torsdag 16. mai 2013

Jeg vil takke livet





”Distanse er en mestringsstrategi, men en dysfunksjonell en.”

Dette kunne jeg lese inne på en psykologblogg som heter Lyst.  Uttalelsen var koblet til jobbsituasjoner, gjennom en tanke om at en ved å være fullstendig tilstede, vil gjøre en bedre jobb enn hvis en stenger av for følelser og innlevelse. Men hva så i situasjoner utenfor jobben? Hva med i relasjoner, nære og ikke fullt så nære?  Hva med empati?  Er det riktig å ha alle dører åpne hele tiden?

Når jeg leser inne på enkelte blogger så kjenner jeg at jeg berøres. Andre menneskers følelser velter inn over meg, og jeg kjenner at jeg til tider adopterer dem, slik at de blir mer eller mindre mine egne.  Og denne effekten oppstår ikke når jeg er som sterkest, når jeg føler jeg har kontroll på tilværelsen, men når livet mitt blir uforutsigbart og mitt eget omriss blir uklart.  Det gjør at jeg får det vondt. All håpløsheten, smerten, feilnavigeringen, klamringen, skyggebildene, unnvikelsene – det river i meg når jeg leser, og jeg får lyst til å røske tak i folk. Skrike. Gi dem håp. Men det er en uoverkommelig oppgave. Så skal jeg distansere meg?

Mitt liv foregår ikke kun på nett. Nettdelen er egentlig ganske liten. I mitt daglige liv og i min nærhet finnes det mennesker jeg bryr meg om. Som tar mye større plass enn de jeg møter på nett. Og disse menneskene har det til tider vanskelig.  Når de har det ille, når de sliter, så vil jeg være tilstede for dem. I tillegg ønsker jeg å hjelpe. Jeg ønsker å fikse ting. Gjøre livet bra igjen. Men det klarer jeg jo ikke. Jeg klarer ikke å fikse noen verdens ting.  Om det da ikke dreier seg om hjelp til å flytte en sofa. Der kan jeg trå til. Men alt det som foregår inni mennesker jeg bryr meg om klarer jeg ikke å forandre. Gjøre bedre. Noen ganger kan jeg ikke tilby annet enn å være medfølende. Resten av jobben må de klare selv.

Om en omskriver ordet medfølende, så kan en skrive ”å føle med”.  Og det å føle med blir i mitt hode definert som å dele følelsene til en annen.  Noe jeg synes er vanskelig. Fordi det i blant gjør veldig vondt. Så jeg forsøker noen ganger å skape en distanse. Og distanse er jeg ikke alltid god på. Så jeg må gjøre noe konkret for å verne meg selv, føler jeg. Jeg kan trekke meg bort.

Når det kommer til internett, så er en konkret måte å trekke meg bort på relativt enkel å gripe til. Jeg kan la være å fortsette med å lese enkelte blogger jeg kommer over. Og det må jo være lov. Jeg trenger jo ikke å lese alt, eller føle på alt. Jeg trenger ikke å ta inn over meg smerten, håpløsheten og alt alle andre føler. Jeg trenger ikke å lese alle de som kun søker bekreftelse, som kun forsvarer eget ståsted, og kanskje ikke har kommet dit enda at de forsøker å gjøre noe med det, eller ønsker å gjøre noe med det.

Og dette er jo greit nok, føler jeg. Jeg har en valgmulighet. Jeg kan skjerme meg. Det er min rett. Men hva så når det kommer til nære relasjoner? Hva slags rettigheter har en da? Rett til å skjerme seg, distansere seg? Eller rett til å være tilstede med hele seg? For det å være tilstede er jo også en rettighet en kan gi seg selv. En trenger ikke å tenke på det å være tilstede som et krav, eller en plikt. Om en du har kjær har havnet under et sammenrast hus, så kan du velge å grave deg inn mellom mursteinene og legge deg under raset du også. I solidaritet og medfølelse. Eller du kan gjøre noe annet. Det å ha rett til å velge er jo også en rettighet.

Kanskje det er slik at en i tillegg til mye annet har rett til å balansere. Kanskje det ikke finnes en standardløsning, men at en hele tiden må ta sine valg. Igjen og igjen, og forsøke å ikke falle. Og heller ikke velte noen. Kanskje det er slik at ikke alt i livet kommer med en oppskrift. Noe en kan gjemme seg bak. En eller annen form for etablert sannhet en ikke trenger å sette spørsmålstegn ved slik at en kan kjenne seg skyldfri i alt en gjør, fordi en jo gjorde det en skulle, det som var forventet, det de sa du burde.  Kanskje en må tilsette litt her og ta vekk litt der helt på egenhånd. Og så forsøke å stå for de valgene en tar. Kanskje en må risikere å feile.

En blogg jeg leste i går som går under navnet Karavanseraiet, tok for seg dette med å hjelpe, du kan lese det  her. Jeg opplever at i dette innlegget sies det noe om balanse. Og selv om det tok utgangspunkt i yrkeslivet, så føler jeg at mye som ble sagt også kan overføres til privaten.

