lørdag 29. september 2012

Med all din oppsparte stemme


 
 
I dag bør du ikke lese her på Vannlandet, for jeg vet ikke hva jeg skal skrive om. Så det kommer til å bli dødskjedelig. I stedet kan du gå ut i solen, alternativt regnet, og gjøre noe. Synge en sang for eksempel.  Eller pisse på et tre.  Om du er mann. Jeg synes det er befriende å pisse på et tre. Eller oppe på toppen av et fjell, utfor et stup, og rope så høyt jeg kan mens jeg står bredbent og holder armene ut til siden som om jeg vil omfavne hele verden og lar tissen få svinge fritt. Jeg kan rope for eksempel A. Men det går også an å rope E. En trenger ikke å herme etter meg. Du kan rope hva du vil. Er du dame kan du pisse i en gresstust. Eller i naboens blomsterbed. Eller sette deg på en stor stein helt øverst på en fjelltopp og la all din frihet renne helt ned i dalen. Om du vil. Mens du roper ropet ditt. Jeg er helt sikker på at du har et rop i deg som venter på å få slippe ut. Men pass deg for rosebuskene.
Eller en kan gjøre noe helt annet. Det skal ikke stå på alternativer. Du må bare finne fram til dem selv. Noe som jo kan bli et problem. Spesielt om du tenker å gjøre noe nytt, noe du ikke gjør til vanlig. Noe som kan gi deg en sitring ett eller annet sted i kroppen, like sterk som å stå ved et stup og pisse eller sette deg på huk over naboens prydblomster. For vi liker jo ofte best å gjøre det vi gjør til vanlig, mens vi klager over hvor kjedelig hverdagen er. Det er lite sitring å hente ved klesvasken eller plenklippingen, de vanlige, dølle tingene vi gjør hele tiden. Likevel bruker vi mest tid på det vanlige. Det er nesten så vi klamrer oss til det. Jeg lurer på om det kan være fordi det er trygt. Om du virkelig vil pushe dine egne grenser kan du rope inne på butikken. Så høyt du kan. Da vil du få mye oppmerksomhet. Nesten som om du er en rockestjerne.
Jeg tittet innom et nettsted som går under navnet Lyst i dag. Og det kan jo høres ut som noe litt på kanten, noe som handler om attrå eller begjær, men det er det ikke. Lyst kan jo også henvise til noe som ikke er i mørke. I dette tilfellet er det er en blogg, skrevet av en psykolog. I dag skriver hun om X-faktor. Jeg vet ikke om jeg har en slik faktor, den er i hvert fall ikke påtrengende, så det må være en veldig liten x i så fall, men noe finnes det i meg av faktorer som påvirker om ikke andre så i hvert fall meg selv. Jeg er ikke sikker på om de kan beskrives med en enkelt bokstav. Men de finnes der. En gammel bonde jeg kjente som barn hadde traktor, og det er også en faktor, å ta hensyn til, om en er liten gutt og liker å sitte på høylasset. Før traktoren hadde han hest. Hesten døde. Jeg likte hesten bedre enn traktoren. Den het Svarten. Bonden het Edwin. Han er også død. Sjøl lever jeg, men roper A oftere på fjellet enn jeg gjør inne i butikker, selv om det egentlig ikke sier mye i forhold til hyppigheten på fjellpissing. Eller rop. Hadde jeg ropt mer kunne jeg kanskje blitt en rockestjerne jeg også. I stedet er jeg kunstner. Også har jeg en angstlidelse, uten at det akkurat gir meg en hale av groopies.
I går gjorde jeg ren kaffetrakteren min. Med en sånn rensegreie en heller i vannet. Jeg vet ikke om kaffen smakte bedre etterpå, men den smakte greit. Jeg synes slike ting som å gjøre ren kaffetrakteren gir meg noe. Nesten en form for lykke. Ikke en stor lykke, men en bitte liten en. I løpet av dagen kan jeg ha mange slike små opplevelser av lykke. Om jeg for eksempel ved å dytte litt i en veke, klarer å få et kubbelys til å brenne uten at det danner seg en vegg på ene siden som fører til at stearinen etter hvert renner ut på andre siden, så blir jeg litt lykkelig. Det skal ikke så mye til. Jeg er lett å glede. Og glede er jo veldig likt lykke.  Det betyr likevel ikke at det med kubbelys er et tips som handler om hva du kan bruke denne dagen til, på linje med å rope på fjellet eller i butikken. Det finnes mer spennende ting å gjøre enn å leke med stearin.  
Å få et kubbelys til å brenne rett er uansett en greie som fungerer best om det skjer spontant. Det blir ikke like moro om en planlegger det over flere dager, før en setter seg ned og tenner lyset, og så sitter der i fjorten timer og forsøker å kontrollere ting til alt er brent ned. Likevel er kontroll ofte en minst like viktig faktor som spontanitet i forhold til lykkeopplevelse. Det er kanskje ikke snakk om en X, men ikke alle faktorer kan skilte med å være det.  Heller ikke du og jeg kan kanskje skilte med en X-faktor. Likevel kan vi skilte med noe. Det kan være omtanke, smil, vennlighet eller faenskap. Selv  gikk jeg lenge rundt og følte jeg hadde et skilt hengende rundt halsen. På skiltet sto det angst. Og det er jo ikke mye å skilte med. Men slik har jeg det ikke så ofte lenger. For i stedet for å ha ordet angst hengende rundt halsen som en møllestein, begynte jeg i stedet å heve det opp som et neonskilt, nesten som en lysende ballong, slik at alle skulle se det tydelig. Og plutselig var det ikke så skummelt å leve med angst lenger. Fordi skammen forsvant litt.
Nå har jeg skrevet mye som du ikke har lest, om du fulgte rådet jeg ga deg om og å la være og heller bruke dagen til noe mer spennende. Skulle du på tross av et velmenende og godt råd likevel ha brukt tiden din på å lese helt fram hit, så fortvil ikke. Det er fremdeles mange timer igjen av dagen. Og i morgen er det en ny dag. Med nye muligheter. Og det skal ikke mer til enn ett lite skritt framover før en kan kalle det en bevegelse. Ett lite skritt kan vi alle klare. Og dagen etterpå kan vi ta ett til. Og ett til. Og ett til… til du plutselig en dag står helt oppe på toppen av noe som du ikke lenger tillater å tynge deg ned, og roper ropet ditt med all din oppsparte stemme.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Pee standing up.
 
 
 
 

 

 

 

 

fredag 28. september 2012

Det er ikke jeg som har en pisket rygg, tenker du.


