Tenke sjæl.

Mandagen har luska seg frampå. En ny dag er på beddingen. Ingen nyhet i seg selv, men det er likevel greit å være oppmerksom på hvor i uka en er. Så kan en jo med litt velvilje hevde at alzheimern ikke har tatt over på alle kanter og bauger enda. Alder i seg selv påvirker jo ikke nødvendigvis evnen til å se seg rundt. Eller til å ta til seg noe nytt.  I hvert fall ikke like kraftig som den påvirker viljen til det.

Nord-Korea ruster opp. I dag eller i morgen blir det krig, hevder en overskrift på nettet. Leser en litt nedover modifiseres påstanden en smule og blir ikke lenger like bastant. Men trusselen skilter med å være reell likevel.

Jeg synes ikke slikt er noe gøy. Det blir utrygt på en måte. Jeg tror ikke det har noe med alderen min å gjøre. Jeg har hørt om yngre folk enn meg som har opplevd utrygghet. Sjøl var jeg mye utrygg som barn også. Barndom kan være risikabelt.  Altså må dette med trygghet og utrygghet være uavhengig av alder.  Selv om det er skiller i hva som gjør deg utrygg. For eksempel gjør duppeditter en del eldre folk utrygge. Sånt som smart-telefoner. Mens noen barn er helt trygge på telefonene sine, men mest redde for at de eldre som sliter med telefonene skal banke dem opp eller voldta dem. Så der har du den. Sjøl ble jeg aldri valgt ut til å bli voldtatt, men jeg ble banka etterrykkelig. Det var fordi jeg skulle lære, het det. Jeg synes smart-telefoner er som pingler i forhold til barndom. Selv om jeg begynner å bli gammel og utviklingen på telefonfronten går raskere enn hjernen min er interessert i å følge med. Jeg lurer på om jeg lettere ville lært mer om telefonen min om noen kom og grisebanka meg ettertrykkelig noen ganger. Med en stokk eller noe. Eller et lærbelte. Mens de hylte og skreik trusler og ukvemsord til meg.  Men det kan hende at den slags utdannelse kun fungerer på barn. Jeg lurer også på om det er gjort noen undersøkelser på om det finnes en sammenheng hos utsatte barn når det kommer til akkumulert kunnskap i forhold til mengde bloduttredelser. Hvis ikke kunne det kanskje være en idé. Hodet mitt er fullt av ideer. Ikke alle er gjennomførbare.

Mange eldre syntes det var bedre under krigen. Da var ting mer oversiktlige, og folk var enige om hva som var rett og galt. De som valgte feil ble etter hvert drept eller bura inne eller fikk barbert hodet til spott og spe. Spott og spe brukes lite som begrep i dag. I dag har vi andre begrep. Blant annet har vi mobbing og rasisme og blind vold.  Under krigen stekte de kålrabi til middag og bar rettferdigheten uten å kjenne vekten av den som annet enn et løft under armene. Rett i ryggen, mot i brystet og haka opp. I dag bruker vi kålrabien mest til pinnekjøtt og vossakorv, og går på treningsstudio og løfter vekter for å bli kvitt ribbefettet og erstatte det med definerte muskler.

Egentlig er det mye greiere når Amerika går til krig enn når sånne småland med driftige og merkelige ledere gjør det. Når Amerika går til krig kan vi lese oss til at den er rettferdig. Og det er lett å tenke at de kriger i skikkelige former, og at krigen blir holdt samlet et sted langt vekk fra vår egen dørstokk. Krig er best når den er langt borte. Det har amerikanerne forstått. Ikke noe rusk der, tenker vi. Og kun makt som er nødvendig blir tatt i bruk. Ryddig og greit med Gud og flagget i ryggen. Og på hjemmearenaen sørger de for å avlive folk som dreper på eget initiativ og uten å ha fått ordre om å gjøre det først. Humant, selvfølgelig. Med ei sprøyte eller noe sånt. Eller strøm.  Amerikanerne er sterkt imot dreping og ivrige tilhengere av Gud og retten til å eie sitt eget våpen.

