tirsdag 5. mars 2013

Stemmen i hodet





I dag fyller broren min seksti år. Om to år gjør jeg det samme. Så det er vel bare å innse at det er gått noen år siden vi tråkket våre barnesko på grusveiene og i skogen rundt Gardermoen, og at vi nå er ferdige med puberteten. De siste dagene har jeg også gått i vinkel de små stundene som ikke har blitt tilbrakt flatt på sofaen, etter et hekseskudd jeg fikk under arbeid med ett av akvariene mine. For jo; akvariene krever litt arbeid fra tid til annen, og kroppen min er ikke like myk som den en gang var.  Derimot begynner den å bli litt mindre. Jeg har slanket bort rundt fem kilo den siste måneden.  Kun ved å legge om kosten litt, gjøre måltidene litt mindre og heller spise litt frukt som mellommåltid, pluss kuttet kraftig i sjokoladeforbruket. Så nå er det snop kun på lørdager. Og det har altså funket. Og selv om jeg ikke akkurat var smellfeit i utgangspunktet med mine rundt 77 kg, så er det en stund siden jeg hadde en konkav midje. Men magen har minket nå, jeg føler meg lettere, har mer energi og lurer på om jeg ikke har kommet i det minste ett hakk høyere opp på lykkeskalaen.

Neste prosjekt er å komme meg ut litt mer. Om ikke akkurat ut i skogen og opp i trærne, så i det minste få en smule bevegelse i skrotten, litt turer som strekker seg i hvert fall et par meter lenger enn fram til bilen, slik at fyrstikkbeina kanskje får litt mer former, og blodpumpa får en liten utfordring. Og det høres jo sikkert ut som grei skuring det, men i tillegg til at jeg har kun en tredjedel lungekapasitet igjen etter mange år som keramiker og leirestøv pluss alt for mange sigaretter, så plages jeg jo også med angst. Angsten min var i utgangspunktet grunnen til at jeg begynte å skrive her på Vannlandet. ”Taushet er ingen løsning” var mantraet mitt, og er det mye fremdeles. Jeg ville snakke om angsten i stedet for å skjule den og skamme meg over den i stillhet. I håp om at den ville minke på den måten. Og det har den gjort. Men den er ikke borte. Så skal jeg ut og gå må jeg ta den med meg. Noe som er en utfordring. For jeg føler at angsten min blir veldig synlig når jeg beveger meg i nærmiljøet, og at det er mange ting som er knyttet opp til den.  Jeg opplever det som at jeg går med en høyt hevet vimpel hvor det står skrevet White Trash. Fordi jeg for noen år siden møtte veggen, mistet alt jeg eide i en vanskelig skilsmisse, måtte starte på nytt, og fordi jeg er den jeg er.

Hvis jeg spør hodet mitt vil en stemme fortelle meg at jeg ikke har noen grunn til å bære en slik vimpel. Men en annen stemme sier noe annet. Denne siste stemmen ble skapt i barndommen min, hvor jeg ble formet til å ikke være verdt noe som helst. Jeg var en ingenting. Jeg var usynlig, samtidig som jeg ikke hadde noen steder å gjemme meg. Alt som het identitet og egenverdi ble banket ut av kroppen min, skreket ut av meg, truet ut av meg. Og den stemmen dukket opp igjen for noen år siden, og har vært her hele tiden etterpå. Den forteller meg igjen at jeg er ingenting verdt. Den forteller meg også at alle som møter meg ser det, og at alle som ønsker det har rett til å angripe meg, trampe på meg, spytte på meg, gjøre det synlig for hele verden at jeg er ingenting verdt. At jeg knapt nok er et menneske, men en mutant, et uhell, noe som ikke var ment å skje. Og at de antagelig kommer til å ta fra meg siste rest av håp om å bli tatt i mot som den jeg er, og ikke bare noe jeg forsøker å være. Så når jeg går ut på tur bærer jeg kanskje ikke med meg nistepakke, men jeg bærer med meg klare og bastante koblinger til Posttraumatisk stresslidelse. Jeg ville mye heller bære på en Kvikklunsj, slik du kanskje gjør. Men det gjør jeg ikke. For jeg har jo cøliaki også. Mohahaha! Litt selvironi må en ha. Dessuten finnes det jo alternativer til Kvikklunch.

