mandag 30. desember 2013

Supermanntruse, valg, styrke og håp




Jula drar seg mot slutten, og i morgen er det nyttårsaften. Ved nyttår er det lett å tenke litt både framover og bakover.  Og gjør en det, kan en se en lang rekke av dager en har levd ferdig, med utfordringer og gleder og regn og sol. Dager som aldri vil komme tilbake på annen måte enn i minnene våre. Enten det dreier seg om det siste året som gikk, eller tidligere år. Kanskje helt tilbake til barndommen vår. Vi kan se hvor vi ble verdsatt og hvor vi ble sveket gjennom livet, og om vi vil og våger, kan vi se våre egne svik og skimte omrisset av følelsene til de vi nedvurderte og fratok verdi. Kanskje var det en fremmed vi usynliggjorde eller trykket ned, kanskje en som sto oss nær - i året som gikk, eller i tidligere år - eller kanskje var det oss selv vi ikke verdsatte. Ser en framover mot året som kommer, ser en kan hende noe lignende, eller kanskje ser en for seg noe helt annet, men en vet jo aldri.

Året som kommer går fremdeles med slør, så det er ikke alt ved det vi vet. Men noe vet vi. Vi vet at vi vil bli gitt valg, og vi vet vi vil velge. Vi vet også at noen i løpet av året vil bli løftet opp i lyset og føle seg sett og verdsatt, noen vil føle at alt vil være som året før, mens atter andre vil falle fra sin høye hest og miste mye av sitt glitter og sin stas. Noen vil miste en de har kjær, noen vil miste seg selv. Hvem den enkelte er vet vi derimot ikke. Hvordan de reagerer på det som skjer dem eller ikke skjer, vet vi heller ikke. Men vi vet noe om våre egne holdninger og verdier, vårt menneskesyn, hva vi bør og hva vi ikke bør i forhold til en kjerne i oss selv, så der har vi i hvert fall noe som alt er etablert ved dørstokken til 2014. Så blir det opp til hver og en av oss å forvalte den kunnskapen, gi oss selv retning og mål vi kan strekke oss etter. Et bra utgangspunkt er kanskje at vi alle tar inn over oss at det går an å se forbi vår egen nesetipp.

Julaften har kommet og gått. Ribba og pinnekjøttet og klippfisken og steika er fortært. Marsipanen og konfekten har kjærtegnet tunge og gane og lagt seg godt til rette rundt midjen. Treet har strålt i all sin prakt og gaver i fargerikt papir har blitt pakket opp og møtt glede eller skuffelse. For mitt eget vedkommende ble det ingen skuffelser. Kun gleder. Men det som peker seg ut er ei supermanntruse fra ungene mine, pluss en liten mini-pc som også var fra døtrene mine.  Så nå som jeg har ei supermanntruse får jeg ta mot til meg, kle på meg trusa og få unnagjort en prostataundersøkelse rett over nyttår. Det er på tide. Jeg er ingen ungsau lenger. Og dette er kanskje en greie flere enn meg burde ta tak i. Hint, hint, om du er mann. Eller har en mann. Eller kjenner en mann.

Mini-pcen skal derimot brukes til noe helt annet. Den har jeg koblet til tv. Og for de som ikke kjenner til hva det er, så er det en liten dings som gjør at du kan gå på nett via tv-skjermen. Har du ikke en topp moderne smart-tv eller en spillkonsoll så kan dette være en løsning om du vil ligge på sofaen og lese blogg, spille musikk fra Spotify, gå på Facebook, eller klikke deg inn på Netflix og søke opp filmer og serier du ønsker å se. Fjernstyreren har tastatur og det som skal til. Og hos meg har det hele blitt satt opp så det fungerer omtrent som smarttelefonen min. Om det var jeg selv som satte det opp? Nope, sånt fikser ungdommen best, men jeg tror ikke det er umulig for Hvermansen heller.

Julekvelden feiret kjæresten Beate og jeg sammen. Og det gikk helt fint. Vi var redde vi vil ville føle oss litt alene siden våre respektive arvinger feiret kvelden på annet hold, men det gikk helt fint. Alt var rolig og harmonisk. Og vi satt rundt pinnekjøttet i sikkert et par timer og pratet. Null stress. Resten av jula har vi derimot hatt folk rundt oss. Men også denne delen har vært harmonisk. Så det har samlet sett vært en fin jul.

Hvordan du har hatt det vet jeg ingenting om. Kanskje ble jula en sår tid. Det kan jeg forstå. Jeg har hatt en god del av den sorten selv. Men ikke bare. De siste årene har det gått greiere. Så nå tilhører jeg også den gruppen som kan glede seg litt til juletiden, ikke bare den gruppen som ser utfordringene. Det betyr at det har skjedd en forandring.

Jeg tror ikke at det er noe spesielt ved meg, som tilsier at jeg er alene om muligheten til å oppleve forandring. Jeg tror at du sitter på samme muligheten. At du har evner som ligger i deg og venter på å bli tatt i bruk. Så kanskje dette nye året er året hvor du henter dem fram. Året hvor du tar de gode valgene, de som kanskje kan virke som altfor vanskelige, men at du likevel tar dem og at du står ved dem. Over tid. Så forandringene får satt seg, i stedet for å bli et blaff. For du kan, det vet jeg. Du er sterk nok til å gi slipp der det å gi slipp er det riktige, enten det dreier seg om røyken, spriten, dopet, overgriperen eller annet du skulle ønske du kunne legge bak deg. Du har kraften til å ta grep der grep er det du trenger og vil. Du har styrke nok i beina der styrke er det som skal til for å ta ett lite steg videre. Du har viljen til bevegelse. Om du ikke ser denne viljen, er det fordi den har gjemt seg, eller du selv har gjemt den, av en eller annen grunn du selv kjenner best til. Men den finnes likevel. Ett eller annet sted inni deg finnes det mer styrke enn du kanskje tror.

2014 står for døren. Hva som skjer i mitt liv dette året vet jeg ikke. Jeg kan ane noe, men en vet aldri. Det jeg likevel kan, er å tro. Og jeg tror jeg i året som kommer vil fortsette med å skrive noen ord her på Vannlandet. For det gir meg noe å gjøre det. Noen ganger kan jeg kjenne på triste og såre ting når jeg skriver, andre ganger kjenner jeg på glede og håp. Håp for meg selv eller for deg. For i tillegg til å tro, kan vi alle også håpe.

Ett av håpene mine er at du titter innom Vannlandet igjen.

Ha et godt og flott nytt år.

Bjørn

Dagens link: Playing For Change




lørdag 21. desember 2013

Du må jo ikke ligge og hyle på gulvet.




Uten at jeg skal påstå det med sikkerhet, så er det rimelig sannsynlig at dette blir det siste innlegget på Vannlandet før julaften. Jeg skal likevel ikke påstå at alt tenderer mot samme sikkerhet nå rett før jul, men det meste ser ut til å være i rute og jeg er ikke stressa i det hele tatt. Derimot er jeg ganske så tilbakelent og avslappa.

Jul har ellers vært en vanskelig tid for meg opp igjennom årene. Minnene fra barndommen er ikke så gode, og hele greia med lykke og gaver ble lett for mye da jeg begynte å bli voksen. En lillejulaften døde også morfaren min. Jeg tror jeg var ni år da. Og mange år senere måtte vi begrave moren min en lille julaften.  Så jeg kjenner ofte på mye når jula nærmer seg, og i yngre år satt jeg i blant derfor alene på julekvelden. Men etter at jeg fikk egne barn ble ikke det lenger et tema. Og etter hvert har rutiner, nye tradisjoner og nye mennesker gjort sitt til at jeg nå i blant kan kjenne på forventning og glede før Dagen kicker inn med pinnekjøtt og engler og glanset papir.

Denne julen blir likevel litt annerledes, siden Kjæresten Beate og jeg skal være alene på julaften kveld. Ungene hennes er hos faren, og mine skal være hos besteforeldrene på morssiden. Men de spiser julefrokost hos oss og ser på Tre nøtter til Askepott, pluss spiser grøt til lunsj før de drar videre. Og også lillejulaften skal vi tilbringe sammen. Pluss dele middager i romjula. Så ting føles veldig greit. Også det at Beate og jeg blir alene selve julaften. Det er ikke slik at vi må ha det slik, men vi ville begge forsøke en litt rolig jul når anledningen bød seg.

Dette var litt om mine utsikter. Rundt om kring i de tusen hjem har andre mennesker sine egne planer for julen. Sine forventninger, savn, lengsler eller sin sårhet de føler på. For mange kjenner på ting i julen.  Også du. Enten det er noe positivt, eller noe du opplever som mer utfordrende.

Jeg tenker at det er en grunn for at du føler slik du gjør. Som det også er en grunn for at jeg føler det jeg føler. Det ligger en historie bak det. Erfaringer du har gjort. Følelser du har kjent på før, som nå popper opp igjen. Gode eller vanskelige. Og jeg tenker at de kanskje bare må få lov til å være der. Slik fargen på øynene dine er der, og armene har sin plass. Minner og følelser er en del av deg, og det er kanskje ikke noe poeng i å rømme vekk fra dem. Kanskje du i stedet for å leve mot dem, kan leve med dem. For følelsene i seg selv er jo ikke farlige. Utfordringen ligger i hva vi gjør med dem. Og hvilket uttrykk vi ender opp med å la dem gi.

