tirsdag 21. mai 2013

Livet er et merkelig sted





I dag tenkte jeg å skrive om noe hyggelig, siden de siste blogginnleggene ikke akkurat kan skilte med en slik betegnelse. Jeg kjenner at jeg trenger å skrive meg opp, opp. Opp i lyset. Så derfor starter jeg dagens blogg med å legge ut et foto jeg tok av en blomst. Blomster er jo fine, og stort sett hyggelige. Og de strekker seg mot solen og varmen og lyset. Men allerede her kjenner jeg det stopper opp litt.  For det som er hyggelig for meg kan for eksempel fort bli kjedelig for deg. Eller til og med vondt. En blomst kan symbolisere så mye. Så hvorfor er det slik? Eller mer riktig: Hvorfor konkluderer jeg slik nå?

Og der har vi kanskje et emne. For hva jeg tenker/konkluder med i forhold til egne ord, assosiasjoner og Vannlandet  er jo ikke nødvendigvis et speilbilde av en generell virkelighet. Det er ingen universell sannhet. Det er kun et subjektivt bilde av hva jeg opplever eller kan tenke meg til som en alternativ opplevelse. Kanskje du synes det jeg skriver er spennende, kanskje synes du det er dødskjedelig. Kanskje synes du det er provoserende eller kanskje synes du det er et oppgulv av ting andre har sagt langt bedre, med andre ord kleint, eller kjeeeeedelig. Kanskje synes du det jeg skriver bekrefter deg, kanskje synes du det jeg skriver er så fjernt fra din virkelighetsoppfatning at du himler med øynene i opphøyet bedrevitenhet. Kanskje blir du sint, kanskje synes du det hele er komisk. Kanskje vemmes du, kanskje løftes du.

Din opplevelse er subjektiv. Slik min også er. Men vår opplevelse er samtidig vår egen eiendom og helt reell. En opplevelse av en konkret farge er for eksempel ingen opplevelse som er felles for alle.  Jeg er sjelden glad i blått, og kunne ikke tenkt meg et blått kjøkken eller et blått bad. Bare tanken får det til å steile i meg. Mens du kanskje synes blått er den vakreste fargen av alle, og ville gått rundt som en smurf om det ikke var for naboens blikk fra bak gardinene og frykten for å bli sett på som sprø. Likevel eier jeg min opplevelse av blått. Og du har ingen rett til å fortelle meg at jeg burde oppleve fargen annerledes, eller at jeg opplever den feil.

Noen ganger hører jeg folk si om en hendelse at det var ikke slik eller slik, men slik. Og det kan være. Ting i vår hukommelse blir gjerne uklare over tid, og andre kan huske bedre enn oss selv. Likevel har vi en opplevelse knyttet til det som har skjedd. Om en stein falt på foten din så kan ingen andre i etterkant ta fra deg opplevelsen av at det gjorde vondt, ved å peke på at steinen var mindre enn du mener å huske, eller hadde en annen farge enn den du husker. Om noen en gang banket deg opp så er det ikke alltid så interessant hvor mange slag som ble gitt. Selv om den som slo skulle komme til å bruke antallet møter mellom  knyttneven sin og ansiktet ditt som argument for å minimere hendelsen, og samtidig forsøke å hefte ved deg at du overdriver eller pynter på sannheten. Om det dreier seg om ti eller elleve slag påvirker ikke din opplevelse av å ha blitt banket opp i det hele tatt. Med andre ord, du eier kanskje ikke all sannhet, men du eier din opplevelse. I mitt hode er det slik at den opplevelsen har ingen rett til å betvile.

Dette blir kanskje ikke et hyggelig blogginnlegg likevel. Ikke på linje med fyrstekake og duk på bordet og kaffe i bestemors fineste porselen og en rose i glassvase. Det ene ordet tar det andre, en tanke føder en ny tanke som føder en ny, osv. Tilslutt har det blitt et helt sett av tanker, med tråder som på ett eller annet vis binder det hele sammen. Om en skaper litt avstand til alle tankene en hoster opp kan en kanskje oppleve å få et overblikk. Går en for nære kan en kanskje oppleve å se kun en detalj, og ender opp med å bruke mye energi på den. Kanskje fordi en liker den detaljen, eller hater den.  Kanskje er den lille detaljen det en er aller mest redd for, så en klarer ikke å slippe den med blikket. Kanskje har den lille detaljen i seg en egenskap som hjelper deg til ikke å tenke på andre ting. En slags fluktrute. Litt som å ha vaskesyke.  Eller en spiseforstyrrelse. Eller generell angst for alt som kan frambringe følelser en ikke liker.