Her er også linker til to blogger jeg velger å lese selv om det til tider gjør vondt. Den ene heter Bak fasaden  og er skrevet av en voksen dame, den andre heter skraatak85 og er skrevet av en ung jente. Det er ikke alltid jeg svarer på det som blir skrevet, for det er ikke alltid jeg har ord. Men jeg leser. Fordi jeg opplever at de søker mot en bevegelse, og ikke kun støtter seg på retten til å stå stille. Begge skriver i tillegg under fullt navn, og er på den måten med på å ufarliggjøre det å ha en psykisk utfordring, i stedet for å holde seg selv skjult og opprettholde grobunnen for skam.

I morgen er det 17.mai. Må du som tittet innom Vannlandet og leser dette da få en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jeg vil takke livet






9 kommentarer:

  1. Hei kjære Bjørn. Så flott belyst om det å skjerme seg selv for mye vondt som kommer fram på nettet/blogger ol. Det er mange blogger som gjør noe med oss som mennesker, men som samtidig gir noe å reflektere over. Om det er ens egen livssituasjon eller annet. Personlig er jeg veldig glad i bloggen du nevner over her, Bak Fasaden, for hun som skriver er så modig. Hun snakker om sorgen over å ha mistet ett barn, og andre vonde ting. Kan hende hun når mennesker i samme situasjon, og tenk hva det kan bety for et annet menneske? Jeg er veldig glad i bloggen din og, for du er så raus, vennlig og du skriver så bra. Kos deg med fiskene dine. Ha en fin dag i morgen med familien og spekemat.En klem fra mettemia

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig tilbakemelding, mettemia. Jeg liker bloggen din også. Det er derfor jeg vender tilbake hele tiden.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Jeg tror at uten å skjerme seg blir det vanskelig. Jeg vet at jeg må, men er ikke alltid like flink til å holde balansen.
    Slik er det :)
    Ha en flott dag med Prosesjon og rødt, hvitt og blått i morgen.
    Liten mormorklem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Mormor.

      Greia med balansegang er at det ikke er lett å få til. Det er derfor det funker på sirkus, og imponerer oss. Å rusle over flatmark, derimot, blir neppe et triks en kan skryte av. Men at det er vanskelig å balansere ting er jo ingen grunn til ikke å forsøke. Det er ikke alt en trenger å være verdensmester til.:)

      En flott 17.mai til deg også. Blir neppe noen prosesjon her, men det vanker vel litt spekemat.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Kjære gode Bjørn! Da jeg begynte å lese bloggen din så tenkte jeg: "nei, det er jo fordi han leser om min elendighet"...så sier du noe om det mot slutten, du til og med lenker til bloggen min og jeg blir veldig glad. Også fordi jeg blir glad for å vite at du også skjermer deg. Jeg gjør det,jeg må det fordi jeg har ikke nubbesjans til å ta inn alt som skjer. Samtidig føler jeg at jeg blir dratt mot alt som kan fortellemeg noe, eller bekrefte meg eller et eller annet gjenkjennbart.
    kjempeglad for at du "fant" meg og bloggen min. Så glad at jeg tenker hm..kaffe snart?
    Kos deg i morgen:) rønnaug

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Rønnaug.

      Det er mange skjebner en kan ta del i på nett om man vil, mange sannheter og løsningsmodeller, og helt sikkert mye en kan lære om en vil. Utfordringen er kanskje å skille gull fra alt annet som måtte ha en glød og fin overflate. Jeg tror likevel en kommer langt med sunn fornuft og det å være tro mot seg selv.

      Det var overraskende å finne bloggen din. Og lese din historie. En historie og konsekvenser jeg jo ikke visste noe om. Men slik er det jo, du visst lite om min bakgrunn og hva som foregikk i det røde huset litt lenger oppe i bakken også. Det er nok mange fasader som opprettholdes rundt om kring.

      Kaffe må vi få til, hadde vært veldig koselig, selv om du med et slikt forslag satte i gang gammelkjente prosesser hos en mann med sosial angst.:)

      Ønsker deg og gubben og eventuelt unger som er hjemmom en fin 17.mai. På min kant tar vi det rolig. Ikke noe tog og hurra, hurra og slikt. Kun spekemat, langbord og den storfamilien vi etter hvert har blitt. Pluss litt kaker, mmm - kaker.

      Tudelu.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Ønsket om å fikse ting, løse andre menneskers problemer tror jeg er naturlig, men som du sier vil det som oftest være der for dem, som en medfølende venn og lytte. Enig i at det kan være vanskelig, og vondt. Balansegang...det synes jeg binder godt sammen distanse og nærhet.

    Ønsker deg en fin feiring av dagen :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Balansegang er nok ikke det dummeste ganglaget. Selv om det i blant kan bli litt fram og tilbake, så må det jo ikke bli helt som silly walks.:)

      http://www.youtube.com/watch?v=iV2ViNJFZC8

      Ha en fin 17.mai, Melusine.:)

      Bjørn

      Slett
  5. Hehe, Monty Python er bare helt rå!

    SvarSlett