Om det dukker opp en tåre eller to på julekvelden er det ikke verdens undergang. Hos oss er det slik at vi under middagen utbringer en skål for min mor, og andre som ikke lenger er med oss. Og da kjenner jeg på ting. Slik er det også når jeg lytter til Sølvguttene. Men hva så? Jeg ligger jo ikke akkurat og hyler på gulvet. Jeg bare kjenner på ting. Og kanskje faller det et par tårer. Andre velger en annen løsning. Kanskje en flukt ved hjelp av en dram eller ti for mye. Jeg tror at det er langt bedre for både barn og andre voksne om det ble et par tårer framfor ei bøtte sprit de ble konfrontert med på julekvelden. Så bor det noen tårer i deg, så sats på dem i år. 

En trenger ikke å kontrollere det en føler. Men en kan ta ansvar for det en gjør, hvilket uttrykk følelsene får. Også i forhold til hvordan vi organiserer julekvelden. Å ta ansvar en julekveld handler ikke kun om å eie, det handler like mye om å gi. Jeg tror ingen har godt av at alt skal kontrolleres til det ytterste. At alle planer og tradisjoner ender opp med å bli et problem og en maktkamp, framfor noe alle føler seg hjemme i. Ikke alt trenger å være akkurat slik mor gjorde det. Det går an å gjøre ting på sin egen måte. Skape sine egne tradisjoner.  Møte hverandre på halvveien.

Jeg leste nettopp blogginnlegget jeg skrev rett før forrige jul. Et år har gått. Noe har jeg fått, annet har jeg lagt bak meg, noe jeg alltid har båret bærer jeg fremdeles videre. Ingen store katastrofer har skjedd, men noen utfordringer har det vært. Det samme gjelder seire. Jeg har gått igjennom en depresjon, vist en maleriutstilling og fylt dagene med smått og stort. Kjæresten min og hennes barn finnes fremdeles nær meg. Mine egne barn likeså. Og jeg har fått vite at jeg skal bli bestefar til sommeren. Jeg tror det begynner å ligne et liv.

En god jul ønskes for deg og dine fra

Bjørn





søndag 15. desember 2013

Landskap








Så var det søndag. Selv våknet jeg opp til en litt kaldere leilighet enn vanlig denne søndagen, fordi jeg hadde slått av ovnen i går kveld, og glemte å slå den på igjen.  Men nå er den tingen fikset, så varmen er på vei tilbake.

At temperaturen i leiligheten faller noen hakk er jo ingen krise for de fleste. En kan ta på seg en genser. For meg som har mange akvarier, er det likevel ikke så heldig, og en genser hjelper ikke på alt. For det finnes fisk som er vare med tanke på temperaturfall. Noen akvarister bruker varmekolber for å sørge for en stabil temperatur, selv har jeg valgt å ha en stabil temperatur i leiligheten i stedet. Heldigvis lever de fiskene som dårligst takler et fall av temperatur i de største akvariene mine. Og siden vannmassen er stor, fungerer den også som et varmemagasin.  Mens i de små akvariene faller temperaturen raskere.

Noen av ciklidene mine skal helst ikke ha temperatur lavere enn 23-24 grader, mens rekene mine tåler ned mot 15, men likevel opp mot 25. Så en romtemperatur på ca 23 fungerer fint, siden lysrørene i akvariene også avgir litt varme.

Grunnen til at jeg nevner dette, er ikke for at jeg vil dra deg skrikende og motvillig inn i nerdeverden min igjen, men fordi jeg kom til å tenke på dette med varmemagasin. Jeg tenker at et varmemagasin er noe vi alle kan bruke for å holde ting litt stabilt, og jo større magasinet er, jo lettere blir det for oss å takle forandringer. Om vi hele tiden lever på grensen av noe, blir sårbarheten stor i forhold til omveltninger, og de konsekvensene det kan gi.

Det vi alle kanskje har kjent på fra tid til annen, er at økonomimagasinet vårt burde hatt litt mer kroner enn det hadde, fordi noe vi ikke hadde planlagt plutselig skjedde. Vaskemaskinen røyk, bilen trengte reparasjon eller slike ting. Selv har jeg valgt å legge til side noen få hundrelapper hver måned, i tilfelle slike kriser. Det blir ikke så mye ut av det, men det er likevel bedre enn ingenting. Om du har to, tre tusen lagt unna, er det tross alt bedre enn om du ikke har noe, den dagen du skal ut med ti tusen. Økonomer anbefaler å ha et par månedslønninger som buffer, mener jeg å ha lest. For meg er det ikke mulig å få til det pr. i dag. Det betyr likevel ikke at jeg bør svi av alt jeg har, bare fordi det uansett ikke er nok.

Kanskje er det slik at vi kan lage oss et varmemagasin for følelsene våre også. Eller i forhold til de relasjoner som betyr noe i livet vårt. Da jeg for noen år siden levde som keramiker, lagde jeg en kort periode små hus hvor taket kunne løftes av. Og de som lurte på hva husene skulle brukes til, ble svart at en kunne ta av taket og legge ned gode følelser i de tidene en kjente på et overskudd, og så legge på lokket. Så lå følelsene der til en dag hvor alt ble feil. Da kunne en løfte på lokket og hente dem fram igjen.

Nå vet både du og jeg at så enkelt er det ikke alltid, men som bilde gir det en forståelse for sammenhenger og investering, føler jeg.

Om en hele tiden lever på grensen, og ikke setter av noe, så blir det lite igjen til en grå dag.
Kjæresten og jeg snakket om disse tingene her en kveld. Dette med å investere. Det er så lett å stå på krava, kreve at det en føler en vil ha eller har rett på, skal etterleves og tilfredsstilles prompte. Og så glemmer vi kanskje å investere noe for dagen da vi ikke husker å sette på ovnen, og temperaturen faller.

Alt burde ikke alltid få handle om her og nå, tenker jeg. Det burde heller ikke få handle kun om meg, meg. Noen ganger burde det kanskje handle om å lagre litt varme i deg i stedet. Huske på ting. Investere. Leve litt med et langsiktig mål for øyet, og ikke kun øyeblikkelig tilfredsstillelse.

I blant har jeg dårlige perioder, hvor angst og depresjon ender opp med å ta det meste av plass. Og jeg ender gjerne opp med å isolere meg litt. Skyve folk bort. Om jeg ikke hadde sørget for å bygge opp et stort nok varmemagasin da, ville det fort blitt kaldt rundt meg. Og det er det viktig for meg å huske på når ting fungerer og jeg rir på en positiv bølge. Så jeg ikke hever kravene til de som står rundt meg, men bruker litt av energien til å se dem også, ikke kun meg selv. Slik at det ikke bare blir is og karrige landskap jeg møter når jeg kommer meg opp av dumpa jeg helt sikkert vil falle ned i igjen.

Det er veldig lett å slå av ovnen når den innvendige varmen er høy. Energien i oss bringer oss inn i sentrum av øyeblikket, og vi glemmer fort både gårsdag og morgendag der vi stormer fram.

LANDSKAP

Den Gamle Verden ligger og vrir seg som en kynisk avkuttet mark. Jeg setter hælen på den, mens jeg steiner luftspeilingen av Eden.

Murer vokser utover en ny verden, hvor alt vakkert legges i tvangstrøyer, hvor glemte bilder fra oppløste dikt tørker ut i en karrig og arrete jord - regnet har for lengst sluttet og falle.

Ved muren ligger en hvit due - død - må ha prøvd å fly over. Den var sannsynligvis den siste levende skapning foruten meg selv på denne siden. Nå er det bare meg tilbake.

Jeg flår fuglen, spiser kjøttet, og tar vare på tre fjær og tarmen. Et egg jeg finner i buken på den tar jeg også med meg. Så begynner jeg å gå, med det lille egget i hånden, mens forvirrede tanker forsøker å forme en sannhet i mitt hode. I mange dager går jeg. Mens jeg går plukker jeg med meg løsrevne ord og bokstaver som ligger strødd utover den uttørkede jorden, til jeg ikke orker mer, det finnes ingenting å gå til, og jeg kan ikke lenger huske klart hva jeg var på veg bort fra.

Jeg lar bokstavene jeg har samlet sildre hjelpeløst ut mellom fingrene og ser hvordan de former mitt eget uangripelige kjærlighetsdikt - sannhetens usminkede ansikt. Så knuser jeg det lille egget og suger i meg fuktigheten - skriker i raseri - river et ribben ut av kroppen min og begynner og ete.

I et eggeskall legger jeg diktet mitt, rører en grøt av ord og tårer. Mitt eget ribben og en fugletarm blir en bue. I et dødt landskap hamrer jeg min penn mellom steiner til den blir en pil med styrefjær fra de siste vinger.

Rundt meg kryper en mur mot meg fra alle kanter. Jeg dypper pilspissen i eggeskallet - stiller meg opp, spenner min bue - og skyter pilen over murens usynlige topp.


***


Ha en fin dag.

Bjørn





onsdag 11. desember 2013

Spor etter deg




Uten deg ville ikke Vannlandet finnes. Jepp, det handler ikke om resten av verden nå, men om deg. Du betyr noe. Og det er det lett å glemme litt, kanskje. Det er kanskje til og med vanskelig å tro på det. Men styrken i en tro forandrer ikke på en sannhet, så slik er det altså. Vannlandet er her på grunn av deg. Noen sannheter står støtt uansett hvordan de blir verdsatt. Om de vakler, er det gjerne fordi de tross alt kun var illusjoner, eller de blir utsatt for skyts så tungt at lite kunne stått i mot.