Men jeg skulle skrive om noe hyggelig.

For meg er det hyggelig med akvarier. Akk og sukk, ja jeg vet; nerdeverden igjen. The never ending story. Men sånn er det altså. Og i går fikk jeg frigjort ett av akvariene mine. Det vil si at jeg ga bort fiskene som holdt til der til andre akvarister. Så nå er karet nesten helt tomt, alt som er igjen er et enslig par med Apistogramma panduro. Snart vil også de gå til nye eiere.

Grunnen til at jeg tømmer karet er at jeg vil ha noen sneglehuslekere der. Det vil si små fisk fra Tanganyikasjøen i Afrika, som bruker tomme sneglehus som et rede hvor de legger egg og fostrer opp yngel. Det finnes flere forskjellige typer, men jeg vil antagelig lande på den aller minste. En Neolamprologus multifasciatus. Og dette er både morsomt og hyggelig for meg. For de fiskene jeg skal ha er noen spennende krabater. De er ikke spesielt fine i fargene, og ikke så vakre som en påfugl, Malawi Peacock  (Aulonocara), som jeg har i et annet akvarium. Men farger og skjønnhet er ikke alt. Ikke en gang for dem selv, tror jeg. De er hva de er og setter trolig få spørsmålstegn ved den opplevelsen. Så en ser få fisk fra Tanganyika med sminke og silikonpupper, for å si det sånn. Men tøffe i trynet og med attityde tror de de er langt større og sterkere enn de faktisk er. Litt som små, iltre dvergbikkjer, grrr, knurrr, flekke tenner - I'm the Man! 

Stikker en fingeren ned i vannet til sneglehuslekerne kan det hende de vil angripe fingeren, spesielt om de har yngel å forsvare. Og det er litt morsomt, med tanke på at voksne fisk ikke er større enn 4-5 cm. Så selv blir jeg som eier gigantfingeren megasvær. Diger som et fjell. Ho, ho, jeg er en kjempe og nå kommer jeg og tar deg, lille flis! Likevel forsvarer de små fiskene seg. Lar seg ikke kue uten videre. Uansett hvor stor fingeren som kommer ned i verden deres og peker på dem er. Og det er litt morsomt, med tanke på det jeg skrev om å ha blikket festet på en bitte liten detalj, kanskje bare en tanke, en idé. Og så la seg kue fullstendig av den. Når vi faktisk også kan være sterke som kjemper. Livet er et merkelig sted.

Ha en oppreist dag.

Bjørn

Dagens link: Shake it out.



9 kommentarer:

  1. Takk Bjørn, for at du skriver så ekte, ut fra deg selv og din opplevelse. DET er til å like.

    Jeg har skrevet det før, men jeg blir fascinert når du skriver om akvariet og fiskene dine. Engasjementet ditt bare tyter ut av teksten, og varmer meg, som ikke har levd sammen med akvariefisker siden barndommen.

    Igjen, takk for teksten og god kveld -

    PS: Jeg er en av dem som liker blått veldig godt, i mange nyanser, det er faktisk min favorittfarge, om jeg skal velge EN.
    Men jeg lever godt med at andre ser annerledes på den blå mirakelfargen min. DS

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Takk for hyggelig tilbakemelding.

