mandag 28. januar 2013

Overganger, smågodt og drømmen om en grønn lampe.








Jeg har vært bortreist noen dager. Nærmere bestemt tre. Ikke bortreist i hodet, men rent fysisk. Turen gikk fra Bergen til Oslo, og ble en spontantur fordi den eldste datteren hadde et ærend der, og ville ha følge i bilen over fjellet. Og det ble en fin tur. En kommer ganske nærme hverandre i en bil. Så en biltur er å anbefale som utgangspunkt om en ønsker og våger litt nærhet til noen en er glad i.

I Oslo var datteren min og jeg sammen med søstrene mine noen dager, og hadde en Harrytur til Sverige for å handle litt greier. I mitt tilfelle blir det mest glutenfritt mel og slikt som stod på lista, siden jeg har Cøliaki. I tillegg var jeg på jakt etter en grønn lampe, men det fant jeg ikke. Det jeg derimot fant var en gjennomsiktig plastpose. Og det var kjekt. Selv om min etter hvert synlige mage skrek seg hes i protest da jeg fylte plastposen opp med smågodt i alle mulige farger og smaker, før den resignerte og sukket oppgitt: Dette blir bare dritt.

På vei vestover igjen etter østlandsturen måtte vi kjøre kolonne over fjellet, og reisen tok over elleve timer mot åtte den andre veien, men det gikk greit. Fotoet framover i køen har datteren min tatt, bakover var den mange ganger lenger.

Marginene ble til tider bitte små i snøkaoset da køen begynte å bevege seg, men ingen ulykker skjedde, så langt jeg kunne se. Før vi var godt nede. Da gikk en bil like foran oss i grøfta. Det var en glatt dag.

Å komme hjem var en overgang. Stillheten traff meg som en vegg rett i fjeset da jeg låste meg inn i mitt lille rede. Men det var i går, og i dag føles det greit med stillheten. Overganger krever alltid sitt, men de vedvarer heldigvis ikke. Det er det som ligger i overganger. Og det er det viktig å huske på. Overganger går alltid over. Hvis de ikke går over så er de ikke overganger.

Noen ganger er det lett å tro at det en står i her og nå er kommet for å bli. Da er det gjerne lurt å se seg litt rundt, i stedet for å ha blikket festet kun på egen navle. Slik at en får en perspektivopplevelse, hvor det som var, det som er, og det som har muligheter ikke blir en grøt, men elementer det er mulig å skille fra hverandre. Noe som dessverre ikke alltid er så lett, men likevel mulig.

Da datteren min og jeg sto på fjellet og ventet på å få kjøre kolonne, visste jeg at vi ikke ville stå der for bestandig, selv om jeg ikke visste akkurat hvor lenge vi ville stå. Om jeg ikke hadde vært i stand til å se akkurat dét, ville nok tiden vi sto stille på fjellet blitt litt likt et helvete. Det vil si opplevelsen av noe evig og smertefull. Men det ble den ikke. Overgangen var tidsbegrenset, og jeg visste den ville bli det. Slik overganger alltid er. Selv om vi ofte tror noe annet. For eksempel når vi har en depresjon, eller når en kjærest har forlatt oss og hjertet består av knuste, skarpe kanter, når smerten etter et dødsfall har funnet fotfeste i oss eller når vi begynner å bearbeide noe vi har brukt et helt liv til å rømme fra; en sorg, en lengsel, et overgrep eller det å være tro mot seg selv og den en er. Vi tror at klumpen i magen, depresjonen, smerten, angsten, lengselen eller sorgen vi kjenner akkurat nå er livet slik det vil være framover, men det er det ikke, livet er så mye annet i tillegg. Om vi bare venter litt.

Hvor lang en overgang er, vet vi ikke alltid. Noen ganger varer den et øyeblikk, andre ganger mange år. Vi vet likevel at den er som en bro mellom noe, men noen ganger er broen så lang at vi ikke ser land når vi står midt ute på den. Da er det lett å tro at det vi ser og opplever har kommet for å bli. At dette er hva livet skal handle om fra nå av. Men det er selvfølgelig feil. Om noe er en bro, finnes det landfeste. Noe de som i fortvilelse velger å avslutte livet der ute på broen dessverre ikke alltid har fått med seg.

I min nærhet har det vært noen som har valgt en slik løsning. De har tatt et valg som ikke bærer i seg en angrerett.  Noen for mange år siden, én ganske nylig. Og jeg sørger over dem alle. Likevel sørger jeg mest over at de ikke kunne ventet litt, slik at de kunne ha fått ende på veien ned av fjellet, eller enden av broen, det vil si et nytt håp, en ny kontroll, en ny mulighet. Jeg sørger over alt de stjal fra seg selv, alt de ikke skulle få oppleve. Som en tur over fjellet med en datter, et møte med søsken, et smil, en soloppgang, latter, stillhet, samtale, kjærlighet og alt det som livet består av etter en overgang.

I Bergen har kulden trukket seg tilbake.  Da jeg dro østover var det snø og nesten ti kalde. Nå er snøen borte. Om et par måneder legger våren seg i startgropa. Fiskene mine har overlevd dagene alene, min eneste blomst likeså, ikke en gang oppvasken har løpt sin veg.

Det var kjekt å reise bort noen dager. Men også kjekt å komme hjem, kjenner jeg nå.  Her kan jeg gjøre nesten hva jeg vil. Jeg kan hakke løs på meg selv, skalle i veggen, klore øynene mine ut, eller jeg kan vanne blomsten min, gi fiskene mine mat og rent vann, spise et godt måltid, ta en tur til kjæresten og drikke en kopp kaffe, kjøre inn til atelieret og jobbe på et maleri. Mulighetene og valgene står og tripper i forventning i mitt liv. Akkurat som de gjør det i ditt. Uansett om den erkjennelsen blir overdøvet av noe annet eller ei.

Det finnes mye jeg kan velge. Fram mot vår og sommer vurderer jeg å slanke bort deler av min mage, og jeg kommer ganske sikkert til å kjøpe meg en grønn lampe en dag. Om jeg finner riktig sorten. En sånn som en ser i gamle filmer, på skrivebordet til detektiver med uavklart sorg over tapt kjærlighet og en flaske med litt brunt i skuffen, men likevel med et klart mål og en tydelig helterolle. Jeg vet ikke om en flatere mage og en slik grønn lampe vil gjøre livet mitt mer likt en gammel amerikansk detektivfilm, eller føre meg til en pris for vel utført jobb som helt, på linje med en Oscar for et rikt levd liv og for å ha reddet jorden, men jeg er villig til å gi det et forsøk.

En morgen i Grim Finckelstens liv.

