Grønne sokker og katter i gardinene.

I dag er det himmelspretten, det vil si fridag. Noe mai har mye av. Fridager er ikke det verste folk vet. I hvert fall ikke de fleste. Den eneste gruppen jeg kommer på i farta som kanskje heller ville gått på jobb enn å være hjemme er de som har asperger. De liker best rutiner og forutsigbarhet, har jeg forstått. Selv liker jeg også rutiner og forutsigbarhet, men det betyr ikke at det må kobles til en diagnose, eller at det er alt jeg liker. Så selv om jeg oftest går med svarte sokker, så har jeg også et par som er grønt, og det hender jeg tar dem på meg. Helt spontant. Uten at jeg kjenner angst i det hele tatt. Så der har du meg. Levende og spontan, selv om jeg liker forutsigbarhet.

I tillegg til mine svarte sokker har jeg svarte T-skjorter. Mange av dem. Jeg har en lys grå en også, men den har jeg aldri brukt, tror jeg. Antagelig fikk jeg den i gave fra noen ved en eller annen anledning. Jeg har kanskje et vagt minne om en gang å ha tredd den over hodet, men at det ble helt feil, og at jeg derfor tredde meg selv raskt ut igjen. Men det kan hende det minnet er koblet til en vond drøm etter for mye pizza eller noe.

Tidligere var T-skjortene mine om ikke akkurat som et fargekart, så i hvert fall koblet til en variasjon. Men nå er de altså svarte. Før de ble helt svarte og kun det, hadde jeg en del svarte med motiv på. Motivene var stort sett koblet til musikk. Gjerne i retning Metall. Men etter hvert sitter jeg altså igjen med kun helt svarte. Det vil si jeg har én som i tillegg til å være svart har et stilisert motiv av en DJ. Den tar jeg på meg når jeg skal pynte meg, men likevel ikke pynte meg så mye at jeg trenger dress. Og ofte sammen med de grønne sokkene. Reine påfuglen med andre ord.

Det er ikke godt å si hvorfor jeg har valgt en slik levemåte. Folk flest er jo ofte gjerne opptatt av klær, og kjøper mye av sorten. Siden klærne definerer dem. Selv vet jeg ikke om motivet bak de svarte T-skjortene springer ut av en trang til å definere meg selv, om det handler om en maske eller noe helt annet. Det kan hende det handler kun om å luke vekk valgmuligheter, fordi verden er enklere uten for mange valg. Det kan også hende at jeg gjennom å se likedan ut mesteparten av tiden kanskje styrker identiteten min. Men sånn er det, livet er fullt av kanskjer og spørsmål, og en trenger ikke å grave seg ned i alle.

I klesskapet mitt ligger T-skjortene mine relativt pent stablet med tellekant, sammen med de svarte sokkene og bokserne mine. Bokserne er fargerike. Et utall av farger og mønstre. Jeg vet ikke hvorfor de endte opp med å være fargerike, i stedet for å være svarte som det meste annet. Men jeg liker det slik. Og det er kanskje grunn god nok. Det er som med folk. Noen liker du, og det er kanskje grunn god nok til å henge med dem. I stedet for at det handler om status eller yrke eller inntekt eller ting på det planet. Selv henger jeg lite med folk, uavhengig av om jeg liker dem eller ikke. Folk er best i små porsjoner, synes jeg. Så jeg har stort sett nok med den kontakten jeg får på jobb, i tillegg til kjæresten min og familiene våre.

Jeg liker å begrense verden litt. Jeg liker å begrense sanseinntrykk og jeg liker å ha kontroll. Jeg liker orden. Og jeg liker å ha det rent. Det med orden er ikke så vanskelig å ha kontroll på, siden jeg lever alene. Det med å ha det rent krever derimot mer innsats. Så ofte er det ganske støvete hos meg, men det går det an å leve med. Siden det er litt støvete, blir jo også forskjellen stor når jeg først gjør rent. Arbeidet blir godt synlig. Og det er en annen ting jeg liker. At støvet er borte blir nesten som renholdets grønne sokker.  Med andre ord en fest som ikke er avhengig av å trekke i dress. Ofte er festene uten dress de beste festene, spør du meg.

