fredag 31. mai 2013

Foran speilet


                                                                      Laget av Aina




I dag er det siste dag i mai, 2013. Og det er fredag. Ikke så mye å vektlegge, kanskje. Men det er nå en dag som aldri kommer tilbake.  Andre ting som kanskje ikke er i behov av å vektlegges med brask og bram denne dagen er at vinduene mine trenger en vask, jeg har nettopp spist en sjokolade og varmet kaffen min litt i microen og mobilen min har begynt å krangle litt. Små ting som stort sett er glemt i neste øyeblikk.

Ting som nyhetene fokuserer på i dag er at Toralv Maurstad mistet lappen, Rune Øygard maser om uskyld, plattform tok inn vann, fireåring veltet statue , stillasfirma siktet for brokollapsen i Trondheim, bankene overvåker deg gjennom mobilen din, og et bilde som viser omrisset av penisen til en amerikansk roer. Klikk på den linken du føler for, og overse dem som er uinteressante for deg å gå nærmere inn på. En trenger ikke alltid å få med seg alt.

Denne siste dagen i mai kan vi alle velge hva vi vil fokusere på. En bro som falt og drepte noen, eller omrisset av en penis. Eller vi kan finne noe helt annet. Vi er frie mennesker som styrer oss selv og vårt liv. En påstand som er lett å tro er traust ankret fast i en sannhet. Men det er jo bare vissvas. For vi kan ikke velge all verden når det kommer til stykket. Hvilke nyheter vi velger blant er det for eksempel flinke selgere som velger for oss. Og hva vi føler kan vi heller ikke velge. Helsen vår kan vi ikke velge bort å forholde oss til, spesielt ikke om den krangler. Og hva andre mennesker kan komme til å gjøre for oss eller mot oss har vi ikke kontroll over.

Denne siste dagen i mai ser altså ut til å bli en dag full av tilfeldigheter. Slik første dag i juni også kommer til å bli. Likevel er det jo ingen grunn til å resignere. For noen valg har vi. Jeg, for eksempel, kan vaske vinduene. Noe jeg selvfølgelig og gladelig velger bort, og sitter i stedet her og skriver blogg. Jeg kan sende en hyggelig sms til kjæresten min, eller la være. Jeg kan skrive noe skit her på Vannlandet som gjør at du får det vondt, eller jeg kan la være. Og slik fortsetter det gjennom dagen. På tross av alt jeg ikke har kontroll over så har jeg kontroll over noe. Noen valg jeg kan ta i dag. Noe jeg kan gjøre, eller la være å gjøre. Men jeg kan aldri gå tilbake til siste dagen i mai 2013 og gjøre noe ugjort, eller gjøre noe jeg skulle ønske jeg hadde gjort, men aldri fikk svingt meg rundt til å gjøre. Det betyr for meg at denne dagen er knyttet til mitt ansvar. Ikke at jeg har kontroll på den, men at det er mitt ansvar å forsøke å gjøre den til noe med verdi.

Jeg kommer ikke til å gjøre alt burde-stemmen min sier at jeg bør i dag. Da ville dagen blitt for kort. For det finnes så inn i helvetes mye jeg burde gjort. Men jeg kan gjøre litt av det. I tillegg til helt konkrete og praktiske gjøremål kan jeg til en viss grad også velge å se på det jeg vil se, og høre på det jeg vil høre, spise det jeg vil spise. Jeg kan åpne en avis, og jeg kan slå på radioen. Eller jeg kan la være. I tillegg kan jeg forsøke å forholde meg til burde-stemmen på en måte som ikke gir den alt for mange negative konsekvenser.
 
Burde-stemmen i oss har mange søsken. Som for eksempel duerikkeverdtnoe-stemmen, dufårikketilnoe-stemmen, detfinnesikkehåp-stemmen og alterandresfeil-stemmen. Men det går an å forholde seg til disse stemmene på samme måte som stemmene fra tv, radio eller avisene. Det går an å skru dem av. Eller stille seg litt kritisk til dem. Det går an å gi dem motstand. Og det er viktig, for stemmene som er inni oss selv er stemmer som har langt større gjennomslagskraft og påvirkningskraft enn mediene har.  Fordi de er oss selv. Likevel går det an å gjøre noe med det. Og det går an å gjøre det i dag, på denne siste dagen i mai. For eksempel slik jeg gjør akkurat nå, ved å skrive om det. Eller på en annen måte. Valgmulighetene er mange.Og det er ikke noe spesielt ved meg, som tilsier at jeg er flinkere enn deg, har større mot, mer kapasitet eller er klokere enn deg. Så også du kan påvirke din indre stemme. Gi det negative litt motbør.  Det positive medbør. Og jeg skal straks fortelle deg hvordan.

Jeg var på et foredrag med lege Audun Myskja for et par dager siden. Han fortalte at hans veivalg i livet sprang ut fra at han led av anoreksi som ung mann. Så ting som er vanskelige kan få en positiv konsekvens, selv om det ikke er så lett å se det når en holder på å drukne i utfordringer. Han fortalte også om en av de tingene som hadde hatt sterkest og mest positiv påvirkningskraft på hans pasienter. Og det er å stille seg foran speilet og si til deg selv at du har det forferdelig, men så begynne å tviste mens du fortsetter å si hvor forferdelig alt er. Svinge på hoftene. Få litt rytme inn i kroppen, oh yeah. Jeg har det så forferdelig, twist, twist, alt er dritt, twist twist…

Og dette høres sikkert helt tåpelig ut, men forsøk. I bare et lite minutt, foran speilet. Shake that ass, så skal du se. Kanskje blir denne siste maidagen bare et lite hakk lettere og lysere i det minste i et helt minutt om du finner rytmen. Eller et minutt av dagen i morgen. Og i over imorgen. Du kan kanskje ikke flytte et fjell i dag. Du kan ikke rette fullstendig og kjapt opp en dårlig økonomi eller få noen til å elske deg akkurat slik du vil ved å stille deg foran et speil. Du kan ikke gjøre alt som en gang ble gjort til ugjort. Sånn er det. Men du kan velge å riste litt på rompa, selv om en stemme i deg allerede nå forsøker å få deg til å la være. Tenk litt over hva den stemmen i deg representerer. 


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: The twist


søndag 26. mai 2013

Holdningskiste og andre kister


                                                             Fra utsmykning for NAV



I dag kan en lese på nett at i Myanmar (tidligere Burma) ønsker de å nekte muslimer å få mer enn to barn. Og det er jo ganske spesielt, men ikke enestående. Vi har jo Kinas ettbarnspolitikk, og i artikkelen kan en også lese at det på sytttitallet en periode ble innført tvangssterilisering av menn i India. Det som er spesielt er at det nå gjelder kun én gruppe i et land, og at det handler om trosretning

Dette kan virke ganske fjern fra oss i Norge.  Men er det kanskje ikke likevel. Det er jo ikke så fryktelig lenge siden vi tvangssteriliserte tatere, selv om omfanget etter sigende ikke var så stort. Men da må en jo stille spørsmålet om hva som er stort. Stiller en det opp mot null, blir to stort. Stiller en det opp mot en milliard, blir to lite.

Wikipedia: I rapporten blir det dokumentert at 125 personer av taterslekt – 109 kvinner og 16 menn – ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942. Taterkvinner som ble definert som «omstreiferkvinner» ble oftere enn andre kvinner underkastet sterilisering mer eller mindre med tvang. Haave mener at mer enn 230 taterkvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer og at over 300 taterkvinner ble sterilisert fra 1930-årene til 1970-årene. Det totale antall steriliseringer som ble gjennomført etter steriliseringsloven av 1934 er i underkant av 44 000. Dette tallet dekker steriliseringene mellom 1934 og 1977. Ut av de med hjemmel i steriliseringsloven 44 000 steriliserte var altså kun 125 personer tatere. Dette tilsvarer i sum 2,88 promille av alle registrerte steriliseringsinngrep med offentlig tillatelse i perioden 1934-1977.

Dette var et eksempel på hvor fort gjort det er å bli forvirret av tall og slutninger når en leser noe. Slik at en glemmer at det egentlig handler om holdninger, enkeltindivider og retten til menneskeverd. I tillegg er det fort gjort å la seg forvirre av tallene. En kan fokusere på det tallet en vil.

I Norge i dag er det ingen som gjemmer seg bak bruk av tall. I vårt Kjempers Fødeland, er rettferd og likhet og tydelige og spiselige holdninger elementer vi tror på. Det vil si hvis du ikke har noen utfordringer. Som at du ikke er i jobb og sånn. Uansett grunn. Da skifter holdninger raskt farge, mister sin rene hvithet og blir litt grå og uoversiktlige. En slik holdning er JernErna på barrikadene og roper høyt om for å fremme, gjennom å ville rasere tilbudet til de svakeste i landet. Vi har tross alt kun én pakke som vi alle skal dele på, så la oss ta fra de som har minst, sier Erna, så får de som klarer seg greit litt mer. Ei krone her og ei krone der blir jo snart til en ny dings, eller en duppeditt, eller noe blankt å speile seg i. Og hvis en klarer å pakke et slikt budskap inn i riktige og pene ord etter å ha gått på kurs for å lære seg salgsteknikker, er det fullt mulig å skjule at det handler om holdninger, og at det å fremme slike holdninger er begynnelsen på en bevegelse. En bevegelse som fort fører til at alle svake grupper havner i en felles sekk. Men hallo, alt for en liten stemme til valget.

Selv har jeg det ganske greit. Selv om jeg er uføretrygdet. Da jeg var i lønnet arbeid som kunstner, hadde jeg lite penger. Det har jeg i dag også. Ingen feit trygd på meg. Men jeg er vant til det, og overlever. Livet er ikke så verst. Jeg kan fremdeles skape noe, og også i fellesskap med andre, selv om arbeidskapasiteten er milevis fra det den var i yngre og friskere år.