      Akvarier er moro. Ikke hele tiden, men det har sine lyspunkt.:)

      Det er mange som liker blått. Og det har sikkert sine grunner. Min grunn til å ikke like blått tror jeg ligger i at det er motpolen til gult. Så de to fargene påvirker meg mye på lik måte. Og gult er for meg en farge jeg forbinder med angst. Men ingenting er absolutt. I det ene akvariet mitt har jeg fisk fra Malawi, og hovedfiskene er gule og blå. Dvs hannene er blå, mens hunnene er gule. Så der har du den. Så det har nok både noe med nyanser å gjøre, og hvor de brukes.

      http://www.youtube.com/watch?v=fRnvkMJXc98


      En fin kveld til deg også.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Hei Bjørn,

    Du skriver så levende og ekte, og mange av dine tekster har jeg nytte av ut i fra mitt ståsted.

    Jeg er ikke så glad i blått, og akkurat nå er jeg inne i en periode med sterke farger, som for meg er glade farger.
    Ute har naturen pyntet til sommerfest, og selv om regnet slår ned på morgenkvisten, så er det utrolig vakkert ute nå.

    Fortsatt god dag til deg :)

    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Bibbi, og takk for hyggelig tilbakemelding.

      Som deg er jeg også glad i sterke farger. Om ikke akkurat med tanke på klærne mine. Men da jeg begynte å male brukte jeg ofte rene farger rett fra tuben. Etter hvert har jeg lært meg til å blande og bryte fargene litt, for å få fram andre nyanser. Så nå forsøker jeg å la det være hvordan fargene står opp mot hverandre som skaper intensiteten.

      Det er interessant det du skriver om glade fager. For farger har jo ikke følelser. Følelsene er det du som har. Så noe i de sterke fargene gjør deg glad. For andre kan sterke farger virke opprørende.

      I Bergen har vi en kvinne som kalles Fargedamen. Hun har en egen farge på klærne for hver dag i uken, og alle vet hvem hun er.

      http://www.youtube.com/watch?v=TmoEl26FzUk

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Sant det du sier Bjørn, farger har ikke følelser, men jeg legger til disse følelsene.
      Farger påvirker meg på ulikt vis, og fra jeg var liten har jeg likt sterke, klare farger, og mye farger i en salig blanding. Litt vanskelig å forklare kanskje, da det vi kan se i farger er forskjellig. Glad i bildene til Skagenmalerne, og har hatt fornøyelsen av å ha sett noen av bildene som henger på museet i Skagen. Stor opplevelse for meg:)

      Takk for link til en film om noen herlige mennesker:)

      Fortsatt fin dag til deg:)

      Bibbi

      Slett
  3. Blått? Blå toner, blå blomster og blått skjørt, herlig, for meg. Derimot har jeg det vondt med brunt, fryktelig vondt. Men det er som du sier, subjektivt oppfattet.

    Små tingester er ofte fryktelig tøffe i trynet, det tror jeg små tingester må være. Så kommer det et spørsmål. Er det ikke i forhold til ett eller annet noe er smått?

    Subjektivt er det ikke noe som er smått, bortsett fra når man står under stjernehimmelen og er støvkorn.

    Vakker dag og en liten mormorklem til deg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Brunt er flott, for eksempel i et gammelt maleri av en gammel mester. Mens en brun bil gjerne er kjedelig. Men fargen gjør uansett ikke vondt, for meg. Noe blått kan gjøre. Men som du sier, det er subjektivt.:)

      Og ja, små ting er små fordi de settes opp mot noe som er større.

      Ha en fortreffelig søndag.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Takk for teksten jeg nettopp har kost meg med denne oppreiste, og snart vekkreiste dagen.
    Sitter med beina godt inntulla i pleddet, konstaterer det ikke er særlig varmt her og gleder meg derfor veldig til et par uker på Heilios' holme...
    Det skal bli godt. Meltemi mot panna og meze i magen.
    Takk for tanker om å være liten og stor. Den gule fisken, med det tøffe navnet, har jeg sett tror jeg. Hengende i vannskorpa i tropene.. eller så er det søskenbarnet som bare ligner. Ha en god dag.

    Synnøve
    :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hoi, Synnøve.

      Da får jeg ønske deg en flott tur til varmere strøk.:)

      Den gule fisken kommer fra Afrika, Malawisjøen. Så var du der kan det hende det var en slik du så, hvis ikke var det nok søskenbarnet.:)

      Ha en flott søndag.:)

      Bjørn

      Slett