En dans på et perledekket gulv er ingen god opplevelse

I dag vil jeg slå et slag for rutinene. For rutinene er det som holder vårt livs perlekjede sammen. Til tider nærmest usynlig, mens perlene får all oppmerksomhet, kjærlighet og beundring, og hvis du mangler eierskap til dem: alt begjær.

Rutiner har de fleste av oss. Selv om vi ofte gir dem lite oppmerksomhet.  De bare er der. Som den nevnte strengen i perlekjedet. Vi står opp om morgenen og gjør det vi skal. Uten å være nødt til å vurdere hver eneste liten bevegelse vi gjør. Hvert eneste lille valg. Vi tar en dusj, kler på oss, setter på kaffen, spiser frokost, pusser tenner og starter på det dagen vår skal inneholde: Eventuelt pass av barn og hjem eller en tur på kontoret, en hobby, eller vi møter en stor tomhet, fordi livet vårt har stoppet opp av en eller annen grunn, og vi har lite å gå til.

Om livet vårt har gått litt i frø, falt fra hverandre, om en ikke har et daglig mål, er det en god idé å etablere noen rutiner. Ta et valg. Bestemme seg for noe. Slik at en ikke bare blir sittende stille og se inn i eller ut av sin egen meningsløshet mens en kjenner på sorgen over alt en ikke får gjort. Og skal en på jobb er det godt å ha rutiner der, slik at en ikke hver eneste dag trenger å finne ut av hva en skal gjøre. Rutinene får en i gang. Rutinene gir oss mening.

Vi kan ikke alltid være på ferie, og likevel oppleve ferien som en høydare. Vi kan ikke alltid være nyforelsket, oppleve en lønnsforhøyelse, kjøpe ei ny bukse, få en orgasme. Det meste av tiden vår går med til det dagligdagse, til bindemiddelet. Så det er der vi må finne mening. Det er der grunnmuren i livet vårt er. Den som løfter oss. Slik at vi får oppleve små glimt av svimlende vakre utsikter og hjerteutvidende ekstaser.

Selv har jeg mange rutiner. De starter med en gang jeg står opp om morgenen. Skal jeg på atelieret kjører jeg rutinen som får meg dit. Jeg vet hva jeg skal og hvorfor, og det er godt å vite. Skal jeg være hjemme har det sin egen rutine. Og så knytter jeg dagen med sine mer eller mindre spontane valg opp i mot kvelden, som også har sin rutine. For slik som morgenrutinene forbereder meg for dagen, forbereder kveldsrutinene meg for natten. Og vanene gjør meg trøtt. Får kroppen til å roe seg. Fordi alt er kjent. Uten utfordringer, uten spontanitet av merkbar grad. Jeg finner for eksempel ikke på å pumpe jern akkurat når jeg skal krype under dyna, bare fordi jeg kommer på at det er mulig. Eller male soverommet. Jeg gjør i stedet akkurat det jeg gjør hver kveld. Til jeg sovner.

Slik jeg opplever meg selv og det livet jeg lever har jeg det best med et solid sett rutiner, forutsigbarhet og kontroll. Og det tenker jeg kanskje ikke over hele tiden, eller kjenner for å vedkjenne meg eller å fortelle så mange andre om. Men ta det fra meg, så får det oppmerksomhet så det holder. Livet rives fra hverandre, jeg selv går i oppløsning, angsten min finner fotfeste, perlene faller mot gulvet og begynner å sprette uten mål og mening et lite øyeblikk før de blir liggende stille. Deretter blir de usynlige for meg, til jeg tråkker på en og får kjenne på smerten over at de ikke lenger henger sammen rundt halsen min, eller er knyttet sammen i tilværelsen min. En dans på et perledekket gulv er ingen god dans. Den er i stedet ganske smertefull. Om en ikke har iført seg solide og tunge sko som knuser alt som havner under foten på en. En massiv sko som gjerne bærer navn som Fortrenging, Forsvar, Sårbarhet, og som sjelden eller aldri tillater deg å gå barbent og la sommervarmt gress kile deg mellom tærne. Fordi du ikke våger å ta dem av deg, i frykt for å tråkke på noe skarpt, eller oppdage en vakker perle du mistet. En perle du ikke lenger våger å se, eller kjenne på eller savne.

Rutiner er ikke tvangshandlinger. Rutiner er å ta kontroll over livet ditt, gi deg en stødighet og balanse mens du går på oppdagelsesreise. Rutiner er ikke resignasjon, eller et symptom på at kontrollen er borte, slik tvangshandlinger, eller OCD, gjerne er. Det handler ikke om å skape murer mot noe, men heller å gi mulighet og rom for noe.

Selv om jeg har morgenrutiner, så faller jeg ikke i fra hverandre om jeg ikke følger dem en dag, og må kompensere på ett eller flere områder for å demme opp for en frykt. Eksempelvis så skriver jeg vanligvis blogginnleggene mine om morgenen, men jeg har ingen rutine som sier hvilke morgener jeg skal skrive. Derimot er det rimelig vanlig at jeg drikker kun en kopp kaffe fram til jeg er ferdig med dagens blogg. Ingen frokost først. Jeg starter rett etter at jeg har våknet, og skriver i en tilstand hvor dagen ennå ikke har fått festet klørne i meg. Men i dag gjorde jeg det annerledes. Jeg spiste frokost først og brukte litt tid til andre ting,  i tillegg til å drikke kaffekoppen min. To skiver glutenfritt surdeigsbrød med ost, hamburgerrygg og paprika besto frokosten min av. Og det smakte ypperlig, selv om dette ikke er standard frokost for tiden. Så rutiner er ikke et fengsel, rutiner er et hjelpemiddel, og det er ingen naturlov at de må stjele alt som heter spontanitet eller valgmuligheter. Rutiner hjelper en til å få tid og mening og mulighet og energi der valgmulighetene er nærmest uendelige i antall, rutiner er ikke synonymt med kjedelig. Selv om det ofte blir framstilt slik. Et liv uten rutiner og forutsigbarhet vil for mange raskt nærme seg kaos framfor velvære. Det vil ikke nødvendigvis oppfylle noe, men heller frarøve deg noe.Samtidig er det slik at om en allerede opplever kaos, uforutsigbarhet og mangel på kontroll, kan et sett rutiner hjelpe en ut av den tilstanden igjen. Likevel nedvurderer vi rutinene.

Kanskje er det slik at vi minimerer verdien av rutiner fordi vi ikke alltid klarer å skille mellom ting som rutiner/fengsel, spontanitet/grenseløshet/frihet og fall/fri flukt. Så hipp hurra for begrepsavklaring. Og hipp hurra for rutinene våre. De er som poteten, de kan brukes til det meste. Noe en kanskje ikke kan si om perler.

Maleriet som følger dagens blogg er fra en utsmykning jeg gjorde for Klosterhagen Hotell i Bergen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Words