredelser i ansiktet og på kroppen, manglet grenser eller ikke klarte å konsentrere meg på skolen. Klare og synlige tegn som likevel ikke ble vektlagt av de som burde vektlagt dem.

Greia med å bli utsatt for ting i barndommen er at en blir liksom ikke ferdig med det bare fordi en fyller atten.  Noen ganger blir en aldri ferdig med det. En kan glemme det, fortrenge det, og det kan virke som om ingenting ligger der, men så en dag dukker det kanskje opp igjen. Kanskje helt overraskende. Som ut av det blå. Bang, så husker en noe. Et blaff. Et glimt i øyekroken. En gjenkjennelig følelse. En vet kanskje ikke nøyaktig hva som dukket opp, bare at det er noe. Og at dette noe igjen kan bli til noe som er veldig vanskelig å skulle forholde seg til. En rasering av virkeligheten slik en har vent seg til den. Her er en blogg jeg leste i går hvor nettopp dette skjedde, på en buss. En helt vanlig dag. Innlegget har tittelen Hvem eier mine grenser?

For mitt eget vedkommende er det lite jeg husker fra barndom og ungdom. Og de episodene jeg vet var voldsomme husker jeg gjerne kun bruddstykker av. I tillegg sklir de over i hverandre.  Når jeg tenker tilbake er det som å se en film som rykker, fordi små og store biter mangler. Samtidig er noen av minnene nesten visket ut, har blitt grå og gule, som en vannskadet gammeldags 8mm film. Klippet opp og limt sammen til en surrealistisk historie om redsel, mindreverd, uoversiktlighet og kontrolltap. 

Jeg skulle ønske jeg kunne legge barndom og ungdom bak meg. Men jeg klarer det ikke. Jeg må forholde meg til den delen av livet mitt nesten hver dag. I møte med egne nesten utvaskede  minner, overreaksjoner på situasjoner jeg tvinges inn i eller velger å gå inn i, sårbarhet, angst, depresjoner og gjenkjenning av andre menneskers erfaringer, minner og smerte.

I blant kan møtet med andres opplevelser og utfordringer minne om en retraumatisering, og følelsene mine blir sterke og forvirrende. Noen ganger fordi jeg kan linke det til konkrete ting jeg selv har opplevd, og noen ganger fordi konsekvensene av det andre kjenner på og synliggjør tar fra meg kontroll, forutsigbarhet og oversikt. Når det skjer forsøker jeg å klamre meg til egne sannheter og min egen virkelighet slik jeg prøver å skape den for meg selv, noe som ikke alltid er lett, og derfor krever mange ord. Mange gjentagelser. 

    

Likevel er ikke alle disse ordene, minnene og følelsene alt livet mitt er. Livet mitt er mer. Det er barna mine, akvariene, kunsten min, kjæresten og hennes barn. Livet mitt er ikke kun et bånd til alt som var, en knebel som jeg bruker til å drepe erkjennelsen om eget ansvar og valgmuligheter, reimer som holder meg fast og fratar meg all frihet, en tourniquet. Livet mitt er også vekst og vilje og håp, smil og latter. Det er Idol på tv, et godt måltid, atelieret, kolleger, solen over Bergen by en varm dag i mai, et galleribesøk, søsken, bildene som pryder veggene i leiligheten min, kaffekoppen jeg bruker, en grønn lampe på skrivebordet mitt og andre små perler jeg har samlet meg. I tillegg er det muligheter, håp og forventning til morgendagen.

Jeg tenker at det livet tilførte meg i ung alder ga meg en utfordring. Og at konsekvensen av det jeg ble utsatt for får hverdagen min til å minne litt om å leve med for eksempel en kneskade. Denne konsekvensen gjør kanskje noe med ganglaget mitt eller evnen til å klatre i fjell, men den gjør ikke noe med hva jeg føler for andre, evnen min til å være glad i noen, bry meg, forstå, akseptere eller utfordre meg selv og andre. Den gjør heller ikke noe med viljen eller evnen til å se hvor grensene går for meg selv og andre. Kneet mitt påvirker ikke evnen til å etablere egne verdier. Og gi uttrykk for at jeg vil forsøke å etterleve dem. Og slik tror jeg det er med deg også. Eller jeg tror ikke, jeg vet. Du er mye, mye mer enn et kne som svikter. Du er i stand til å stå oppreist. Høyreist. Og du har rett til å gjøre det. Uansett hva noen gjorde mot deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link synes jeg er interessant fordi jeg opplever en ubehagelig avgrunn mellom sangens innhold og fremføring, og publikums mangel på innlevelse.