søndag 26. mai 2013

Holdningskiste og andre kister


                                                             Fra utsmykning for NAV



I dag kan en lese på nett at i Myanmar (tidligere Burma) ønsker de å nekte muslimer å få mer enn to barn. Og det er jo ganske spesielt, men ikke enestående. Vi har jo Kinas ettbarnspolitikk, og i artikkelen kan en også lese at det på sytttitallet en periode ble innført tvangssterilisering av menn i India. Det som er spesielt er at det nå gjelder kun én gruppe i et land, og at det handler om trosretning

Dette kan virke ganske fjern fra oss i Norge.  Men er det kanskje ikke likevel. Det er jo ikke så fryktelig lenge siden vi tvangssteriliserte tatere, selv om omfanget etter sigende ikke var så stort. Men da må en jo stille spørsmålet om hva som er stort. Stiller en det opp mot null, blir to stort. Stiller en det opp mot en milliard, blir to lite.

Wikipedia: I rapporten blir det dokumentert at 125 personer av taterslekt – 109 kvinner og 16 menn – ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942. Taterkvinner som ble definert som «omstreiferkvinner» ble oftere enn andre kvinner underkastet sterilisering mer eller mindre med tvang. Haave mener at mer enn 230 taterkvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer og at over 300 taterkvinner ble sterilisert fra 1930-årene til 1970-årene. Det totale antall steriliseringer som ble gjennomført etter steriliseringsloven av 1934 er i underkant av 44 000. Dette tallet dekker steriliseringene mellom 1934 og 1977. Ut av de med hjemmel i steriliseringsloven 44 000 steriliserte var altså kun 125 personer tatere. Dette tilsvarer i sum 2,88 promille av alle registrerte steriliseringsinngrep med offentlig tillatelse i perioden 1934-1977.

Dette var et eksempel på hvor fort gjort det er å bli forvirret av tall og slutninger når en leser noe. Slik at en glemmer at det egentlig handler om holdninger, enkeltindivider og retten til menneskeverd. I tillegg er det fort gjort å la seg forvirre av tallene. En kan fokusere på det tallet en vil.

I Norge i dag er det ingen som gjemmer seg bak bruk av tall. I vårt Kjempers Fødeland, er rettferd og likhet og tydelige og spiselige holdninger elementer vi tror på. Det vil si hvis du ikke har noen utfordringer. Som at du ikke er i jobb og sånn. Uansett grunn. Da skifter holdninger raskt farge, mister sin rene hvithet og blir litt grå og uoversiktlige. En slik holdning er JernErna på barrikadene og roper høyt om for å fremme, gjennom å ville rasere tilbudet til de svakeste i landet. Vi har tross alt kun én pakke som vi alle skal dele på, så la oss ta fra de som har minst, sier Erna, så får de som klarer seg greit litt mer. Ei krone her og ei krone der blir jo snart til en ny dings, eller en duppeditt, eller noe blankt å speile seg i. Og hvis en klarer å pakke et slikt budskap inn i riktige og pene ord etter å ha gått på kurs for å lære seg salgsteknikker, er det fullt mulig å skjule at det handler om holdninger, og at det å fremme slike holdninger er begynnelsen på en bevegelse. En bevegelse som fort fører til at alle svake grupper havner i en felles sekk. Men hallo, alt for en liten stemme til valget.

Selv har jeg det ganske greit. Selv om jeg er uføretrygdet. Da jeg var i lønnet arbeid som kunstner, hadde jeg lite penger. Det har jeg i dag også. Ingen feit trygd på meg. Men jeg er vant til det, og overlever. Livet er ikke så verst. Jeg kan fremdeles skape noe, og også i fellesskap med andre, selv om arbeidskapasiteten er milevis fra det den var i yngre og friskere år.

Som uføretrygdet opplever jeg å bli stigmatisert. Jeg blir en av taperne. Tilhørende en pariakaste. Ikke i hodet til alle kanskje, men hos en ganske stor gruppe er jeg nok ikke mye verdt. Det får så være. Selv opplever jeg ikke at jeg forandret meg som menneske da jeg ble uføretrygdet. Jeg er akkurat den samme. Jeg har de samme sykdommene og utfordringene før og etter at jeg ble tilkjent trygden. Jeg er pappaen til barna mine fremdeles, slik jeg var det før veiskillet. Jeg er i stand til å elske noen, le og smile og gråte. Jeg spiser og jeg driter, svetter og vasker meg fremdeles. Eneste forskjellen er at jeg på et gitt punkt gikk fra å være ikketrygdet til å bli trygdet. Ikke all verden av forskjell når en tenker over hvor mye et menneske egentlig består av, men likevel betyr den lille forskjellen for enkelte alt. Et hav av forandring de må forhold seg til. En kjempeutfordring. Fordi de må omplassere meg. Og det de må plassere meg i forhold til er ikke hva jeg tenker, gjør eller står for, men sin egen holdning.