Som uføretrygdet opplever jeg å bli stigmatisert. Jeg blir en av taperne. Tilhørende en pariakaste. Ikke i hodet til alle kanskje, men hos en ganske stor gruppe er jeg nok ikke mye verdt. Det får så være. Selv opplever jeg ikke at jeg forandret meg som menneske da jeg ble uføretrygdet. Jeg er akkurat den samme. Jeg har de samme sykdommene og utfordringene før og etter at jeg ble tilkjent trygden. Jeg er pappaen til barna mine fremdeles, slik jeg var det før veiskillet. Jeg er i stand til å elske noen, le og smile og gråte. Jeg spiser og jeg driter, svetter og vasker meg fremdeles. Eneste forskjellen er at jeg på et gitt punkt gikk fra å være ikketrygdet til å bli trygdet. Ikke all verden av forskjell når en tenker over hvor mye et menneske egentlig består av, men likevel betyr den lille forskjellen for enkelte alt. Et hav av forandring de må forhold seg til. En kjempeutfordring. Fordi de må omplassere meg. Og det de må plassere meg i forhold til er ikke hva jeg tenker, gjør eller står for, men sin egen holdning.

Grunnen til at jeg valgte å si noe om holdninger i dag, er at det ble nevnt i en tilbakemelding på gårsdagens blogginnlegg her på Vannlandet . Det eksakte ordet som ble brukt var holdningskiste. Og det synes jeg var et fint ord. Vel vært å løfte opp i lyset. Så takk for det, Melusine.

Melusine er en belest dame. Og har egen blogg. En diger skattekiste for de litteraturinteresserte.

Det finnes mange slags kister. Bitte små og kjempedigre. Rønnaug skriver om en bitte liten kiste på en måte som er så sår at ikke kun hjertet, men også øynene nærmest blør hjelpeløshet når en leser. Mens gamle ugle har en kiste full av dikt som på sin stille måte gir innblikk i et menneskes kamp for sin egen plass, egenverdi og bevegelse.

En kiste kan brukes til så mangt. Den kan inneholde en skatt, den kan brukes i begravelser, den kan brukes til å gjemme bort en fin liten hemmelighet, eller en hemmelighet som ikke er fin i det hele tatt. Og slik er det også med en holdningskiste. Den kan ha mange former og farger, og kan brukes til mye rart.  En kan ha gjemt bort en skatt der, for å verne om den. Eller en kan bruke kisten til å gjemme bort noe som for lengst er visnet og dødt. Det kan ligge en skam der, eller tomrommet etter noe skjørt. Det kan hende det på bunnen ligger en vakker liten sak du en gang fant, men som noen ødela for deg.  Kanskje kan du hente den fram igjen og se om det lar seg gjøre å reparere den. Kanskje er alt som behøves at du pusser litt støv av den, løfter den opp, og kanskje du til og med kan vise den til noen.

en natt
ved et bål under en stjerneklar himmel
skal jeg vise deg en vakker stein jeg fant en gang
og du
skal vise meg horisonten
de røsket ut av meg som barn

Hva du har i din holdningskiste vet jeg lite om. Det kan være så mangt. Men jeg vet det finnes et lokk på kisten din. Og at det går an å åpne den. Slik at du kan titte litt på innholdet. Er du heldig finner du kanskje et lite smykke du helt hadde glemt.

Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link: Romanisang








lørdag 25. mai 2013

Leave the light on.





En gang for mange år siden var min verden uten fotfeste, og jeg trodde den var uten begynnelse og slutt. At alt hang sammen i noe som het Nå. Nå handlet om smerte.

Sult var smerte, slag var smerte, nedverdigelse og hjelpeløshet var smerte. Hat. Redsel. Alt var smerte. Og alt var en del av Nå.

Å være i Nå var å ikke kunne rømme andre steder enn inn i seg selv og inn i fantasiene. La seg drive som vektløs sammen med smerten, være del av den, men likevel adskilt.

Så kom tiden inn i bildet. Og etter langt om lenge innhentet min barndoms verden meg igjen og alt ble på nytt Nå. For som et fabeldyr jeg engang kunne ri bort på kom tiden. Men sveipet av dens hale fikk snert lik et lærbelte, og ble en hissig pløse over ryggen, ble en svie i øynene, ble en nagle i hjertet. Mens opp langs ord breddfulle av evne til å gjemme seg bak kom en horde av panikkslagne enhjørninger. 

Og støvet som virvlet opp av massive hover ble til tunge, skremmende skyer, til et regn av fragmenter, millioner biter av kniver skarpe nok til å dissekere alle denne verdens løgner.

Og tordenstemmer sprang fra fabeldyrenes angstfylte hjerter og brakte bud om gjenfunnet skam. Mens grønsken som falt fra vrinskende muler var bloddråper med farge av mutantens livselv, fossende fra en sprukket leppe, som var og for alltid vil være min egen.



I går startet det en kampanje som har fått navnet Jeg vil vite. Og det er sikkert mye en gjerne skulle visst noe om. Verdensrommet for eksempel. Eller noe om bilen. Kanskje sin egen framtid. Men denne gangen handler det om barn. Og egentlig ikke alle barn heller, med de to i hver skoleklasse som blir utsatt for vold. For slik er tallenes tale. Gjennomsnittlig vil to barn i hver klasse utsettes for vold i en eller annen form. Fysisk eller psykisk.

Hvis du slår eller har slått ditt eget barn, så er ditt barn ett av disse to. Og du er en voldsutøver. Selv om du er flink til å kalle slagene korreksjon eller å oppdra, og rettferdiggjøre dem med at det er nødvendig. På den annen side kliner du ikke til naboen når han eller hun gjør noe annerledes enn det du synes de burde, så du vet noe om grenser, konsekvenser, alternative valg og forskjellen på rett og galt. Du fiker ikke opp din gamle mor når hun maser på at du må komme til middag og ikke vil være stille selv om sier tydelig i fra at det ikke passer denne helgen.  Du tar ikke tak i nakken til den eldre mannen i butikken som stenger veien for deg med handlevogna og kollegene dine på jobben går stort sett hjem om ettermiddagen uten å ha møtt knyttneven din. Så dette med nødvendigheten av vold begrenser seg altså stort sett til barn. Det er der det er nødvendig for to familier i en skoleklasse å bruke fysisk avstraffelse. Om du slår dine barn er det der du mangler grenser. Det er der du mangler empati. Og det er der du rettferdiggjør denne mangelen.

Nå kan en selvfølgelig lage en skala, og gjemme seg bak at det finnes noen som er over en selv på den skalaen. Fordi en ikke slår så hardt som dem. Og ikke så ofte. Bare når det er nødvendig. Og at det nesten ikke etterlater seg merker, verken fysisk eller psykisk.  Men det er jo like dumt som å si at det ikke er en fullt så alvorlig voldtekt om en ikke stikker den helt inn. Et slag er et slag, en voldtekt er en voldtekt. En gradering er ikke en rettferdiggjørelse, det er kun en gradering.

I tillegg til å bli brukt som punch ball så må barn som slås forholde seg til frykten for å bli slått igjen. Det er det som er misjonen med å slå. Barnet skal lære noe om grenser og konsekvenser. Og noe de foreldre som bruker slag som korreksjon ofte kaller respekt, men som kun er frykt.  Barn som slås må leve med det ukontrollerbare, frykten for å bli slått igjen, og de må forholde seg til nedverdigelsen som ligger i det å bli fysisk straffet. En nedverdigelse de kanskje ikke vil være i stand til å sette ord på når de er to år, fire år eller ti, men som gjerne kommer etter hvert. Det kan være i tenårene, eller det kan hende det ikke når en forståelse før en er voksen, når det går opp for en at en har mindre verdi enn andre. I nedverdigelsen ligger jo ordet ”ned”. Så det å nedverdige  noen handler om å gi et menneske mindre verdi. Og i dette tilfellet opplevelsen av egenverdi. Men hallo, de lærte kanskje å sitte pent ved bordet. De lærte å gjøre som du vil. I det minste mens de var innenfor dine armers rekkevidde.

Du gir ikke barnet ditt et godt liv ved å slå det. Du hjelper det ikke til å gjøre riktige valg senere i livet. Du lærer det ikke om respekt for andre eller gir det en egenverdi. Du kan pakke det inn i slike forklaringsmodeller til du blir blå i trynet. Det er ikke det det handler om. Nå du slår dine barn handler det om å tvinge fram en underkastelse.

jeg er usynlig, uten kropp, jeg er ikke til,
men i morgen skal jeg bli den du vil

Det er lørdag i dag, og det var meldt sol. Så akkurat nå føler jeg meg litt lurt, men den dukker kanskje opp senere. I ettermiddag skal jeg på butikken for å handle med kjæresten min, Beate. Og jeg skal blant annet kjøpe ingrediensene til Jambalaia, for det skal jeg lage meg til søndagsmiddag. Men før det skal jeg vaske opp, og kanskje stelle litt med akvariene mine. Blant annet det minste, som er på 40 liter og nå inneholder en liten koloni av Røde biereker. Noen av dem i en form som ble solgt under betegnelsen Japankvalitet. Det vil si at de er gradert høyt etter farge og mønstre.  For jo, en trenger ikke å ha kun fisk i akvariene sine, en kan velge å ha en eller annen rekesort, og det er en hel verden av kunnskap en kan velge å sette seg inn i på dette feltet også, om en vil. I det hele tatt er det mye du og jeg som voksne er i stand til å velge selv.

Noen av tingene jeg har valgt selv er som bautaer i dypet av sjela mi. Det finnes varder med lysende bål i natten som ikke slukker, som viser veien jeg har gått og veien framover. Og fyrtårn på mine følelsers hav jeg kan navigere etter mens jeg går. Det finnes ting i livet mitt jeg har valgt å ta ansvar for, det finnes tilfeldigheter og det finnes ting jeg ikke klarer å kontrollere, men også ting jeg har en viss kontroll over. Jeg har et atelier å gå til, jeg har to fine døtre som aldri ble banket til lydighet, jeg har en kjærest med to barn som heller ikke utsettes for vold, jeg har akvariene mine, verdiene mine, jeg har denne bloggen og jeg har en stemme.  Og mens jeg sitter her og skriver om hverdagen min, bruker stemmen min til å sette ord på tankene som bare dukker opp av seg selv - hva jeg tror på, det jeg elsker og det jeg hater - så er jeg nesten ikke redd i det hele tatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Leave the light on





tirsdag 21. mai 2013

Livet er et merkelig sted





I dag tenkte jeg å skrive om noe hyggelig, siden de siste blogginnleggene ikke akkurat kan skilte med en slik betegnelse. Jeg kjenner at jeg trenger å skrive meg opp, opp. Opp i lyset. Så derfor starter jeg dagens blogg med å legge ut et foto jeg tok av en blomst. Blomster er jo fine, og stort sett hyggelige. Og de strekker seg mot solen og varmen og lyset. Men allerede her kjenner jeg det stopper opp litt.  For det som er hyggelig for meg kan for eksempel fort bli kjedelig for deg. Eller til og med vondt. En blomst kan symbolisere så mye. Så hvorfor er det slik? Eller mer riktig: Hvorfor konkluderer jeg slik nå?