Jeg skriver mye om meg selv her inne på Vannlandet. Om tanker jeg tenker og erfaringer jeg gjør meg. Litt om det jeg tror om morgendagen, litt av det som er, og en del om ting som var. Men denne gangen tenkte jeg altså å skrive litt om deg. For jo, du er viktig. Du, som sitter og leser dette akkurat nå. Uten at du leste det jeg skriver ville jeg snart latt være å skrive.  Det ville blitt poengløst for meg. Jeg kunne brukt tiden på noe annet. Funnet et annet verktøy for å si det jeg vil si. For jeg skriver ingen dagbok, jeg skriver for å starte en dialog, eller en tankerekke du selv kan bringe videre, og gjøre hva du vil med. På samme måte som jeg gjør når jeg maler. Alt jeg gjør, er å peke på noe, slik at du kan ta det videre og gjøre det til ditt eget. Noe som er mye større og viktigere for deg enn et ord eller et penselstrøk fra meg. Din egen tankerekke. Noe du selv styrer over, som en konge eller en dronning. Jeg er narren som sjonglerer et lite øyeblikk fordi du gir meg lov, du er herskeren over resten av tiden din.

Det er ikke lett å være konge, det er ikke lett å være dronning, men du er likevel den som kan løfte tankerekken din opp mot sky, eller trampe den ned i støvet. Du kan spinne et gullklede med rike ornamenteringer du stadig vil finne nye detaljer i selv om du skapte det selv, eller et mykt langflosset teppe du kan ta med deg ut fra de vegger som omgir deg, legge deg ned på og nyte skyene som farer forbi. Du kan veve et varmende pledd for dager med kulde, eller lage en ball av piggtråd rundt deg. For slik er det med tanker, de kan brukes til så mye.

BRYNJE

i jern
kledde jeg meg

et brynje
rundt brystet
en hjelm
over hodet

rundt lår
legger
til sko og hansker
ble jernet formet

sveiset
sammen
malt svart

innvendig
dekorert
med solsikker
roser
og et hav av blomster
jeg ikke vet navnet på

men det
var det ingen som så


Den 13.januar 2012 så Vannlandet dagens lys. Da hadde jeg gått og tenkt en stund. Og grunnen til det, var at jeg hadde skrevet noe i jobbsammenheng, som for eksempel dette, og ble anbefalt å arbeide videre med denne formen for skapende arbeid. Legge det ut på nett, slik at andre også kunne se det om de hadde lyst. For jo, dette er frivillig å lese. Du leser fordi du har lyst. Ingen tvang her. Og jo, det er også et skapende arbeid. For meg, slik jeg ser det. På samme måte som et maleri eller en skulptur er det. Jeg forsøker å lage noe som kan åpne opp for ting, ikke lukke dem inne. Ikke minst for meg selv. For det å ta fram ting og kjenne på det er i blant en nødvendighet vi har utsatt. Gjerne fordi det gjør vondt. For meg gjør det i blant vondt å skrive til deg her på Vannlandet, slik det også gjør vondt å male et bilde. Fordi jeg må kjenne på ting i prosessen. Slik er jeg, slik er du. Vi kjenner på ting om vi henter det fram. Så i blant utsetter vi det. Kanskje en kort periode, kanskje et helt liv. Og finner gode forklaringer på hvorfor vi gjør det.

Noen ganger er grunnen til at vi ikke henter fram noe vi burde se nærmere på mangel av redskap til å klare det. Andre forklaringer kan være at vi kobler det å utsette noe opp til en offerrolle. Og det å være offer gir gode grunner til å la være ting. Da er det jo ikke en gang vårt eget ansvar at ting er som de er, er det lett å tenke. Men dette er en av de sannhetene som jeg nevnte over her, som kanskje er en illusjon i stedet. For selvfølgelig har vi ansvaret for vårt eget liv. Vi har kanskje ikke ansvaret over hva noen har gjort mot oss, men vi har ansvaret for hva vi gjør med det videre.

LITE KJÆRLIGHETSDIKT

blomst i vegkanten
lar den stå
kanskje går du her i morgen

Dette lille diktet skrev jeg i en av de vanskeligste periodene i livet mitt. Depresjonen var svart, angsten uhåndterlig og det meste håpløst. Likevel fantes det små lyspunkt innimellom. I blant er det vanskelig å få øye på slike lyspunkt, men det betyr ikke at de ikke finnes. Så vi må aldri slutte å lete.

Nå skal jeg avslutte. Jeg syntes det var greit å minne deg på at det ikke er likegyldig for meg om du leser eller ei her inne på Vannlandet. Enten du legger igjen et svar, eller er innom uten å si noe om det, så betyr det noe. Spor legger du uansett igjen etter deg, for et par telleverk forteller meg at du har vært innom. Telleverket du kan se viser ca 26 000 nå, ett jeg alene kan se viser ca 40 000. Hvorfor de viser forskjellig vet jeg ikke, men jeg har en følelse av at det er mellom 50 og 300 innom og leser et innlegg, med et gjennomsnitt på 100 i løpet av en dag. Én av disse er deg. 

Det gjør godt å se at tallene vokser. Noen ganger skulle jeg likevel ønske at tallene telleverket forteller meg om hadde vokst litt raskere.  Den er jo litt smal, bloggen min, og kan ikke konkurrere med fotballfruer og lignende. Ikke bruker jeg tid på markedsføring heller, så det er begrenset hvor mange som finner fram hit. Så om du vil, hadde jeg satt stor pris på om du la ut en link til Vannlandet for eksempel på Facebook. Eller går inn på Facebooksiden min og klikker på deleknappen under blogginnleggene der. Jo flere lesere, jo større iver med tanke på å skrive for meg. Vi kan alle trenge en hjelpende hånd fra tid til annen. Så på forhånd takk.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Come Healing


søndag 8. desember 2013

Jeg må bare få sagt det




I dag leste jeg et blogginnlegg skrevet av en jeg vanligvis ikke leser. En blogger som dreier sitt skriveri rundt et helt spesifikt felt, et felt jeg selv er ganske lite opptatt av. Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg ble sittende igjen med en litt vond følelse etter å ha lest det som var skrevet. Det var en mangel på varme i innlegget, opplevde jeg, selv om det faktisk handlet mye om mennesker og menneskers forskjellighet, og var skrevet av en som slik jeg forsto det arbeider med mennesker. Så jeg fikk lyst til å svare vedkommende, og si at jeg reagerte på dette, og hvorfor. Men jeg lot være.

Og nå kan jeg selvfølgelig legge ut en link til det nevnte innlegget, men det skal jeg også la være. Poenget med dette er ikke å henge ut noen, eller plassere, poenget er å se nærmere på min egen reaksjon. Som ble en blanding av sinne og sorg over noe jeg opplevde som bærer av dårlig forkledd arroganse og kynisme.

Etter å ha lest det jeg leste, følte jeg for en motvekt, slik at de oppståtte følelsene kunne få litt motstand, og jeg søkte opp noe jeg hadde sett tidligere. Et helt annet sted. I en helt annen blogg, som også er skrevet av noen som arbeider med mennesker. Noe som bærer i seg en varme og åpenhet. Og ikke minst litt humor. Og jeg tenker at det er en minst like grei konsekvens som å gå i trynet på den som skrev det jeg ikke likte. Det jeg hentet fram finner du her. Om du velger å sette av litt tid til høre på det som blir sagt, vil du kanskje også føle deg bedre enn før du hørte på det.  

”Jeg må bare få sagt det”, er en ytring jeg hører i blant. ”Det må være lov å si sin mening”, er en annen. Og dette er uttalelser det er vanskelig å stå opp i mot, spesielt om det som skal sies er rettet mot deg selv.   Men er det nå slik, at alt kan rettferdiggjøres ved hjelp av retten til å ha en mening? Er det slik at en kan påberope seg retten til å si akkurat det en vil, hvordan en vil, når en vil, overfor hvem en vil? Vi vet jo alle at vi lever i en del av verden hvor ytringsfrihet sees på som en menneskerett, og det er selvfølgelig kjempebra. Men jeg tenker at med rettigheter kommer også et ansvar. Det å si noe om en sak, er én ting, men det blir noe helt annet om det en sier er rettet mot et annet menneske, i form av kritikk koblet til personlige egenskaper eller er fargelagt av beskrivende adjektiver. Da bør en kanskje være litt mer forsiktig. Og det var en slik tilbakemelding jeg var på nippet til å gi.

Det er lett å gå i trynet på noen når en sitter gjemt bak et tastatur. Det er lett å ta rollen som allvitende når en får et glimt av et annet menneske. Men det blir veldig ofte feil. En uttaler seg fort på sviktende grunnlag, spesielt om følelsene har blitt trigget. Ting skrives, ting menes, går gjennom det filteret som er formidlerens formidlingsevne, via det filteret som er vår evne til å tolke eller å forstå, og ender i blant opp med å bli noe som misoppfattes. En liten utelatelsessynd eller en anelse for kraftige farger i en detalj, så kan det ferdige bildet raskt bli oppfattet som bærer av et innhold maleren ikke kjenner seg igjen i. Og kanskje ende opp som forskjellige sannheter, tolket av øyet som ser.