Grunnen til at jeg valgte å si noe om holdninger i dag, er at det ble nevnt i en tilbakemelding på gårsdagens blogginnlegg her på Vannlandet . Det eksakte ordet som ble brukt var holdningskiste. Og det synes jeg var et fint ord. Vel vært å løfte opp i lyset. Så takk for det, Melusine.

Melusine er en belest dame. Og har egen blogg. En diger skattekiste for de litteraturinteresserte.

Det finnes mange slags kister. Bitte små og kjempedigre. Rønnaug skriver om en bitte liten kiste på en måte som er så sår at ikke kun hjertet, men også øynene nærmest blør hjelpeløshet når en leser. Mens gamle ugle har en kiste full av dikt som på sin stille måte gir innblikk i et menneskes kamp for sin egen plass, egenverdi og bevegelse.

En kiste kan brukes til så mangt. Den kan inneholde en skatt, den kan brukes i begravelser, den kan brukes til å gjemme bort en fin liten hemmelighet, eller en hemmelighet som ikke er fin i det hele tatt. Og slik er det også med en holdningskiste. Den kan ha mange former og farger, og kan brukes til mye rart.  En kan ha gjemt bort en skatt der, for å verne om den. Eller en kan bruke kisten til å gjemme bort noe som for lengst er visnet og dødt. Det kan ligge en skam der, eller tomrommet etter noe skjørt. Det kan hende det på bunnen ligger en vakker liten sak du en gang fant, men som noen ødela for deg.  Kanskje kan du hente den fram igjen og se om det lar seg gjøre å reparere den. Kanskje er alt som behøves at du pusser litt støv av den, løfter den opp, og kanskje du til og med kan vise den til noen.

en natt
ved et bål under en stjerneklar himmel
skal jeg vise deg en vakker stein jeg fant en gang
og du
skal vise meg horisonten
de røsket ut av meg som barn

Hva du har i din holdningskiste vet jeg lite om. Det kan være så mangt. Men jeg vet det finnes et lokk på kisten din. Og at det går an å åpne den. Slik at du kan titte litt på innholdet. Er du heldig finner du kanskje et lite smykke du helt hadde glemt.

Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link: Romanisang








13 kommentarer:

  1. Når kjøpmannskapets språk dominerer alt og holdningene formes etter det, blir det som er profitabelt viktig og det som skal heves i lyset.
    Mennesket som sådan, med sine plusser og minuser, har ikke lenger verdi annet enn som konsument.

    Holdningskisten kan lett bli fylt av mye skrep, kjøpt på billigsalg av kremmere, som fru Solberg. Og det kan være vanskelig å finne noe annet enn hård valuta som glitrer.

    Men om man tør se etter, finner man kanskje en tanke eller en holdning som glitrer av medmenneskelighet. I holdningskisten.

    Rødneseklem på en søndag :)
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Mormor.

      Frodig liten tilbakemelding dette. Jeg liker slike grep om ordenes muligheter.:)

      Ha en flott dag. I Bergen skinner sola.Og det er grønt over alt. Jippi!:)

      Bjørn

      Slett
  2. Jeg kjente at nå var det en stund siden jeg hadde vært innom her så jeg kom innom for å få litt påfyll av kloke tanker og poetiske vendinger. Du er ikke i lønnet arbeid, men det er sjelden jeg møter noen som gjør en så fin og viktig jobb som deg gjennom kunsten din og det du skriver. I min holdningskiste heter det at verdien av menneskers aktivitet avhenger av påvirkningen de har på andre mennesker og på naturen. Det vil si at de styrtrike bedriftslederne som utnytter billig arbeidskraft i fjerne strøk uten å bry seg om arbeidsforholdene der burde se seg om etter en bedre jobb eller gjerne slutte å arbeide og heller begynne å gjøre noe verdifullt. Du kunne sikkert laget noe trendy, Bjørn, og tjent deg rik på det. Men det ville ikke gjøre arbeidet ditt mer verdifullt. Snarere er det fare for at det ville mistet verdi - ifølge min holdningskiste.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Eva.

