Full bleie, kryptonitt og glitrende småfisk i en ørkenoase.

Nyheter er det vanskelig å slippe unna. De flommer over oss som ei sørpe med små, skarpe og stikkende biter i. Etser og sliter håp ut av oss.  Lirker seg inn under huden vår, penetrerer øynene og trommehinner og gnager seg fast der de måtte få tak: Mann drept av pupper, Gisseldrama, Genistrek fra Mercedes.

Da jeg var på mitt mest brautende og selvsikre og visste det meste – det vil si da jeg var et par og tjue år – lo jeg nedlatende av min bestemor som ikke lenger orket å se på Dagsrevyen. Det går ikke an å stenge verden ute, tenkte jeg i mitt genierklærte sinn der jeg tittet ned på henne fra pidestallen jeg likte å kalle barrikadene. Men årene har gått, og selv om jeg fremdeles har en trang til å klistre tydelige merkelapper på denne verdens idioter, gjør jeg nå det jeg kan for å skape mitt eget filter. Slik at jeg kan stenge ute noe av det som skjer rundt meg. Eller i det minste dempe det. For etter hvert som jeg har blitt voksen klarer jeg ikke lenger å forholde meg til det som skjer i verden med samme distanse. Jeg klarer ikke å se på folks ondskap og mangel på empati uten at det gjør noe med meg. Ikke på samme vis som tidligere. Livet er ikke lenger som en amerikansk film der jeg selv er verdens navle med hud lik Supermann. Kryptonitten har kommet for å bli og illusjonene om egen påvirkningskraft er long gone. Ting har begynt å gjøre vondt på en annen måte enn før. Det berører meg. Jeg har blitt mer sårbar, ikke mer avstumpet, slik en skulle tro livet gnagde en til å bli. Samtidig har jeg også blitt mer lettrørt. Så det som finnes av gode ting treffer meg også tyngre, tror jeg. Et smil, en vennlighet, det skal lite til før øynene blir som en kilde av glassklart vann der takknemligheten vaker som glitrende småfisk i en ørkenoase.

Men noe har det også blitt mindre av. Det er sjelden jeg gråter. Jeg ler heller ikke så mye lenger. Ikke på samme måte som før. Da jeg var yngre lo jeg til jeg fikk vondt i magen. Ofte. Nå er latteren mer behersket. Så noe har skjedd med meg. Og siden noe har skjedd, har det vært en bevegelse, og den bevegelsen vil antagelig ikke stoppe helt opp med det første. Jeg vil fortsette å forandre meg. Til jeg en dag sitter og ser på verden med skrukkete hud og røde øyne og blir matet med skje, mens jeg driter i ei bleie og i mitt stille sinn fortsatt fordømmer denne verdens idioter. Om jeg ikke stryker med før den tid. For det er jo også en mulighet. Etter hvert som en blir eldre er det vanskelig og ikke skulle forholde seg til at det er slutt en dag. Ingen flere nyheter. Ingen tårer i øynene. Ingen latter. Ingen bleier. Ingen stemme. Ringen er sluttet.

Men det er da, og nå er nå. Fremdeles er jeg uten full bleie, og kan sitte her og hakke tankene mine ned på tastaturet etter hvert som de dukker opp. Og du kan lese disse tankene. Slik du leser dagens nyheter, dagens reklame, dagens søle og glitter. Du slipper meg inn i stua di og inn i hodet og ditt lar meg bli synlig via dataskjermen din, smarttelefonen eller lesebrettet ditt. Om du leser det jeg skriver slik jeg selv opplever det er usikkert. For også du har et filter, skapt av det livet du har levd og de opplevelser du har møtt. Tornene som har stukket deg og gledene som har utvidet deg. Sårene som dannet arrvev og kjærtegnene som kledde av deg. Så det du tar inn over deg er grundig filtrert før det når det punktet i deg som trenger en slik filtrering. Det innerste. Ditt jeg. For ditt jeg finnes. Som en bitte liten skinnende kule inne i senteret av det som huden din gjør sitt beste for å holde samlet. Bak motepåfunn og selvforsvar, distanse og ting du har kjøpt for å overbevise andre. Det ligger der uten hender til å omforme, uten ben til å løpe vekk med. Nakent og sårbart, rolig og dirrende. Bunnsolid og porøst på en og samme tid, og med rett til å være akkurat det det er.

Det går mot helg. Og denne helgen får kjæresten og jeg litt tid uten unger. Det er ikke så ofte det skjer. Mine barn er store og stort sett flyttet ut, og er de hjemme klarer de seg selv et par dager. Jeg trenger ikke å holde dem i handa eller velge ting for dem. Sette grenser eller stille krav. Men kjærestens barn er fremdeles i begynnelsen av tenårene. Og de tar sin plass. Faren deres bor på en annen kant av landet nå, så helger alene blir sjeldne for oss som er voksne. Denne helgen skal ungene på speidertur. Og Beate og jeg skal ha oss et godt måltid hjemmelaget mat, som jeg kommer til å lage. For det er min oppgave. Og jeg bør helst lage noe spicy, noe hot, for det blir Beate lykkelig av. Jo hottere jo bedre, ikke spar på chilien, er det som gjelder. Og vi skal ha en liten Baileys til kaffen. Og kanskje et glass vin mens jeg står ved komfyren. Dette er vårt lille friminutt. Det er ikke så stort, men likevel stort nok til å romme oss begge. Enkelt og uten de voldsomme opplevelsene. Bare ro og nærhet og tosomhet og mye samtale. Og litt tv. Uten for mye nyheter. Og uten for mange filtre.

Ha en fin helg.

Bjørn

Dagens link: Tomorrow