Jeg vet ikke om jeg er udelt glad for at jeg ikke svarte på det nevnte blogginnlegget. Litt rask scrolling inne på bloggen til vedkommende, viser at det uansett ikke gis respons tilbake til dem som gir tilbakemelding. Så det jeg eventuelt ville sagt hadde trolig endt opp med å bare henge i lufta. Og jeg vet ikke om det er noe poeng i det. Jeg tror i hvert fall ikke det hadde fått meg til å føle meg så veldig mye bedre. Det kan hende jeg hadde fått en følelse som kunne minnet om å føle meg bra om jeg hadde svart, men jeg tror det ville vært en mistolkning. At følelsen ville vært koblet mer opp mot bedre enn, enn mot bra, men jeg tror ikke jeg er den riktige til å strekke meg etter den type følelser, selv om jeg kan kjenne på fristelsen.  Og med det avslutter jeg denne søndagens lille frustrasjon, og legger det bak meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I Hate The White Man





lørdag 7. desember 2013

Perspektiv



Min eldste datter har kuttet røyken. Jepp, hun og kjæresten var innom med nyheten i går, hun skal bli mamma, jeg skal bli bestefar. Og Beate skal bli stebestemor i en alder av 38. Er det rart jeg smiler?

J





Nope, dette er ikke hennes barn hun holder, men kan vel mer sees på som litt trening.:)


Ha en fin dag.

Dagens link: Cirkle of life




fredag 6. desember 2013

Om å leve med, i stedet for mot.





Snøen har lagt seg over Bergen by. Politiet advarer mot såpeglatte veier og anbefaler å la bilen stå i dag. Og ja, jeg følger nok det rådet. Ikke minst fordi det der jeg bor er en bratt bakke som må forseres før jeg kommer meg hjem, om jeg tok turen ut. Og på slikt føre vil jeg neppe komme meg opp med min lille Golf. Det betyr at jeg måtte satt fra meg bilen et eller annet sted. Samtidig som jeg ville måtte gå opp bakken. Og med tanke på at mine dårlige lunger, lett kulde og vassing i snø fordi det ikke er måket er en dårlig kombo, er dette ingen god løsning. Jeg hadde nok kommet meg opp, men jeg hadde slitt. Spesielt om jeg hadde noe å bære på, som for eksempel resultatet av helgehandel. Så om ikke været snur raskt, må jeg denne helgen klare meg med det jeg har i hus. Og det er ikke all verden, men jeg sulter nok ikke.

Noen ting i livet nytter det ikke å stri i mot. Været er nok en slik ting, men det finnes annet også. Det går en radioreklame for selvhjelpsgrupper for tiden. Og der blir det nevnt at målet med å delta i en slik gruppe kanskje ikke alltid er å bli kvitt et problem, men å lære seg til å leve med det.  Og det kan jeg relatere meg til. Jeg er ikke alltid oppe på barrikadene for å forandre på alt lenger. Noen utfordringer har innsett at jeg bare må leve med. Noe som igjen har ført til at problemene ikke tar så stor plass, selv om de er der. Og det igjen gir rom for andre ting.

Dette med selvhjelpsgrupper har jeg litt erfaring med. Jeg startet en selv i utkanten av Bergen, da livet mitt var på det vanskeligste for noen år siden, og angsten var på det verste. Etter en tid ble tilværelsen min lettere, så jeg valgte å gå videre. Og siden ingen ville ta over etter meg og lede det praktiske arbeidet ved å holde gruppen i gang, ble den nedlagt.

Angsten ble ikke borte i løpet av tiden i selvhjelpsgruppen, men jeg lever med den på en måte nå som gjør at ikke alt handler om den. Det vil si at den får mindre fokus, og at noe annet derfor får mer fokus. Jeg har lært litt om å håndtere meg selv og mine følelser, og det gjør at angsten får mindre makt. Dette har derfor blitt til en god sirkel. Livet mitt begynte å utvide seg sakte, men sikkert igjen. Å ta del i en selvhjelpsgruppe er derfor noe jeg anbefaler. Det kan virke skummelt å ta det første skrittet, men det blir lettere etter hvert.

For de som føler at de vil gjøre noe aktivt med sin livssituasjon og føler at en selvhjelpsgruppe virker litt interessant i tillegg til å være veldig skummelt, kan et startsted være å lese seg opp litt på siden selvhjelp.no

En trenger ikke å slite med angst for at en selvhjelpsgruppe skal fungere som hjelpemiddel. Det kan handle om en generell vanskelig livssituasjon, hvor kanskje meningsløshet, depresjon, ensomhet, tomhet, ettervirkning etter traumatiske erfaringer eller annet, har endt opp med å ta for mye plass. Da jeg selv startet, var det likevel fordi jeg slet med angst, og jeg tok derfor kontakt med Angstringen for å finne litt ut av hva som kunne gjøres. Etter hvert fikk jeg hjelp fra førstelinjetjenesten i bydelen der jeg da bodde, til å opprette kontakt med kommunen, og derigjennom fikk jeg hjelp til å skaffe egnet lokale. Og så var jeg i gang. Noe som var tøft. Angsten min var så sterk den gang at jeg måtte hentes og kjøres for i det hele tatt å komme meg av gårde. En lokal politiker med hjerte for nærmiljøet tok på seg den oppgaven. Men etter en stund klarte jeg å komme meg av gårde på egenhånd. Så det gikk, selv om motstanden var sterk i meg. Mye takket at jeg ga uttrykk for et behov, og fant noen som var villige til å ville hjelpe meg med å få oppfylt det. Det vil si at jeg gjorde meg selv og mitt synlig, og ba om hjelp. Hjelpemiddel er lov til å ta i bruk, selv om hjelpemiddelet ikke er en fiffig boksåpner eller lignende, men støtte fra andre.

Selv om selvhjelpsgruppen jeg var en del av ikke eksisterer lenger, finnes det en annen gruppe i Bergen. Den heter Hieronimus og har holdt på i flere år. Så bor du i nærheten og sliter med angst, så nøl ikke med å ta kontakt. Ringer du vil du få snakke med en hyggelig dame som heter Eva. Og så kan dere ta det derfra. Kanskje kan en slik liten telefon bli springbrettet til noe nytt og bedre. En ny retning. Et nytt håp. Enten det er til Hieronimus eller til noen andre du henvender deg. Det er opp til deg. Ikke i form av et krav, men i form av en mulighet.

Nå har det sluttet å snø her jeg bor, skylaget utenfor vinduet har så vidt revnet, og jeg kan se litt blå himmel. Blå himmel er ikke det verste en kan se på. Med litt flaks kommer kanskje brøytebilden etter hvert også. Og litt regn som kan fjerne alt som heter snø. Det er synd det regner så sjelden i Bergen.

Tittelen på dagens bilde er Etterlatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En sang til motet




mandag 2. desember 2013

Mur






Så var vi to dager inn i desember, og jeg har skrapet luke nr to på skrapeloddkalenderen jeg fikk av kjæresten min.  Dette med kalender er en greie hun har gjort til tradisjon, så nå følges hver førjulstid med litt ekstra spenning hver morgen. I år regner jeg med å vinne førstepremien.

Tradisjoner jeg er med på å skape selv gir meg holdepunkt i tilværelsen. Nye ankerfester. De er med på å sette meg inn i en sammenheng, gir meg anledning til å skape en ny historie. Skape en annen virkelighet enn den som en gang var.

Fra et kommende kunstprosjekt:

Alt jeg gjør er et uttrykk for en følelse så ekstremt tilstede at ingenting annet lenger betyr noe. Jeg former den følelsen i farger og linjer, som om den var modellkitt. Smykker den. Jeg blir en skulptur, og en del av en skulptur, slik at jeg kan se meg selv og hva jeg føler. Ikke bare innenfra, men også utenfra. Alt rundt meg og i meg er denne følelsen, denne skulpturen.

For ikke så veldig lenge siden falt løvet av trærne. Og snart er det jul. Tiden har gått veldig, veldig, veldig fort denne høsten. Jeg har følelsen av at den går fortere for hvert år. Akkurat som aldringsprosessen gjør. Jeg hørte det nevnt i et tv-program at kroppen eldes raskere mellom for eksempel 60 og 70 enn mellom 30 og 40. Og ja, selv om jeg kun er i slutten av femtiårene, merkes det at ting eskalerer. Det er som et fritt fall hvor avstanden nok er sånn ca. gitt, men hastigheten øker hele tiden på vei mot splættet. Sånn er det med den saken. Det er mye en kan få med seg om en ser på tv. Her om dagen fikk jeg for eksempel med meg en vits.

Hva er forskjellen mellom en guttesnømann og en jentesnømann?
Ballene.

Og den var jo litt morsom, selv om de største latterutbruddene kanskje uteblir når vitsen skrives ned slik som her. For eget vedkommende har latteren uansett dempet seg med årene. Jeg ler sjelden til jeg vrir meg på gulvet med magesmerter lenger. Noe som kunne skje i tidligere år. Jeg vet ikke om jeg likevel ler mindre, det er vel mer at jeg ikke ler så kraftig. På samme måte som jeg ikke løper like fort lenger. Om jeg løper. Og det gjør jeg vel strengt tatt ikke. Om jeg skulle være nødt til å løpe føler jeg meg litt keitete. Før pusten er borte etter ca fire meter. Da stopper jeg igjen. Det keitete kommer av at det er som om jeg har glemt litt av hvordan det gjøres, slik at det ikke lenger føles naturlig for kroppen. Slik som en kan føle om en plutselig skal danse litt fritt etter musikk mens noen ser på. Eller til og med er alene. Eller hoppe på trampoline. Eller må være oppsanger.