Nå virker det kanskje som om det meste er dritt og livet nærmest uten verdi for meg. Men slik er det ikke. Livet har ikke verdi kun på toppene. Livet trenger seg fram over alt, opp gjennom asfalt og på bunnen av hav, og slik er det med gleder og verdier også. Det jeg skriver om meg selv handler ikke for meg om å syte, gjøre meg selv til et offer uten valg og retning.  Det handler ikke om å gjøre motstanden jeg møter til det eneste livsinnhold jeg har. Livet mitt er mye, mye mer enn det. 

Livet stopper ikke opp om du får en flis i fingeren, tråkker på noe skarpt, må bære på en bør. Livet stopper heller ikke opp om en velger å snakke om ting, gjøre seg selv synlig. For livet har jo så mye annet å by på i tillegg, ikke kun smerten eller sorgen du henter opp fra mørket om du våger å sette ord på det. Det har gode måltider, kanskje sammen med en kjærest, ektefelle eller venn. Noen av oss er så heldige å ha barn. Jeg selv har i tillegg akvariene mine, og kunsten min. Du har kanskje en annen jobb. Eller en hobby. Livet er bursdager med familie, det er julaften, påske og fellesmiddager. Det er solens varme mot ryggen når våren er i anmarsj. En rød solnedgang.  Det grønne som tvinger seg ut av grå, nakne stammer. Livet er alt som er rundt oss og inni oss, ikke kun det som gjør vondt.

Å snakke om hva som er vanskelig, det som førte deg dit du er i dag, er ikke det samme som resignasjon. Taushet er resignasjon. Det å bære alt alene. Og selvfølgelig kan du resignere, gi opp, grave deg ned i den urett som ble deg til del, eller de håp som forsvant. Men det er i så fall noe du må gjøre alene. Et valg du tar.  Livet i seg selv resignerer aldri. Det bare fortsetter å utvide seg, slik som universet. Og du kan ta del i livet. Om det er det du vil. Men du må ville. Hvis du ikke vil er det lite du kan gjøre, og lite noen kan gjøre for deg. Da kommer du deg ikke ut på tur. Får ikke magen til å minke. Gir ikke blodpumpa annet å jobbe med enn hjerte/smerte. Skaper ingenting. Forandrer ikke på noe. Får ingenting til å vokse. Får ikke løvet til sprette, solen til å skinne, øyne til å glitre. Og du vil antagelig ende opp som bitter, ensom og kanskje med en opplevelse av å ha mistet mer enn du fikk, og at alt er en annens feil. Alternativt kan du ta i mot det livet tilbyr. For noe tilbyr det hele tiden. Kanskje bare en sjokoladebit på lørdag. Det er ikke mye, men det er likevel noe. Om du titter deg litt rundt så oppdager du det; et smil der, et gresstrå like bortenfor, og håp som bare venter på at du skal våge å rekke fram to åpne hender.

Å hente fram det som ble vanskelig i livet, og så prate om det, se på det, er ikke det samme som å grave seg ned i møkka. Veldig ofte handler det derimot om å grave seg opp. Sette lys på ting, og ikke leve i skyggene av all skammen og angsten en bærer på. Du har ikke tapt om du gjør deg selv synlig, tapet ligger i å gjemme deg bort. Gjøre deg selv mindre enn du er. Krympe ditt eget jeg. Og om noen trampet på deg, så ligger ikke uretten i at du forteller om det. Din oppgave i livet er ikke å verne om denne verdens overgripere, deres handlinger eller deres identitet. De verner om seg og sine masker godt nok selv.  

I kveld skal jeg se teater. Det blir en glede. Selv om angsten min kanskje vil sitte i setet sammen med meg. Dette er en bitte liten bit av livet som blir tilbudt meg. Og det er stedatteren min som skal stå på scenen, i en amatøroppsetning for ungdom. Da jeg kom inn i livet til stedatteren visste hun ikke hva hun skulle kalle meg, og lurte på om hun kunne kalle meg Halvpappa. Litt som halvsøsken. Mange år senere kom jeg på en annen benevnelse jeg selv synes klinger bedre. Og det er Bonuspappa. Jeg synes det har mer svung over seg. Og er mer positivt ladet.