      Takk for veldig hyggelig tilbakemelding. En gjør det en kan, og noen ganger det en vil vil, og atter andre ganger det en ikke klarer å la være. Det er vel slik det er. Og jeg havnet nå på min hylle, og driver på med det jeg får til. Men jeg tar til meg ordene dine. De gjorde godt.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Dette var et fint innlegg, Bjørn! Det med holdninger har alltid forundret meg, at de kan skifte så raskt alt etter dagens situasjon (og dagsform). Vi liker å si at her i Norge er vi åpne og tolerante, men jeg opplever stadig at enkeltmennesker som har en raus holdning til det som defineres som utenfor rammen helt uten videre strammer inn når det kommer for nært. Som i den siste tidens debatt om fattigdom i Bergen og Iversen som gikk ut av byrådet. Ja, vi skulle alle ha prioritert å lukke opp lokket med jevne mellomrom, kikket på innholdet og reflektert over hva som befinner seg der.

    Ha en fin dag i solen :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Melusine.

      Folk er rare, heter det i en barnesang. Og slik er det nok. Når det gjelder standpunkt så reguleres nok de ofte i forhold til hvor langt unna det du skal ta standpunkt til er. Skyt ulven, men redd løvene. Gi penger til barnebyene, jag tiggerne.

      Ha en fin ettermiddag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Det var godt sagt! Man er seg selv nærmest som det heter.

      Slett
  4. Jeg kjenner meg igjen i din holdningskiste. Spesielt når det handler om uføretrygd, kanskje. Ettersom jeg også har en noe kreativ åre har jeg opp gjennom årene har kreert en del - gitt bort det meste, men til tider solgt noe (før jeg fikk trygd). Viktig å presisere. Det er veldig mange som ikke forstår at jeg ikke kan leve av min kreativitet "nå som du er ufør!?". Det må jo gi både mestringsfølelse, penger og en jobb på si... Jeg svarer som regel "jeg driver ikke produksjon, men rekreasjon". Jeg kan ikke forholde meg til forventninger og press, bestillinger og tidsfrister. Det gjør meg syk. Sykere.
    Disse holdningene er som regel ikke vondt ment, men de er vanskeige å forholde seg til.
    MIn kiste har selvsagt hildninger, basert på oppvekst, miljø og sikkert arv. Jeg har lettet på lokket noen ganger. Fått mine egne holdninger midt i fleisen. Spesielt da jeg måtte kapitulere for arbeidslivet. Jeg ble ydmyk. Jeg rydda i kista mi. Kasta ut gamle og ubrukelige holdninger. Jeg tror det som er i kista nå er av bedre kvalitet enn før.
    PS: Du skriver veldig bra!!!
    Fin dag til deg:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ikke bare, bare å skape en inntekt av kunst. Og inntjening blir jo ikke lettere fordi en får en uføretrygd. Grunnen til trygden er jo også at en har en utfordring i hverdagen. Og utfordringen blir ikke borte selv om det blir erkjent at den er reell.

      Å få sine egne holdninger i fleisen er ingen god følelse. Kjenner til opplevelsen jeg også. Men det er godt å få ryddet opp og etterprøvet seg selv en gang i blant.:)

      Ha en fin ettermiddag.:)

      Bjørn

      Slett
  5. Du linker til Romaniasang. Jeg var i Romania, to omganger..sammen emd de som bodde i kloakken i Bucuresti. Mantraet til de som prøvde å hjelpe var holdninger. Hvordan klare å skape holdeninger der det er vilje til å hjelpe? Stort tema der som her...og mot skammen finnes ingen kur.
    Takk for fine refleksjoner:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Rønnaug.

      Det må ha vært en spennende og interessant opplevelse du fikk ta del i. Og sikkert både god og vond.

      Jeg tror at en ting som kan hjelpe mot skam er å gå den i møte. Dvs vise den fram.

      Ha en fortsatt fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  6. Ja. Holdninger handler det om. Og ikke dem vi smykker oss med, med dem som sitter nærmest i ryggraden vår.

    Takk for godt innlegg. Ønsker deg en god dag -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Ikke alt en smykker seg med er gull, og ikke alt en smykker seg med har større funksjon enn å være smykke. Når det kommer til holdninger så er det vel også slik at det er først når de blir utfordret vi ser om de holder vann.

      Ha en flott dag, denne siste maidagen for i år.:)

      Bjørn

      Slett