Påfuglvinger og Peacocks

I går kveld, da jeg kom hjem til meg selv og hadde fått løsnet på beltet og hengt bort dressen etter konfirmasjon nummer to denne våren, krøp melankolien inn over meg. Og jeg kjente sterkt på kjærligheten til Beate, kjæresten min. Jeg aner ikke hvorfor. Det bare kom, følelsen av tilhørighet. Det fylte rommet.  Uten at det egentlig gjorde så mye at kjærlighet og melankoli visket ut grensene seg i mellom. Melankoli er jo ikke det verste en kan kjenne på. Heller ikke kjærlighet. Da er det verre med ting som sorg, depresjon eller apati. Eller det som kanskje ligger i andre enden av skalaen - aggresjon.  Melankolien er ganske ufarlig, synes jeg. Litt som røkelse og afghanertepper i stedet for hyperglatt minimalisme.  Men det er lenge siden den har vært og besøkt meg nå, så den kom litt overraskende.

I dag er stemningen en annen. Ikke så gjennomgripende. Noe som beviser at ikke alt er varig. Noe en har lett for å tro når en for eksempel står med begge bena midt oppe i en lykke eller en sorg. Men nei da, ting forandrer seg. Følelsene våre dempes eller vokser eller transformeres.

 

I dag har jeg kjøpt en ny fisk til det ene akvariet mitt. Å kjøpe en ny fisk har lite med melankoli å gjøre. For meg handler det mer om fryd og spenning. Om da ikke fisken blir drept. For det kan skje.  Og da blir jeg lei meg. Men en får håpe det beste. Fisken jeg kjøpte i dag var en Aulonocara Sulphurhead , også kalt Aulonocara Maylandii, og de tilhører en gruppe som i blant blir kalt kun Peacocks. Dette er ciklider fra Malawisjøen i Afrika. Og jeg kjøpte en hanfisk. Fordi jeg trodde de tre jeg hadde fra før var hunner. Men der tok jeg feil. For den ene hunnen farget raskt ut og ble krigersk da en ny han kom på banen. Så i skrivende stund sloss de litt. Antagelig vil den nye hannen ta tronen, for den er større og kraftigere enn den gamle. Dette med å oppføre seg som hunner er noe ciklidene fra Malawi i blant gjør. Hvorfor det skjedde i dette tilfellet vet jeg ikke, for oftest handler det om å lure en mer dominant han. Alle kan jo ikke være alfahanner. Så fisk er ikke så ulike oss mennesker i så tilfelle. For også vi demper signaler, eller forsterker. Vi fronter aggresjon eller vi demper den. Et par fargerike strikkevotter og fotformsko signaliserer for eksempel noe annet enn struttemuskler, hanekam og bolebukser.

Da jeg var yngre var jeg mer opptatt av hva jeg utstrålte enn jeg er i dag. Hva jeg ønsket å utstråle varierte, men det var ofte koblet opp til en idé om at jeg var annerledes, og at alle burde få det med seg. I dag er jeg ikke fullt så opptatt av slike ting. Jeg tror jeg har blitt mer opptatt av å være tro mot den jeg er, og at det ikke er så farlig hva andre mener lenger. Veldig ofte tror vel uansett de fleste av oss at vi er litt annerledes. Eller spesielle. Og til og med et slikt valg mellom ord som spesielle eller annerledes sier noe om hvem vi ønsker å framstå som. 

Jeg tror for egen del at jeg kanskje forsøkte å dekke over en form for sårbarhet ved hjelp av påfuglvinger da jeg var yngre.  Påfuglvinger kan jo være så mangt. Det kan være store muskler eller hippiklær, riktig mote eller antimote. Alt vi kan flashe. Men i blant handler det om å vise den vi ønsker å bli oppfattet som, mer enn hvem vi klarer å være, tror jeg.  Og vi tar i bruk hva vi kan finne for å oppnå det vi vil. En feit bil, dyre klær, fillete klær, silkonpupper, glansbilder og perler og krem, snekkerbelte og rosa tyll. Og vi tror det finnes en standard vi må leve opp til. Aller helst leve over. Hvorfor dette skjer, vil nok enhver ha sin bestemte mening om. Men jeg tror at det handler mye om å bli sett, verdsatt og å bli elsket. Alternativt om makt eller forsvarsverk og sårbarhet. Det er det som ligger i bunnen, det vi søker. Det vil si enten en lengsel eller et forsvar. Når det kommer til fiskene mine så handler det mest om mat og sex og instinkt. 

 To konfirmasjoner er unnagjort. Ved begge deltok en gruppe mennesker. Og alle møtte med sitt. Noen var sjenerte og tilbakeholdne, andre mer frampå. Og alle hadde noen i sin nærhet som slet med noe. Kanskje slet de selv også. Ingen var perfekte, med en stålsolid stamtavle og følelser som ikke lar seg påvirke. Alle var sårbare på sitt felt. Og jeg synes det er litt greit å se.

En ny uke har løpt seg selv i gang. Livet går videre, og du og jeg går med. Noe som er ganske greit i grunnen.  Ikke alt er perfekt i oss og rundt oss, men du er du, og jeg er meg. Vi elsker, vi sørger, vi gråter og ler, og om det finnes en mening så var det kanskje slik ting var ment å være. Og ikke så mye mer enn det.

Ha en fin uke.

Bjørn

Dagens link: For melankolikerne.