Og der har vi kanskje et emne. For hva jeg tenker/konkluder med i forhold til egne ord, assosiasjoner og Vannlandet  er jo ikke nødvendigvis et speilbilde av en generell virkelighet. Det er ingen universell sannhet. Det er kun et subjektivt bilde av hva jeg opplever eller kan tenke meg til som en alternativ opplevelse. Kanskje du synes det jeg skriver er spennende, kanskje synes du det er dødskjedelig. Kanskje synes du det er provoserende eller kanskje synes du det er et oppgulv av ting andre har sagt langt bedre, med andre ord kleint, eller kjeeeeedelig. Kanskje synes du det jeg skriver bekrefter deg, kanskje synes du det jeg skriver er så fjernt fra din virkelighetsoppfatning at du himler med øynene i opphøyet bedrevitenhet. Kanskje blir du sint, kanskje synes du det hele er komisk. Kanskje vemmes du, kanskje løftes du.

Din opplevelse er subjektiv. Slik min også er. Men vår opplevelse er samtidig vår egen eiendom og helt reell. En opplevelse av en konkret farge er for eksempel ingen opplevelse som er felles for alle.  Jeg er sjelden glad i blått, og kunne ikke tenkt meg et blått kjøkken eller et blått bad. Bare tanken får det til å steile i meg. Mens du kanskje synes blått er den vakreste fargen av alle, og ville gått rundt som en smurf om det ikke var for naboens blikk fra bak gardinene og frykten for å bli sett på som sprø. Likevel eier jeg min opplevelse av blått. Og du har ingen rett til å fortelle meg at jeg burde oppleve fargen annerledes, eller at jeg opplever den feil.

Noen ganger hører jeg folk si om en hendelse at det var ikke slik eller slik, men slik. Og det kan være. Ting i vår hukommelse blir gjerne uklare over tid, og andre kan huske bedre enn oss selv. Likevel har vi en opplevelse knyttet til det som har skjedd. Om en stein falt på foten din så kan ingen andre i etterkant ta fra deg opplevelsen av at det gjorde vondt, ved å peke på at steinen var mindre enn du mener å huske, eller hadde en annen farge enn den du husker. Om noen en gang banket deg opp så er det ikke alltid så interessant hvor mange slag som ble gitt. Selv om den som slo skulle komme til å bruke antallet møter mellom  knyttneven sin og ansiktet ditt som argument for å minimere hendelsen, og samtidig forsøke å hefte ved deg at du overdriver eller pynter på sannheten. Om det dreier seg om ti eller elleve slag påvirker ikke din opplevelse av å ha blitt banket opp i det hele tatt. Med andre ord, du eier kanskje ikke all sannhet, men du eier din opplevelse. I mitt hode er det slik at den opplevelsen har ingen rett til å betvile.

Dette blir kanskje ikke et hyggelig blogginnlegg likevel. Ikke på linje med fyrstekake og duk på bordet og kaffe i bestemors fineste porselen og en rose i glassvase. Det ene ordet tar det andre, en tanke føder en ny tanke som føder en ny, osv. Tilslutt har det blitt et helt sett av tanker, med tråder som på ett eller annet vis binder det hele sammen. Om en skaper litt avstand til alle tankene en hoster opp kan en kanskje oppleve å få et overblikk. Går en for nære kan en kanskje oppleve å se kun en detalj, og ender opp med å bruke mye energi på den. Kanskje fordi en liker den detaljen, eller hater den.  Kanskje er den lille detaljen det en er aller mest redd for, så en klarer ikke å slippe den med blikket. Kanskje har den lille detaljen i seg en egenskap som hjelper deg til ikke å tenke på andre ting. En slags fluktrute. Litt som å ha vaskesyke.  Eller en spiseforstyrrelse. Eller generell angst for alt som kan frambringe følelser en ikke liker.

Men jeg skulle skrive om noe hyggelig.

For meg er det hyggelig med akvarier. Akk og sukk, ja jeg vet; nerdeverden igjen. The never ending story. Men sånn er det altså. Og i går fikk jeg frigjort ett av akvariene mine. Det vil si at jeg ga bort fiskene som holdt til der til andre akvarister. Så nå er karet nesten helt tomt, alt som er igjen er et enslig par med Apistogramma panduro. Snart vil også de gå til nye eiere.

Grunnen til at jeg tømmer karet er at jeg vil ha noen sneglehuslekere der. Det vil si små fisk fra Tanganyikasjøen i Afrika, som bruker tomme sneglehus som et rede hvor de legger egg og fostrer opp yngel. Det finnes flere forskjellige typer, men jeg vil antagelig lande på den aller minste. En Neolamprologus multifasciatus. Og dette er både morsomt og hyggelig for meg. For de fiskene jeg skal ha er noen spennende krabater. De er ikke spesielt fine i fargene, og ikke så vakre som en påfugl, Malawi Peacock  (Aulonocara), som jeg har i et annet akvarium. Men farger og skjønnhet er ikke alt. Ikke en gang for dem selv, tror jeg. De er hva de er og setter trolig få spørsmålstegn ved den opplevelsen. Så en ser få fisk fra Tanganyika med sminke og silikonpupper, for å si det sånn. Men tøffe i trynet og med attityde tror de de er langt større og sterkere enn de faktisk er. Litt som små, iltre dvergbikkjer, grrr, knurrr, flekke tenner - I'm the Man! 

Stikker en fingeren ned i vannet til sneglehuslekerne kan det hende de vil angripe fingeren, spesielt om de har yngel å forsvare. Og det er litt morsomt, med tanke på at voksne fisk ikke er større enn 4-5 cm. Så selv blir jeg som eier gigantfingeren megasvær. Diger som et fjell. Ho, ho, jeg er en kjempe og nå kommer jeg og tar deg, lille flis! Likevel forsvarer de små fiskene seg. Lar seg ikke kue uten videre. Uansett hvor stor fingeren som kommer ned i verden deres og peker på dem er. Og det er litt morsomt, med tanke på det jeg skrev om å ha blikket festet på en bitte liten detalj, kanskje bare en tanke, en idé. Og så la seg kue fullstendig av den. Når vi faktisk også kan være sterke som kjemper. Livet er et merkelig sted.

Ha en oppreist dag.

Bjørn

Dagens link: Shake it out.



mandag 20. mai 2013

Som en gammeldags 8mm film, gulnet og vannskadet.





Jeg liker fisk. Jeg liker å spise fisk, og jeg liker å se på og holde akvariefisk. I dag fant jeg en artikkel om en pågående  invasjon av våre fiskevann. Nye fiskesorter blir satt ut av folk som vil ha noe nytt å fiske, eller folk tømmer akvariene sine ute i naturen. Og så kommer problemene. Dette med å tømme akvarier er vel ellers  litt på linje med å sette ut hunden eller forlate katten fordi det er ferie, og det ikke passer eieren å ha ansvaret for dyret lenger. De færreste akvariefisk vil leve lenge i vårt klima, og vil derfor som etterlatte hunder og katter ende opp med å lide.

I går skrev jeg om grenser. Dette med å forurense fiskevann handler også om grenser. Grenser som blir brutt. Og samtidig handler det også om egoisme, selvtekt og idioti. Da jeg var ung og måtte lære meg til å skille mellom ting, fikk jeg forståelse av at en idiot var en som var annerledes. En som var litt kort i nepa, og kanskje lå en god del under folk flest når det kom til aktivering av hjerneceller. Det gikk an å spotte idiotene. Ofte var de litt som barn. I dag vet jeg at idiotene har vokst i antall, vandrer blant oss og at det neppe går an å skille dem fra folk flest bare ved å se på dem.

Jeg vet ikke om verden har blitt et vanskeligere sted å orientere seg i, eller om årene bare har vist meg at livet har flere sider ved seg enn jeg trodde. Jeg tror kanskje det kan være en blanding. Jeg tror også at folk satte mer ære i å følge felles regler tidligere enn de gjør nå. At de kanskje opplevde en sterkere tilknytning, et fellesskap og en stolthet over å gjøre ting slik en bør. Jeg tror det fantes mer ideologi. Mens det nå er mest meg, meg, og mine behov.  Og så flyter grensene ut.  Viskes ut.  Og de som blir utsatt for grensebryterne ender kanskje opp med å slite. Enten fordi de for eksempel blir slått ned på åpen gate, møter en bil med hylende ungdom som syntes det er moro å drifte rundt en sving, eller som barn blir utsatt for ting de ikke skulle blitt utsatt for.

Selv ble jeg utsatt for ting i min barndom. Så mine første år var kanskje ganske annerledes enn de du som leser dette opplevde. En del barn blir utsatt for seksuelle overgrep. Gjerne fra nære slektninger. Selv er jeg ikke en av dem, så langt jeg kan huske. Men jeg vet i dag at det fantes seksuelle overgrep i min nære krets, så hva jeg husker og hva jeg vet behøver ikke nødvendigvis å være samme sak. Likevel lever jeg som at ingenting har skjedd meg på det planet. Det er det som er virkeligheten min. Det jeg forholder meg til.

I går var det helligdag. På helligdager viser norske tv-kanaler ikke vanlig reklame, men innslag fra humanitære organisasjoner. En organisasjon som fikk plass i går arbeider rundt temaet incest. Og det ble sagt at en av fem barn vil bli utsatt for seksuelle overgrep. Det er et skremmende høyt tall. Så høyt at det er vanskelig å ta det inn over seg. Fordi det betyr at i ditt nabolag og i dine barns venneflokk finnes noen som ikke har det så bra. Ikke bare én, men kanskje to, kanskje tre, fire gutter eller jenter. Det betyr også at om hundre stykker leser bloggen min i dag, så vil tjue av dere som leser ha opplevd et seksuelt overgrep. 