 
 
 
 
Du kjenner armene dine og fascineres over hvor utrolig lette de er. En letthet som her og nå ikke er tenkt å skulle prestere noe, skape noe, understreke noe, forsvare noe. Den bare er der.

Det får deg til å tenke på en ball som slippes under vann, og helt av seg selv presser seg opp til overflaten. For så etter en stund å bli liggende rolig der. Slik føler du det er med armene dine. Hendene dine. De er så lette at de presser seg oppover. Men følelsen varer bare i et lite glimt av et øyeblikk.
Så står du der. Med armene hengende rett ned fremdeles. Ved et vindu står du, og ser inn på et hvitt ark med tekst. Til du blir klar over et lysende punkt som beveger seg langs teksten mens du leser, at punktet har begynt å stirre tilbake på deg uten at du selv klarer å fange det med blikket. Og du skjønner at punktet kom fra et maleri du nettopp så. At det startet der.
Og punktet ser og det ser og det ser inn under huden din. Inn bak øynene og inn til sårbarheten din. Det du har forsøkt så lenge å gjemme bort. Der du står foran et vindu med armene hengende rett ned blir det synlig, for deg selv. Og du kjenner pekefingrene dine. Som om de forsøker å henlede oppmerksomheten din mot noe. Kanskje mot noe viktig, tenker du. Noe som kunne gjøre en forskjell, gi livet ny retning. Noe du kunne peke på.
Kanskje du bør løfte armene. Kanskje det er det handler om. Kanskje du bør våge å la dem bli lette, som ballen i vann, og la dem stige mot overflaten. Slik at pekefingrene kan få peke mot noe annet enn ned i bakken. Men du gjør det ikke. Du er ikke i stand til annet enn å lese og kjenne det ubehagelige, lysende punktet som du ikke en gang er sikker på om du egentlig ser. Som du likevel hentet fra bildet du så. Maleriet med en blodig, pisket rygg.
Det er ikke meg som har en slik pisket rygg, tenker du med lettelse, og gjør deg klar til å gå. Og når du går presser du armene ned så de ikke skal heve seg helt av seg selv. Og du tror det er nok.

 

I dag fikk jeg et tips fra ei som heter Eva. Nå er ikke navnet Eva i seg selv så interessant for andre enn Eva og meg, men æres skal den som æres bør.
Tipset var i form av en link, som førte meg til en side som heter http://trafo.no/ . Her kan unge kunstnere søke om pengestøtte til porsjekt.  Så er du ung og har en kunstnerisk idé, så sjekk ut linken.
På nett kunne jeg i dag også lese at FRP og Høyre i god populistisk ånd, ikke bare vil fjerne formueskatten, men også arveavgiften. I begge tilfellene vil det i kroner og ører bety mest for de som allerede har mest, det sier seg selv. På den annen side blir det nok populært blant menigmann at den lille arven de kanskje får en gang går til dem selv, uten at staten glefser i seg sin bit. For det er jo kjekt å få arve, om mamma eller pappa har et lite hus de har betalt på et helt liv, eller ei krone på bok. Men enda mer kjekt om de hadde en formue stor nok til å drive et lite land helt på egenhånd. Så kanskje Frp og Høyre fikk sanket en stemme eller to nå.
Det er lett å glemme gårsdagens nyheter når en leser avisen eller tråler nettet. Flotte overskrifter fenger ikke bare interessen der og da, de fungerer også litt som Alsheimer, i det de visker ut det som har skjedd før. Så det er verdt å røske litt opp i minnebanken når populismen kler seg i sine fineste klær. For som tidlige nevnt over her; æres skal den som æres bør. Og i dette tilfellet kan du kanskje trekke opp av hatten et lite minne om at Høyre er det samme partiet som for ikke lenge siden fremmet en idé om å senke hjelpen til de aller fattigste. De som må ty til sosialen for å overleve. Dette er antagelig en gruppe mennesker som er som de fleste av oss på veldig mange felt. De liker et måltid mat, og de har barn som trenger klær. De føler kjærlighet og glede, sorg og fortvilelse. Akkurat som deg og meg. Erna mente at 40kr dagen var nok for denne gruppen, slik at vi kan få luket vekk de som bruker sin kløkt og sine resurser på å lure systemet.  

Hvor effektiv en slik senking av levestandard vil fortone seg i forhold til å høyne en moral, er jeg usikker på. Men det er greit å ha noen svake å rette skytset mot. Det å skyte på en gruppe har fungert før, så hvorfor ikke forsøke igjen. Det tar oppmerksomheten bort fra andre ting.  Hvor stor, og hvor resurssterk og målbevisst denne fraksjonen av sosialklienter som utnytter systemet er, blir det ikke snakket så mye om. Heller ikke hvor stor del det er av de som har det vanskelig som ikke utnytter systemet. For ofte utelates det mange sannheter når stemmer skal sankes. Som for eksempel hvor mye skipredere bosatt i utlandet eller våre mer hjemmekjære matbaroner, utnytter systemet. Og hvor mye mer gledelig et frafall av formueskatt er for denne gruppen, enn de som tilhører 40kroners gruppen. Så hvem er det tospannet Erna og Siv egentlig er ute etter å skape et bedre samfunn for? Er det deg? 

Det er noen dager siden sist jeg skrev på Vannlandet. Jeg har vært opptatt på atelieret. Men i dag er jeg hjemme. Og kan gjøre andre ting. Som å skrive blogg. Og vaske opp. I tillegg skal jeg skifte vann på akvariene mine. Og lage ei diger gryte med Biff Stroganoff, som jeg skal dele opp i porsjoner og fryse ned. Slik at det blir lettvint å løpe i gang middag en annen dag, når jeg for eksempel kommr hjem fra atelieret. Planen er å ha en fem seks forskjellige retter, minst, frosset ned i porsjoner. Men før jeg får til det må jeg kjøpe meg et fryseskap. For nå har jeg bare øverste tredjedel av kjøleskapet til å fryse ned ting i, og det er allerede fylt opp av annet ræl.  

Grunnen til at fryseskapet ikke allerede er i hus, er min egen treghet. Pengene er spart opp gjennom flere måneder, for jeg kjøper ikke på avbetaling, det har jeg ikke råd til. Jeg kan heller ikke alltid kjøpe det jeg vil når jeg vil, for som fattig kunstner begrenser mulighetene seg. Likevel føler jeg meg rik, som kan kjøpe dette fryseskapet, og lage meg litt god mat. Jeg har tross alt mer enn 40kr dagen. Og det er jeg nesten sikker på at du også har. Og Siv. Og Jern Erna. 