    Han burde gått hjem, det ville vært det mest fornuftige. Faktisk ville det vært det eneste fornuftige han hadde gjort på lang tid – sant å si ville det også vært første gang han hadde gått hjem på over ei uke.
    Den siste drinken lå som ei tåke over morgenen, over lyder, inntrykk – over ting som en gang var. En søppelbil skled likevel irriterende lydhørt inn i synsfeltet fra venstre. Parkerte under ei gatelykt. Ble enda mer påtrengende da kasser støyende var tømt og pressa satte i gang. Tvang et bilde inn i hodet hans, av hjernen som ble skvist sammen, tanker og følelser som tøt ut av munn, nese, øyne og ører, blandet med blod og gørr.
    Han tente en røyk, hostet, kjente magen knyte seg og svelget et aggressivt mageinnhold sammen med den bedritne sentimentaliteten. Fuck kvinnfolk!
    På veg opp trappa til kontoret hekta frakken seg fast i en spiker i det vaklevorne rekkverket. Han rev den løs, hørte stoffet revne, fikk en assosiasjon uten helt klare å fange den - ga opp.
    Låsen strittet i mot da han skulle låse seg inn, men ga seg etter litt bestemt overtalelse, og han slang døra hevngjerrig igjen etter seg. Dumpet revolveren på skrivebordet og kastet et blikk på akvariet i hjørnet. Ble stående litt ubesluttsom et øyeblikk mens en tanke krevde sin plass i den overfylte hjernen på leting etter en form. Så ristet han det av seg, og tente den grønne lampa. 


***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Detective






fredag 18. januar 2013

Full bleie, kryptonitt og glitrende småfisk i en ørkenoase.









Nyheter er det vanskelig å slippe unna. De flommer over oss som ei sørpe med små, skarpe og stikkende biter i. Etser og sliter håp ut av oss.  Lirker seg inn under huden vår, penetrerer øynene og trommehinner og gnager seg fast der de måtte få tak: Mann drept av pupper, Gisseldrama, Genistrek fra Mercedes.

Da jeg var på mitt mest brautende og selvsikre og visste det meste – det vil si da jeg var et par og tjue år – lo jeg nedlatende av min bestemor som ikke lenger orket å se på Dagsrevyen. Det går ikke an å stenge verden ute, tenkte jeg i mitt genierklærte sinn der jeg tittet ned på henne fra pidestallen jeg likte å kalle barrikadene. Men årene har gått, og selv om jeg fremdeles har en trang til å klistre tydelige merkelapper på denne verdens idioter, gjør jeg nå det jeg kan for å skape mitt eget filter. Slik at jeg kan stenge ute noe av det som skjer rundt meg. Eller i det minste dempe det. For etter hvert som jeg har blitt voksen klarer jeg ikke lenger å forholde meg til det som skjer i verden med samme distanse. Jeg klarer ikke å se på folks ondskap og mangel på empati uten at det gjør noe med meg. Ikke på samme vis som tidligere. Livet er ikke lenger som en amerikansk film der jeg selv er verdens navle med hud lik Supermann. Kryptonitten har kommet for å bli og illusjonene om egen påvirkningskraft er long gone. Ting har begynt å gjøre vondt på en annen måte enn før. Det berører meg. Jeg har blitt mer sårbar, ikke mer avstumpet, slik en skulle tro livet gnagde en til å bli. Samtidig har jeg også blitt mer lettrørt. Så det som finnes av gode ting treffer meg også tyngre, tror jeg. Et smil, en vennlighet, det skal lite til før øynene blir som en kilde av glassklart vann der takknemligheten vaker som glitrende småfisk i en ørkenoase.

Men noe har det også blitt mindre av. Det er sjelden jeg gråter. Jeg ler heller ikke så mye lenger. Ikke på samme måte som før. Da jeg var yngre lo jeg til jeg fikk vondt i magen. Ofte. Nå er latteren mer behersket. Så noe har skjedd med meg. Og siden noe har skjedd, har det vært en bevegelse, og den bevegelsen vil antagelig ikke stoppe helt opp med det første. Jeg vil fortsette å forandre meg. Til jeg en dag sitter og ser på verden med skrukkete hud og røde øyne og blir matet med skje, mens jeg driter i ei bleie og i mitt stille sinn fortsatt fordømmer denne verdens idioter. Om jeg ikke stryker med før den tid. For det er jo også en mulighet. Etter hvert som en blir eldre er det vanskelig og ikke skulle forholde seg til at det er slutt en dag. Ingen flere nyheter. Ingen tårer i øynene. Ingen latter. Ingen bleier. Ingen stemme. Ringen er sluttet.

Men det er da, og nå er nå. Fremdeles er jeg uten full bleie, og kan sitte her og hakke tankene mine ned på tastaturet etter hvert som de dukker opp. Og du kan lese disse tankene. Slik du leser dagens nyheter, dagens reklame, dagens søle og glitter. Du slipper meg inn i stua di og inn i hodet og ditt lar meg bli synlig via dataskjermen din, smarttelefonen eller lesebrettet ditt. Om du leser det jeg skriver slik jeg selv opplever det er usikkert. For også du har et filter, skapt av det livet du har levd og de opplevelser du har møtt. Tornene som har stukket deg og gledene som har utvidet deg. Sårene som dannet arrvev og kjærtegnene som kledde av deg. Så det du tar inn over deg er grundig filtrert før det når det punktet i deg som trenger en slik filtrering. Det innerste. Ditt jeg. For ditt jeg finnes. Som en bitte liten skinnende kule inne i senteret av det som huden din gjør sitt beste for å holde samlet. Bak motepåfunn og selvforsvar, distanse og ting du har kjøpt for å overbevise andre. Det ligger der uten hender til å omforme, uten ben til å løpe vekk med. Nakent og sårbart, rolig og dirrende. Bunnsolid og porøst på en og samme tid, og med rett til å være akkurat det det er.

Det går mot helg. Og denne helgen får kjæresten og jeg litt tid uten unger. Det er ikke så ofte det skjer. Mine barn er store og stort sett flyttet ut, og er de hjemme klarer de seg selv et par dager. Jeg trenger ikke å holde dem i handa eller velge ting for dem. Sette grenser eller stille krav. Men kjærestens barn er fremdeles i begynnelsen av tenårene. Og de tar sin plass. Faren deres bor på en annen kant av landet nå, så helger alene blir sjeldne for oss som er voksne. Denne helgen skal ungene på speidertur. Og Beate og jeg skal ha oss et godt måltid hjemmelaget mat, som jeg kommer til å lage. For det er min oppgave. Og jeg bør helst lage noe spicy, noe hot, for det blir Beate lykkelig av. Jo hottere jo bedre, ikke spar på chilien, er det som gjelder. Og vi skal ha en liten Baileys til kaffen. Og kanskje et glass vin mens jeg står ved komfyren. Dette er vårt lille friminutt. Det er ikke så stort, men likevel stort nok til å romme oss begge. Enkelt og uten de voldsomme opplevelsene. Bare ro og nærhet og tosomhet og mye samtale. Og litt tv. Uten for mye nyheter. Og uten for mange filtre.