Med et slikt tall i hodet, kan jeg se på meg selv som heldig siden jeg ikke har minner i den retningen. Men det finnes andre typer av overgrep i tillegg til de seksuelle. Om det går an å si at det å vokse opp i en dysfunksjonell familie er et overgrep i seg selv er jeg usikker på, men det ligger jo i uttrykket dysfunksjonell  at noe ikke fungerer. At noe er feil. Og dette noe kan gi seg mange utslag. Det kan være mangel på grensesetting, overdrevne grenser, manglende sammenheng mellom handling og konsekvenser, mangel på forutsigbarhet, fysisk vold, psykisk vold, rus, osv.  

Selv vokste jeg opp i en slik familie. Så min barndom ble litt spesiell. Utenfra så kanskje det meste ganske vanlig ut. Selv om vi etter hvert endte opp med å ha veldig lite besøk og omgang med andre familier, så var hus og bil og arbeid på plass. Det ytre stemte, med andre ord. Så de eneste gangene noe ble synlig av det som handlet om akkurat meg, var vel når jeg hadde bloduttredelser i ansiktet og på kroppen, manglet grenser eller ikke klarte å konsentrere meg på skolen. Klare og synlige tegn som likevel ikke ble vektlagt av de som burde vektlagt dem.

Greia med å bli utsatt for ting i barndommen er at en blir liksom ikke ferdig med det bare fordi en fyller atten.  Noen ganger blir en aldri ferdig med det. En kan glemme det, fortrenge det, og det kan virke som om ingenting ligger der, men så en dag dukker det kanskje opp igjen. Kanskje helt overraskende. Som ut av det blå. Bang, så husker en noe. Et blaff. Et glimt i øyekroken. En gjenkjennelig følelse. En vet kanskje ikke nøyaktig hva som dukket opp, bare at det er noe. Og at dette noe igjen kan bli til noe som er veldig vanskelig å skulle forholde seg til. En rasering av virkeligheten slik en har vent seg til den. Her er en blogg jeg leste i går hvor nettopp dette skjedde, på en buss. En helt vanlig dag. Innlegget har tittelen Hvem eier mine grenser?

For mitt eget vedkommende er det lite jeg husker fra barndom og ungdom. Og de episodene jeg vet var voldsomme husker jeg gjerne kun bruddstykker av. I tillegg sklir de over i hverandre.  Når jeg tenker tilbake er det som å se en film som rykker, fordi små og store biter mangler. Samtidig er noen av minnene nesten visket ut, har blitt grå og gule, som en vannskadet gammeldags 8mm film. Klippet opp og limt sammen til en surrealistisk historie om redsel, mindreverd, uoversiktlighet og kontrolltap. 

Jeg skulle ønske jeg kunne legge barndom og ungdom bak meg. Men jeg klarer det ikke. Jeg må forholde meg til den delen av livet mitt nesten hver dag. I møte med egne nesten utvaskede  minner, overreaksjoner på situasjoner jeg tvinges inn i eller velger å gå inn i, sårbarhet, angst, depresjoner og gjenkjenning av andre menneskers erfaringer, minner og smerte.

I blant kan møtet med andres opplevelser og utfordringer minne om en retraumatisering, og følelsene mine blir sterke og forvirrende. Noen ganger fordi jeg kan linke det til konkrete ting jeg selv har opplevd, og noen ganger fordi konsekvensene av det andre kjenner på og synliggjør tar fra meg kontroll, forutsigbarhet og oversikt. Når det skjer forsøker jeg å klamre meg til egne sannheter og min egen virkelighet slik jeg prøver å skape den for meg selv, noe som ikke alltid er lett, og derfor krever mange ord. Mange gjentagelser. 
    
Likevel er ikke alle disse ordene, minnene og følelsene alt livet mitt er. Livet mitt er mer. Det er barna mine, akvariene, kunsten min, kjæresten og hennes barn. Livet mitt er ikke kun et bånd til alt som var, en knebel som jeg bruker til å drepe erkjennelsen om eget ansvar og valgmuligheter, reimer som holder meg fast og fratar meg all frihet, en tourniquet. Livet mitt er også vekst og vilje og håp, smil og latter. Det er Idol på tv, et godt måltid, atelieret, kolleger, solen over Bergen by en varm dag i mai, et galleribesøk, søsken, bildene som pryder veggene i leiligheten min, kaffekoppen jeg bruker, en grønn lampe på skrivebordet mitt og andre små perler jeg har samlet meg. I tillegg er det muligheter, håp og forventning til morgendagen.

Jeg tenker at det livet tilførte meg i ung alder ga meg en utfordring. Og at konsekvensen av det jeg ble utsatt for får hverdagen min til å minne litt om å leve med for eksempel en kneskade. Denne konsekvensen gjør kanskje noe med ganglaget mitt eller evnen til å klatre i fjell, men den gjør ikke noe med hva jeg føler for andre, evnen min til å være glad i noen, bry meg, forstå, akseptere eller utfordre meg selv og andre. Den gjør heller ikke noe med viljen eller evnen til å se hvor grensene går for meg selv og andre. Kneet mitt påvirker ikke evnen til å etablere egne verdier. Og gi uttrykk for at jeg vil forsøke å etterleve dem. Og slik tror jeg det er med deg også. Eller jeg tror ikke, jeg vet. Du er mye, mye mer enn et kne som svikter. Du er i stand til å stå oppreist. Høyreist. Og du har rett til å gjøre det. Uansett hva noen gjorde mot deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link synes jeg er interessant fordi jeg opplever en ubehagelig avgrunn mellom sangens innhold og fremføring, og publikums mangel på innlevelse. 




søndag 19. mai 2013

Grenser









Det er varmt Bergen. Da jeg sto opp i dag var det 25 grader på stua. I går kveld var det nærmere 28, og over 40 i solveggen på altanen. Men hallo, det har vært kaldt lenge, så litt varme må vi ønske velkommen.  Verre var det at det dukket opp en føkkings mygg i går kveld, hallo! Og at det kan bli litt for varmt for akvariene mine om det blir noe særlig varmere enn dette. De fleste fiskene jeg har skal ikke ha høyere temperaturer enn 28 grader i vannet, noen ikke mer enn 25, og de vil nok ikke like seg om det går spesielt høyere enn det. I hvert fall ikke om varmen går over tid. Så kanskje det ikke stemmer helt dette med at vi må tåle varmen fordi det har vært kjølig så lenge. Kanskje det er kun en floskel å si noe slikt. Noe vi lirer av oss og hevder med bravur uten å tenke noe særlig gjennom hva vi faktisk sier. Kanskje det kunne være en idé å ikke tåle alt mulig.

Siden utsagnet om at varmen bør ønskes velkommen bygger på at det har vært kjølig, så legger vi til grunn at forandring er et viktig element for å ønske noe velkommen. Og det henger jo ikke i hop. For har du det bra ønsker du ikke å få det jævlig av en slik grunn.  Det er ikke en gang slik at du alltid ønsker en forandring selv om du har det jævlig. For til og med jævlig kan være det eneste trygge du føler du har. Så tygg på den, mens du smører deg inn med faktor tjue.

Rundt om kring i landet lever det mennesker sammen med misshandlere og overgripere. Det finnes folk som lever med folk som trykker dem ned og holder dem der. I jobbsituasjon eller hjemme. Og selv om en kanskje kunne ønske at ting var annerledes, så er ikke det det samme som at en gjør noe med det. En kan ønske seg grønn i trynet uten at det skjer en liten forandring, mens en messer sitt mantra: ”Jeg forsøker jo”. Tenk bare hvor lenge en henger i hop i et dårlig ekteskap. Gjerne på grunn av økonomi. Og enda oftere på grunn av barna. I hvert fall kan dette med hensynet til barna være et argument. For et vanvittig ansvar å legge på barn, tenker jeg. Det er jo ikke en gang sikkert at barn egentlig ønsker å bo i et hjem med avstand, kulde, usynliggjøring, bråk, fyll, vold osv. Det barn gjerne ønsker er å ikke miste noen de er glade i. Men det er en helt annen greie, og ingen grunn for voksne mennesker til ikke å våge en forandring.

Men så har en det med gradering da. Og ting kunne jo alltid ha vært verre enn en har det selv, og verre enn her og nå. Så når blir ting så alvorlige at en bør bryte opp et ekteskap, et samboerskap eller forlate en kjærest, finnes det en grense der? En grense som alle er enige om, og forholder seg til? 

Går det en grense ved økonomisk utroskap, eller ved seksuelt utroskap? Gå det en grense ved mangel på respekt, at en alltid blir oversett, minimert, plukket fra hverandre, nektet vekst og livsinnhold eller går grensen ved utskjelling? Går grensen ved at mor får seg en ørefik når hun tross alt ikke lærer om respekt og det å tenke på andre på annen måte, eller går den ved at det er far som får ørefiken? Går den ved at det er ungene som får seg en lusing? Går den ved bruk av belte, stokk eller går den der hvor neven blir knyttet i stedet for at det er en flat hånd som treffer et kinn? Går den der hvor hånden river klærne av mor og presser henne mot gulvet mens den andre hånden slår og det hele ender i en voldtekt, eller går den ved at hånden erter en datter og tar henne på puppen? Blir grensen tydelig når det oppstår blåmerker, eller når noen begynner å blø, når en arm brekkes eller når hånden sniker seg under en ungpikes trusestrikk? Går den der hvor en oppdager at en av foreldrene begynner å ta på sin sønn eller datters tiss fordi det er spennende, går den ved en orgasme eller går den ved samleie? Finnes det i det hele tatt en grense for hva vi velger å leve med, tolerere, akseptere, velge å late som ikke skjer? Eller har skjedd? Finnes det en grense for hva vi velger å tie ihjel?