Jeg synes det er greit at folk flest lever et verdig liv. Det beste er om vi alle har mat, og et tak over oss, og et håp for morgendagen. At vi ikke ender opp som hos Storebror Amerika, med sine trillevogner og husløse og de ufatterlig rike oppe i Åsene som titter ned på dem og klager over stanken. Jeg er ikke så sikker på om moralen er det som kjennetegner verken den ene eller andre av disse to gruppene. Eller om det er så stor forskjell på dem om de fikk muligheten til å tuske til seg en dollar. Jeg tror heller ikke en blodprøve ville skille dem nevneverdig fra hverandre med tanke på evne til kjærlighet. Eller om det var et skille å spore om vi kunne måle hva de føler om de ser en fuglunge bli tråkket på. 

Om jeg var ung, kunne jeg søkt penger hos trafo.no, og laget et kunstprosjekt om verdier og solidaritet og fuglunger som skvises under en tung fot. Men jeg er ikke ung. Det er kanskje ikke du heller, men likevel kan du si noe. Hva du sier er opp til deg selv. 
 
 
Ha en fin dag. 

Bjørn 
 
 
Dagens 1. link: Adjø solidaritet
 
Dagens 2. link: Creep
 
 
 
 

 

mandag 24. september 2012

Legg merke til hva som er rundt deg.

 
 


 

I dag ble søppelet hentet. Eller bosset, som de sier her i Bergen. Sjøl sier jeg bosset, selv om jeg er innflyttet østlending som har funnet seg til rette i denne Norges Perle, som Bergen er. Og i dag skinner til og med sola på den grønne, store bilen med den eiendommelige lukten.
For meg er ikke det at bossbilen kommer en veldig stor nyhet. Og kanskje er det ikke slik for deg heller. Men for noen er det et avbrekk i en ellers grå hverdag. Et lite lyspunkt. Noe som gir forutsigbarhet og noe å vente på. På linje med postmannen, en hjemmehjelp eller budet fra butikken. Så rundt om kring i vårt langstrakte og grisgrendte, sitter det nok noen med kaffekoppen og venter.  Ved vinduet bak blomtrede gardiner og potteplanter, omgitt av en enorm stillhet, kun utfordret av en tikkende klokke eller et nesten tomt kjøleskap som durer seg likegyldig gjennom dagene.  Noen ganger ventes det bak gardiner på det som nesten aldri skjer. At noen kommer på besøk. At barna stikker innom, med barnebarn. Noen blir bitre av all ventingen, noen blir sorgtunge og deprimerte, mens atter andre klarer å holde gleden oppe. De koser seg med et hekletøy, et knytteteppe, avisen eller noe annet.
Andre steder i landet setter det seg en ung mann bak rattet i en bil som ikke mangler hestekrefter, men kanskje litt bremser, og han føler seg som en gud. Uovervinnerlig og udødelig. Noen står ved en fjellskrent med en fallskjerm på ryggen og kjenner at det sitrer i kroppen. En idrettsprestasjon er like ved å bli utført i en plasthall, og noen vinner en premie i et bingolokale. Noen svindler noen. Et sted er en mann eller kvinne utro, og kjenner på spenningen ved en ulovlig penetrering. Andre steder skjer det andre svik.  I et hus, i et rom, bak lukkede dører, er det noen som kjenner at de lever gjennom å skambanke et barn. Noen skriker til hverandre. Og noen hater. Alle lever, men ingen av dem som lever mest intenst akkurat nå, tenker kanskje over at bossbilen for noen er dagens høydepunkt. Så hvordan måles verdi? Og hva er lykke?
Min egen lykke kommer ikke til uttrykk gjennom at jeg hopper fra en fjellskrent og kjenner at fallskjermen åpner seg. Jeg blir heller ikke lykkelig av at bossbilen kommer. Men ofte blir jeg lykkelig når jeg får til noe som er en utfordring for meg, og jeg kan kjenne på en lykkefølelse når jeg har folk som betyr noe for meg i samme rommet som jeg selv er i.
Hva du opplever som lykke aner jeg ingenting om. Det kan være så mangt. Et påskeegg fylt til randen med sjokolade. Eller du kan kjenne på lykke gjennom å sverte noen, slik at du selv framstår som bedre enn du egentlig føler deg. Du kan kjenne på lykke når du hjelper noen. Når du misbruker noen. Stjeler fra noen, eller får en gave fra noen. Du kan kjenne lykke ved å se på ditt sovende barn, eller når yndlingsserien din på tv begynner. Det er nesten ikke grenser for hva lykke kan være. Det som gjerne er problemet for de fleste av oss, er å definere det vi kjenner som lykke, og skille det fra det som kun er intenst. Vi glemmer å løfte det som er godt opp i lyset slik at vi kan se på det og gi det navn. Og gjennom å glemme slike ting i hverdagen, forvinner de små tingene. Den finmaskede veven som livet vårt er, mister paljettene og de fine detaljene sine. Fargene blir kun gråtoner. Et teppe av plikt, krav og gjentagelser legger seg over oss og tynger oss ned.  Det blir kun de svære, digre bautaene som står igjen i synsfeltet vårt. Og vi begynner å drømme om en mulig lykke, slik at den fine veven vår blir overskygget og enda mer usynlig. Kanskje begynner vi også å jakte på lykken. Ikke de små lykkelige øyeblikkene. Men fjellene. Toppene. Det nesten uoppnåelige som skal forandre alt. Den ultimate ferien. Den altoppslukende orgasmen. Nabolagets fineste bil. Femti tommers flatskjerm. Eller oppgjøret med vår evighets klumpfot; uretten som noen gjorde oss, og alt vi endelig skal glede oss over og få til når vi en dag står opp for oss selv.
Det er mye folk gjør med livene sine, selv om de færreste kan gjøre alt. Likevel kan vi alle gjøre noe. Som ung, som middelaldrende og som gammel. Også du kan gjøre noe. Ikke bare alt du gjorde i går, men også noe nytt. Om du vil, kan du nå for eksempel bestille time hos en tatovør, og tatovere det ordet som best beskriver lykke for deg i pannen i din. Alternativt kan du tatovere det på rumpa, og etterpå moone verden og alt som presser deg ned og skrike ”In Your Face”! - til du føler deg helt tømt. Eller du kan skrive lykkeordet ditt på et ark og henge det på kjøleskapet. Feste det med en magnet formet som et hjerte eller noe annet. Og det er lov til å skrive flere ord. Om du ikke har lyst til å skrive noe, kan du tenke det i stedet. Skape deg et bilde inne i hodet ditt hvor du ser deg selv i en tilstand av lykke. Legge merke til hva som er rundt deg. Og hva som ikke er der. 

