Tv som snør, fisker i stim og fugler i flokk.

Enhver reise starter med et første steg. Enten det er en fysisk eller mental reise. Og alle blogginnlegg, slik som dette, starter med ett ord. I dag var det ordet ”Enhver” som åpnet showet. Et helt greit ord å begynne med, spør du meg, selv om jeg godt kunne startet med noe helt annet. For eksempel Intergalactic laxativ.

Hvor en reise ender er ikke godt å si. Antagelig ender den i første omgang opp ved en mellomstasjon, før den går videre. Slik er det også når jeg skriver blogg. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Men en retning viser seg ganske snart. Og jeg vet at når dagens blogg er ferdig, vil den ikke avslutte alt som heter kommunikasjon.

Noen ganger er det vanskelig å gå i gang med ting, fordi vi føler at oppgaven ruver over oss, og framstår som nesten uangripelig i sitt volum, sine krav og sin kompleksitet. Så vi hoster opp unnskyldninger som perler på ei snor, og tviholder oss i status quo. Og muligheter ender opp med å ligge strødd bak oss som et teppe av døde, inntørkede fantasier med brukne vinger.

Når jeg begynner på et blogginnlegg vet jeg at lengden på det vil ende opp med å bli litt over en A4 side. Det er en mal jeg har gitt meg selv. Jeg vet også at bloggen vil ende opp med å inneholde rundt regnet tusen ord, og en god del avsnitt. Ved enkelte avsnitt vil bloggen ta en ny retning, slik at det den avsluttes med ikke nødvendigvis er samme emne som den begynte med. Og slik er det med mye jeg gjør. Begynner jeg på et maleri ender det sjelden opp med å bli slik jeg hadde tenkt. Noen ganger skyldes det at evnene mine ikke strekker til, andre ganger at jeg kom på andre tanker underveis. Likevel blir det et maleri. Og noen ganger blir jeg tilfreds med resultatet, selv om det ikke ble slik jeg hadde tenkt. Det samme når jeg for eksempel skal sette opp et nytt akvarium. Det blir ikke alltid slik jeg hadde tenkt det heller. Noen ganger på grunn av økonomi. For hobbyer koster, om en ikke har som hobby å sitte stille på sin myke og brede og pelle i nesa. Da koster det kanskje litt neseblod, men ikke så mye mer. Skulle en tro.

En annen ting som kan føre til forandring av retning om en har et prosjekt på gang, kan ha sin årsak i at det er mye teori å gå igjennom før alt er oppe og går. Du begynner ikke umiddelbart å bygge en bil bare fordi du fikk skrutrekker til jul. Gjør du det har du driti på draget, og vil få erfare at du ikke klarer å få til det du drømmer om. For å få til det du vil, må du samle litt kunnskap før du begynner å skru sammen drømmebilen. Og all denne kunnskapen en samler opp før og underveis gir en kanskje nye tanker. Det blir som i enkelte av avsnittene i denne bloggen. En liten forskyvning av retning.  Hvem hadde tenkt at jeg i dag skulle skrive om å skru bil – ikke jeg.

Fordelen med å ikke vite helt hvor en skal, er at en kan ha det moro eller spennende mens en leter seg framover. Mens hvis en er veldig rigid i forhold til retning og mål blir det noen ganger mest jobb og lite impulsivitet. Og det er greit for forskere kanskje, men ikke like greit for alle andre. Så jobben kan komme til å ruve framfor oss som et digert nøste, hvor vi ikke engang klarer å finne en ende å ta tak i, om vi fokuserer for mye på et resultat.

En fin ting før en skal begynne på noe er å dele det opp i flere elementer. For en liten stein er lettere å angripe enn et digert fjell, selv om fjellet også skulle vise seg å bestå av småstein. Dette er kunnskap de fleste av oss kjenner til. Likevel har vi i blant vondt for å sette det ut i praksis, slik at vi kan bruke kunnskapen som et springbrett til å starte på oppgaver som kanskje virker for store og uoversiktlige til å gå i gang med.

I fiskeverden finnes det stimer. Greia med en stim er ikke nødvendigvis at fiskene er kjempesosiale, eller trenger en skokk av andre fisker rundt seg fordi de er så jævlig opptatt av å få bekreftelser på sin egen fortreffelighet eller mislykkethet. Det handler nok mer om at fisken har skjønt at det er vanskeligere å angripe et digert virvar av individ enn et enslig et. Det samme med fugler; de flyr i blant i flokk. Og det er ikke fordi de bare mååå sladre om hverandre altså, men fordi de gjerne vil overleve. Blir dette veldig teoretisk, så sett deg et par meter foran et tv som "snør", og forsøk å holde fokus på én av de dirrende punktene. Etterpå kan du sette deg ned og tegne alle prikkene på et digert ark. Eller du kan tegne én. Og så en til. Og dagen etter kan du tegne enda en. Legg merke til hva som virker overkommelig; alle på en gang, eller en og en.

Da jeg begynte på denne bloggen hadde jeg ingen anelse om hvor jeg skulle gå. Likevel gikk jeg i gang. En blogg er helt avhengig av at en går i gang. Slik mange andre ting også er. Under her kan du fylle inn tre ting du tenker det kunne være kjekt eller lurt å gå i gang med i dette nye året 2013 som så vidt har forlatt beddingen:

1.

2.

3.

Og under dette igjen kan du fylle inn tre ting du tidligere har tenkt å ta tak i, men har utsatt eller vegrer deg mot:

1.

2.

3.

Legg merke til om noe av det samme du fylte inn under de tre første punktene gjentar seg i de neste. Om så er tilfelle, tenk over om noe av det kan deles opp i enkeltelementer, og om det går an å klare av ett av elementene. Én blitte liten bevegelse er langt bedre enn ingen bevegelse i det hele tatt. Målet er ikke alt her i livet. Å bryte en målsnor er gjort rimelig kjapt. Og selv om opplevelsen kan oppleves orgasmisk der og da, finner vi mesteparten av gledene våre langs veien vi går.

Dagens blogg går mot sin avslutning. Jeg vet ikke om jeg ble noe klokere av å skrive den. Jeg vet heller ikke om jeg hadde gjort klokere i å skrive om noe helt annet. Men det er ikke så viktig. Jeg kan skrive om noe helt annet en annen gang. For eksempel om akvariefiskene mine. Noen av dem ser du på bildet som følger dagens blogg. De kommer fra Tanganyikasjøen i Afrika, som ligger i The Great Rift Valley. Samme område hvor mennesket reiste seg opp og tok sine første vaklende steg på to ben. Uten å vite hva det ville føre til. Først ett steg, og så et til. Inntil de en dag satte seg i et romskip og satte kursen mot stjernene. Så alt er mulig.

Om noen er spesielt interessert, så klikk på bildet for å forstørre. De gule fiskene er Neolamprologus Caudopunctatus, og de mørke nede til høyre er et par Altolamprologus Calvus. Disse siste vokter over en liten hule hvor hunnen har lagt egg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: The Intergalactic Laxative