Vi velger. Alt vi gjør velger vi. Det vi ser og det vi overser.  Og nesten alltid starter det som skal bli nærmest umulig å forstå veldig forsiktig. Med et bitte lite overtramp. Og allerede der begynner noen å pushe grensene. Skyve dem framfor seg. Til en eller annen står klint opp i veggen og ikke ser annet enn akkurat den veggen, og derfor heller ingen mulighet til å slippe unna.

Det ble ingen koselig blogg fra min side i dag. Men sånn er det i blant. Disse temaene har dukket opp i livet mitt i det siste. Gjennom at jeg har lest andre bloggere, men også fordi noen jeg kjenner har valgt å fortelle meg litt av sin historie. Hva de tenker og hva de føler.

Om det nå er slik at det er du som sliter. At du er kvinne og lever under forhold som ikke er bra, så finnes det i Bergen her jeg bor en gruppe som kaller seg Hieronimus. I utgangspunktet var dette et sted som skulle hjelpe mennesker med angst, men de har også etablert en gruppe for kvinner som trenger hjelp til å komme seg ut av voldelige forhold. Rundt omkring i landet fines det andre tilbud. Også krisesentre.

Om du derimot er mann og lever under kritikkverdige forhold, så er ikke tilbudene like lett å finne, tror jeg. Det betyr likevel ikke at det er umulig å gjøre noe. Nesten alt går det an å gjøre noe med. Selv brøt jeg ut av et umulig forhold etter å ha utsatt det altfor lenge. Jeg forlot alt, satt igjen med kun klærne mine. Etter at jeg begynte å finne en orden i tilværelsen igjen, gikk jeg til retten og fikk omsorgen for felles barn. Jeg har i årene som har gått etter veivalget funnet nye verdier og et nytt liv. Har fått etablert et nytt forhold, og har en langt mer meningsfull tilværelse enn den jeg hadde mens jeg sloss for å opprettholde et forhold og en levemåte som hadde endt opp med å bli helt feil for meg. Så det går an.  

Det første steget er kanskje at en må våge å snakke med noen om det en opplever, tenker og føler. Sette ord på ting. For i det en setter ord på ting, blir tingene synlige. Både det en har, og det en lengter etter. Og gjør en det synlig også for andre, vil en kunne få råd, støtte og hjelp tilbake. Er en derimot taus, er en med på å opprettholde det som er. Taushet er ingen løsning. Ikke engang for store sterke, trauste karer. Taushet er i beste fall en unnvikelse.

Ha en fin maidag.

Bjørn

Har du opplevd seksuelle overgrep kan dagens link bli i sterkeste laget: Daddy



torsdag 16. mai 2013

Jeg vil takke livet





”Distanse er en mestringsstrategi, men en dysfunksjonell en.”

Dette kunne jeg lese inne på en psykologblogg som heter Lyst.  Uttalelsen var koblet til jobbsituasjoner, gjennom en tanke om at en ved å være fullstendig tilstede, vil gjøre en bedre jobb enn hvis en stenger av for følelser og innlevelse. Men hva så i situasjoner utenfor jobben? Hva med i relasjoner, nære og ikke fullt så nære?  Hva med empati?  Er det riktig å ha alle dører åpne hele tiden?

Når jeg leser inne på enkelte blogger så kjenner jeg at jeg berøres. Andre menneskers følelser velter inn over meg, og jeg kjenner at jeg til tider adopterer dem, slik at de blir mer eller mindre mine egne.  Og denne effekten oppstår ikke når jeg er som sterkest, når jeg føler jeg har kontroll på tilværelsen, men når livet mitt blir uforutsigbart og mitt eget omriss blir uklart.  Det gjør at jeg får det vondt. All håpløsheten, smerten, feilnavigeringen, klamringen, skyggebildene, unnvikelsene – det river i meg når jeg leser, og jeg får lyst til å røske tak i folk. Skrike. Gi dem håp. Men det er en uoverkommelig oppgave. Så skal jeg distansere meg?

Mitt liv foregår ikke kun på nett. Nettdelen er egentlig ganske liten. I mitt daglige liv og i min nærhet finnes det mennesker jeg bryr meg om. Som tar mye større plass enn de jeg møter på nett. Og disse menneskene har det til tider vanskelig.  Når de har det ille, når de sliter, så vil jeg være tilstede for dem. I tillegg ønsker jeg å hjelpe. Jeg ønsker å fikse ting. Gjøre livet bra igjen. Men det klarer jeg jo ikke. Jeg klarer ikke å fikse noen verdens ting.  Om det da ikke dreier seg om hjelp til å flytte en sofa. Der kan jeg trå til. Men alt det som foregår inni mennesker jeg bryr meg om klarer jeg ikke å forandre. Gjøre bedre. Noen ganger kan jeg ikke tilby annet enn å være medfølende. Resten av jobben må de klare selv.

Om en omskriver ordet medfølende, så kan en skrive ”å føle med”.  Og det å føle med blir i mitt hode definert som å dele følelsene til en annen.  Noe jeg synes er vanskelig. Fordi det i blant gjør veldig vondt. Så jeg forsøker noen ganger å skape en distanse. Og distanse er jeg ikke alltid god på. Så jeg må gjøre noe konkret for å verne meg selv, føler jeg. Jeg kan trekke meg bort.

Når det kommer til internett, så er en konkret måte å trekke meg bort på relativt enkel å gripe til. Jeg kan la være å fortsette med å lese enkelte blogger jeg kommer over. Og det må jo være lov. Jeg trenger jo ikke å lese alt, eller føle på alt. Jeg trenger ikke å ta inn over meg smerten, håpløsheten og alt alle andre føler. Jeg trenger ikke å lese alle de som kun søker bekreftelse, som kun forsvarer eget ståsted, og kanskje ikke har kommet dit enda at de forsøker å gjøre noe med det, eller ønsker å gjøre noe med det.

Og dette er jo greit nok, føler jeg. Jeg har en valgmulighet. Jeg kan skjerme meg. Det er min rett. Men hva så når det kommer til nære relasjoner? Hva slags rettigheter har en da? Rett til å skjerme seg, distansere seg? Eller rett til å være tilstede med hele seg? For det å være tilstede er jo også en rettighet en kan gi seg selv. En trenger ikke å tenke på det å være tilstede som et krav, eller en plikt. Om en du har kjær har havnet under et sammenrast hus, så kan du velge å grave deg inn mellom mursteinene og legge deg under raset du også. I solidaritet og medfølelse. Eller du kan gjøre noe annet. Det å ha rett til å velge er jo også en rettighet.

Kanskje det er slik at en i tillegg til mye annet har rett til å balansere. Kanskje det ikke finnes en standardløsning, men at en hele tiden må ta sine valg. Igjen og igjen, og forsøke å ikke falle. Og heller ikke velte noen. Kanskje det er slik at ikke alt i livet kommer med en oppskrift. Noe en kan gjemme seg bak. En eller annen form for etablert sannhet en ikke trenger å sette spørsmålstegn ved slik at en kan kjenne seg skyldfri i alt en gjør, fordi en jo gjorde det en skulle, det som var forventet, det de sa du burde.  Kanskje en må tilsette litt her og ta vekk litt der helt på egenhånd. Og så forsøke å stå for de valgene en tar. Kanskje en må risikere å feile.

En blogg jeg leste i går som går under navnet Karavanseraiet, tok for seg dette med å hjelpe, du kan lese det  her. Jeg opplever at i dette innlegget sies det noe om balanse. Og selv om det tok utgangspunkt i yrkeslivet, så føler jeg at mye som ble sagt også kan overføres til privaten.

Her er også linker til to blogger jeg velger å lese selv om det til tider gjør vondt. Den ene heter Bak fasaden  og er skrevet av en voksen dame, den andre heter skraatak85 og er skrevet av en ung jente. Det er ikke alltid jeg svarer på det som blir skrevet, for det er ikke alltid jeg har ord. Men jeg leser. Fordi jeg opplever at de søker mot en bevegelse, og ikke kun støtter seg på retten til å stå stille. Begge skriver i tillegg under fullt navn, og er på den måten med på å ufarliggjøre det å ha en psykisk utfordring, i stedet for å holde seg selv skjult og opprettholde grobunnen for skam.

I morgen er det 17.mai. Må du som tittet innom Vannlandet og leser dette da få en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jeg vil takke livet






mandag 13. mai 2013

Naturen er morsom når den vil






Det regner i Bergen på morgenen, surprise, surprise.  Utover det er dagen til nå lett treg, med et snev av tiltaksløshet. Det betyr at det satt litt inne å skulle skrive blogg. Men nå er jeg altså i gang, så la meg underholde deg. 

Å være i gang er ikke det verste en kan være.  Resultatmessig gir det i hvert fall langt mer konkrete utslag enn å bare tenke på hva en skulle, burde eller kunne gjort.  Det siste er noe undertegnede til tider er flink til, og som sikkert flere kjenner seg igjen i.

I ettermiddag får jeg en ny leieboer, om ting går etter planen. Noe det ikke nødvendigvis gjør. Greia med planer er at ting ikke alltid går som planlagt. Planer er ikke det samme som mekanikk styrt av fysiske lover som tilnærmet alltid gir samme resultat.

Navnet på mitt nye selskap er Steatocranus Casuarius. Eller egentlig får jeg to nye leieboere, en gutt og en jente. Et annet navn på disse nye innflytterne er Løvehodeciklider. Og dette er nok interessant for de færreste, men spennende for meg.

Løvehodeciklider er noen morsomme typer. De ser merkelige ut og de svømmer merkelig. I rykk og napp. Fordi de har en underutviklet svømmeblære. Et triks naturen har tatt i bruk fordi fiskene opprinnelig lever på bunnen av hurtigrennende elver, og en liten svømmeblære hjelper dem til å holde seg nede uten å bruke for mye energi på det. Naturen er morsom når den vil, den skal den ha.  Til og med folk med liten blære kan det være morsomt å se på i blant, der de tripper og beveger seg i rykk og napp, akkurat som løvehodene. Om det finnes en gud og han eller hun skapte alt som finnes, så må det ha vært mye humor innblandet. I hvert fall i seks dager. Men etter å ha hvilt den syvende dagen, må det ha blitt litt kjedelig, kanskje.  Og hva gjør vi når vi kjeder oss? Jo, i blant finner vi på noe faenskap. Maleriet som følger dagens blogg bærer tittelen ”På den åttende dag”.