Ha en fin helg.

Bjørn

Dagens link: Tomorrow



torsdag 17. januar 2013

Vi kan alle trenge en venn som deg i blant.





I går kom jeg over et innlegg om kroppsbilde og spiseforstyrrelser, skrevet av en ung blogger fra Bergen. Og dette innlegget er sikkert hvert å lese for noen og en hver i denne tiden etter jul, hvor treningssentre og kroppshysteriet nyter gode tider.

Johanne, eller skraatak85, som hun kaller seg på bloggen, nevner et sted i Bergen som går under navnet ROS. Det er et senter hvor de som opplever problemer rundt mat kan henvende seg, og finne en tilhørighet og en vei videre. Ikke alle har et slikt tilbud der de bor, så sånn sett er bergenserne heldige om slike problemer som spiseforstyrrelser skulle banke på døra. Hos ROS kan også pårørende henvende seg for informasjon og en samtale.

Bergen har i det hele tatt mye å by på for dem som opplever utfordringer på det psykiske planet. Et populært sted er Amalie Skrams Hus. Som er et brukerstyrt sted med fokus på det kreative. Her kan en arbeide med alt fra musikk til maleri og keramikk, tekstil og data. Bare for å nevne noe. En kan også bare komme sammen for en prat.

Videre har vi Hieronimus, som er et sted hvor du med angst kan finne støtte og forståelse i en selvhjelpsgruppe. De holder i tillegg malerkurs, og gruppe for kvinner som trenger hjelp til å komme ut av voldelige forhold. Det siste tilbudet på stammen har vært et filosofikurs.

Et annet sted en finner i Bergen er Fredheim kurs og aktivitetshus, som er et lavterskeltilbud for mennesker som er rammet av psykiske helseplager. De sier om seg selv:  ”Stedet for deg som vil lære noe nytt! Har du lyst til å delta i matlagingsgrupper, fysisk aktivitet, kunst eller kulturtilbud? Eller gjerne bare komme å være sammen med andre i trygge omgivelser? Da kan gjerne dette være noe for deg?

I tillegg til disse stedene hvor mange som ønsker det vil kunne finne en plass, har vi Galleri VOX, som er en kunstarbeidsplass for kunstnere med psykiske utfordringer.VOX har et begrenset antall plasser. For å kunne arbeide ved Galleri VOX må du ha en kunstnerisk bakgrunn og i tillegg ha en uføretrygd. Søkere blir vurdert ut ifra et kunstnerisk nivå, og evne til slikt som samarbeid og å kunne fungere på en arbeidsplass. Det gis ingen lønn, det fungerer mye som om du har tatt med deg ditt eget atelier inn i et fellesskap, men fellesskapet driver også eget galleri hvor de som vil stille ut og selge arbeidene sine kan gjøre det. Galleriet tilbyr i tillegg utstillingsplass for kunstnere utenfor egen krets, og har jevnlige utstillinger.

Mange møter en eller annen gang en vegg i livet, hvor alt ser ut til å opphøre eller å ta en helt ny retning. Retningen peker i tillegg ofte nedover. Da kan det være lett å gå i den fellen som sier at det ikke finnes noen mening mer. Men det er selvfølgelig feil. Selv møtte jeg veggen i 2000. Og jeg klarte ikke lenger å fungere som keramiker, som var yrket mitt. Angst var blitt en del av hverdagen, lungene hadde stort sett sagt takk for seg, og depresjonshelvete hadde overtatt fargekartet.  Så jeg regnet med at resten av livet ville bli en pinefull reise mot grava. Men slik ble det ikke. Og det betyr at ikke alt må bli slik vi tror, om mørket skulle komme til å senke seg over hjerte og hode.

For mitt eget vedkommende ble Galleri VOX en form for redning. Uten dette stedet hadde nok hverdagen bydd på helt andre utfordringer i årene som kom etter at jeg gikk på trynet. Jeg fikk fortsette å arbeide med kunst, og det førte meg etter en stund bort fra keramikken og inn i maleriets verden.

Det er ikke alltid lett å finne håp når ting kommer til en korsvei. Det er lettere å ha fokus på det en mister enn det som er mulig. Men selv om fokuset er der det er, betyr ikke det at muligheter ikke finnes. En må bare få øye på dem. Så dagens blogg handler om det, jeg skriver den for å si at det finnes en vei videre om ting butter i mot. Alt trenger ikke å stoppe opp, og livet trenger ikke å bli uten verdighet og mening selv om du skulle få en diagnose eller en utfordring. Og om ikke akkurat du er i behov av det jeg skriver i dag, så kanskje kjenner du noen som er det. Så nå har du muligheten til å tipse en du måtte vite noe om. Ta et ansvar. Være en venn. Vi kan alle trenge en venn som deg i blant.

Disse stedene i Bergen som jeg har nevnt, er bare et lite knipe av tilbud som finnes rundt i landet. Og finnes det ikke tilbud der du holder til, så kan du starte et. Selv startet jeg en selvhjelpsgruppe i utkanten av Bergen da angsten stjal livet mitt. Ingen ville drive den videre da jeg etter en tid valgte å gjøre noe annet, så i dag er den nedlagt. Men den ble et springbrett for meg. Og kanskje også for noen av dem som deltok sammen med meg. Selv fant jeg Galleri VOX. Jeg vet ikke hvordan det gikk med alle de andre, men én som deltok arbeider i dag som kunstner med eget atelier, etter å ha sittet stort sett innesperret i hjemmet sitt i årevis på grunn av angst. Så ting er mulig. Om en selvhjelpsgruppe er noe som virker interessant for deg, kan du lese om Angstringen her.

Utover det jeg nå har nevnt, har også Bergen Kommune en avdeling som kalles Kunst Kultur og Psykisk Helse. Her formidles det billige teaterbilletter og lignende, og det organiseres kurs en kan delta på. Kursene drives ofte av etablerte kunstnere på kunstnernes egen arbeidsplass, og prosjektet kalles Tankerom. Det kan være maling, filmkurs, tekstil, foto, grafikk osv, osv. Kunst Kultur og Psykisk Helse utgir i tillegg katalogen Kraftverk, som er for de som liker å skrive, og den kommer ut fire ganger i året. Kraftverk utgir også bøker med billedkunst annet hvert år.

Og det var alt for nå. Lykke til, om du vil prøve noe nytt. Ikke gi opp.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Stand by me




onsdag 16. januar 2013

Å flytte fokus fra ett punkt til et annet krever et valg.







Hundre biler i kjedekollisjon i Sverige. Glatt føre og tåke, liten avstand mellom bilene og høy fart. Og så: bang!