Å være oppsanger er ikke alltid min greie, men det hender jeg tar meg sammen og stemmer i, for uten oppsanger starter sangen gjerne i forskjellige tonearter, og resultatet blir deretter. Det vil si helt jævlig. Noe det meste som ikke er samstemt i livet har en tendens til å bli.

I tillegg til at oppsanger ikke alltid er min greie, er jeg nok heller ingen oppvigler. Jeg ypper ikke like mye til strid som jeg en gang gjorde, og råder ikke folk til å gå i trynet på alt og alle som byr på en utfordring. Det er vel mer slik at jeg nå går mer for harmonisering og langsiktige løsningsstrategier, tror jeg. Selv om jeg nok fremdeles kan oppleves som litt direkte av enkelte. Noe som ikke nødvendigvis sier mest om meg, det handler jo minst like mye om den som opplever meg. Vi har alle våre opplevelser. Og opplevelser er gjerne subjektive og langt fra ment å alltid skulle være felles sannheter. Selv om vi ikke alltid husker på akkurat det.

Ofte er opplevelsene våre styrt av noe vi har opplevd tidligere. Selv tillater jeg for eksempel ikke at noen kiler meg under beina. Det gir meg nesten panikk, og ut av panikken kommer det et sinne. Et raseri. Som jeg må slite for å holde i tømme. Jeg kan ikke plassere hvorfor det er slik, men jeg tror det handler om å bli fratatt kontroll. På samme måte tåler jeg ikke å bli slått. I tillegg er jeg var for lyder. Noe jeg har lest kan være en vanlig reaksjon hos barn som har opplevd traumer. Og det er jo slik at jo eldre en blir kommer barndommen på et vis nærmere og nærmere samtidig. Så dette med lyder avtar ikke, men øker heller, må jeg innrømme.

En tredje ting jeg synes er vanskelig er å bli kysset av noen om jeg ligger på ryggen. Det kan gi meg nesten panikk. Jeg har aldri helt klart å finne ut hvorfor, det jeg blir sittende igjen med blir på en måte muligheter, ikke forklarende minner. Likevel er denne reaksjonen en del av meg, og har fulgt meg i alle år, selv om jeg ikke gjør noe stort nummer av det om noen kysser meg i en slik posisjon, men i stedet forsøker å forandre på situasjonen på en stille måte.

For noen år tilbake skrev jeg en liten historie koblet opp mot en slik form for opplevelse hvor en ikke helt klarer å gripe minner eller erfaringer, men likevel kjenner på konsekvensen av noe. Historien er ingen sann hendelse, men mer et forsøk på å kjenne på ting for min egen del, for å se hva som skjer da. Som en form for utforsking. Historien kan kanskje oppleves vond for de som måtte ha opplevd ting i barndommen de burde fått slippe, så tenk over det før du eventuelt leser videre. Selv leste jeg her en dag at 11% av alle barn vil oppleve et overgrep. Det vil si at om dette leses av hundre stykker, vil elleve av dere være på den uheldige siden av den statistikken. Historien går slik:

MUR

    Alt – hvert blikk, hvert smil, hver flørtende uttalelse, hver dans - fulgte oppskriften. Ingenting overrasket. Og nå, på soverommet i leiligheten hennes, i senga, under dyna: kroppen hans er gjennomsnittlig - kjærtegnene, kyssene, bevegelsene, de famlende forsøkene hans på å hisse henne opp, alt er gjennomsnittlig - forutsigbart som en solnedgang. Og da han legger seg over henne dukker bildene opp, som de alltid gjør:

    Hun går gjennom byen, og et ubehag, en kvalme, får henne til å legge hendene mot en kald murvegg og spy.

    Kroppen hans er tung, munnen hans våt og beregnende, pusten hans varm og hun vrir hodet til side. Har lukket øynene. Ligger helt stille mens han beveger seg over henne, inn og ut av henne.

    Noe skjer med henne der ved murveggen. Noe som låser henne. En angst. En fullstendig overtagelse av all bevissthet. Og hun siger ned på knærne, presser hendene mot veggen som for å holde den fra seg, skyve den bort, som om den kunne falle over henne om hun slapp, knuse henne, mens folk går forbi, ler, smiler. Og hun vil be om hjelp, be dem hjelpe henne, men de ser henne ikke, og hun har ingen stemme. Så hun holder, skyver veggen fra seg, presser håndflatene mot den kalde, ru muren. Og igjen, som alltid, blir veggens overflate varm og myk. Som et menneskes hud. Og igjen velter kvalmen fram, men hun kan ikke slippe, muren begynner å helle mot henne, mer og mer, ugjenkallelig, og det finnes ikke lenger mulige valg, ingen impulser, ingen vilje stor nok til å ta kontroll over musklene, over kroppen, slik at hun kan slippe veggen og flykte, komme seg vekk. Alt hun makter er å presse svakt i mot.

    Rommet fylles av pusten hans, kroppens vilje til utløsning forserer punktet hvor alt ender i instinkt. Stønnende tømmer han seg.
 
    I samme øyeblikk kommer muren rasende ned over henne og åpenbarer et ansikt. Det kommer nærmere og nærmere. Et utflytende ansikt, uten gjenkjennelige trekk. Likevel alltid det samme ansiktet.

***

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Crawling



søndag 1. desember 2013

Monsterdrøm








I dag har jeg egentlig ikke tid til å skrive blogg. Vi skal feire bursdagen til et medlem av storfamilien vår, så ting må gjøres. Blant annet skal jeg bake ei bløtkake. Jeg er en racer på bløtkaker, tror jeg selv.

Det er mye en kan tro. En kan tro ting på en måte slik at en våger å forsøke nesten alt mulig. Eller en kan tro på en måte som gjør at nesten alle dører blir stengt.  Slik at livet blir levd fra et bur, et trangt rom eller med lenker. Styrt av angst eller håpløshet i stedet for muligheter. Som igjen gjør at alt en blir i stand til å se av lys, kommer fra de drømmene en ikke våger å forfølge. De en kan skimte gjennom et trangt vindu høyt oppe på veggen, om en våger å strekke seg og se ut i det hele tatt.

Siden jeg har litt dårlig tid i dag, skal jeg i stedet for å skrive mer om dette, legge ut en tekst jeg skrev for noen år siden, da livet mitt var mye vanskeligere enn det er nå. I tillegg vil jeg under Dagens link legge ut noe som handler om å våge.  Våge å gjøre noe selv, og våge å stole på en annen. Våge det en ikke tror er mulig, og våge smerten en vil møte om en beveger seg utenfor sitt trygge, lille rom.  Jeg anbefaler deg å sette av de to minuttene og femtifire sekundene det tar å se den.


MOSTERDRØM

Det pakker seg på. Jeg begynner å bli redd. Redd for hva jeg kan komme til å finne på. Jeg kjenner på en fortvilelse og et sinne, og jeg har begynt å vende det mot meg selv. Det er farlig. Jeg er redd jeg kan komme til å gjøre noe jeg vil angre på. Tankene har begynt å dreie seg rundt muligheter, planer. Og det gjør vondt å tenke slik. Det gjør vondt å kjenne det jeg kjenner. Jeg vil at det skal gå over. Forsvinne.

Folk tror det er så enkelt å være monster, men det er det ikke. Dag ut og dag inn er jeg låst i den samme rollen. Ingenting har jeg å se fram til. Ikke annet enn den lille stunden på kvelden. Akkurat når Lise skal legge seg, i det jeg griper etter benet hennes fra under senga, men bommer, og fram til hun sovner. Det er alt, noe mer har jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få noe mer innhold i livet mitt heller. Alt virker håpløst.

En kveld krøp jeg likevel fram fra under senga bare for i det minste å forsøke noe nytt. Og så satte jeg meg oppå dyna hennes og ventet. Ventet på mørket og leggetid. Det var merkelig. Dyna var så myk i forhold til det harde, kalde gulvet. Og alt var så lyst. Jeg kunne se ut av vinduet. Se trær. Og mellom noen av trærne kunne jeg se vann langt borte. På himmelen beveget skyer seg dovent fra venstre mot høyre. Og det var så høyt under taket. Jeg tenkte at dette kunne jeg venne meg til. Et liv med så mye luft rundt seg kunne jeg virkelig venne meg til. Og jeg begynte å glede meg til leggetid. Jeg tenkte at kanskje kunne Lise og jeg bli venner nå når jeg ikke lenger lå under senga og grep etter foten hennes i det hun skulle legge seg. Men da hun kom ble det klart at det hele var totalt mislykket. Det virket ikke som om hun så meg i det hele tatt. Jeg tror ikke hun helt klarte å skille meg ut fra resten av hva som fantes i rommet hennes. Men noe må hun likevel ha sett eller følt, for hun var ikke redd for at jeg skulle komme fram fra under senga lenger. Hoppet ikke lynraskt opp i den med et gys slik hun pleier. Bare satte seg. Satt med bena på gulvet som om det ikke fantes et monster i det hele tatt, og aldri hadde gjort det.