Løvehodeciklidene er monogame, de danner par for livet. Om den ene dør skal det mye til før den andre finner en ny partner. Jeg mener å ha lest noe forskning på at den gjenlevende fisken også statistisk vil leve kortere enn en fisk med partner. Om det skyldes sorg, vet jeg ikke. Det er mye jeg ikke vet. Jeg tror at om jeg samlet alt jeg vet og stilte det opp mot det jeg ikke vet, så ville det jeg vet forholdsmessig antagelig få plass på et knappenålshode, mens det jeg ikke vet ville trengt en hel lastebil. Med henger.

Å ikke vite alt synes jeg er litt greit. Om jeg visste alt ville jeg jo ikke fått lære noe nytt. Jeg ville hatt lite å se fram til. Litt som Gud. Og det ville vært kjedelig. Kanskje som om hjernen var så feit at den ikke lenger kunne eller ville bevege seg. Da ville jeg antagelig utviklet noe i likhet med pannebrasken til Løvehodene. Selv om løvehodene ikke ser ut som de gjør fordi de har så stor hjerne og vet alt, tror jeg. De er jo ikke akkurat guder, selv om de er tøffe i trynet. Deres merkelige utseende handler nok mer om sex. En eller annen gang var det en hunnfisk som møtte en hannfisk med solid panne, og tenkte, mmm, panne – snadder. Og så barka de i hop og hadde seg heftig og vått og ynglet som fisk gjør. Og så fortsatte det å utvikle seg. Til de ser ut som de gjør i dag. Om jeg selv endte opp med en slik panne ville det neppe blitt særlig mye vått på meg. Men en vet jo aldri.

Folk er forskjellige, og folk liker forskjellige folk. Både de tjukke og de tynne og de korte og de lange har seg med hverandre på kryss og tvers av egenskaper, utseende og kjønn og pannebrasker.  Det synes jeg er greit. Pul i veg, sier jeg. Ikke vær beskjedne.

Om alle likte akkurat de samme ville det blitt mye ensomhet. Noe det også jo er. Men det skyldes nok noen ganger at vi gjerne tror andre mennesker ikke liker ting ved oss, fordi vi ikke liker det selv. Og ikke alltid at det faktisk er slik. For vi har alle noe vi ikke liker ved oss selv. Noe som burde vært annerledes. Litt tjukkere eller litt tynnere. Og så glemmer vi det som er fint eller bra med oss, selv om det ofte finnes mye mer som er bra og helt fortreffelig enn den lille greia vi ønsker skulle vært annerledes. Løvehodeciklidene driter i om ræva er brei. De bare skvetter rundt om kring med sin underutviklede blære og er fornøyd med det, mens de hissig forsvarer sitt lille revir og yngler villig.

Folk forsvarer også sitt revir. Det er derfor det plantes så mye tujahekker.  For å markere grenser. Kom ikke her og titt inn på mitt revir. Det blir i blant som barn som skriker til mamma: Ole ser på meg! Få han til å se et annet sted!

I tillegg til våre hjem har vi også et lite revir vi flytter rundt omkring. Radiusen på dette reviret er litt variabel, men sentrum er bak glassruter, nesten som i et mobilt akvarium. Og når vi sitter i bilen vår er vi ofte minst like hissige som Løvehodeciklidene er når de forsvarer sitt revir.  Og noen ganger beveger vi oss minst like mye i rykk og napp. Mens vi titter ut på verden fra bak våre vinduer av glass og snerrer til folk som kommer for nærme, mens vi tror vi er mye større og tøffere enn vi kanskje er.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Let me entertain you





søndag 12. mai 2013

Så, hvem er du?






Det er søndag. Jeg våknet av naboens unger som lekte utenfor. Dagen startet med blå himmel, og jeg har full forståelse for barns energi, selv om jeg helst ville sovet litt lenger.

Etter de vante morgenrutinene bladde jeg igjennom noen sider på nett. Jeg blar stort sett igjennom de samme sidene hver dag. Noen av nyhetene i dag er at CO2 nivået på denne vår blå planet har brutt en symbolsk grense. Og den grensen handler ikke om noe positivt. Ikke en målsnor som ble brutt. I stedet må det kategoriseres under dårlige nyheter.  Det samme kan en si om russevoldtekter. Dette er også dårlige nyheter. Det finnes unge menn der ute som ikke har noen som helst respekt for unge jenters følelser og retten til å bestemme over sin egen kropp. Og som i veldig mange saker handler det om en pyramide. Mennene eller guttene det er snakk om her ruver på toppen, mens det rett under også finnes noen. Og slik fortsetter det nedover. 

Ved siden av denne pyramiden bestående av gutter og menn finnes det en pyramide som viser hvordan jentene som ble utsatt for voldtektene har det etterpå. Og det finnes en pyramide som viser hvordan vi som ikke var der forholder oss til det hele.  Ett eller annet sted i minst en av disse pyramidene finnes samtidig  sønnen din, eller datteren din. Og naboens barn. Og du selv. 

Tiggere i Bergen skal få dusje i badeanlegg, er en annen nyhet jeg fant. Og de skal få bruke offentlige toaletter gratis. Dette er en nyhet som for noen vil oppleves som god, mens den for andre kan oppleves som dårlig.  Hvor akkurat du står i denne saken, aner jeg ikke, men om du vil kan du se deg rundt, og se hvor i din egen pyramide du befinner deg. For som nevnt over her; det finnes en pyramide som viser litt om folks empatisk evner. Vi befinner oss alle i en slik pyramide.

I tillegg til å ha eller mangle empati overfor andre mennesker, kan en også ha eller mangle empati overfor dyr. En kan for eksempel i blant se hundeeiere som rykker hunden sin altfor hardt tilbake når den ikke oppfører seg slik de vil. Eller løfter den opp etter nakkeskinnet og kjefter inn i ansiktet på den. Som om det vil lære hunden noe særlig, eller forandre på at eieren aldri dresserte den skikkelig. Ansvaret for dressuren ligger uansett ikke på hunden, så det blir meningsløst å straffe den for en slik mangel. Litt lenger opp i denne pyramiden kan en se hunder i bur som venter på å bli kvalt, for deretter å havne på en middagstallerken. I andre bur finner vi rev og mink som venter på å bli flådd, og husdyr som lever sine dager i egen møkk. Og ett eller annet sted sitter det en luring og sprøyter fargestoff inn i små fisk, for at vi skal ha noe fargerikt og pent å se på. Verden er jo en klode full av farger, men det er alltid mulig med en forbedring.

På den annen side så skinner solen så vidt over Bergen by i dag. Naboens unger vågde seg ut for å leke, og de gjorde det med latter og ståk og uskyld. Ett eller annet sted i landet har en dame begynt å forberede en søndagsmiddag allerede, og venter på at barn og barnebarn skal komme på besøk.  En mann er tidlig ut og rydder i hagen. To kjærester våkner og smiler til hverandre. Noen sitter og skriver blogg, slik som jeg. Noen sitter og leser, slik som du. Livet står opp og går videre, uavhengig av alt skremmende som skrives i aviser og på nett. Det går videre på tross av unge, forskrudde menn som voldtar sine venner, mishandling av dyr og mennesker og CO2 nivået vi lever med.

Det er mye en kan ha fokus på.  En kan leve i skyggen av denne verdens vonde pyramider, og ikke se annet enn dem.  En kan bla seg igjennom aviser av papir eller på nett og tro at verden begrenser seg til å være slik den blir framstilt der. Det er voldtekter og drap og ran og krig og alt er på vei mot helvete i en evig akselererende hastighet, skriker avisene. Men de fleste av oss vet at verden ikke kun er slik. Livet vårt består av noe mer. Små øyeblikk hvor tiden står stille. Den består av barnelatter, solvarmet plen, duften av mors kjøttkaker og mye, mye mer. Så noe i oss klarer å skille mellom alt det som forgår rundt oss. Alt er ikke kun en sydende suppe og forråtnelse og fordervelse.

Jeg tror at vi ikke alltid er like gode til å skille mellom det som finnes inni oss, som det som er rundt oss.  For også inni oss foregår det ting. Med tankene og følelsene våre. Og også der finnes det pyramider. Svarte og hvite og grå. Pluss noen som er fulle av farger. Og noen ganger ender vi opp med å leve i skyggen av en eller flere av dem. Én pyramide kan være skam. En annen sorg. En pyramide kan være angst, en annen håpløshet og en tredje mindreverd. Men de er ikke alt, disse ruvende pyramidene.  Livet vårt er mer. Det finnes noe mer enn det som er vondt eller vanskelig. At vi ikke ser en ting betyr ikke at den ikke finnes. Jeg ser ikke deg akkurat noe, men jeg vet at du finnes. Og om helsa er dårlig, om noe har gått deg i mot, så skinner solen likevel om du går ut en dag hvor  skyene er et annet sted. Dette er noe jeg kan se. Og du også. Mangler du et ben, så smaker det likevel med mors kjøttkaker. Er du full av angst, så er likevel noen glad i deg, og det finnes små øyeblikk hvor angsten slipper taket. Det betyr at angsten ikke er alt, selv om den har stor plass akkurat der og da.  Faller du utfor et stup, så finnes det en vei opp igjen.  Er du uten håp, så betyr det ikke at det ikke finnes håp, bare at du ikke ser det. Det handler med andre ord om hvor du vender blikket. 

Lever du i svart rom, så oppleves det i blant tryggest å bli værende der. Fordi det er forutsigbart og begrenset og noe du eier. Men det betyr likevel ikke at alt utenfor det svarte rommet er farlig. Gresset er ikke farlig å gå barbent i. Edderkopper er ikke spesielt farlige, selv om du er redd dem. Unger som leker og ler og fryder seg er ikke farlige. Alt vi leser om i avisen er ikke den eneste virkeligheten som finnes. Alt som er vanskelig i livet ditt er ikke alt du er. Du er mye, mye mer enn det.

Så hvem er du?