 I kveld er det førpremiere på stykket hun spiller i. Lørdag skal de spille på Den Nationale Scene. Slikt er stort. For henne. Og for oss rundt henne. I går var min egen datter innom her hjemme.  Vi pratet om framtidsplanene hennes. Til påske kommer kanskje min yngste hjem.  Livet surrer og går. Og jeg er en del av det. Med alt jeg ble, og alt jeg kan bli. Og du, du er rett der ved siden av meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Human




10 kommentarer:

  1. Sterkt beskrevet Bjørn, jeg tenker at du er modig, både som velger å dele disse tankene og erfaringene, og som evner å se at livet er der uansett med alt sitt, pappa og bonuspappa som du også er. Takk skal du ha!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, fjellcoachen. Om ingen prater om ting så blir det taust. Og det er ikke til min fordel. Det gjelder bare å bli oppmerksom på akkurat det.:)

      Ha en forsatt fin dag.

      Bjørn

      Slett
  2. Fint skrevet. Livet omhandler valg, noen vanskeligere enn andre. Livet er i bunn og grunn kort, og det er sterkt av deg aa velge aa se hva det har aa tilby uansett. Og aa utfordre deg selv slik at det stadig blir litt bedre.

    Ha en fin onsdag! =)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Sara.

      Det er veldig lett å definere livet utifra den motgangen en har, både sitt eget liv og andres. Og så lage en slags skala hvor en i tillegg setter seg selv i forhold til en form for vellykkethet, status eller fasade. Men det er ingen naturlov som sier at en må det. Livet er ikke nødvendigvis alltid hva du har, men heller hvordan du opplever det du har. Hva du gjør med det. Hvordan du verdsetter ting. Det vil si at det kan handle like mye om verdier som av eierskap eller letthet. Jeg for eksempel opplever mer lykke nå enn før jeg møtte veggen, og jeg føler jeg er mer i kontakt med meg selv og de jeg har rundt meg enn jeg var før.

      Ha en fin onsdag du også.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Uten det vonde - kjenner man aldri det gode, står for mange som en floskel. Men som mange floskler og andre banaliteter er det sant.
    Taushet er ikke gull - bare taus. Og trykkende.
    En klem skal du ha fordi du er deg og verdt mye :)
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, og takk for hyggelige ord, Annemor.

      Ha en fin kveld.:)

      Slett
  4. Hei igjen. Da må jeg i det minste si at vi er minst to som holder på med denne "White TrasH"-følelsen inni mellom (det kan se ut som vi har noe av samme bakgrunnen). Å møte veggen er en opplevelse som drar med seg mye. Jeg vet hva det er. Har vært der. Gitt opp det meste, blitt helt satt ut, og har måttet starte helt fra grunnen.
    Det hender jeg får en type skrekk når jeg beveger meg i miljøer hvor jeg blir kalt NAV-er og det som værre er. Nå har jeg heldigvis fått et nettverk hvor ikke all materialismen og det andre står øverst. Men, likevel kommer følelsen innpå noen ganger. Den er ikke god.

    Det som derimot er godt å vite, for undertegnede, er at når jeg startet med helt blanke sider hadde jeg en enorm frihet til å velge dagene mine. Og, for det aller aller meste er de gode. Det er faktisk mulig å ha et noenlunde bra liv selv om en er uførepensjonist. Jeg mener endog til at det må være lovlig å si det høyt.

    Tja, og sånn går nå denne kvelden.

    Leser videre jeg. Du skriver så bra, så det er en befrielse.

    Mvh Synnøve

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Synnøve.

      Takk for åpenheten din. Jeg tror det å være åpen om seg selv og sin egen situasjon vil fjerne noe av skammen en kanskje i utgangspunktet kan føle, om livet ble litt for vanskelig. Skam er jo ofte avhengig av at vi forsøker å skjule noe. Når alt er på bordet kan vi senke skuldrene litt, og begynne å se etter noe annet.:)

      Ha en fin kveld.

      Bjørn

      Slett
  5. Svar
    1. Hyggelig av deg å legge igjen et spor, tt. For spor kan i tillegg til mye annet, også være en veldig fin ting å legge igjen etter seg.:)

      Bjørn

      Slett