Neste kveld var jeg under senga som vanlig igjen, men alt var ødelagt. Hun satte seg som kvelden før med bena på gulvet. Hun var ikke redd lenger. Jeg ville gripe henne i den ene foten, men kunne ikke. Det var jeg som var blitt redd i stedet. Redd for hva som ville skje om jeg virkelig omsider fikk tak i den. Og slik har det vært siden. Det som før var mitt eneste mål har nå blitt det jeg er reddest for.

Så nå ligger jeg her, dag etter dag og venter på kvelden. Og hver dag tror jeg at i kveld... i kveld skal jeg våge. Og så vil alt bli bra.


***

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Dette har krevd smerte


onsdag 27. november 2013

Å stå på utsiden og vite best




Noen av dagens gjøremål er unnagjort, så da må det være lov å skrive litt blogg. Uten at jeg skal påstå at det i utgangspunket blir gitt mye rom til forbud på denne fronten innenfor mine vegger. Forbudene får holde seg andre steder, ikke alt skal reguleres av dem.  Eller av påbud. Sånn tenker jeg, i blant, men det kan hende jeg tar feil.

Noen opplever det å ta feil som å miste ansikt, men å ta feil trenger ikke alltid å være så ille. Sist jeg skrev snakket jeg litt om Tanganyikaciklidene mine. Nærmere bestemt noen Neolamprologus Baulengeri. Jeg oppdaget at de hadde lagt egg, men etter som tiden gikk uten at jeg så noe yngel, trodde jeg da jeg skrev at toget hadde gått, og at noe hadde skjedd som førte til at ynglet ikke ville få leve opp. Men jeg tok feil. For et par dager siden dukket det opp noen bitte små yngel i åpningen til sneglehuset hvor eggene ble lagt.  O glede. For jo, sånt er moro i akvarieverden. Så nå får jeg følge med og håpe at ingen av foreldrene blir altfor sultne og begynner å se på dem som mat.

Ikke alt går som en vil her i verden. Men noe gjør det. Hvordan vi forholder oss til det som ikke går vår vei, og hvordan vi forholder oss til det som går vår vei, er nok individuelt.  Et barn kan for eksempel bli rasende og knuse en leke som ikke fungerer slik barnet vil. Og så glemme alt sammen ganske fort, fordi trøst eller en ny leke er innefor rekkevidde. Konsekvensene blir derfor ikke så veldig store. Om en slik reaksjon blir videreført til voksenlivet er det likevel verre. Det hadde for eksempel ikke vært spesielt positivt for meg om jeg hadde ødelagt akvariet da jeg trodde fiskene mine ikke hadde fått til dette med yngel.  Og enda verre hadde det blitt om det var mennesker rundt meg som ble utsatt for en slik form for reaksjon om de ikke tilfredsstilte det jeg håpet på eller forventet.

Et barn er seg selv nærmest, og er ofte ikke så opptatt av hvordan andre har det. De ser sine egne behov, vil få dekket dem omgående, og siden de ikke er voksne, må noen andre dekke dem. Andre mennesker er til for dem selv, og det er deres ansvar at de har det bra. På samme svart/hvitt måte fordeler de gjerne skyld.  Skyld og ansvar ligger stort sett hos andre, og de er flinke til å rettferdiggjøre sine valg og handlinger. 


Om en tar slike måter å forholde seg til seg selv og andre med seg inn i voksenlivet, oppstår det et problem. Og blir det uttalt nok, kan kanskje dette problemet få navn som Narsissisme eller Psykopati, manglede empatiske evner eller en Dyssosial personlighetsforstyrrelse.

 

Det tok litt tid å komme hit, jeg måtte gjennom mange ord først, men grunnen til at jeg begynte å tenke på dette, er at jeg overhørte noe som ble sagt her en dag. Det var i forbindelse med foreldres ansvar etter en skilsmisse. Nærmere bestemt i forhold til å stille opp på høytidsdager, bursdager og lignende, og å kunne være i samme rom for barnas skyld. Og det høres jo helt greit ut, og har på en måte blitt en etablert sannhet. Man skal være voksne og se barnas behov. Men hva skjer om en av foreldrene har en personlighet som nevnt over her?  Hva hvis kvinnen for eksempel har levd over år i et voldelig samliv med en psykopat? Hva om barna har blitt utsatt for vold? Eller det har funnet sted andre former for overgrep eller svik, enten det er mor eller far som har stått for dem, overgrep som ikke nødvendigvis vil opphøre som mønster om en ikke opprettholder en fysisk avstand?  Er det så enkelt da?

 

Det er lett å fremme sannheter. Spesielt om de står i et positivt forhold til de valg en selv gjør, og en samtidig kan heve sin egen verdi og forgylle eget ståsted. Men hvor sanne sannhetene vi omgjør oss med er, er sjelden en absolutt måleenhet. Ting forandrer seg, syn skiftes. Sannheter skifter navn til Myter, osv. Tidligere var det greit å bruke vold i barneoppdragelse, for eksempel. Litt juling har ingen vondt av, var mantraet. Det er det eneste som hjelper, var et annet. Hyppighet, kraften i volden og lignende, var opp til den enkelte oppdrager å regulere. En gang var det også en sannhet at små barn ikke opplevde smerte, så de ble operert uten bedøvelse. Det finnes også de som hevder at det som skjer innenfor hjemmets fire vegger har ingen noe med, som om dét var en sannhet. Eller at kvinner har en ekteskapelig plikt til å legge seg på rygg for sin mann, fordi han har så sterke lyster og behov. Som om kjærlighet, sex og kropp er noe en ikke har rett til å bestemme over selv, men er mer i retning leken til barnet nevnt over her. På samme måte sies det at kvinner til tider selv bærer skyld ved voldtekt. Og barn læres opp til å tro at det er deres egen skyld at de blir slått. Som om det er de selv som velger det.  

 

Det går alltid an å plassere ting på en skala, fra helt ille til fullstendig uproblematisk. Men jeg tenker at en må være åpen for at folk opplever ting forskjellig. Vi bærer alle på våre erfaringer, og forskjellige konklusjoner i etterkant av dem. Og vi må selv få lov til å plassere det vi tenker og føler på vår skala, trekke våre egne slutninger, og ta våre egne valg ut i fra den plasseringen. 


Selvfølgelig kan likevel valg diskuteres, berømmes, anbefales eller settes spørsmålstegn ved, dialog og åpenhet er stort sett bedre enn taushet og en redsel for å fremme egne meninger, men i blant er det lett å glemme at en ikke kan stå på utsiden og samtidig alltid vite best.

 

Ha en fin dag.

 

Bjørn


Dagens link: The Childcatcher

 

 

 

 

 

lørdag 23. november 2013

Vær et lysende rom, og et svart et, og et rødt



For en stund siden la mine Neolamprologus Boulengeri egg, for andre gang. Men også denne gangen ser det ut til at det ikke har ført til yngel. Det kan hende at foreldrene har spist eggene, eller det kan hende de spiste ynglet etter klekking. Det kan til og med hende at det finnes yngel i sneglehuset hvor eggene ble lagt, men at jeg ikke har fått se dem enda, men jeg tviler på det.  Så nå håper jeg det snart blir lek igjen, og at alle gode ting er tre. Det at eggleggingen ikke har ført til noe mer enda, er ingen overraskelse. For det er ganske vanlig at fisk kan slite litt de første gangene de legger egg. De må med andre ord prøve og feile litt.

For tiden arbeider jeg med et maleri av en ung gutt. Og i begynnelsen gikk det veldig greit. Men nå har jeg kommet til et punkt hvor det butter litt i mot. Mye av det jeg forsøker ender i noe mislykket, detaljer blir ikke slik jeg vil ha dem, og jeg må begynne på nytt, og på nytt, og på nytt. Å gi opp er ikke et alternativ, verken for mine sneglehuslekere fra Tanganyika eller for meg.

Eller er det det?

For fiskene er vel svaret helt klart nei. De gir ikke opp. Her går det på instinkt. Parringsviljen er skrudd på og lar seg ikke skru av. Men med oss mennesker er det jo litt annerledes, om vi ikke snakker parringsiver. Så mye av det vi ønsker å få til gir vi opp. Gjerne før vi en gang har forsøkt. Før eller siden går vi kanskje til og med i mot parringsviljen også. På linje med mye annet. Vi bare tenker at vi vil forsøke å gjøre noe. Gå en tur, vaske huset, lage noe eller snakke med noen, etablere et forhold, forandre et forhold, avslutte et forhold,  men kommer aldri lenger enn til tanken. Fordi ett eller annet kicker inn og lager en sperre for oss. Det kan være latskap eller angst, tro på egne evner, opplevelse av egenverdi og rettigheter, eller vi legger skylden på noen andre. De som ikke slipper oss til, de som en gang gjorde oss vondt, eller de som ikke forstår utfordringene våre og ikke tror på oss og gir oss støtte. De som tvinger oss, manipulerer oss, bruker oss. De som alltid saboterer oss. Og spesielt dette siste er en veldig grei måte å rettferdiggjøre stillstand på. Fordi vi har plassert ansvaret for våre egne handlinger hos en annen.