Du er lyden av regn på teltduk og leken fra din egen barndoms eventyrverden.
Du er fryd og seire og nederlag. Et univers med dine egne stjerner, en natt og en dag og fall inn i blikk.
Du er kjærtegn du har gitt og fått og det du har grått.
Du er ensomhet og kjærlighet og begjær. Er ditt eget anker, er føtter som løper og drømmer du engang har drømt, møter med engler og møter med skrømt.
Du er solens varme i ryggen og et blendende, vakkert smil. 
Du er morgendagens mulighet, gårsdagens avstand og øyeblikkets kraft og tilstedeværelse.
Du er et sug av forventning i magen og en speilblank hinne over øynene, hvor et yrende liv under overflaten ligger synlig for alle som vil se.
Du er vinger og luften under dem. Regn for vårblomster, røtter og rik jord.
Du er tanke og hud, et kaleidoskop og en forundring.
Du er altet, kjernen i ditt eget liv.
Og ingenting av dette,
kan noen ta fra deg.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Human





  

torsdag 9. mai 2013

Grønne sokker og katter i gardinene.





I dag er det himmelspretten, det vil si fridag. Noe mai har mye av. Fridager er ikke det verste folk vet. I hvert fall ikke de fleste. Den eneste gruppen jeg kommer på i farta som kanskje heller ville gått på jobb enn å være hjemme er de som har asperger. De liker best rutiner og forutsigbarhet, har jeg forstått. Selv liker jeg også rutiner og forutsigbarhet, men det betyr ikke at det må kobles til en diagnose, eller at det er alt jeg liker. Så selv om jeg oftest går med svarte sokker, så har jeg også et par som er grønt, og det hender jeg tar dem på meg. Helt spontant. Uten at jeg kjenner angst i det hele tatt. Så der har du meg. Levende og spontan, selv om jeg liker forutsigbarhet.

I tillegg til mine svarte sokker har jeg svarte T-skjorter. Mange av dem. Jeg har en lys grå en også, men den har jeg aldri brukt, tror jeg. Antagelig fikk jeg den i gave fra noen ved en eller annen anledning. Jeg har kanskje et vagt minne om en gang å ha tredd den over hodet, men at det ble helt feil, og at jeg derfor tredde meg selv raskt ut igjen. Men det kan hende det minnet er koblet til en vond drøm etter for mye pizza eller noe.

Tidligere var T-skjortene mine om ikke akkurat som et fargekart, så i hvert fall koblet til en variasjon. Men nå er de altså svarte. Før de ble helt svarte og kun det, hadde jeg en del svarte med motiv på. Motivene var stort sett koblet til musikk. Gjerne i retning Metall. Men etter hvert sitter jeg altså igjen med kun helt svarte. Det vil si jeg har én som i tillegg til å være svart har et stilisert motiv av en DJ. Den tar jeg på meg når jeg skal pynte meg, men likevel ikke pynte meg så mye at jeg trenger dress. Og ofte sammen med de grønne sokkene. Reine påfuglen med andre ord.

Det er ikke godt å si hvorfor jeg har valgt en slik levemåte. Folk flest er jo ofte gjerne opptatt av klær, og kjøper mye av sorten. Siden klærne definerer dem. Selv vet jeg ikke om motivet bak de svarte T-skjortene springer ut av en trang til å definere meg selv, om det handler om en maske eller noe helt annet. Det kan hende det handler kun om å luke vekk valgmuligheter, fordi verden er enklere uten for mange valg. Det kan også hende at jeg gjennom å se likedan ut mesteparten av tiden kanskje styrker identiteten min. Men sånn er det, livet er fullt av kanskjer og spørsmål, og en trenger ikke å grave seg ned i alle.

I klesskapet mitt ligger T-skjortene mine relativt pent stablet med tellekant, sammen med de svarte sokkene og bokserne mine. Bokserne er fargerike. Et utall av farger og mønstre. Jeg vet ikke hvorfor de endte opp med å være fargerike, i stedet for å være svarte som det meste annet. Men jeg liker det slik. Og det er kanskje grunn god nok. Det er som med folk. Noen liker du, og det er kanskje grunn god nok til å henge med dem. I stedet for at det handler om status eller yrke eller inntekt eller ting på det planet. Selv henger jeg lite med folk, uavhengig av om jeg liker dem eller ikke. Folk er best i små porsjoner, synes jeg. Så jeg har stort sett nok med den kontakten jeg får på jobb, i tillegg til kjæresten min og familiene våre.

Jeg liker å begrense verden litt. Jeg liker å begrense sanseinntrykk og jeg liker å ha kontroll. Jeg liker orden. Og jeg liker å ha det rent. Det med orden er ikke så vanskelig å ha kontroll på, siden jeg lever alene. Det med å ha det rent krever derimot mer innsats. Så ofte er det ganske støvete hos meg, men det går det an å leve med. Siden det er litt støvete, blir jo også forskjellen stor når jeg først gjør rent. Arbeidet blir godt synlig. Og det er en annen ting jeg liker. At støvet er borte blir nesten som renholdets grønne sokker.  Med andre ord en fest som ikke er avhengig av å trekke i dress. Ofte er festene uten dress de beste festene, spør du meg.

At et arbeid blir synlig liker jeg. At det er fysisk og etterlater seg noe konkret. Arbeid som kun foregår i hodet gir meg mindre. Selv om jeg tenker mye. De gangene jeg tenker mest er når følelsene mine har blitt utfordret på ett eller annet plan. Da tenker jeg så mye at det grenser til overtenking. Og det kommer det gjerne ikke så mye konkret ut av. En kan jo ikke ta tankene sine ut av hodet å legge dem på bordet. Tankene bare springer i hytt og pine inne i skallen, som ei skremt katte rundt på veggene og opp etter gardinene. De samme gardinene vi ofte trekker for de små vinduene vi har inni det trange hodet vårt. Og vi har kanskje noen og enhver en eller annen gang forsøkt å fange ei katte som ikke vil fanges. Eller en mus. Eller en mygg når du forsøker å sove. Og forstår utfordringen som i ligger i det. Utfordringer er noe vi alle møter. Men begrepet utfordring beskriver ikke noe som er umulig. Så som oftest ender katten før eller siden på fanget, musa i fella og myggen som flat.

Jeg liker orden. Ikke kun i klesskapet. Jeg liker også orden på tankene og følelsene mine. Derfor henter jeg dem ut av hodet mitt, slik at jeg kan få sett litt på dem, og sortert dem. For jo, det går an. En må bare finne de rette redskapene først. Ett redskap for å klare noe slikt er å snakke med noen. Det ligger ofte en mye større tydelighet i et ord som blir sagt enn i en tanke som blir tenkt. Den største utfordringen som ligger knyttet til det å si ting handler om at en må våge. Og det å våge er skummelt. Å våge å si det en tenker. Fortelle det en føler, har opplevd eller lengter etter. For hva skjer da? Blir det som en boks barberskum så stort som et fjell og som en ikke får til å stoppe etter å trykket på utløserknappen? Vil alle tankene våre flomme ut og drukne alt i vår nærhet, inklusive oss selv? Alle følelsene våre? Skammen vår, begjæret vårt, angsten vår og sårbarheten, vil det bli alt for mye? Og vil noen kunne elske oss etter det?

Et annet redskap en kan ta i bruk for å samle tanker og gjøre dem mer konkrete og ryddige er gjennom å skrive dem ned. Slik jeg gjør nå. Å skrive ned tankene mine gjør meg mer synlig for meg selv enn jeg ville vært om jeg kun tenkte. Jeg får på en måte et tydeligere omriss. Og kjernen i meg blir mindre ull eller skum under trykk, og mindre skvetne katter. På samme måte fungerer det om jeg lager kunst. Kunsten min er noe konkret. Det er et fysisk arbeid, blir et fysisk resultat, og et speil for meg selv.

De fleste kan skrive et ord på et papir. Eller på en pc. Det kan du også. Jeg vet ikke om du gjør det, men jeg vet du kan. Du kan også male et bilde. Nesten alle kan male et bilde. En trenger ikke en utdannelse eller en spesiell evne. Vi har munn og fotmalere, og vi har amatørmalere og Raw art kunstnere og unger som tegner en strekmann og likevel ser en prinsesse. Likevel er det mange som lar være å prøve, fordi de påberoper seg å ikke kunne det. Men det kan de altså. Tro meg. Så grunnen til at de ikke gjør det, er i blant  at de ikke våger. Fordi de tror bildet ikke vil bli fint. Eller riktig. Men alt trenger ikke å være fint eller riktig. Ikke bildet du maler, ikke ordene du skriver, ikke tankene du sier høyt. Alt det trenger å være er deg. Å hente ut det en har inni seg for å se på det i stedet for bare å tenke det handler ikke om å prestere noe. Det handler kun om mot.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Waves of fear




  

mandag 6. mai 2013

Påfuglvinger og Peacocks






I går kveld, da jeg kom hjem til meg selv og hadde fått løsnet på beltet og hengt bort dressen etter konfirmasjon nummer to denne våren, krøp melankolien inn over meg. Og jeg kjente sterkt på kjærligheten til Beate, kjæresten min. Jeg aner ikke hvorfor. Det bare kom, følelsen av tilhørighet. Det fylte rommet.  Uten at det egentlig gjorde så mye at kjærlighet og melankoli visket ut grensene seg i mellom. Melankoli er jo ikke det verste en kan kjenne på. Heller ikke kjærlighet. Da er det verre med ting som sorg, depresjon eller apati. Eller det som kanskje ligger i andre enden av skalaen - aggresjon.  Melankolien er ganske ufarlig, synes jeg. Litt som røkelse og afghanertepper i stedet for hyperglatt minimalisme.  Men det er lenge siden den har vært og besøkt meg nå, så den kom litt overraskende.

I dag er stemningen en annen. Ikke så gjennomgripende. Noe som beviser at ikke alt er varig. Noe en har lett for å tro når en for eksempel står med begge bena midt oppe i en lykke eller en sorg. Men nei da, ting forandrer seg. Følelsene våre dempes eller vokser eller transformeres.
 
