Om atte hvis...

”Sola skinner over Frognerparken”, synger Vinni i låta ”God morgen Norge”. Om den skinner der i dag, vet jeg ikke, men den skinner i Bergen.  Det er nesten som det er vår i luften her vest mot havet. Hadde det bare ikke vært så kjølig. Men sånn er det med det meste. Alt kunne vært bedre. Om bare atte hvis. Så greia må være å kunne nyte det som er, og ikke det som kunne vært. Sånn som i Carpe diem. Eller grip dagen, grip øyeblikket. Lev her og nå.  Sannhetskorn som er brukt så mye at de nesten ikke betyr noe lenger. For slikt skjer med ting. De slutter å bety noe, mister nyhetens interesse. Og også i forhold til mennesker vi har rundt oss opplever vi i blant slikt. De blir lett som en vane. Noe selvfølgelig. Og så slutter vi å gi av oss selv, og begynner å tenke i baner som at bare atte hvis om, da vil alt bli bra. Og ommet er gjerne knyttet til andre enn oss selv. Om bare han eller hun eller de faller på plass, ser oss, stiller opp for oss, slutter å gnage så inn for jævlig, da vil alt bli mye bedre. Det vi si at vi har beveget oss fra å gi, hjelpe og støtte, og har gått over til å kreve. Og kanskje vil noen bevege seg fra å kreve til å ta. Til å overkjøre. Og fra å bruke til å misbruke. Da hjelper det lite at sola skinner over Frognerparken. I hvert fall for den som blir kjørt over, som kanskje er den du en gang solgte deg selv til. Ved å vise hvor eiegod og prektig du var. Men som du nå ikke har så mye bruk for lenger. Fordi ting ikke ble som du ville. Og alt du har igjen nå er alt du drømmer om. Alt som skal bli bra bare om atte hvis. Mens du knapt ser deg selv eller alt du omgir deg med, men lever livet i en framtidsversjon, hvor du omsider skal leve i øyeblikket. Nyte det som er. Elske det du har. Elske de du har.

Nå er det påske. Påsken kan en bruke til mye. Noen spikrer seg opp på kors, andre pisker seg til blods, mens atter andre drikker seg drita og gjør ting som har svært lite med åndelighet å gjøre. Selv skriver jeg blogg. Og jeg har fått brakt noen ting over til atelieret de siste dagene, som skal bli til trash art. I går laget jeg en Afrikansk kyllinggryte, og i dag skal jeg lage lasagne. For det har datteren min bestilt. Hun er hjemme noen dager i påsken.

Påsken min startet helgen som var. Og dagene som har gått har vært fulle av små gjøremål. Hva jeg skal bruke resten av påsken til vet jeg ikke helt. Et par turer ut i sola blir det nok. For jeg har en jakke, og trenger ikke å fryse. Og jeg kan ta på meg lette sko. For påskeføret er også helt etter min smak i Bergen; bar asfalt.

Her om dagen døde en av fiskene mine. En Perlmutt (Labidochromis sp. perlmutt). Det var den siste Perlmutten jeg hadde igjen. Noen typer fisk dør lettere enn andre. Og ofte skjer det fordi jeg har gjort en feil. En av mine mest hyppige feil er at jeg ikke bytter vann i akvariene mine ofte nok. Og da hoper det seg opp med nitrat vannet. Fiskene er ikke spesielt glad i nitrat. Men i motsetning til deg og meg kan de ikke velge hvordan de skal leve. Miljøet er gitt, og de er underlagt mine valg. Om jeg ikke gjør det jeg skal, så dør de. Eller plages. Mens de titter ut gjennom glassburet sitt, på meg som spiser min lasagne eller afrikanske kyllinggryte og ser på lottotrekningen på tv mens jeg drømmer. Og sånn er det med folk vi har rundt oss også. Om vi ikke behandler dem pent, så plages de sakte i hjel. Eller nesten i hjel. Eller de har det i det minste ikke spesielt godt. De kunne hatt det bedre.  Der de titter ut av burene sine. Et bur som kanskje er deg.

Mens jeg skrev dette har jeg drukket en kopp kaffe. Et annet sted i landet tar noen seg en dram for mye, noen setter ei sprøyte, noen kutter seg med et barberblad, noen nekter seg selv mat, noen slår sin kone, noen voldtar sine barn. Selv er jeg glad det ble kaffe på meg. For kaffen smakte fortreffelig. Før kaffe og blogg skiftet jeg vann på alle akvariene mine. Og ryddet litt i dem, flyttet på noen planter og slikt. Fjernet det som var vissent. Så nå ser det fint ut. Og fiskene virker fornøyde. I hvert fall de som er i akvariet på kontoret mitt. Malawiciklidene mine. Ute på stua der de andre akvariene står, sitter datteren min. Hun har nettopp stått opp. Sånn er det med ungdom. De sover mye. Om hun sitter og titter på de akvariene som står rundt henne, vet jeg ikke. Kanskje har hun blitt så vant til dem at hun ikke ser dem så mye lenger. Datteren min er egentlig  voksen nå, selv om jeg behandler henne som en ungdom i blant. Tjueto år er en anseelig alder. Da eier en verden, og kan si ting til en pappa som at "Hallo, Pappa, vi lever tross alt i 2013".  Og hun har nok mye fokus på andre ting enn meg og mitt.  Og det er bra. Men jeg blir likevel veldig glad når hun tar turen hjem i påsken. Tenk bare på alt annet hun kunne gjort.

Fisken på bildet som følger dagens blogg, kalles Prinsessen av Burundi (Neolamprologus brichardi), og er en ciklide. Den kommer fra Tanganyikasjøen i Afrika. Og det at jeg i blant skriver om akvariefisk istedet for noe annet og langt viktigere, handler vel om at jeg er en nerd. For der har du meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Sola skinner over Frognerparken