Det er merkelig at dette med avstand til bilen foran ikke blir respektert mer. Alle har jo hørt om tre sekunders regelen. I hvert fall her i Norge, skulle en tro. Og tre sekunder er minimum avstand. Du blir ikke straffet om du har bitte litt av marginene på din side. Så det er lov med fire sekunder også. Likevel opplever jeg ofte at en eller annen klistrer seg opp i ræva på meg når jeg er ute og kjører. Og jeg har blitt påkjørt bakfra i hvert fall to ganger før, så det irriterer, og gjør meg stresset. Noe som igjen fører til at når jeg kjenner en klam pust i rosetten så har jeg øynene mer festet på speilet enn jeg ville hatt om pusten ikke var der. Det vi si at vegen foran meg får mindre oppmerksomhet enn den til vanlig gjør. Ikke hjelper det å øke farten heller, for bilen bak følger selvfølgelig på, pust pes. Så løsningen kan være å svinge av, blinke seg inn på et busstopp og slippe bilen bak forbi.  Og så kjøre videre uten irritasjonsmomentet, men heller med et tralalalala, livet er ikke så verst og jeg har roen.

Kanskje går det an å gjøre noe slikt på andre felt i hverdagen også.  Svinge litt av, ta ei lita pause. Ikke bare stå på i hundre og henvise til vår rett eller hvor lite andre vet eller respekterer. Kanskje går det an å gjøre slikt i familien, eller på jobben. Når ungene river sjela ut av kroppen på deg og skal ha alt slik de vil der og da og akkurat nå pluss litt til, eller ektefelle eller partner eller sjefen og kollegaer hekter seg opp i gjentagelsene og kjører alt i det samme sporet som tusen ganger før. Kanskje det da ikke hjelper å øke farten, men at en heller bør svinge av litt, og slippe dem forbi. Ikke alt her i verden handler om våre egne rettigheter slik vi oppfatter dem. Ofte handler det også om andres rettigheter, eller om tilpasning. En trenger ikke alltid å ha siste ord, eller være best eller størst eller sterkest eller å tro at en har all rett på sin egen side. En trenger ikke å opprettholde farten når ting tilspisser seg i familien, enten en selv er klint opp i ræva på noen eller har dem halsende etter seg. En kan lette litt på gassen, slippe forbi, sakke litt etter.  Så kanskje en slipper de store smellene, og kan møtes igjen på en rasteplass.

Og så har en det som foregår i hodet vårt. Der kan det også gå litt fort unna. Den ene tanken følger den andre, slik de har gjort utallige ganger før. Ingen ting forandres. Vi bare tenker og tenker, og følelsene følger helt oppe i støtfangeren. I stedet for at vi svinger av litt, og tar ei lita pause fra tankekjøret.

Når barn er små er det gjerne et godt triks å avlede dem litt, om hakket i plata tar overhånd og de ikke klarer å komme seg videre og hyler hjertet neste ut av kroppen i frustrasjon. I blant skal det ikke mer enn et borte-bø og et smil til for at de skal skifte fokus. Kanskje skulle vi voksne forsøke litt på det samme overfor oss selv i blant. I stedet for bare å følge det samme sporet til vi brenner oss ut, møter veggen og blir en del av symfonien som minner om skrikende metall mot metall. Enten veggen er en arbeidsmengde vi ikke klarer å skyve unna lenger, eller en partner som står like steilt i mot. 

Borte-bø, smile litt, puste ut.

Det er mye en kan gjøre for å avlede seg selv. Det trenger ikke å være borte-bø. En kan finne fram en bok, gå en tur, vaske opp eller sette seg til med en hobby eller lignende. Bare det å trekke pusten og kjenne etter at en har en kropp og bo i og ikke bare er tanke eller følelse, kan være nok. Gi seg selv ei lita busslomme hvor en kan svinge av et øyeblikk, slik at en får avstand til bilen bak eller foran igjen.

 I blant blir følelser så store at de påvirker valgene våre på en lite hensiktsmessig måte. På samme vis som det er lurt å ikke gi barn et kontant ja eller nei når de ber om noe, men heller si at du vil tenke over det i fem minutter, kan det være lurt å ikke bare opprettholde farten i voksenverden. Slik at ikke alt skjer på impuls, eller etter gamle mønstre som kanskje ikke alltid er gode mønstre.

Vi er alle fulle av knapper som trykkes på. Av oss selv eller andre. Det er begjærknappen, hissigknappen, spontanknappen og angstknappen. Men det finnes også en slakke av litt knappen. Skape litt avstand til det bak eller foran knappen. Busslommeknappen. Det gjelder bare å huske på at den er der. Så ikke livet blir en eneste lang kjedekollisjon. For livet fortjener å få være så mye mer, og det gjør du også. Og jeg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens lille busslomme: Cirque du Soleil






mandag 14. januar 2013

Mens en apekatt danser.





Å bære ti kilo bly hele tiden, hver dag, ville være en utfordring. Det er ikke sikkert at det er samme utfordringen å bære ti kilo gull. Mens å bære ti kilo dun ville gi sine egne helt spesielle utfordringer. For det første måtte en ha noe som samlet dunet, en sekk eller lignende. Og den ville blitt ganske ruvende. Altså ikke noe å gå på bussen med, eller i et middagsselskap.

Å forholde seg til blyet dag etter dag ville kanskje ikke gi det helt store kicket, ti kilo bly er jo ikke annet enn ti kilo med grå masse som trykker deg ned. Etter hvert ville en blitt lei av både å bære og å se på den kjedelige, tunge klumpen.  Mens ti kilo gull representerer noe helt annet. Blant annet muligheter. Og frihet. En kan se på gullet og fryde seg, én diger klump med rikdom. En kunne til og med vært villig til å bære elleve kilo uten mange motforestillinger, om muligheten ga seg. Mens for dunet er det en helt annen sak igjen. For ti kilo dun er ikke én klump, det er et mylder av fjær. Vanskelig å holde orden på, og skille fra hverandre. Og en mister lett forholdet til hver enkelt fjær. Selv om en vet de er der, alle sammen. Tusenvis. Hele tiden.

Slik er det litt med livet også. Dagene vi har levd er sjelden like oversiktlige og lett å bære som en ti kilos gullklump. Noen ganger føles livet som en blyklump, over skuldrene eller i magen, men mest er livet som tusenvis av lette dun, som vi forsøker å holde samlet, men likevel mister litt oversikten over. Minner er der. I hodet vårt og kroppen. Ting vi har opplevd. Men noen ganger er det vanskelig å skille dem fra hverandre. Og handler det om gleder og minners letthet er det vel greit nok. Verre er det om livet har gjort litt vondt. Og en ikke klarer å finne igjen helt hva som skjedde. Men kjenner vekten av blyet i magen og den evige jakten i skyen av dun, etter et arr sin opprinnelse eller et godt minne som må ha vært der. Mens en forsøker å skille ting fra hverandre. Gjøre det tydelig og oversiktlig, slik at en kan rettferdiggjøre den en har blitt, og det en mener en fortjener. Og samtidig forstå. Men en finner ikke alt i dunskyen. En får ikke til å rette pekefingeren mot én fjær og si der, der er den, jeg kjenner den igjen, det var akkurat dette som skjedde. For alt virvler når du beveger deg inn i dunene. Og noen ganger går du deg nesten vill inne i skyen, og oppdager at du svever inn i en annen tid og ikke finner veien ut igjen. Fra noe som en gang var. Kanskje svever du rett over en grav. Kanskje svever du festet til en lenke, og ser konturene på noe eller noen forsvinne i det fjerne. Kanskje svever du inn i din egen barndom. 