Ha en fin dag.
Bjørn

 

 

 

søndag 23. september 2012

Du er ikke stagnasjon, og det er heller ikke jeg.






Den yngste datteren min har vært hjemme et par dager, så i denne tiden har det ikke blitt skrevet blogg. Tiden har gått med til familiegreier. Jeg synes det var en helt riktig prioritering. Og attpå til en som gjorde godt. Hjertet mitt er sjelden så helt som når jeg er i sammen med begge døtrene mine på en gang. Og det var jeg en liten stund denne helgen.
Men nå er jeg alene igjen, så derfor kan jeg bruke tiden min på blogg og kunstsaker. I forrige uke fikk jeg en forespørsel om å delta på et seminar med en halvtimes lang film jeg har laget. Og det kjenner jeg er veldig moro. Jeg ble kjempeglad over å bli spurt. Jeg tror jeg må ha smilt fra øre til øre.  Filmen sprang ut av noe jeg sa en gang på et annet seminar, om forskjellen mellom det å være psykisk syk med en kreativ side, og det å være kunstner med en psykisk utfordring. For det finnes en forskjell der. Og en kan velge hva en vil ta utgangspunkt i. Så det kan du også velge, for eksempel i møte med meg. Noen fikk med seg akkurat denne måten å tenke på, og inviterte meg til å holde et foredrag. Men jeg kan ikke gjøre slikt, jeg har sosial angst og klarer ikke å stå foran en forsamling og holde foredrag. Så jeg lagde denne lille filmgreia i stedet. For det finnes ofte en løsning på ting. Folk uten ben har for eksempel rullestol. Men også folk som meg, med angst, kan skape seg eller nyttegjøre seg redskaper. Det trenger ikke å være en film. Ofte kaller vi disse redskapene strategier.
Ord kan brukes til så mye. I filmen min bruker jeg mye ord. Den er en sammensetning av stillbilder, tekst og musikk. Jeg forsøker å bruke ordene til å vise noe av verdi. Og at det finnes verdi i oss alle. Også i deg. Om du en dag skulle komme til å tro noe annet, så er det fordi noen lyver. Hvem det er som kan ende opp med å spre slike løgner om deg vet jeg ikke, men jeg ser ikke bort i fra at det kan være deg selv. Tittelen på filmen er Every wall is a door. Og er knyttet opp til bildet av et åpent egg. Bilder kan ha mye kraft i seg. Det kan ord også. De kan åpne eller stenge for det meste.
På nett i dag kunne jeg lese denne overskriften:  ”Gangfelt er farlige for fotgjengere”. Så slik kan en også bruke ord. En kan bruke dem til å selge noe. For eksempel noe ubehagelig, eller noe som skremmer. Så vi biter på. Kjøper avisen eller åpner en link på nettet. Det som egentlig skulle formidles denne gangen, var at det dør flest fotgjengere i gangfelt enn utenfor, og at i enkelte overganger dør det fler enn andre overganger. For meg blir det likevel litt som å skrive at det drukner flest mennesker i forbindelse med vann. Og at det dør flere på dypt vann enn i et vannglass. Uansett hvor mye storm det er i vannglasset. Med andre ord handlet det om en selvfølge, og da var det kanskje greit å ha en fengende overskrift, som kunne virke litt ekkel. Fotgjengere dør jo gjerne i forbindelse med veier, og oftest der de krysser en. V i trenger ikke å så mange spaltene for å skjønne det. Hvis vi tok bort nesten alle fotgjengerfeltene ville flest gående dødd utenfor dem. Kanskje ville det også dø langt flere myke trafikanter enn det gjør i dag. Så derfor tenker jeg at det er ikke fotgjengerfeltene som er farlige, men møtet med bilene, som er i fart. For det er jo det vi mennesker ikke tåler; De vonde møtene.
I de møtene som omhandler biler, er det derfor ikke gangfeltene som er farlige. Heller ikke sjåførene som sitter bak rattene som dundrer inn i folk. Og ikke er en stillestående bil spesielt skummel. Det er ett og et halvt tonn metall i bevegelse inn i en myk kropp som er farlig.

Men så er det dette med ansvar da. Bilen har ikke ansvar for hva den brukes til, det har sjåføren. Så en dårlig sjåfør kan jo være potensielt farlig. Og den måten å argumentere på har våpenfantaster over hele verden tatt til seg, i det de sier at det er ikke geværet som trykker på avtrekkeren. Så derfor er ikke våpen farlige. Men jeg vet ikke om den som titter inn i en svart munning er så opptatt av akkurat en slik problemstilling.  
I natt drømte jeg at jeg hadde en kunstutstilling. Og følelsene i drømmen handlet mye om frustrasjon. Så det var bra jeg ikke drømte at jeg hadde ei pumpehagle også, selv om de er ufarlige. For noen kom og tok over verkene mine og forandret dem mens jeg ikke var til stede. Da jeg oppdaget det, opplevde jeg en form for å ha blitt frastjålet noe. Blant annet kontroll. Jeg følte meg også nedverdiget og minimert. Kunsten min var ødelagt, og i drømmen ble økonomisk erstatning et tema. Problemet med det lå i at jeg kjente han som sto for ødeleggelsen. Så jeg ble dradd mellom det å opprettholde et vennskap, og det å stå opp for meg selv og det jeg arbeider med. Selv om han som forandret på arbeidene mine påberopte seg å ha tilført dem noe, og i utgangspunktet mente det var en riktig handling, var det ikke slik jeg opplevde det selv.  Så jeg reagerte med sinne.
Det jeg i våken tilstand kan bruke denne drømmen til, er å hente ut noe av styrken som lå i raseriet jeg følte, uten at jeg skyter noen. Ikke drukne meg selv i nedverdigelsen og det at jeg ble fratatt kontroll, men la kraften få løfte meg opp og fram, uten at jeg av den grunn blir hyper og løper ut i veien uten å se meg om. Jeg leser av drømmen at jeg eier en tro på meg selv. Og at jeg kan ha tillit til det jeg gjør, uten å la andre få overta det og fortelle hva som er riktig og galt. Jeg tror at slik er det i forhold til identitet også. Jeg er ikke en angstdiagnose med en kreativ side, jeg er en kunstner med angst. Dette er noe jeg vet. Ikke alle andre vet det samme, for får du en diagnose har den lett for å skygge for alt annet, men det får så være.
Jeg kan fortelle om slike ting, om verdighet og retten til å være der man er og den man er. Jeg kan snakke om det i kunsten min og her på denne bloggen, på et seminar eller hvor jeg måtte møte noen.  Men jeg trenger ikke hele tiden å være på barrikadene av den grunn. Jeg trenger ikke å bruke all min tid og alle mine krefter på å forsvare mitt ståsted eller kreve å bli oppfattet sånn eller slik. Jeg vil jo helst nyte mine dager også, ikke kun være i kamp. Jeg vil ikke la hagla få si alt som skal sies, og få være eneste stemme, slik at kjærtegnene mine blir overdøvet og ender opp som tause.
 Jeg trenger heller ikke å ta avstand fra alt av råd og veiledning som noen vil dele med meg. Enten det handler om kunsten min eller mer hverdagslige ting og valg. Jeg kan titte på det, og vurdere, og så velge selv. Det finnes mange mennesker med kunnskap og visdom, og jeg tror jeg ville gått glipp av mye, om alt i livet mitt handlet om å utbasunere de sannhetene jeg støtter meg på, og aldri lytte.
Jeg kjenner at det var godt å skrive litt igjen, etter noen dagers fravær. Jeg kunne sikkert skrevet mye mer, men det får være til en annen dag. I stedet skal jeg gå en tur med kjæresten min, for ute skinner sola. Når jeg kommer hjem igjen skal jeg titte litt igjennom filmen min. Det er en stund siden sist. Den ble laget i 2009, så det har skjedd mye siden den gang. Hadde jeg laget den i dag, ville den derfor vært annerledes. Kanskje også bedre, på mange felt. Men den er det den er, slik jeg er den jeg er, og du er den du er.
Forskjellen på filmen og deg og meg, er at filmen er låst fast i et øyeblikk. Så for den er toget gått. Mens vi, vi er i bevegelse. Du er ikke stagnasjon, og det er heller ikke jeg. Vi kan vokse og tro og håpe, vi kan gripe tak i vilje, styrke og visdom - vår egen og andres - og ta et bitte lite steg framover. Og et til. Vi kan skille møkk fra gull, og vi har et hjerte vi kan velge om vi vil la svulme og juble, eller visne lik en tørr testikkel vi tillater å bli knust til støv, under vekten av all vår begredelighet. 

