Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan.

I dag vil jeg vise fram hobbysiden min. For ja, jeg har en hobby. På den måten er jeg ikke så veldig forskjellig fra mange andre mennesker. Skulle det kunne pekes på en forskjell så ligger den nok et annet sted.

Jeg tenker på en hobby som noe man på ett eller annet plan gleder seg over og er aktiv i forhold til, og hvor hendene ofte er inkludert på en måte som etterlater seg noe konkret.  Det vil si at å se på tv er ekskludert, selv om hendene kan fikle med fjernstyreren og aktiviteten kan etterlate seg breiere ræv fordi en skufler innpå chips mens en lever seg inn i skjermen. Flesk er konkret nok, men det er neppe en hobby å tilegne seg det. En kan ha mat som hobby, like å lage kaker eller spennende retter fra nær og fjernt, men det er en annen sak, og milevis fra passiv tv-titting.

Nå kan en si at å banke kjerring og unger også er en aktiv handling hvor hender er aktivt med, men i mitt hode dreier det seg da om mangel på empatiske evner som har kommet til uttrykk, og en skal være rimelig kort i nepa om en kaller noe en er i mangel av for hobby.

En av mine hobbyer er kunst. Kunst er min glede, frustrasjon og livsinnhold. Det er muligheten til å glemme meg selv og la hendene få snakke.

”I hendene mine ligger alt jeg aldri sier, og det jeg aldri blir ferdig med å snakke om. I hendene mine ligger det jeg føler, har følt og det jeg er livredd for å føle. Hvert kjærtegn jeg har gitt, hvert sandkorn som har gnisset. Ting jeg ikke husker og det jeg husker alt om. Det ligger der og venter på å løsrive seg og bli til et eget, stivnet uttrykk. En skulptur eller et maleri. Et øyeblikksbilde eller en historie. Det eneste som kreves av meg i denne prosessen, er ærlighet, vilje og mot til å være synlig. Så hvor naken må jeg da være før jeg blir synlig – spurte jeg. Og svaret kom:

Like naken som en bønn,

like naken som ei gaupe i spranget.”

Samtidig som kunst fungerer på samme måte som en hobby for meg, så er det også yrket mitt. Derfor var det ikke det jeg tenkte å snakke om i dag. Derimot ville jeg snakke om akvariehobbyen min. Som var med på å gi ord til denne bloggen, Vannlandet.

I mitt hjem har jeg fem akvarier. Litt stort og litt smått, selv om jeg ikke kan ha de skikkelig digre akvariene jeg drømmer om. Å bo i andre etasje har sine begrensninger når det kommer til vekt. Jeg har fisk fra Asia, Amasonas i Sør Amerika, fra Mellom Amerika og fra Afrika. De fiskene som er mest interessante for meg er de som kommer fra Afrika, nærmere bestemt de to sjøene Malawi og Tanganyika. Dette er stort sett fisk som kalles Ciklider. Jeg skal ikke skrive så veldig inngående om ting, men heller legge ved linker, så kan den som måtte ha lyst til det lese på egen hånd.  Akvariehobbyen handler mye om å lese seg opp på temaer.

Ciklider forsvarer egg og yngel, i motsetning til mye annen fisk som bare har seg og reiser videre. Jeg liker denne omsorgssiden, selv om det selvfølgelig handler om instinkt. Nesten alle ciklidene som kommer fra Malawi pluss en del fra Tanganyika er i tillegg  munnrugere (se video). Det vil si at hunnen etter befruktning bærer eggene i munnen og lar dem klekke der. For så etter et par, tre uker å slippe dem ut. I denne tiden tar ikke hunnfisken til seg næring. Gevinsten som er knyttet til en slik væremåte ligger i at ynglet får en større kjangs til å overleve enn om de ble overlatt til seg selv. I Tanganyika finnes det også en gruppe som kalles sneglehuslekere  som er veldig interessante. Disse er ganske små fisk, ned mot tre cm,  som legger eggene i sneglehus og forsvarer dem der. Dette er fisk med attitude som forvarer sitt bitte lille territorium med heftighet, og de er overraskende modige til å være så små.

Å ha fisk som hobby er beroligende. Tenk bare på det gamle pauseinnslaget på NRK, som viste kun film fra et akvarium. Likevel er hobbyen også frustrerende. For det er mye som kan gå feil, og fiskedød er et reelt problem. Spesielt i begynnelsen når en får sitt første akvarium. For fiskene skal ha rett mat, rette vannverdier, rett innredning i akvariet, riktig artssammensetning, noen fisk lever i par mens andre må være en stim for å trives, og de kan alle få sykdom som krever spesielle tiltak, eller drepe hverandre. Alt dette må en lese seg opp på. Og så prøve og veldig ofte feile.

Å ha akvariefisk som hobby er ikke det samme som å ha en gullfisk i en bolle, og så bli drittlei fordi en ikke forstå hvorfor den dør. Hobby blir det først når en setter seg inn i gullfiskens behov, og lar den få dekket dem. For også en gullfisk har behov. De kan leve lenge. Gjerne tjue år. Selv om det er registrert fisk som har levd i førti. De kan i utgangspunktet også bli store. Opp i mot 40cm. Og da blir det trangt i en liten bolle. Men selvfølgelig vil de slutte å vokse eller stryke med lenge før de er så store.

Selv har jeg aldri hatt gullfisk. De interesserer meg ikke. Mange av de fiskene vi finner rundt om som kalles gullfisk er oppdrettsvarianter. Det vil si at de er skapt for at vi skal ha noe fint å se på. Litt som i hundeverden eller den verden som inkluderer botox og silikon. Enkelte gullfiskvarianter ser ut som aliens, med bulende mager og utstående øyne og flagrende finner. Jeg er ikke tilhenger av slikt. Eller å sprøyte selvlysende farger inn i fisk for å få dem til å gløde. Noe som også er en trend enkelte steder.

Nå kunne jeg skrevet side opp og side ned om akvarier og fiskene mine, men jeg skal la være. Jeg hadde bare lyst til å skrive bitte litt om denne fascinerende vannverden. Og om det å ha en hobby. For en hobby beriker deg. Å ha en hobby er å gå inn i et rom som ikke handler om å tjene penger, skrikende unger, krangling med ektefellen, regninger eller krav, krav, krav.  Og det kan være lett å smile av godt voksne mennesker som leker med modelltog eller får hjertebank av et spesielt frimerke, limer blomster og kruseduller på bøker og skriver Love eller Carpe Diem på alle tilgjengelig flater, eller lager trolldeigfigurer de gir deg i julevave. Men de som driver med en hobby har funnet noe viktig. Et frirom. Og frirom skal en ikke kimse av. Et frirom kunne vi alle trenge fra tid til annen. Noe alternativt vi kan gå inn i. Som en utvidelse av leveområde og sinn. For ofte blir det veldig trangt i de små hodene våre.

Dagens maleri viser to ciklider fra elven Xingu, som er en sideelv til Amasonas i Brasil, og de kalles Krobia sp. xingu red cheek. Det forgår nå en kamp fra urbefolkningen og støttespilleres side for å stoppe oppdemming av denne elven . 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jewel of the Rift