Jeg kan ikke huske hvor mange slag jeg fikk som barn. Jeg husker ikke hvor mange bloduttredelser jeg hadde på armer og kropp, eller hvor mange blåveiser jeg hadde. Ikke kan jeg huske hvor mange ganger jeg var redd, eller hvor mange tårer jeg gråt. Jeg kan ikke huske hvor mange hovne striper jeg hadde på rygg og rumpe, eller hvor mange skurver som grodde og ble usynlige, som om ingenting hadde skjedd.  Jeg husker ikke tykkelsen på grenene som ble brukt, hvor mange ganger jeg måtte gå i skogen og kutte dem selv, eller hvor mange hull det var i lærbeltet jeg fikk lære å kjenne. Jeg husker ikke været ute når jeg gjemte meg under et tre i skogen og ikke turde gå hjem, eller hvor mange barnåler som vernet om meg. Jeg husker ikke alle dråpene av spytt som fulgte med stemmen som brølte til meg. Jeg husker ikke alle skjellsordene, eller hvor langt inn i evigheten jeg forsto verdiløsheten min rakk. Jeg husker ikke om det var tirsdag eller onsdag eller hvor mange ganger jeg var hos kamerater og fikk oppleve at det fantes en annen type familie enn min. Jeg husker ikke om jeg forsto omfanget av alt som var utenfor rekkevidde, eller når det gikk opp for meg hvor korte armer jeg hadde.  Jeg husker ikke hvor mange svaler jeg kunne se mot en blå himmel utenfor vinduene i det en truende situasjon eskalerte rundt meg, eller hva jeg hadde på meg de gangene jeg forsøkte å dempe mulighetene for en konsekvens med en unnvikende manøver. Jeg bare husker at alt dette var der. Svaler og slag og brøl og sol og spytt og barnåler. Og noen ganger føles det som om jeg bærer med meg en diger, tung  blyklump, selv om jeg vet at det bare er dun. Mens jeg leter etter et lite glimt av gull i et blikk, i et maleri, i et av akvariene mine, eller i en gjerning.

Jeg skriver om disse dunene fra livet mitt. De små glimtene i øyekroken, alt som langsom falt mot jord, og de dunene som virvles opp akkurat nå. Og forsøker å finne en oversikt ved hjelp av ordene jeg fester til dem. Jeg skriver ikke så mye om hvilken farge jeg har på sokkene mine, eller hva salongbordet mitt er laget av. Jeg skriver ikke ofte om putene i sofaen, eller stoffet i gardinene. Jeg skriver ikke side på side om hva som finnes i kjøleskapet eller om mykheten i håndklærne mine, ikke om hvor mange lamper jeg har eller prisen på flatskjermen. Jeg skriver om dunene. For å se på dem. Og for å fortelle at jeg vet at du også bærer på dine.

I går var det ett år siden jeg startet Vannlandet. Det medførte ikke den helt store feiringen. Ikke hadde jeg den helt store dagen heller, selv om vi feiret en bursdag i min familie. Med kaker og brus og gaver. Den siste tiden har jeg kjent på en nedstemthet. I blant får jeg det slik. Og det medfører at jeg trekker meg litt tilbake. Selv når jeg er sammen med andre. Og forsøker å opprettholde en form for kontroll, gjennom å begrense det jeg må forholde meg til. Det gjør ting mer oversiktlige, føler jeg. Og holder angsten litt på avstand. Men det kan hende jeg lurer meg selv. At kontrollen er en illusjon. 


Mens en apekatt danser

Jeg ser rundt meg, og alt jeg ser er et teater. Der melankolien har falt som et tungt sceneteppe over alt som måtte være av brusende vinger og operetters letthet. Jeg ser lyskastere fokusere på en dør som åpner seg. Hører musikk spille opp. Og jeg ser illusjonister komme ut av døren og sveve over teppet, til de lander ved sitt lille bord framme på scenen:

”Ærede publikum, se på denne hatten. I denne hatten er det magi. Men her finnes ingen kaniner, ingen vakre kvinner i trang trikot, her finnes ingen løver eller hvite duer, eller helter.”

”La oss forbløffe deg”, sier illusjonistene, mens en apekatt danser, trompeter hyler og trommer virvler. Høyere, høyere, raskere, raskere. Og stopper.

”Se”, sier illusjonistene til sitt forventningsfulle publikum, og hever en rikt utsmykket øks. Trekker drømmer opp av hatten, slenger dem på bordet og hever øksen.

Publikum gyser frydefullt i det den faller mot den første drømmens nakke. Og en til. Og igjen. Og ut fra de hodeløse drømmene flommer et stort mørke utover gulvet. Mens en enslig engel oppe blant bjelkene under himmelbuen sitter og ser ned på meg, der jeg troner på 1. benk.

”Løft meg
Vekk meg
Stryk meg
Elsk meg”

roper jeg til engelen, mens jeg snur ryggen til illusjonistene.

For alt som betyr noe
og alt som er virkelig
skal før eller siden ropes:

alt vi fikk
alt vi mistet

alt vi begjærte
alt vi flyktet

alt vi har levd
alt vi har dødd

vår avmakt
og hele vår tause lengsel

skal før eller siden ropes.

***


Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: Something beautiful.






torsdag 10. januar 2013

Tv som snør, fisker i stim og fugler i flokk.






Enhver reise starter med et første steg. Enten det er en fysisk eller mental reise. Og alle blogginnlegg, slik som dette, starter med ett ord. I dag var det ordet ”Enhver” som åpnet showet. Et helt greit ord å begynne med, spør du meg, selv om jeg godt kunne startet med noe helt annet. For eksempel Intergalactic laxativ.

Hvor en reise ender er ikke godt å si. Antagelig ender den i første omgang opp ved en mellomstasjon, før den går videre. Slik er det også når jeg skriver blogg. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Men en retning viser seg ganske snart. Og jeg vet at når dagens blogg er ferdig, vil den ikke avslutte alt som heter kommunikasjon.

Noen ganger er det vanskelig å gå i gang med ting, fordi vi føler at oppgaven ruver over oss, og framstår som nesten uangripelig i sitt volum, sine krav og sin kompleksitet. Så vi hoster opp unnskyldninger som perler på ei snor, og tviholder oss i status quo. Og muligheter ender opp med å ligge strødd bak oss som et teppe av døde, inntørkede fantasier med brukne vinger.