Ha en fin dag.
Bjørn
Dages link: Give a little bit.

 

 


onsdag 19. september 2012

Fremdeles finnes det tanker du ikke har tenkt.






 Kaleidoskop.

Fremdeles finnes det landskap du ikke har sett, stier du ikke har gått, ord du ikke har sagt, sanger du ikke har sunget, kjærlighet du ikke har delt, tanker du ikke har tenkt – fremdeles er du på full fart inn i din egen fødsel.

Og her – i denne bevegelse, i dette fargespekter, denne kakofoni, dette kaos – i fosterstilling og et fritt fall gjennom fragmentert skjønnhet - dine redde, lukkede øyne framfor din skimrende stjernes uangripelige stillhet. 

 

Kjæresten og jeg har meldt oss på et filosofikurs.  Det skal dreie seg om ”hverdagsfilosofi” (hva nå det er), så jeg håper ikke lista legges så veldig høyt. Jeg har aldri lest de store filosofene, så jeg har ikke så mye å bringe til torgs.  Men på den annen side skal jeg være med på dette kurset for å lære noe, ikke for å lære bort, og det er jo så mange tanker jeg ikke har tenkt som bare ligger og venter på meg. Så jeg får senke skuldrene og ikke fokusere på prestasjon.
 Det er ikke så ofte jeg melder meg på noe, i stedet har de senere år vært mer preget av å melde meg ut. Eller stå litt på sidelinja. Selv om jeg selv kaller det å være selektiv. En forklaringsmodell som egentlig dreier seg om å unngå for mye angst, for så å unnskylde at jeg er slik. For angst er ganske ubehagelig. Og begrensende. Og skamfullt. Og jeg føler ofte trang til å rettferdiggjøre at jeg har det på den måten. Som om det er noe jeg velger, eller er skyld i selv. En form for straff. Ikke nødvendigvis en straff for ting jeg har gjort, men mer for at jeg finnes.
På det verste kan angsten min være på grensen av hva jeg holder ut, i det verden går i oppløsning og alt mister sin sammenheng. Det er litt som om dagen til vanlig er synlig gjennom et kaleidoskop, der det danner seg klare og gjenkjennelige mønstre med en logisk forklaring, men når angsten kommer sitter du bare med neven full av fargede biter, som ikke henger sammen og du vet ikke hva du skal bruke dem til. Og plutselig henger jeg ikke sammen selv heller. Men de verste anfallene kommer heldigvis sjelden. Slik som det også er med de største gledene i livet mitt. Selv om gledene mine ikke tar over valgene mine på samme måte som angsten. Hadde jeg kjent på kjempeglede, og tatt av opp mot skyene med en styrke i en eufori tilsvarende den altoppslukende kraften i et panikkanfall, løftet av en gudelignende tro på meg selv i stedet for at handlingslammelse trykket meg ned, hadde jeg nok hatt en annen diagnose enn angst. Så lagom er greit å leve med, føler jeg.
I går følte jeg glede. Egentlig gjør jeg det nesten hver dag, over forskjellige ting. Gjerne noe smått. Det jeg følte glede over i går, var at jeg fikk til å starte på et nytt maleri, og at jeg opplevde å beherske det. Det startet med at jeg malte over et bilde jeg hadde slitt med, for så å gå i gang med et nytt motiv. Og det gikk så det sprutet, halleluja. Slike øyeblikk er gode. Og vi har dem alle sammen. Om vi titter etter. Selv om ikke alle maler bilder. For ofte handler det om å se det som finnes av gleder og verdier en har i livet. Og ikke bare fokusere på det som er vanskelig eller vondt; tidsklemma, unger som skriker, oppvask i alle valører og former som skulle vært tatt, sykdom, savn eller folk som ikke ser deg.
Jeg leste en blogg i går, om hvordan vi kan påvirke våre egne tankemønstre og hva vi fokuserer på. Tankegodset i teksten var lett å oppfatte og ga mening, så titt innom og les selv, her. Kanskje kan de minuttene du setter av til å lese disse få ordene om tankeprosesser, være begynnelsen til å skape en forandring.
Hvor stor forandring hverdagsfilosofigruppen kjæresten og jeg har meldt oss på vil bringe, vet jeg ikke. Kanskje leder den til en ny retning, kanskje gjør den det ikke. Men uansett er det en forandring i hverdagen, og det er også noe vi kan gjøre sammen, som ikke handler om tv, unger, mat, regninger eller all verdens krav. Så sånn sett er verdipotensialet allerede pekt på.
Å peke på noe er ikke det verste en kan gjøre. Det er mye som er langt verre. For eksempel alltid å lukke øynene. Om en går med øynene igjen er det nesten som å være blind. Men bare nesten. For du har et valg. Om du vil, kan du se deg rundt.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: En song til modet

 

 

   

 


mandag 17. september 2012

De usynlige lever midt i blant oss.