I dag har jeg kjøpt en ny fisk til det ene akvariet mitt. Å kjøpe en ny fisk har lite med melankoli å gjøre. For meg handler det mer om fryd og spenning. Om da ikke fisken blir drept. For det kan skje.  Og da blir jeg lei meg. Men en får håpe det beste. Fisken jeg kjøpte i dag var en Aulonocara Sulphurhead , også kalt Aulonocara Maylandii, og de tilhører en gruppe som i blant blir kalt kun Peacocks. Dette er ciklider fra Malawisjøen i Afrika. Og jeg kjøpte en hanfisk. Fordi jeg trodde de tre jeg hadde fra før var hunner. Men der tok jeg feil. For den ene hunnen farget raskt ut og ble krigersk da en ny han kom på banen. Så i skrivende stund sloss de litt. Antagelig vil den nye hannen ta tronen, for den er større og kraftigere enn den gamle. Dette med å oppføre seg som hunner er noe ciklidene fra Malawi i blant gjør. Hvorfor det skjedde i dette tilfellet vet jeg ikke, for oftest handler det om å lure en mer dominant han. Alle kan jo ikke være alfahanner. Så fisk er ikke så ulike oss mennesker i så tilfelle. For også vi demper signaler, eller forsterker. Vi fronter aggresjon eller vi demper den. Et par fargerike strikkevotter og fotformsko signaliserer for eksempel noe annet enn struttemuskler, hanekam og bolebukser.

Da jeg var yngre var jeg mer opptatt av hva jeg utstrålte enn jeg er i dag. Hva jeg ønsket å utstråle varierte, men det var ofte koblet opp til en idé om at jeg var annerledes, og at alle burde få det med seg. I dag er jeg ikke fullt så opptatt av slike ting. Jeg tror jeg har blitt mer opptatt av å være tro mot den jeg er, og at det ikke er så farlig hva andre mener lenger. Veldig ofte tror vel uansett de fleste av oss at vi er litt annerledes. Eller spesielle. Og til og med et slikt valg mellom ord som spesielle eller annerledes sier noe om hvem vi ønsker å framstå som. 

Jeg tror for egen del at jeg kanskje forsøkte å dekke over en form for sårbarhet ved hjelp av påfuglvinger da jeg var yngre.  Påfuglvinger kan jo være så mangt. Det kan være store muskler eller hippiklær, riktig mote eller antimote. Alt vi kan flashe. Men i blant handler det om å vise den vi ønsker å bli oppfattet som, mer enn hvem vi klarer å være, tror jeg.  Og vi tar i bruk hva vi kan finne for å oppnå det vi vil. En feit bil, dyre klær, fillete klær, silkonpupper, glansbilder og perler og krem, snekkerbelte og rosa tyll. Og vi tror det finnes en standard vi må leve opp til. Aller helst leve over. Hvorfor dette skjer, vil nok enhver ha sin bestemte mening om. Men jeg tror at det handler mye om å bli sett, verdsatt og å bli elsket. Alternativt om makt eller forsvarsverk og sårbarhet. Det er det som ligger i bunnen, det vi søker. Det vil si enten en lengsel eller et forsvar. Når det kommer til fiskene mine så handler det mest om mat og sex og instinkt. 

 To konfirmasjoner er unnagjort. Ved begge deltok en gruppe mennesker. Og alle møtte med sitt. Noen var sjenerte og tilbakeholdne, andre mer frampå. Og alle hadde noen i sin nærhet som slet med noe. Kanskje slet de selv også. Ingen var perfekte, med en stålsolid stamtavle og følelser som ikke lar seg påvirke. Alle var sårbare på sitt felt. Og jeg synes det er litt greit å se.

En ny uke har løpt seg selv i gang. Livet går videre, og du og jeg går med. Noe som er ganske greit i grunnen.  Ikke alt er perfekt i oss og rundt oss, men du er du, og jeg er meg. Vi elsker, vi sørger, vi gråter og ler, og om det finnes en mening så var det kanskje slik ting var ment å være. Og ikke så mye mer enn det.

Ha en fin uke.

Bjørn

Dagens link: For melankolikerne.

onsdag 1. mai 2013

Noe eier vi alle.







Gratulerer med dagen, alle dere der ute i vårt karrige og langstrakte, som fremdeles har et forhold til 1.mai. I etasjen under meg holder noen polakker på med å pusse opp en leilighet, så ikke alle tar tradisjoner like mye på alvor og verdsetter dagen. Før var det slik at om en ikke var kjempefan av 1.mai, så klipte en plenen, mens bøndene spredde møkk på jordene. Altså en demonstrasjon. Så på den måten ble dagen brukt til å fremme en holdning, selv om holdningen var å vise denne verdens arbeidere og folk flest at en ikke tilhørte samme gruppe som dem. Polakkene under meg har nok mer fokus på økonomi, regner jeg med, selv om de ikke er farget blå av politisk tankegods, men derimot er koblet til arbeiderklassen så det holder med rødt, rødt, rødt. Heldigvis er det maling det går i denne dagen, og ikke snekring. Men malingen er hvit som snø.

Det er noen dager siden jeg har skrevet på Vannlandet. I mellomtiden har vi hatt en konfirmasjon. Som gikk veldig fint. Noe det gjerne gjør, selv om det kan ligge spenninger i luften på en dag hvor folk som ikke møter hverandre så ofte må sitte ved samme bord. For det er jo to slekter som samles, og i våre tider ligger det gjerne noen skilsmisser og dupper i vasskorpa. Og derfor også temaer og problemstillinger som helst bør få ligge uberørt på en slik dag.  Noe de fikk i dette tilfellet. Det ble en flott konfirmasjon for kjærestens eldste. Og etter at alle vår gått, alt var ryddet bort og lokalet vasket ut, kunne vi endelig senke skuldrene etter en periode med mange forberedelser og mye tanker.

Seremonier, tradisjoner og overgangsriter er ikke det dummeste vi har.  Enten det dreier seg om å gå i tog på 1.mai, eller stå til konfirmasjon. I vårt tilfelle ble konfirmasjonen en kirkelig affære. Ikke fordi vi frekventerer den hellige bygningsmasse så hyppig at skoa slitens nevneverdig resten av året, men mer som en tradisjonsbærende handling som løftes i sin sjeldenhet. Jeg selv har tro på markeringer. Da døtrene mine var små og skulle slutte med smokk, så lagde jeg i stand en seremoni hvor vi gikk i tog og begravde smokkene bak huset med brask og bram.  Og det ble aldri siden mast på en smokk ved leggetid. Jeg tror overgangen ble veldig tydelig, og det å gå tilbake var ikke et alternativ for en unge. Seremonien gjorde dem til del av noe, i stedet for at fokuset ble satt på at de ble fratatt noe. Slik funket det i hvert fall i vårt tilfelle. Noe som skulle tilsi at tydelighet i blant kan være en god ting. Om overgangen blir like tydelig og konsekvensrelatert for en konfirmant er vel litt usikkert, selv om bankkontoen gjerne øker merkbart. 

Ikke alle markeringsmuligheter må benyttes. I år droppet for eksempel kjæresten og jeg å markere bursdagene våre. Min var for fjorten dager siden, og min kjæres er i dag. Og grunnen til vaneforskyvningen er konfirmasjonen. Kanskje ikke i seg selv grunn god nok, men ei slekt har jo gjerne flere grener, så det kommer en konfirmasjon neste helg også. Å stresse fram bursdagsfeiringer midt oppe i dette fant vi ut ble litt for mye sosialisering på en gang, både for oss selv og andre. Så vi får ha det til gode til neste år. Noe som skulle være med på å underbygge at det er ikke alt en må, men mye en kan. Om en vil. Og at en kan bestemme en god del selv. Til tross for at vanetenkning kan framstå som en like sterk og automatisk pådriver i bakkantene av våre liv når det kommer til å snevre inn ting, som en lett most chili opp i rassen antagelig ville hatt. Sjekk det ut om du vil, eller finn på noe annet. Livet tilbyr ikke kun gjentagelser eller grenseoverskridelser, så noe lar det seg nok gjøre å finne på en 1.mai.  

Kanskje du kan male et bilde. For jo, det kan du. Alle kan male et bilde. Hvordan resultatet blir er ikke alltid så viktig, prosessen kan vi likevel alle eie. Og prosesser er minst like viktige i livene våre som å bryte en målsnor og bli belønnet med en ny iPod i riktig farge. Uten prosesser ville vi stått dønn stille. Om prosessene stoppet opp kunne vi ikke en gang brukt vår stilsikre telefon til å ringe etter  hjelp. For det å be om hjelp er å være i en prosess som allerede har startet.

Har du ikke lyst til å male et bilde, kan du kanskje bake en kake. Eller du kan vise en du har begynt å ta som en selvfølge at du verdsetter vedkommende. Det er i hvert fall en mulighet. Og muligheter skal en ikke kimse av. Polakkene som maler i etasjen under meg på en 1. mai, kom til Norge fordi det var en mulighet til å få jobb her. Og samtidig få betalt nok for jobben til at de kunne få det bedre her enn hjemme hos de folka de helst ville vært sammen med . De søkte et bedre liv, bedre økonomi. Og de maler ikke et bilde i dag, men en vegg, og de gjør det fordi det er en nødvendighet, men også en mulighet. Selv lar jeg dem holde på i fred. For det er også en mulighet.

Ikke alle er like rike i dette landet, og forskjellene mellom rike og fattige øker. Høyresiden sklir fram og opp  som om  JernErna var smurt inn med glidemiddel, og flere og flere vil kobles til de såkalte vellykkede. Det gir ikke status å  kobles til solidaritet, barrikader, historie, klassekamp eller mannen i gata. Og selv om ikke alle de som lener seg mot høyre vil få mer eiendomrett over denne verdens resurser og gevinster, så kan de kanskje sole seg et lite øyeblikk i lyset fra de virkelige eierne, mens de fulle av stolthet og realiseringsdrømmer synger sin brave kampsang.  

Noe eier vi alle, om det ikke er verden, et digert hus og verdens feiteste bil eller bankboks i Sveits. Vi eier noen valgmuligheter. 

Om du vil, kan du tenke over hvilke muligheter denne dagen tilbyr deg. Eller dagene som ligger framfor deg. Og hvorfor du ender opp med å velge slik du gjør. Om det skyldes deg selv, eller om alt skyldes noen andre.

Ha en fin 1.mai.

Bjørn