Knokkelkontakt er en ensom opplevelse.

                                                                                                                                           Arr

Sola skinner over nærområdet mitt, det er søndag og livet går langsomt i utkanten av Bergen. Men så er det jo ikke slik at livet vi lever alltid trenger å haste fra eller til. Enten det er vekk fra eller mot oss selv, eller annet. Noen ganger er det absolutt nok å være i livet. Spille på lag og ta det rolig, i stedet for å presse eller tyne eller skvise eller rømme eller tvinge. Selv skal jeg i dag etter planen skrive pressemeldingen for utstillingen jeg nevnte i det forrige blogginnlegget jeg hadde på Vannlandet, i tillegg til en versjon av samme som skal sendes til diverse mulige samarbeidspartnere for årene som kommer. For vi i Galleri VOX vil komme til å trenge samarbeidspartnere når vi har satt oss som mål og synliggjøre ikke bare Outsider art, men også en gruppe mennesker og den kraften, den glede, smerte og verdi som ligger i kreativitet og vilje. De fleste av oss trenger samarbeidspartnere om vi vil få til noe. Også utenfor jobbsammenheng. Selv om vi utenfor jobben kaller dem ting som familie, kjærester, bekjente eller venner.

Jeg vet ikke hvor mange som skal bruke søndagen til et arbeid. Jeg vet heller ikke om hvor mange som skal gjøre et eventuelt arbeid fordi de føler seg tvunget til det, eller hvor mange som vil ta et tak fordi det gir dem glede. Eventuelt hvor mange som skal gjøre noe for å tjene penger. Selv skal jeg ikke tjene penger på arbeidet mitt. I mitt tilfelle handler det mer om lyst og mening.

Det er mye folk finner mening i. I VG på nett kan en i dag lese om at jenter blir hengt ut på en nettside, avkledd med bilder og tekst. Det er det altså noen som finner mening i å holde på med. 

Hm, hva skal jeg bruke søndagen til? Jo, jeg legger ut et nakenbilde av eksen min på nett. Hun jeg var så glad i en gang. Og som var så glad i meg. Som en gang kjærtegnet øynene mine med sin vakre, nakne kropp, lo sammen med meg, trøstet meg når jeg trengte trøst og løftet meg når jeg manglet vinger.

En kan også lese om en babyboom blant førtiåringer. Og der er det vel lettere å se litt mening. Å få barn er meningsfullt. I tillegg kan en lese noen blogger under Lesernes VG, der det i dag stort sett handler om å slanke seg, se bra ut eller om oppskrifter på kaker og boller med krem de syltynne antagelig uansett ikke unner seg å nyte. Eller i det minste får dårlig samvittighet over, og snevrer inn gleden ved å la det handle om å telle kalorier.  For mitt eget vedkommende blir det meningsløst å bruke tid på å lese om andre menneskers kroppsform, trening, spisevaner, klær og sminke. Men noen finner vel glede i det siden det legges ut på nett i slike mengder som det blir gjort.  Det hadde vært gøy å se tall på hvor mange som føler seg gladere, kontra de som føler seg enda mer fortvilte over at de ikke strekker til, etter å ha lest blogger om hvor lykkelig en blir om en bare blir tynn nok, pen nok, full nok av botox eller silikon og samtidig har et støvfritt hjem med egenart og stil og et hint av status. Kanskje det er så enkelt at å lese om alt en ikke får til eller ble født med handler om at en liker å pine seg selv, kanskje handler det om å finne illusjonen om kontroll der kontroll ikke lenger finnes, kanskje handler det om å finne redskap til å takle en vanskelig hverdag, eller kanskje handler det om å fine mening, bare at jeg ikke klarer å se i hva.