Fredag var det B-open i Bergen. Det vil si at visningssteder for kunst og atelierer holdt oppe for publikum på kveldstid.  Så det gjorde også vi, ved atelieret jeg jobber - vi holdt åpent. Både galleriet og selve atelieret ble satt i stand, og flere av oss var til stede for å ta i mot besøkende. Det kom to stykker. Ikke akkurat overveldende, med andre ord.
Nå kunne en lett tro at det hele ble en nedtur, siden det kom så lite besøk. Men det ble ikke det. For vi som var til stede fikk mange timer sammen på kveldstid, og vi brukte de timene til å snakke sammen. I stedet for å stå på hver vår plass og jobbe med hvert vårt kunstuttrykk. Så vi kom nærmere hverandre, føler jeg. Og ved nærhet kommer synlighet, som igjen gir forståelse. For det er jo slik, at det vi ikke ser så tydelig, er det ofte vanskelig å forstå. Vi kan til og med bli litt redde for det. Eller forakte det.
Vi har alle møtt mennesker som ikke tar så stor plass. De bare er der, nesten uten at vi merker det. Og det kan være mange årsaker til at det ble slik. Det kan også være forskjellige grunner til at det vedvarer å være på den måten. Men en av grunnene er ofte at vi tillater det. Vi tillater mennesker rundt oss å få lov til å være usynlige. Fordi det på en eller annen måte gagner oss. Det at vi tillater noe betyr at vi har et medansvar.
De vi finner det lettest å la få være usynlige, er gjerne de som ikke har så mye å bringe til bords av ting som vi selv er interessert i.  Kanskje fordi de er sjenerte, eller kanskje fordi de har en side ved seg vi ikke vil skal smitte over på oss selv, slik at vi blir sett på på samme måte.  Slike mønstre danner vi allerede i skolen. Barn skiller ut de som ikke fremmer deres egen status, og lar dem bli mer eller mindre usynlige.
En skulle tro at i voksenalder ville ting være annerledes. Men det er det ikke. Vi har alle usynlige mennesker rundt oss. I form av kollegaer eller i vennekretsen. Noen har til og med en usynlig ektefelle, eller usynlige barn. Enten fordi det handler om makt, egoisme, eller det handler om mangel på empati.
Noen av disse usynlige ønsker også å leve slik, kan det virke som. De søker ingen forandring. I det minste kan ikke alltid vi som står rundt dem se et slikt ønske. Men det er jo ikke så rart, de er jo usynlige.
Av de som velger å leve sitt liv som usynlige, finnes det kanskje noen som gjør det fordi det er lettest på den måten. Ved ikke å ta plass, utsettes de ikke så ofte for hogg, og det blir stilt lite krav til dem. Dessverre blir det samtidig mindre rom for vekst, enn det ville blitt om de krevde sin plass. Jeg tror også det blir mindre rom for glede og nærhet.
En kan i tillegg til å gjemme seg bort, være usynlig i all sin synlighet. For eksempel ved å ta på seg en rolle som dekker over det meste av sårbarhet. En slik rolle kan være klovnerollen. Klovnen kan stjele hele forestillingen, og ta all plass. Ofte så ingen andre slipper til. Men det er lett å være usynlig når alt folk gjør er å le av skuespillet ditt. Vi har alle sett bilder av den triste klovnen som får komme fram etter at forestillingen er slutt, og han sitter der alene og vasker av seg sminken. En kan også velge å være tøff i trynet, for å dekke over sitt indre liv. I hundeverden finnes det et navn for denne måten å være på, det kalles angstbitere. Kanskje er det slik at noen av dem vi kaller mobbere, egentlig er angstbitere. På den annen side kan det hende de bare er fulle av faen. At de ruser seg på makt, og at de liker å se folk lide. Men jeg tror at både usynlige og de som mobber har mer ved seg enn det vi ser. Det er bare så vanskelig å få øye på det.
For mitt eget vedkommende vil det føles lettere å nærme meg en usynlig enn en som mobber meg. Selv om det aller letteste er å snu ryggen til begge. Og er det noe jeg er rik på, så er det måter å rettferdiggjøre mine valg for meg selv på, slik at de blir lettere å leve med. Ikke all rettferdiggjøringen min virker like troverdig bestandig, men den er der, og jeg lar meg villig overtale til å la den styre mine valg. For alt handler om valg. Vi velger hele tiden. For eksempel at noen får lov til å være usynlige. Eller at vi skriver en blogg som dette. Hvorfor vi velger ting slik vi gjør, er derimot et helt annet tema.   
Ballansepunkt 
Jeg falt. Lå nede. Reiste meg. Og igjen. Slik gikk årene. Men lenge før det:

Mot meg kom en kvinne og hun var vakker og jeg var yngling. Vi fant en benk der jeg trodde tiden ikke slapp til. Så feil tok jeg. Den satte seg mellom oss. Det var sensommer, lenge siden vi hadde sett hverandre, år siden vi flettet hender, kysset smil, var uten klær. Solen skinte og jeg hadde nakne armer, gyllen hud, og blikket hennes var en verdig utfordring til nattehimmelen om alle stjerner en gang skulle komme til å slukne. Kanskje var det enda svartere. Kanskje var også dybden i det tettere opp i mot uendelig. Jeg la hodet i fanget hennes for å bli usynlig. Hun strøk meg over håret. Og under håndens varme flate revnet hjertet jeg den gang bar og det rant kjærlighetsdikt fra øynene mine og ned i skrittet hennes. For så lengtende var diktene jeg aldri skrev da jeg fremdeles hadde helt nok hjerte til å skrive slikt. Jeg ville inn i henne. Inn og lete meg helt fram til fingertuppene og bli der til hun en natt søkte sin egen trøst der trøst blir tatt i mot, og all hennes egen ensomhet bølget seg utover som ringer i natten. For så i et gitt øyeblikk å bli borte lik alt vi skulle glemme ble. Og jeg la ut på veien som skulle føre meg til bevegelsen som reiste meg.

Nå står jeg oppreist. Det er ikke lenge jeg har stått slik, men nå står jeg. Synlig. Stødig som en ti tonns monolitt. Ballanserende på en pennesplitt.