At et arbeid blir synlig liker jeg. At det er fysisk og etterlater seg noe konkret. Arbeid som kun foregår i hodet gir meg mindre. Selv om jeg tenker mye. De gangene jeg tenker mest er når følelsene mine har blitt utfordret på ett eller annet plan. Da tenker jeg så mye at det grenser til overtenking. Og det kommer det gjerne ikke så mye konkret ut av. En kan jo ikke ta tankene sine ut av hodet å legge dem på bordet. Tankene bare springer i hytt og pine inne i skallen, som ei skremt katte rundt på veggene og opp etter gardinene. De samme gardinene vi ofte trekker for de små vinduene vi har inni det trange hodet vårt. Og vi har kanskje noen og enhver en eller annen gang forsøkt å fange ei katte som ikke vil fanges. Eller en mus. Eller en mygg når du forsøker å sove. Og forstår utfordringen som i ligger i det. Utfordringer er noe vi alle møter. Men begrepet utfordring beskriver ikke noe som er umulig. Så som oftest ender katten før eller siden på fanget, musa i fella og myggen som flat.

Jeg liker orden. Ikke kun i klesskapet. Jeg liker også orden på tankene og følelsene mine. Derfor henter jeg dem ut av hodet mitt, slik at jeg kan få sett litt på dem, og sortert dem. For jo, det går an. En må bare finne de rette redskapene først. Ett redskap for å klare noe slikt er å snakke med noen. Det ligger ofte en mye større tydelighet i et ord som blir sagt enn i en tanke som blir tenkt. Den største utfordringen som ligger knyttet til det å si ting handler om at en må våge. Og det å våge er skummelt. Å våge å si det en tenker. Fortelle det en føler, har opplevd eller lengter etter. For hva skjer da? Blir det som en boks barberskum så stort som et fjell og som en ikke får til å stoppe etter å trykket på utløserknappen? Vil alle tankene våre flomme ut og drukne alt i vår nærhet, inklusive oss selv? Alle følelsene våre? Skammen vår, begjæret vårt, angsten vår og sårbarheten, vil det bli alt for mye? Og vil noen kunne elske oss etter det?

Et annet redskap en kan ta i bruk for å samle tanker og gjøre dem mer konkrete og ryddige er gjennom å skrive dem ned. Slik jeg gjør nå. Å skrive ned tankene mine gjør meg mer synlig for meg selv enn jeg ville vært om jeg kun tenkte. Jeg får på en måte et tydeligere omriss. Og kjernen i meg blir mindre ull eller skum under trykk, og mindre skvetne katter. På samme måte fungerer det om jeg lager kunst. Kunsten min er noe konkret. Det er et fysisk arbeid, blir et fysisk resultat, og et speil for meg selv.

De fleste kan skrive et ord på et papir. Eller på en pc. Det kan du også. Jeg vet ikke om du gjør det, men jeg vet du kan. Du kan også male et bilde. Nesten alle kan male et bilde. En trenger ikke en utdannelse eller en spesiell evne. Vi har munn og fotmalere, og vi har amatørmalere og Raw art kunstnere og unger som tegner en strekmann og likevel ser en prinsesse. Likevel er det mange som lar være å prøve, fordi de påberoper seg å ikke kunne det. Men det kan de altså. Tro meg. Så grunnen til at de ikke gjør det, er i blant  at de ikke våger. Fordi de tror bildet ikke vil bli fint. Eller riktig. Men alt trenger ikke å være fint eller riktig. Ikke bildet du maler, ikke ordene du skriver, ikke tankene du sier høyt. Alt det trenger å være er deg. Å hente ut det en har inni seg for å se på det i stedet for bare å tenke det handler ikke om å prestere noe. Det handler kun om mot.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Waves of fear