Når jeg begynner på et blogginnlegg vet jeg at lengden på det vil ende opp med å bli litt over en A4 side. Det er en mal jeg har gitt meg selv. Jeg vet også at bloggen vil ende opp med å inneholde rundt regnet tusen ord, og en god del avsnitt. Ved enkelte avsnitt vil bloggen ta en ny retning, slik at det den avsluttes med ikke nødvendigvis er samme emne som den begynte med. Og slik er det med mye jeg gjør. Begynner jeg på et maleri ender det sjelden opp med å bli slik jeg hadde tenkt. Noen ganger skyldes det at evnene mine ikke strekker til, andre ganger at jeg kom på andre tanker underveis. Likevel blir det et maleri. Og noen ganger blir jeg tilfreds med resultatet, selv om det ikke ble slik jeg hadde tenkt. Det samme når jeg for eksempel skal sette opp et nytt akvarium. Det blir ikke alltid slik jeg hadde tenkt det heller. Noen ganger på grunn av økonomi. For hobbyer koster, om en ikke har som hobby å sitte stille på sin myke og brede og pelle i nesa. Da koster det kanskje litt neseblod, men ikke så mye mer. Skulle en tro.

En annen ting som kan føre til forandring av retning om en har et prosjekt på gang, kan ha sin årsak i at det er mye teori å gå igjennom før alt er oppe og går. Du begynner ikke umiddelbart å bygge en bil bare fordi du fikk skrutrekker til jul. Gjør du det har du driti på draget, og vil få erfare at du ikke klarer å få til det du drømmer om. For å få til det du vil, må du samle litt kunnskap før du begynner å skru sammen drømmebilen. Og all denne kunnskapen en samler opp før og underveis gir en kanskje nye tanker. Det blir som i enkelte av avsnittene i denne bloggen. En liten forskyvning av retning.  Hvem hadde tenkt at jeg i dag skulle skrive om å skru bil – ikke jeg.

Fordelen med å ikke vite helt hvor en skal, er at en kan ha det moro eller spennende mens en leter seg framover. Mens hvis en er veldig rigid i forhold til retning og mål blir det noen ganger mest jobb og lite impulsivitet. Og det er greit for forskere kanskje, men ikke like greit for alle andre. Så jobben kan komme til å ruve framfor oss som et digert nøste, hvor vi ikke engang klarer å finne en ende å ta tak i, om vi fokuserer for mye på et resultat.

En fin ting før en skal begynne på noe er å dele det opp i flere elementer. For en liten stein er lettere å angripe enn et digert fjell, selv om fjellet også skulle vise seg å bestå av småstein. Dette er kunnskap de fleste av oss kjenner til. Likevel har vi i blant vondt for å sette det ut i praksis, slik at vi kan bruke kunnskapen som et springbrett til å starte på oppgaver som kanskje virker for store og uoversiktlige til å gå i gang med.

I fiskeverden finnes det stimer. Greia med en stim er ikke nødvendigvis at fiskene er kjempesosiale, eller trenger en skokk av andre fisker rundt seg fordi de er så jævlig opptatt av å få bekreftelser på sin egen fortreffelighet eller mislykkethet. Det handler nok mer om at fisken har skjønt at det er vanskeligere å angripe et digert virvar av individ enn et enslig et. Det samme med fugler; de flyr i blant i flokk. Og det er ikke fordi de bare mååå sladre om hverandre altså, men fordi de gjerne vil overleve. Blir dette veldig teoretisk, så sett deg et par meter foran et tv som "snør", og forsøk å holde fokus på én av de dirrende punktene. Etterpå kan du sette deg ned og tegne alle prikkene på et digert ark. Eller du kan tegne én. Og så en til. Og dagen etter kan du tegne enda en. Legg merke til hva som virker overkommelig; alle på en gang, eller en og en.

Da jeg begynte på denne bloggen hadde jeg ingen anelse om hvor jeg skulle gå. Likevel gikk jeg i gang. En blogg er helt avhengig av at en går i gang. Slik mange andre ting også er. Under her kan du fylle inn tre ting du tenker det kunne være kjekt eller lurt å gå i gang med i dette nye året 2013 som så vidt har forlatt beddingen:
1.
2.
3.

Og under dette igjen kan du fylle inn tre ting du tidligere har tenkt å ta tak i, men har utsatt eller vegrer deg mot:
1.
2.
3.

Legg merke til om noe av det samme du fylte inn under de tre første punktene gjentar seg i de neste. Om så er tilfelle, tenk over om noe av det kan deles opp i enkeltelementer, og om det går an å klare av ett av elementene. Én blitte liten bevegelse er langt bedre enn ingen bevegelse i det hele tatt. Målet er ikke alt her i livet. Å bryte en målsnor er gjort rimelig kjapt. Og selv om opplevelsen kan oppleves orgasmisk der og da, finner vi mesteparten av gledene våre langs veien vi går.

Dagens blogg går mot sin avslutning. Jeg vet ikke om jeg ble noe klokere av å skrive den. Jeg vet heller ikke om jeg hadde gjort klokere i å skrive om noe helt annet. Men det er ikke så viktig. Jeg kan skrive om noe helt annet en annen gang. For eksempel om akvariefiskene mine. Noen av dem ser du på bildet som følger dagens blogg. De kommer fra Tanganyikasjøen i Afrika, som ligger i The Great Rift Valley. Samme område hvor mennesket reiste seg opp og tok sine første vaklende steg på to ben. Uten å vite hva det ville føre til. Først ett steg, og så et til. Inntil de en dag satte seg i et romskip og satte kursen mot stjernene. Så alt er mulig.

Om noen er spesielt interessert, så klikk på bildet for å forstørre. De gule fiskene er Neolamprologus Caudopunctatus, og de mørke nede til høyre er et par Altolamprologus Calvus. Disse siste vokter over en liten hule hvor hunnen har lagt egg.

Ha en fin dag.

Bjørn







mandag 7. januar 2013

Det vi ikke ser finnes ikke i vår bevissthet. Likevel finnes det.





Hvem er jeg, er et spørsmål jeg i blant stiller. Men svarene jeg klarer å hoste opp blir aldri eksakte. Det finnes ikke en entydig ramme som er synlig for meg. En begynnelse og slutt. Hvor alt det som er innenfor rammen er meg, og det som er utenfor ikke er det. 

Maleriet du ser over dagens blogg er et uferdig selvportrett, hvor jeg har ikledd meg min fars uniform, og min fars mimikk og utstråling slik jeg husker den. Du kan forstørre det ved å klikke på det.