Når en ikke klarer noe, ikke får til det en egentlig burde klare, når en viker unna eller gir opp, så er det lett for at en blir en mottaker i stedet for en som yter. Andre skal klare ting, for oss, og lever en lenge med et slikt mønster blir det vanskelig å snu det. Til slutt er en gjerne helt avhengig av andre mennesker. Ikke kun for at ting skal bli gjort, men også i form av å rettferdiggjøre den en er. Da ender en gjerne opp med å ligne et gammelt forlatt hus, med mørke, sprukne vinduer, hvor gardinene er trukket delvis for og en kun sporadisk ser et glimt av øyne som titter ut på hagen som har blitt et sted for ugress. 

Har en endt opp i en slik tilstand blir det vanskelig å begynne på noe som virker utfordrende. Oppgavene virker alltid for store. Og om en forsøker, så blir det vanskelig å fullføre noe om en kommer til et punkt hvor en må stå i motstand over tid. Utfordringene blir overveldende. Som et fjell som truer med å rase ned over en. Det er mye lettere å gi opp. Og gjerne ende opp i en offerrolle i skyggen av tusen fjell, stedet for å ende opp med en rolle hvor en tar ansvar og fullfører ting. Så godt en kan. Står opp for seg selv. Holder ut. Beveger seg framover i stedet for å bruke kreftene til å forklare hvorfor en står stille og hvor stor til og med den oppgaven er. Og nå kan sikkert både den ene og den andre komme på eksempler hvor det ikke hjelper med vilje. Som for eksempel at det ikke går å løpe hekkeløp om en ikke har bein. Men det betyr jo likevel ikke at en er frarøvet alle andre muligheter. Fremdeles finnes det gjerne hender.

Jeg tenker at slik er det med mange utfordringer vi møter. Utfordringen er ikke alt som finnes, selv om det i perioder er alt vi ser. Det finnes alltid en dør, en vei over, rundt, under eller gjennom et stengsel. Slik at vi kan få øye på noe annet på baksiden. Noe nytt. Noe med håp i seg, og muligheter. Det finnes alltid noe vi får til. Noe vi kan gjøre. Vi kan skrive et brev, gå en tur, lage et bilde, et måltid, våge snakke med noen, si hva en tenker, gjøre seg selv synlig, gjøre noe nytt, noe du ikke gjorde i går. Slik er det med meg, og slik er det med deg. Jeg kan noe. Du kan noe. Du får til noe. Du er eieren av muligheter og av evner. Du er noe, du har en verdi. Du kan kanskje ikke bli verdens beste hekkeløper, men du kan komme deg fra A til B. Om du vil, og våger å forsøke. Og forsøke. Igjen og igjen. Selv om du kanskje aldri kommer helt i mål, så er ikke målet alt. Veien har også en verdi. Tenk bare om du skal reise og besøke en venn, og må over fjellet. Og fjellet er fullt av høst eller vårfarger og utsikt du kan få ta del i. Da kan kanskje reisen være minst like fantastisk som det å komme fram. Det vil si at veien er en verdi i seg selv.

Når jeg maler et bilde, er det veien som gir meg mest. Når bildet er ferdig setter jeg meg ikke ned og nyter det resten av livet og slutter å gjøre noe. I stedet begynner jeg på et nytt. En ny vei. Ny motstand. Nye seire. Ny fortvilelse. Ny glede. Ny bevegelse. Selv om jeg blir konfrontert med mine egne begrensninger, selv om det siste bildet ikke ble slik jeg håpet det skulle bli, selv om INGEN bilder blir slik jeg hadde håpet, forsøker jeg igjen. Kaster meg utpå, selv om jeg vet det vil komme til å gjøre vondt når jeg kommer til punktet hvor jeg begynner å slite, fordi jeg må strekke meg lenger enn jeg har strukket meg før. Forsøke å strekke meg tett opp mot det jeg er overbevist om at jeg får til, og så strekke meg enda litt til. Og det gjør vondt, for nederlagene står i kø. Men smerten  er verdt det. For det vil også komme øyeblikk hvor ting gjør godt. Små glimt. Små seire. Ikke nødvendigvis i forhold til en målsnor, men i hvert fall sett i forhold til hvor jeg kom fra. Hvis jeg ikke gjør noen ting, hvis jeg ikke strekker meg, vil jeg aldri få oppleve de gode øyeblikkene. Jeg kan kanskje få oppleve nummenhet eller noe tilnærmet smertefrihet, men lite seire eller gleder eller reiser med utsikt. Så nei, å gi opp er ikke et alternativ. Ikke ved et bilde, ikke ved en depresjon eller andre utfordringer. Og slik er det for deg også. For om du var en som alltid gir opp, ville du aldri kommet til slutten av dagens blogginnlegg her på Vannlandet, og funnet dette lille diktet:

ANKER

vær en sol
og natthimmel
over et hus

vær et loft og kjeller
vær glede
vær blues

vær et lysende rom
og et svart rom
og et rødt

vær et anker
og et spørsmål
vær en dør som står på gløtt

***

Ha en fin dag.

Bjørn





søndag 17. november 2013

Det en fester blikket på




I det siste har det ramla ned mye vann i Bergen. Veiene har flommet over, kjellere har blitt fylt opp, men akkurat nå regner det ikke. Selv om himmelen i skrivende stund er grå med små, lyseblå revner i skylaget, er det likevel kun et tidsspørsmål før det begynner å dryppe igjen.  Så selv om forutsigbarhet ofte er en grei ting, så må jeg innrømme at opplevelsen av den nok er knyttet en del opp til hva en forventer, ikke kun at det er forutsigbart. Forutsigbarhet kan jo også si noe om faenskap som kommer, ikke kun det vi klarer av med. Det handler med andre ord om totalopplevelsen.

Det totale er langt mindre håndterlig enn en detalj. Derfor er vi ofte detaljfokuserte. Jeg, for eksempel, som innflyttet østlending vestpå, kan henge meg opp i regnet. Fordi jeg blir våt av det, og kan begynne å fryse. I stedet for å ta med at det gir billigere strøm, renere by, friskere luft, og videre at renere by er triveligere by når sola dukker opp igjen. Og triveligere er jo mer å hige etter enn det utrivelige. Kanskje også viktigere å fokusere på. Siden det en fokuserer på er det en er opptatt av, de fargene en fargesetter livet sitt med. Det vil si at en blir det en spiser. Spiser en kun det som irriterer eller oppleves som motstand eller ubehagelig, så blir det slik livet ender opp med å bli – irriterende. Det er det vanskelige en ser, det en har blikket festet på. For enkelte kan en slik ting være noe så ubetydelig som at nesen er skjev, eller rumpa litt rund. Og så tar det over hele fokuset, og velter alt annet som kunne vært bra å fokusere på inn i skyggene av vår klagestorm. For eksempel at en har et vakkert, formet øyebryn. Eller noe annet vakkert. Det finnes noe vakkert i alle.

Det mest klassiske eksempelet på hvordan liten tue kan velte stort lass når det kommer til detaljopphenging, er tannkremtuben som blir klemt feil på. Ikke av en selv, men av en annen. Men det er mange flere eksempler en kan hente fram om en går hverdagen litt etter i sømmene. Veldig ofte er det ting ved oss selv vi overfokuserer på, drømmer som ikke blir oppfylt, mål vi må slite for å oppnå, lengsler som ikke blir tilfredsstilt, men det kan også handle om ting knyttet til andre. Det vil si at vi gjør vår egen trivsel avhengig av andre mennesker. Eller det er kanskje riktigere å si at vi gir dem som er rundt oss ansvaret for vår egen trivsel, og samtidig fritar oss selv for ansvar. Og det kan selvfølgelig stemme at noen gir oss krevende utfordringer, men det kan også være slik at utfordringene ikke er større enn tannkremtuben eller dens like. Og tannkremtuben representerer at det handler om å ha kontroll over andre for at vi selv skal ha det bra. Så når en vet det, er det vel kanskje på tide å gå litt i seg selv, og tenke en tanke eller to rundt hva som egentlig betyr noe. Hvor ansvaret for eget liv ligger, og hva en bør gjøre med det ansvaret.

Det er også slik at ”den andre”, den som hele tiden stikker kjepper i hjulene for oss, ikke gjør som vi vil, utfordringen som dekker all utsikt, ikke alltid er et annet menneske, men noe i oss selv. Andre mennesker kan vi fjerne oss fra, om vi våger. Vi kan snu ryggen til dem og gå bort. Glemme alle unnskyldninger vi bruker for å la være, og omsider ta et valg vi har utsatt. Eller vi kan jobbe med å se dem vi har valgt å gi plass i livene våre, akseptere dem. Det handler selvfølgelig til sist om hva utfordringen er. Ikke alt skal aksepteres.

Det er oss selv det er vanskeligst å gjøre noe med, det er derfor det er lettest å bruke tid og energi på tannkremtuben. Og siden dette er en blogg som i utgangspunktet skal handle om det å leve med en utfordring uten at alt liv mister mening eller verdi, er påminnelser om at utfordringer kan bli solid overdimensjonert i vår opplevelse av livet på sin plass å ta med, føler jeg. Utfordringer kan ende opp med å bli det eneste vi tenker på, det eneste som betyr noe, roten til alt ondt. Og plutselig har problemet blitt en identitetsbærer, i stedet for et problem. Vi ER den psykiske lidelsen, eller den fysiske, eller noe annet som vi sliter med. Alt vi søker mot eller bort fra blir knyttet til problemet vårt. Vi snevrer oss selv inn, og slutter å tenke at vi er mer enn det. 