I går så jeg på Hver gang vi møtes. Hver gang vi møtes viser noe om intimitet, nærhet, og en helt annen nakenhet enn bildene menn legger ut av eksene på nett.  Jeg liker dette programmet, med musikk, samtale alvor og lek. For meg gir det mening. Fordi det viser menneskelige følelser og noe som jeg tolker som ærlighet hos kunstnere vi alle blir berørt av på en eller annen måte, og ikke kun en overflate som er glanset eller tilskitnet av media. Så jeg synes det er fint å se på dette programmet. Det er mye som er fint å se fra der hvor jeg står og opplever verden. Om jeg vender blikket mot min egen BMI, ser kun min litt for lange nese eller bare det som finnes av tilkortkommethet gir det kanskje ikke så mye glede, men vender jeg blikket litt utover øker potensialet betraktelig. Har jeg flaks får jeg kanskje øye på noe fint hos deg. Linjen i et øyebryn, buen i et kinn, kraften i kropp og hender, et dryss av fregner eller skjønnheten i et smil. En handling du utfører eller en omtanke du formidler. Noe som i så fall betyr at jeg ikke er helt avhengig av programmer på tv for å kjenne noe som berører meg uten å etterlate arr. Og arr har jeg nok av uansett. Akkurat som du har. Ingen av oss trenger flere. Det vi trenger mer av er noe positivt. Noe å glede oss over. Ikke å bli hengt ut uten klær på nett. Ikke å få høre at lykken kommer i en sminkepung eller gjennom at knoklene blir synlige. Knokkelkontakt er en ensom opplevelse.

I dag er det Fastelaven. Fastelaven betyr boller med krem. Boller med krem er fest for øyet, fest for ganen og fest for sideflesket. Tre ting på en gang. Nesten som et Kinderegg. Samtidig er det morsdag i dag. I mitt tilfelle betyr dagen i dag også markering av et par bursdager som har fått utsatt feiringen litt. Så det blir mye festivitas på en gang denne søndagen. Ei diger pakke, ho, ho, ho. Og mye folk rundt et bord i svigermors lille hus i skogen. Min egen mor får ingen feiring, hun er død. Og må ligge der hun ligger. I vinterkald jord i skyggen av Vikersundbakken, ved Heggen kirke.  Det er langt bra Bergen til Vikersund, så det er lenge siden jeg har vært på grava. Men jeg tenker på henne på dager som denne. Det er mye jeg tenker på. Enten det er søndag eller hverdag eller morsdag. Heldigvis finnes det også noen som tenker på meg. Og ser meg. Og forstår meg. Og løfter meg. Ikke bare trykker meg ned. Slik er de jeg arbeider med, de blomstrer meg. Beriker meg. Gjør meg merkbar som mer enn en skygge av dem selv.Slik er også kjæresten min. Hun er bitte liten, men løfter meg som om hun var en kjempe. Og det bør berømmes, for jeg er en mann som har samlet ballast gjennom et liv, og en god del tyngde i tillegg til smilerynker og arrene. Alt er ikke eltet og formet, gjort kjønnsløst, blitt tilpasset og stumt. Alt er  ikke slanket eller slipt bort av medgang og motgang, slik at det som nå finnes kun er knoklene etter hva som en gang var, så vekten av meg er til tider påtagelig for de står meg nær. Eneste knokkelkontakten som lar seg merke her i gården er litt betennelse i skulderleddene etter mange år ved ei dreieskive hvor en stor bit av livet handlet om å forme noe vakkert i leire og samtidig overleve økonomisk. Alt har sin balansegang og sin lille eller store pris.

I vinduet ved skrivebordet mitt henger to glassfugler. En grønn og en blå. De er mine døtres. Jeg kan løfte blikket fra tastaturet og se på dem nå. Og i morgen. Hver dag ser jeg på dem, der de svever mot en blå himmel, eller en grå og opprevet. Den ene har fått brukket en liten bit av en vingetupp, men det synes nesten ikke, og den svever likevel helt fint. Den har kun fått et lite særpreg, som bare er synlig om en går nær nok, og er villig og nysgjerrig nok til å se etter. Dag etter dag henger de på utslåtte vinger med blikket vendt mot horisonten. Hold oppe av en nesten usynlig snor. En snor de er helt avhengig av om de skal klare det de er ment å gjøre. Klippes snoren så faller de. Og går i stykker.  Blir til splinter av seg selv.  Nesten som noe du og jeg kan bli. Eller være årsak til, om vi ikke tenker oss om.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Here I am