Jeg liker ikke å se på dette bildet. Jeg liker heller ikke å arbeide med det. Det har assosiasjonspotensialer i seg som jeg ikke ønsker skal forbindes med meg. Likevel maler jeg et slikt bilde. Meg selv i klærne til en mann som har valgt å ty til de fleste former for overgrep som en familie kan bli utsatt for. Og fortsetter serien av overgrep ved ikke å vedkjenne seg dem. Følelsene jeg får når jeg arbeider med bildet går i retning av hat. Og sinne. Og det er ubehagelig at det er meg selv jeg ser på lerretet når jeg kjenner på disse følelsene. Jeg kjenner at ting roter seg litt sammen. Samtidig får jeg også klarere begrep om hvor jeg slutter og min far begynner. Det er sterke ambivalenser knyttet til å male et slikt bilde. Jeg liker ikke det ambivalente. Jeg liker klarhet. Og det er den klarheten jeg leter etter.

Det er gjerne mye de fleste av oss ikke liker. Og i blant er det ting ved oss selv. Kanskje noe med utseendet vårt, eller statusen. Det meste av det forsøker vi å holde skjult for andre. Og vi viser heller fram noe vi vil skal oppleves som positivt.  Til å hjelpe oss i denne markedsføringen poserer vi, og kjøper gjerne pene eller riktige ting. Helst dyre. Så det skal komme tydelig fram hvem folk har med å gjøre. Vi smykker oss med perlene våre. Enten det er en iPhone, riktig bukse eller en dyr bil. Og håper at det som glitrer er alt folk som ser oss skal se. Det vil si at vi egentlig gjør oss usynlige.

På samme måte forholder vi oss til egne følelser, tror jeg. Noen følelser er lovlige og noen ulovlige. Noen vil vi vise andre, noen forsøker vi å løpe fra eller dekke over. Følelsene våre blir ofte et ikketema. Og knyttet opp til disse følelsene finnes tanker vi også holder for oss selv. Til vi ikke klarer av med det lenger. Og kanskje fortrenger det aller vanskeligste. Eller bare later som om det ikke finnes. Mens vi løper og løper, eller kryper sammen i fosterstilling når ingen ser oss. Krøller oss sammen rundt et glødende punkt i magen som sveller og sveller helt ut til fingertuppene, som igjen strekker seg mot et vinglass nesten helt av seg selv, et pilleglass, et barberblad, eller til en finger som peker på en helt annen enn oss selv. Gjerne en som er svakere enn oss.

 Jeg tror det kan være greit å få løftet litt av tanker og følelser opp i lyset før de trekker oss med seg ned i mørket. Det er derfor jeg maler slike bilder som av meg selv i militær uniform. For å se på noe. Kjenne på noe. Og å lage avgrensninger for meg selv. Jeg er ikke min far. Jeg kommer aldri til å bli min far. Likevel kan jeg i blant oppleve at jeg har noe av han med meg, slik jeg i blant også kan finne ting i mine søsken som minner meg på min mor eller far. Det kan være et blikk, en hodebevegelse eller noe i stemmen som er gjenkjennelig. 

Disse opplevelsene av å kjenne likhetspunkt med min far er ubehagelige. Og det er lett å nærme seg tanker som at det finnes mer av han i meg en det jeg vil se. Det er derfor jeg vil se nærmere på det. For å få bekreftet at det ikke stemmer.

Alle er ikke som meg. Alle har ikke mine erfaringer, og alle forholder seg ikke til erfaringene sine på samme måte som meg. Det er bare meg som er meg. Og slik er det med deg også. Det er bare du som er du. Og det du er, er summen av det du har levd. Alt du har valgt og alt som har blitt påført deg. Hver tanke, hvert kjærtegn, hvert hjerteslag har vært med på å forme deg. Til du i dag er et helt menneske. Et eget individ. I en stadig forandring mot noe mer. Ingen ting av det som har formet deg kan du forandre på. Et kjærtegn du har gitt, et slag du har fått, et smil som har varmet eller en rygg som beveget seg bort fra deg. Et svik, en hjelpende hånd. Alt som har skjedd er der for å bli. Men du kan forandre på hvordan du forholder deg til det som har vært, om du ønsker. Det er bare at da må du se på det. For det du ikke vil se på kan du ikke gjøre noe med. Det vi ikke ser finnes ikke i vår bevissthet. Likevel finnes det.

Det er ikke ofte jeg legger ut to bilder til en blogg, men i dag føler jeg for det. Også dette siste bildet er et selvportrett jeg holder på med, selv om det er veldig forskjellig fra det i uniform. For de som ikke kjenner meg kan det virke som om det er to forskjellige personer jeg har malt. Men det er det ikke.  Det er kun meg, Bjørn.



Ha en fin kveld.

Bjørn

Dagens link:  House where nobody lives




søndag 6. januar 2013

Trettendedagssteming i et kontorsoveakvarierom.





Kaffen er i koppen og jula er over. Det nye året har krabbet ut av egget. Alle store middager er nå blott et minne, julebesøk har reist hjem til sitt eget, og etter gammelt skal vel tre og nisser pakkes bort i dag. Samtidig er Nyttårsaften og raketter unnagjort, øynene til mine nærmeste er i behold og pinnekjøttet smakte. Jeg har så vidt hentet fram pensler og maling, vært et par runder på atelieret i dette herrens 2013, og dialogen mellom lerret og tanke har kravlet seg i gang. Rutinene er på vei inn i hverdagen min igjen på godt og vondt, og det er tid for blogg.

I året som gikk brukte jeg mange timer i Vannlandet. Og det var mange følelser jeg kjente på mens jeg svømte rundt i mine egne håp, drømmer og minners korallrev.  Jeg tviler ikke på at jeg i året som nå ligger foran meg vil komme til å kjenne på minst like mye mens jeg skriver meg fram gjennom ting som skjer, alt som var og det som ikke vil bli.  For jeg tror ikke Vannlandet blir tørrlagt med det første.

Fredag reiste min yngste datter hjem. Hun bor utenbys. Min eldste har også sitt eget liv å leve, men bor i nærheten av meg. Det ble stille i min lille leilighet nå. Jeg har også bodd mange dager hos kjæresten i denne juletiden, med voksne, ungdommer, unger i påtagelig pubertet og alt som en familie bringer av lyder og utfordringer, så stillheten som nå har lagt seg over dagen min er merkbar. Også tiden jeg har fått til rådighet igjen er merkbar. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den. Det føles litt som om ingen har bruk for meg. For i julen hadde alle bruk for meg. Som kokk, kjærest, pappa, grensesetter, humorist, samtalepartner, problemløser og venn. Nå har jeg stunder med bare meg selv å ta vare på. Og å være noe for. Og det å være noe for seg selv er ikke alltid like lett. Det er mye lettere å være noe for andre. Og det aller, aller letteste er å være noe som forventes.