***


Ha en fin dag.
Bjørn

 
 
 


søndag 16. september 2012

Trikset for å oppnå sjelelig rikdom, helse og kjærlighet.






 

Ungdommelige knokler under bar fot innbyr lite til dans. Minners utarmede gjentagelser knaser mellom aggressive kjever, mens hånden rundt strupen strekker seg fra skammens leie og fram til lekne, hvite lys i synsrandens ytterkant. Svimmelheten er høylydt, ubetalelig og langvarig, men fjellets lyddempende vilje er uangripelig som en rustning av brutte illusjoner og det finnes ingen trøst å falle mot, falle inn i, falle ut av. Igjen kveles dødsralling og ropet Pasifae av endeløse korridorer. Jeg begynner å løpe. I ni år løper jeg. Mens blodet renner fra en ungpikes hjerte spiddet på mitt venstre horn.

Den lille teksten over her, bærer navnet Deportert, og jeg har skrevet den til skulpturen på bildet. Skulpturen heter Minotaurus.
 

***
 

Søndagen har sneket seg over middagshøyden, men det har jo jeg også, så ingen grunn til å gjøre så stort nummer av det. Kanskje var det likevel derfor jeg drømte at jeg fikk en rektalundersøkelse i natt. Dét, pluss fokus rundt dette med prostata og kreft hos voksne menn. Jeg føler liksom ikke at det var noe erotisk over drømmen i hvert fall, så heller ikke dette trenger jeg kanskje å vektlegge for mye.  Ingen homoerotiske tendenser som våkner til liv i nattens mulm og mørke, med andre ord.  Drømmer kommer og går, akkurat som søndager, men et tema skal en jo bruke til å løpe i gang en blogg med. Og rektalundersøkelse er vel kanskje et ord som får noen og enhver til å våkne litt. Men nå som jeg har lagt den hanskekledde fingeren bak meg, får jeg vel finne noe annet å præike om. 
I dag kan en lese på nett at Omega-3 ikke hjelper på hjertet likevel. Så da har alle de ubehagelige møtene med aggressive Omega-3 selgere gatelangs i byene våre vært bortkastet. Hva som hjelper på hjertene våre, står det ikke så mye om i artikkelen, men jeg tror litt kjærlighet kan være en grei erstatning. Langt bedre enn irritasjon over pågående selgere i det minste, så det er jo en bra start om de forsvinner.

I want to kiss you on all possible and impossible ways
merge my fingers in a thousand different ways
I will stretch me so far that I can reach you no matter how far it is
I want to share life, the joys and lift the burden with you
for no matter how big something is and how long and hard it is
it is easy to carry when we're together
it's because I love you

Den lille engelske teksten, fant jeg i et innlegg på Facebook. Den var lagt ut av en dansk kunstner med navnet Piet Pedersen. Piet har oppført seg selv som Skieltmaler, noe som jeg tolker som Skiltmaler. Jeg synes tittelen Skiltmaler er en veldig fin tittel. Den har litt svung over seg, og litt glede. I motsetning til Omega-3 selger. Alle titler som har selger i seg får meg til å bremse litt, og jeg kan nesten hører hvordan forsvarverkene faller ned rundt meg med tunge, metalliske drønn. For selgere vil sjelden gi meg noe, er min erfaring, de vil ha noe. Og de vil ha det nå.
Dagens blogg har tutlet seg nedover siden i Word, og uten at jeg har skrevet noe om psykisk helse. Jeg lurer på om det betyr noe mer enn rektalundersøkelsen. På den annen side har jeg heller ikke skrevet noe om blomsterdekorasjoner eller bilmotorer, så kanskje fraværet av psykisk helse som tema heller ikke skal vektlegges så mye. Vi har jo lett for å vektlegge enkelte ting så ettertrykkelig at det nærmest kan bringe oss i kne. Mens vi samtidig går glipp av ting som kunne løftet oss i stedet. Som for eksempel den lille kjærlighetserklæringen til Piet. Kanskje er derfor trikset for å oppnå sjelelig rikdom, helse og kjærlighet like mye å se seg om, som det er å ha et fokus. Eller kanskje er det som med det meste, at ballanse ikke bør undervurderes.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Charlie Big Potato

 

 

 

 


lørdag 15. september 2012

Rike dufter og smaker, fin olje, urter og mye farger.







Noen dager er det slik at jeg våkner opp etter en natts søvn, og kjenner at nå skal det bli kjekt å skrive blogg. Det yrer i hodet mitt av tanker jeg har lyst til å ta kontroll over og få satt ord på. Slik er det ikke i dag. Jeg føler meg rimelig dau. Likevel har jeg ikke lyst til å fokusere på akkurat det, for jeg våknet tross alt opp. Og det er jo en gave i seg selv, selv om en ikke alltid tenker over det. På den måten er jo denne dagen nesten som en festdag, og bør feires. I det minste verdsettes. For om ikke akkurat ordene presser på, så tikker mitt lille hjerte, øynene mine ser tastaturet og hendene mine er jeg i stand til å bevege.
Det er så lett å feste blikket på noe og så bli låst i den stillingen. Spesielt om noe gjør vondt. Tilværelsen blir kun det vonde, som en boble en lever i, uten å komme i kontakt med det som er utenfor. Alt en ser, er seg selv og sin egen smerte. Eller den store tomheten, hvor ikke engang smerte er til stede lenger. Og vi tror vi kommer til å ha det slik bestandig. Men vi tar feil. Veldig ofte tar vi veldig feil. For før eller siden skjer det noe som får boblen til å sprekke. Eller kanskje bare litt lys slipper inn. Et lite øyeblikk hvor vi gjenoppdager solens varme i ryggen, eller styrken i våre egne hender. Selv har jeg det ikke slik nå, det er ingen boble, bomull, intens smerte eller sordin i livet mitt i dag. Det er ikke noe troll under mitt livs bro, som venter på at en solstråle skal få det til å sprekke eller bli til en ufarlig stein. Men jeg har hatt det slik. Det at livet har blitt annerledes, blir for meg et bevis på at det går an at ting forandres. Og jeg tror det kan være godt å ha det skrevet ned her, slik at jeg kan lese det en dag om boblen igjen finner meg og begynner å klemme meg sammen. I tillegg kan du lese det. Om det er deg boblen har funnet nå, eller det er noen du kjenner som du ikke kommer helt i kontakt med lenger. Noen som har stoppet opp, og lukket seg inne, og ikke lenger er som de var. En sønn, en datter, far, mor, venn eller kjærest. De vil komme ut igjen. Plutselig en dag vil du oppdage et nytt lys i blikket deres. Slik du også en dag vil gjenoppdage deg selv i speilet, om det er du som lever bak boblens elastiske, matte overflate.
 