Jeg så på ”Skal vi danse” i går. Og en av deltagerne, Kim Daniel Sannes, snakket om det å leve med ADHD. Han sa at om han forholdt seg til sin psykiske lidelse som noe han måtte skyve framfor seg, så ville det bli en nærmest umulig oppgave. Så i stedet forsøkte han å se på det som en ting han bar på ryggen, noe som fungerte som en propell som drev han framover. Slike måter å se på en utfordring går det an å lære noe av, tror jeg. Og det holder ikke å si at det gjelder kanskje for han, men ikke for meg. Selv om det ikke er ADHD en sliter med, så kan en gjøre noe positivt ut av en utfordring likevel. Selv lager jeg for eksempel kunst av angsten min, det vil si at den har blitt en resurs i tillegg til en utfordring. Jeg skriver også blogg med utgangspunkt i den. Men det betyr likevel ikke samtidig at alt jeg er, er angst. Jeg er mye mer enn det. Og slik er det med deg også. Du er ikke kun de utfordringene du måtte ha. For eksempel sitter du og leser mine ord nå. Det vil si at du er en som leser. Så der har du én ting du har. Evnen til å lese. I tillegg har du evnen til å tenke, og å mene noe om det du leser. Om du går litt i deg selv, vil du se at du har evner på veldig mange felt, ikke kun utfordringer. Det vil si at det finnes et hav av muligheter som ligger i deg, og venter på at du skal rekke hånden ut etter dem.  Du er mye, mye mer, enn det vi ser.

Og nå har dagens blogg nådd en lengde som tilsier at jeg bør runde av, om noen skal gidde å lese den. I tillegg skal andre ting gjøres, timer fylles. Jeg skal gå litt over leiligheten min (jeg ligger konstant på etterskudd der), og ta en tur bort til kjæresten og skru sammen et nytt tv-bord for henne, som vi kjøpte på IKEA i går. For jo, nytt tv er på vei. Et digert et. Wow! Lykke! Og vi skal spise middag sammen, svineribbe og surkål ( jadda, jeg vet jeg burde ventet til jul, men skitt au). Men aller først må jeg finne dagens link. Og det er ikke alltid så lett, så det kan ta litt tid. Men det at det ikke alltid er så lett, betyr ikke samtidig at det er umulig. Og slik er det med ting som tar tid også.

Bildet over bloggen er en detalj fra et maleri som fremdeles er under arbeid, og vil være det i flere uker framover.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Full of Love


onsdag 13. november 2013

Nerder og godtfolk.





Så, hva skal en krok velge å skrive om i dag? Været? Det ytre liv, sjelens irrganger eller eskalerende muggutbrudd opp langs sannheters pidestaller?

Nope. I dag skal jeg begynne med å skrive om nerder. Og så får vi se hva det ender opp med.

En nerd er en som gjerne har et spesifikt interessefelt, som gjerne er litt smalt. Og bruker mye tid og energi på det.  I det minste er det slik jeg oppfatter begrepet. Som et tillegg har film og tv gitt oss visse kriterier i forhold til utseendet som definerer en nerd, gjerne litt for store briller, en noe egen sveis og klær ikke alle bruker. Dessverre blir det lett slik at har du briller eller merkelig sveis og ei skjorte med ruter, blir du gjerne oppfattet som en nerd selv om du ikke hengir deg til snevre interessefelt. Det vil si at det ytre lett bestemmer over det indre når det kommer til vår iboende trang til å sette mennesker i bås.

Selv har jeg ikke så veldig store briller. Sveisen er heller ikke så merkelig. Men akvariehobbyen min liker jeg å se på som en litt nerdete side ved meg selv, selv om den ikke tar opp alt fokus.

Når det kommer til det med å klassifisere mennesker etter det ytre, eller etter enkelte sider i stedet for en helhet, er dette en ganske gjengs hobby blant godtfolk som deg og meg og tusener av andre. Hvis ikke dette med båser hadde vært framme i vår bevissthet, hadde vi jo ikke selv vært så fokusert på å skulle passe inn i en mal eller bli deppa om vi opplever en dårlig hårdag, brukket negl, eller blir minnet på en begynnende måne. Utseendet ruler. Både i forhold til opplevelsen av oss selv, og opplevelsen av andre. Sånn er det bare. Og enkelte blir minst like opptatt av at det ytre skal stemme som jeg blir av at ting skal fungere i akvariet mitt. Det vil si at det jeg selv bruker som grunn til å klassifisere meg som en nerd, er en egenskap hos veldig mange:

Et smalt interessefelt som tar opp mye tid og energi.

Likevel ser de ikke på seg selv som nerder, selv om fokuset er klart, siktet låst på målet, og trivselen sterkt knyttet opp til en form for avhengighet som identitetsbærer. Det være seg om det gjelder hår, hud, blondegardiner, BMI, jobb, bil, pelskåpe, sko, mengde støv på møbler, blomster, sminke, vakkert dekkede bord, dyr vin, skjegg eller omgangskrets. Så selv om de samme egenskapene er til stede blant både nerder og de som sikter mot de høyere sosiale sfærer, så blir de navnsatt forskjellig ut ifra både egenopplevelse og blikk utenfra. Og i stedet for nerd blir en gjerne kaldt alt fra blond til chic til streber til veltilpasset og populær i stedet. Alt etter hvor godt du lykkes i det å passe inn. Og alle vil nå toppen. Være mest populær, mest politisk korrekt eller mest uangripelig. Målet er gjerne å passe så godt inn at en skiller seg ut i det miljøet en vil bli identifisert med. Hah! Slå den!

Jeg tror at det finnes langt flere som er hengt opp i dette med å utstråle riktige signaler og egenskaper, enn vi tenker over. Og at slike ønsker og behov styrer hverdagene våre langt sterkere enn vi ønsker å vedkjenne oss. Denne trangen kommer kanskje sterkest til uttrykk om noe skjer i livet vårt, slik at vi mister status eller sannheten om oss selv. Da er ikke veien lang til panikk.  Men om det er nødvendig at det skal være slik er jeg usikker på. Jeg tror vi forledes litt. Og lar oss styre av en avhengighet minst like sterk som tobakken kan by oss på. En røyker tror livet blir tomt uten røyk, men det er ikke tilfelle. Om en slutter å røye mister en langt mindre enn en tilføres. Og slik er det med statusjaget vårt og trangen til å være ”riktig” også. For livet kan være minst like godt om en ikke oppfyller alle krav til utseende, status eller regler angående rammer. Det ikke bli like godt om en gir litt slipp på ting, men det kan bli. Som ved så mye annet, handler det ikke kun om hva man har, men om hva man gjør med det, sa brura.

Ofte bruker jeg meg selv som bakteppe for det jeg ønsker å formidle her på Vannlandet, og slik blir det i dag også. For jeg har på mange måter opplevd både å ha ting på plass og det å gå vekk fra det. En periode var livet mitt omgitt av stort hus, lysthus i hagen, et par plommetrær og det meste av det som et nabolag krever av deg for at du ikke skal bli samtaleemne rundt middagsbordene. Mens i dag er alt dette borte. Jeg gikk fra å ha det meste på stell utad, til å ha ingenting. Forlot alt, tok lite eller ingenting med meg. Jeg hadde ikke noe valg, for livet mitt var som et hull jeg knulla uten annen opplevelse enn friksjon.

I dag er alle rammer helt annerledes. Jeg leier en liten leilighet, jeg bor alene, jeg er uføretrygdet med angst og depresjonsproblemer. Lungene mine er ødelagte og økonomien ikke mye å skryte av. Likevel er jeg nitti prosent av tiden mer lykkelig nå enn jeg var tidligere.  Ikke fordi jeg har mer, men fordi jeg opplever sterkere å være meg, tror jeg.  Jeg er mer tro mot meg selv. Samtidig er det også slik at de jeg har rundt meg synes at det jeg er er nok. Både privat og på atelieret hvor jeg arbeider.

Nå sier jeg ikke dette fordi jeg mener at livet blir bedre for alle om en forlater alt og setter seg på en stein og gnager på et bein. For slik er det ikke. Alt trenger ikke å forandres selv om det ser bra ut på avstand. Noen ting som ser bra ut er også bra. Og alle forandringer har sin pris, alt koster. Men noen ganger koster det ganske mye å tviholde på en livbøye som langsomt synker under en også. Noen ganger koster det så det holder å skulle leve opp til alt en tror alle andre krever av en. Fordi en ikke våger noe annet.

Jeg skal avslutte dagens blogg med tre råd. Vi kan alle trenge en rådgiver og et råd eller tre i blant. For at vi skal klare å se hvor vi er og hvor vi ønsker å gå, hvem vi framstår som og hvem vi ønsker vi torde å være. Men mest i forhold til hvordan vi skal klare å leve og være tro mot de verdier vi har et sted inne i oss selv. Tre råd er kanskje ikke så mye, men det er likevel noe. Men rådene skal ikke komme fra meg. De skal komme fra deg. Og være til deg selv. Det er der rådene som er viktige ligger, i deg. Ikke fargelagt blant alle ordene mine. Du kan skrive rådene dine her:

1.
2.
3.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Illusion/Dollface