What goes around comes around.

I dag skal det holdes storkontroll med fokus på sikkerhet i bil. Nærmere bestemt bruk av belte. Og ikke bare i Norge, men i hele EU.  I går hørte jeg også resultatet av en spørreundersøkelse et forsikringsselskap hadde hatt. Det gikk på om en hadde opplevd farlige situasjoner der medtrafikanter hadde latt være å bruke blinklys. Resultatet av undersøkelsen viste at det var svært mange som hadde opplevd slike situasjoner, men også at det var et langt større antall personer som hadde opplevd dem, enn personer som selv ikke brukte blinklys. Dette sier meg at hos mange er regler noe de andre bør følge, men at det kanskje ikke er så nøye når det kommer til oss selv. Kanskje det er slik at vi selv bare glemmer det. Innimellom. Eller at vi har oversikt, og ser at det ikke alltid er nødvendig. Kanskje det er slik at vi nekter å se oss selv som den vi er, slik vi i blant ikke ser skogen for bare trær.

Alle vet hva blinklysene er til. Alle vet også hva sikkerhetsbeltet er til for. Og alle vet hva en bilulykke kan føre til. For en selv, andre på veien eller de en har i egen bil. Være seg kone, kjærest, barn eller venner. Bang. I løpet av et sekund er noen døde eller lemlestet.  Likevel er det noen som velger å ikke sikre seg eller sine passasjerer. På samme måte som det finnes noen som ikke sikrer kjøpekort, lommebøker og lignende når de er ute og handler, fordi de føler de har kontroll og tror at det kun er andre som vil bli frastjålet noe. Dette forteller meg at det er mange som føler seg klokere, mer oppegående og mer observante enn den store allmuen, og at de selv er nærmest usårbare.  Samtidig er det disse som ikke sikrer pengene sine når de er ute lommetyvene lever av. Det er de uten bilbelte som dør lettest. Og det er de uten blinklys som irriterer andre trafikanter og samtidig føler at de selv er konger i trafikken. Så det henger jo ikke på greip.

Selv er jeg tilhenger av å sikre meg litt. Jeg tenner ikke et stearinlys og setter det rett under en gardin fordi det kanskje kan gå bra. Jeg tar ikke på meg mine glatteste sko når det er is ute fordi jeg er så stø på foten, og fordi skoene gjør meg så jævlig fin. Jeg smaker ikke på ei flaske jeg finner innerst i kottet bare fordi jeg har glemt hva innholdet er, og er nysgjerrig. Jeg slapp ikke barna ut på motorveien for å leke da de var små, men fortalte dem i stedet ting som at de ikke bør løpe ned trappa med hendene i lomma. Og det er fordi jeg vet noe. Jeg vet noe om konsekvenser. Og antagelig er det fordi livet har gitt meg så mange av dem.  Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, bruker jeg derfor å postulere. Men det bryr de færreste seg om. For vi må alle utforske livet og lære av våre egne feil. På mange felt. Men kanskje ikke på alle. Man trenger ikke å erfare sine egne feil i hundre og femti forbi en barneskole uten sikkerhetsbelte eller bremser på bilen den førte dagen med snø mens vinterjulene fremdeles ligger i garasjen. Noen ting går det faktisk an å ta til seg uten at en må gjøre feilen selv først. 

Med meg er det også slik at jeg har et sett følelser i livet mitt. Det vil si at jeg har et indre liv, i tillegg til å oppleve det ytre. Og jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg forsøker å ta litt hensyn til dem, og ikke bare til om skoene mine er fine. Alt jeg velger har en konsekvens for følelsene inne. Lar jeg følelsene få kjøre i vei uten sikkerhetsbelte så vil jeg kunne få meg en smell. Det vil si at valgene mine står i forhold til hvordan jeg har det i hverdagen. Det er valgene mine som styrer mye av lykkebarometeret mitt, mye av sorgen min, skammen min og håpene mine. Slik er det også med ting jeg ikke velger. Ligger jeg bare på ryggen så er det blått, grått eller hvitt jeg ser. Jeg kan titte på stjernene, men vårblomstringen på enga vil gå meg forbi. Og det er jo heller ikke så gøy å ligge slik når det regner. 

Om jeg i stedet for å stirre på en himmel, som kanskje aldri blir min, velger å sitte hjemme og ruge på urett som ble meg til del, et liv som ble vanskelig, drømmer som smuldret, så er det det jeg føler på. Og da blir det slik livet mitt er. Det blir det jeg eier. Ikke noe mer enn det. Alt det andre, slikt som gleder, fine opplevelser og seire i livet blir det noen andre enn meg som får eie. Jeg selv får kun eie en offerrolle eller min egen begredelighet, mine tapsopplevelser og min håpløshet. Et lite bur hvor det meste av hva jeg hører er ekkoet av min egen sukking og klaging og selvrettferdighet, og alt jeg ser er speilbildet av min egen angst eller tomhet. Og oppfører jeg meg grenseløst, tar av, gir faen i stoppskilt eller andre signaler som sier at jeg bør bruke hodet til noe annet enn å bære riktig frisyre, så vil grensene før eller side bli lei skiten og hevne seg. In your face, sier grensene da. What goes around comes around. Så da får jeg meg en smekk. Kjører i en fjellvegg. Etter kanskje å ha kjørt over noen jeg heller burde løftet opp i lyset, slik at de hadde fått himmel og rom nok i livet sitt til å løfte meg også.

Balanse er kanskje en god ting for meg, har jeg kommet fram til. Ikke kjøre for fort, men heller ikke for sakte. Ikke bruke overlevelsesdrakt og snorkel i bilen, men likevel belte. Ikke bære med meg et lysorgel når jeg rusler en tur, men bruke blinklyset når jeg kjører. Ikke se på livet mitt kun bakover, men også framover, til side, nedover og oppover. Ikke kun hate alt og alle inklusivt meg selv, men også elske litt, inklusivt meg selv. Ikke bruke tiden til å forsvare alt jeg ikke får til og retten til å stå stille og holde meg fast i gamle mønster, urett, angst, holdninger, fordommer, nedlatenhet, arroganse og kynisme,  men også retten til å gripe muligheter. Jeg kan hvis jeg vil. I hvert fall noe. Og det kan du også. Om du vil. Så sånn er det med den saken: Valgmulighetene har kommet for å bli.

Bildet over dagens blogg er fra en utstilling jeg hadde for en tid tilbake, som gikk under tittelen synlig/usynlig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Er hele greia ødelagt?