Selv om hverdagen har innhentet meg, så ser ikke vinteren som gjenstår og foråret som snart kommer svart ut. Langt der i fra. Det er bare det at jeg ikke er så god på overganger. Men dette vet jeg litt om fra før, så jeg klarer å se utover den tynne hinnen i boblen som er Nå. Livet og erfaringer har med andre ord forsøkt å lære meg noe, og jeg har klart å ta til meg litt av denne lærdommen.

For noen dager siden tok jeg opp et dansk tv-program om elektrosjokk mot depresjoner, og i går så jeg på det. Det var ingen god opplevelse. Selv har jeg ingen erfaringer med strøm brukt på den måten, men jeg pisset på et strømgjerde i min barndom så jeg vet hvordan strøm føles, og jeg har erfaring med depresjoner. Så mange minner og følelser dukket opp. Like etterpå så jeg første del av serien ”Hver gang vi møtes”. Og med tanke på min nyervervede etterjulestillhet og depresjonsprogrammet var jeg nok rimelig ladet da følelser ble vist fram i ansiktene til de deltagende artistene. Så det skal innrømmes at også mine øyne ble litt blanke et par øyeblikk. Noe jeg syns er helt greit.

Å ha avstand til alt som heter følelser er ikke min greie. Det er mye jeg er god på, men ikke det. Følelser velter over meg i laviner, og jeg må bare ri dem av. Slik er jeg skrudd sammen, slik ble jeg om ikke født, så i hvert fall formet av livet; litt hudløs. Noe som fungerer godt sammen med det å skulle arbeide med kunst, men som kanskje ikke er en like bra egenskap om jeg for eksempel var soldat. Og soldat skulle jeg en gang bli. Jeg ble sendt på en militær skole da jeg var atten, men rømte etter et par måneder, og godt var det, tror jeg. For maleriet jeg begynte på dette året er et selvportrett hvor jeg er ikledd min fars militære uniform, og det ser ikke ut til å bli et vakkert bilde. Det er rart å se meg selv på den måten, og vite at slik kunne livet mitt blitt. Jeg kunne blitt en offiser. De som har sett maleriet til nå kaller det ekkelt. For selv om det er meg de ser, så er det likevel ikke meg. Noe som nok skyldes at jeg også har forsøkt å etterligne min fars harde  mimikk og mangel på empatiske evner i bildet.

Ute regner det denne trettende dags jul. Det meste er grått når jeg ser ut av kontorvinduet mitt. For ja, jeg har et kontor her jeg bor. Selv om det egentlig er ment å være et soverom, og også funger som det når jeg har besøk. På kontorsoverommet mitt fikk jeg rett før jul satt inn et akvarium på 240 liter. Så nå har jeg et kontorsoveakvarierom med et arbeidsbord og et skrivebord for dataen. Det vil si at det er akkurat plass til å legge inn et par madrasser i tillegg.

Når helgen er over skal jeg begynne å sette opp akvariet. Å sette opp betyr å løpe i gang. Og i praksis vil det si å silikonere fast en bakvegg som ser ut som stein, vaske og fylle opp noen titalls kilo sand, og å forme et miljø i karet slik jeg ønsker å ha det. Det vil i dette tilfelle si et miljø av stein, siden fisken som skal gå der kommer fra Malawisjøen, og i naturen lever i et stein- og sandhabitat med veldig lite planter. Deretter må det fylles i vann og settes inn pumpe, og så må det hele surre og gå noen uker for at bakteriekulturen som skal dannes i pumpen skal få tid til å vokse. Uten den bakteriekulturen vil fiskene dø. Det vil dannes nitrit og nitrat og all verdens faenskap, og akvariet vil bli en giftpøl. Bakteriekulturen i pumpen fungerer som trær og regnskog fungerer for oss. Siden jeg har mange akvarier og vet litt om hva ting går i, har jeg jeg allerede kjørt i gang pumpen i et annet kar, slik at bakteriekulturen allerede er ferdig dannet når pumpen settes inn i det nye karet. Noe som gjør at fisk også kan settes inn tidligere enn hva som ellers ville vært aktuelt.

Vanligvis når en kjører i gang et akvarium bruker en hurtigvoksende planter. De sørger for å omdanne kvelstoff til oksygen ved hjelp av fotosyntese. Plantene sørger også for å ta til seg overskuddsnæring, slik at det ikke dannes for mye alger. Alger ansees hos de fleste akvarister som et problem. I et malawikar er det derimot annerledes, der er alger en fordel, siden en del av fiskene fra Malawi beiter av algene og har fått tilpasset munn og tenner etter dette levesettet. Disse fiskene kalles Mbuna, og er det vi kaller Herbivore (spiser planter). I tillegg finnes det Mbuna i Malawi som er Omnivore som spiser litt krepsdyr, plankton og lignende i tillegg til alger, pluss fisk som er rene Carnivore. Dvs kjøttetere. Selv satser jeg mest på Omnivore, fordi det gir meg mulighet å ha fisk som Peacock cicklids eller Utaka sammen med Mbuna. Feil mat til fiskene vil med tiden gi sykdom. Og etter en stund ofte fiskedød.

Å få i gang dette akvariet gleder jeg meg til. Det er mye jeg gleder meg til i året som kommer. Noe av det som vil skje vet jeg allerede litt om, annet vil komme overraskende. Jeg skal helt sikkert ikke få meg et elektrosjokk eller ti, og jeg håper jeg slipper at depresjonene finner meg. Men jeg vet også litt om hva jeg vil skal komme til å skje, ikke bare hva jeg vil unngå. Jeg vet jeg skal ha en utstilling, kanskje to. I tillegg gleder meg jeg meg til å være sammen med dem jeg er glad i, og å få være for meg selv når jeg trenger det. Jeg gleder meg til å utfordre mine begrensninger og til å innhente meg når jeg kjenner at jeg blir for sliten. For sliten vil jeg komme til å bli. Jeg skal oppleve våren og sommeren som venter der framme, og overveldes av alt det grønne som springer ut nok en gang.  Og er jeg villig skal jeg kjenne kilende gress mellom tærne og solen varme min mage. I tillegg kommer jeg til å få oppleve alle de gledene jeg ikke vet noe om enda.

Hva du som har funnet fram til Vannlandet skal få oppleve aner jeg ingenting om. Men at det blir variert kan jeg vel sette ei krone eller to på at det vil bli. Selv om variasjonene ikke alltid er så store eller merkbare, vil de komme. Alt er ikke grått og helt likt hele tiden i livet ditt. Alt er heller ikke rosenrødt og kun det. Året som kommer vil gi deg glede og smerte, tydelige forandringer og bitte små nyanser. Det vil gi deg smil og tårer og stress og stillhet. Og innimellom kanskje en kake med krem. Før det igjen blir jul, og vi alle må forholde oss til den paletten av følelser den bringer med seg, for så å venne oss til at den er over.

Han et fint år.

Bjørn

Dagens link: Is it true