I Norge brukes sprøyter mest til å roe folk ned, hvis det ikke handler om vaksiner som blir satt. Men det hender noen dør av vaksiner også, mener jeg å ha lest. I hvert fall blir noen sjuke og sover mye etterpå, nesten som de har blitt halvdaue. Ennå har ingen lagd en vaksine mot Nord-Korea. En vaksine ville nok fått meg til å roe ned. Men fram til en slik vaksine er ferdig og utprøvd, får jeg ty til fortrengning.

 I Norge bruker en også belter når noen skal roes ned. I tillegg til sprøytene.  Sånt har aldri skjedd med meg. Eneste beltene i livet mitt er det som holder buksa oppe, de jeg har i bilen og minnet om det som svei over ryggen som barn. Men jeg har hørt noen si at psykiatriens belter kan føles trygt når de holder deg fast. At det på en måte begrenser verden litt. Og at en slipper å ta ansvar.  Jeg tenker at en kanskje opplever en form for overgivelse. Og en overgivelse kan være bra, men det er ingen selvfølge at den er det.  Det kommer nok an på hva eller hvem du overgir deg til. Kryper det en sjuk jævel av en ekstravakt opp i senga og voldtar deg mens du er reima rimelig godt fast oppleves det vanskelig med en overgivelse kan jeg tenke meg. Men slikt skjer ikke så ofte. Psykiatrien spiller med ærlige kort, og de som arbeider der er alle gode mennesker som vil alle vel. De skiller ikke mellom de de ikke liker og de de liker, og ingen av dem som arbeider innenfor psykiatrien er fucka i huet sjøl.  Psykiatrien er ren som Gud. Det betyr at vi trygt kan overgi oss til den. Eller gi den våre kjære.

Jeg tror egentlig en bør tenke litt etter før en overgir seg til noe eller noen. Å ta i mot hjelp er én ting, å overgi seg noe helt annet. For selv om mye er hva det utgir seg for å være, så er ikke alt det. Tenke sjæl, synger Torgersen, og det gjelder ikke kun i pubertetsfasen. Selv har jeg overgitt meg til meg og det jeg er. Jeg fant ved et punkt ut at det var greiere enn å rømme fra meg selv.

De som slippes løs fra beltene sine blir i blant hjulpet til å takle hverdagen med en dose strøm rett i hjernen. Sånt hjelper. For strømstyrken er under full kontroll, så de blir bare roligere, ikke drept. Og det er nesten ingen bivirkninger i det hele tatt. Forteller de som skrur på bryteren. Tidligere gravde de hvitkledde seg inn i hodene på folk og kuttet vekk en bit av den grå massen som får oss til å velge ting, men det er ikke lov lenger. Det er godt vi har lover som styrer valgene våre.  Selv har jeg ikke fått strøm i hjernen, men som liten gutt pissa jeg på et strømgjerde. Og slik jeg husker det likte ikke tissen min den opplevelsen i det hele tatt. Tissen min liker helt andre opplevelser, fant jeg ut etter hvert. For eksempel kjærtegn.  Jeg tror at om hjernen fikk velge så ville den også velge kjærtegn framfor strøm. Noen har sagt at hjernen er vår største erogene sone.

Jeg håper det ikke blir krig. Krig er langt verre enn å pisse på et gjerde eller å få strøm i gråmassen. Selv om de som er eldre likte seg bedre under den siste vi hadde enn de gjør nå. Men jeg tror ikke de eldres hukommelse alltid er til å stole på, de glemmer å skru av komfyren og alt mulig, så jeg tror det er greiere å holde fast ved ting slik de er i vårt langstrakte og karrige i dag, og ikke drømme om krig og kålrabi. Forandring er uansett ofte noe herk, spør du meg. Skal noe forandres så vil jeg ha kontroll over det. Og ikke få det som ei bombe i planeten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Shelter