Jeg så

Jeg så
ting jeg ikke har sett på lenge
i dag

en helt vanlig dag

på steder jeg har sett
så ofte

vakre ting
nydelige
kanskje bare en farge mellom trærne

eller hvor klare mine døtres øyne er.

Merkelig
hvor vondt det gjør.
 

Jeg la meg sent i natt, og våknet tidlig av en fugl som hakket på verandaen utenfor vinduet mitt. Så jeg er trøtt. Derfor var det litt tungt å gå i gang med å skrive blogg i dag. Likevel tenkte jeg at jeg skulle gjøre det. For det gir meg noe. Også når det byr på motstand. Det er litt som når jeg maler et bilde. Det er ikke alltid inspirasjonen er på sitt mest høye og glitrende nivå, men skulle jeg malt kun når jeg var på det aller beste, ville jeg fått malt lite. For det at noe er på det beste, betyr at det peker seg ut, og er en sjeldenhet. I motsetningen til normaliteten. Og slik er det når jeg skriver blogg også. Jeg er ikke alltid på mitt beste, det er ikke alltid det er gøy å gå i gang, eller at jeg flommer over av ting jeg vil dele. Men det er i motstanden ting utkrystalliserer seg. Det er når jeg må strekke meg et maleri begynner å bli noe mer enn fint eller trygt, eller noe jeg kan slippe unna med. Og slik er det kanskje med livet også. En må våge å møte det. Også på dager hvor ikke alt stemmer. Hvor ikke alt er på sitt beste. En må stå i det.
Helgen har kommet, den blir rolig. Kun litt handling av mat og litt dill dall i dag. Men neste helg kommer min yngste datter hjem en tur, og min eldste kommer fra ferie denne helgen, så om en uke blir det stor fellesmiddag sammen med kjæresten min og hennes barn og hele hurven. Det er ikke alle i vårt langstakte og værharde land som liker slike familiedramaer, som de gjerne blir kalt, men jeg liker dem. Jeg liker å ha mine kjære samlet rundt meg. Jeg liker å stå i timer over kjelene for å lage et godt måltid, og kjenne på dynamikken som oppstår når vi er samlet. Noen ler, noen pirker i hverandre, ungene bryter bordskikken, noen bare smiler og er lykkelige med svulmende hjerte, som kjæresten min og meg. Det er sjelden alt er perfekt når vi samles slik, men for meg er det det som gjør det så perfekt.
Kanskje jeg skulle prøve meg på en diger kjele bacalao, neste helg. Det har jeg aldri laget, men har lenge hatt lyst til å prøve meg på. Rike dufter og smaker, fin olje, urter og mye farger. Jeg får litt gode bilder i hodet når jeg tenker på det; litt sydlandske miljøer og store levende familier rundt et langbord hvor praten går lett og med innlevelse. Og det er jo ikke de verste bildene en kan ha i et lite hode som mitt.

Ha en fin dag.
Bjørn

   



 

 

 

 

 

fredag 14. september 2012

Alle kan ikke klare alt, men alle kan velge å forsøke noe.







I dag er det B-open i Bergen. Og det vil si at kunstarbeidsplasser holder nattåpent for publikum. Jeg er en av dem som arbeider i et atelier. Du finner adressen vår under linken

For min del betyr nattåpent tiden fra seks til ti. Det betyr også at for Galleri VOX sin del vil det være åpent i både galleri og atelier i dette tidsrommet. Og en kopp kaffe vanker det også på de som måtte ha lyst til å titte innom. Ikke alle av de som arbeider hos oss vil være tilstede, men en av de som vil være der er meg.
Det er nå raskt regnet syv år siden jeg ble tilknyttet Galleri VOX. Det å skifte atelier er ikke en så veldig big deal i seg selv. Det er noe jeg har gjort flere ganger i min karriere. Men å komme til VOX var likevel litt annerledes. For det atelieret jeg samtidig forlot, var i mitt eget hjem. Der hadde jeg keramikkverksted.  Det er keramiker jeg er utdannet som. Samtidig som jeg forlot verkestedet, forlot jeg også hjemmet mitt og familien min og livet slik jeg kjente det. Og jeg ble uføretrygdet på grunn av angst/depresjoner og ødelagte lunger.
Å komme til Galleri VOX var skamfullt. For jeg kom med et stempel; psykisk syk. Uten at du har en diagnose får du ikke arbeide som kunstner ved VOX.  Dette er en arbeidsplass som er skapt og tilettelagt for kunstnere som møtte veggen. Og det gjorde jeg. Eller egentlig møtte jeg gulvet. I kjelleren. Det var et langsomt fall gjennom mange år, og gjennom et håpløst ekteskap med utfordringer jeg ikke var i nærheten av å kunne overleve i lengden. Og så en dag var det splætt i gulvet.
Det er et langt fall fra villa i åssiden og sin egen lille bedrift, til å bli så full av angst at en ikke klarer å gå i postkassa. Så splættet var merkbart for meg. Verden ble snudd på hodet, og jeg måtte starte på nytt. Først måtte jeg komme meg opp på kne, og så måtte jeg etablere et nytt hjem for ungene mine og meg. Og så oppdaget jeg Galleri VOX.
Galleri VOX er ikke så veldig forskjellig fra andre kunstfellesskap jeg har vært i. Vi arbeider alle med forskjellige kunstuttrykk, og mange mennesker på mange forskjellige typer arbeidsplasser har en diagnose, uten at det er kjent for kollegaene, eller for dem selv. Dette gjelder derfor også kunstfellesskap. Den tydeligste forskjellen er at hos oss må vi framvise et papir på at vi er gale. Det er diagnosen som er sesam, sesam.  Å være gal er ganske greit for mitt vedkommende. For jeg er ikke så veldig gal. Jeg er bare veldig full av angst til tider. Eller deprimert. Men dessverre har jeg også skammen å bære på. Og den kan være veldig tung. Og få meg til å vakle.
Å bære merkelappen psykisk syk gjør noe med deg. For min egen del har jeg etter som tiden har gått valgt å være veldig åpen om angsten min. Så jeg jobber ikke bare med kunst i dag, jeg arbeider også med å fortelle at et menneskeverd ikke forsvinner sammen med et pennestrøk fra en lege eller psykolog. Denne bloggen er en del av dette arbeidet med å gjøre ting synlige, og å ufarliggjøre det å ha en utfordring i livet som ikke alle har. Men det har vært en vei å komme hit.
 En mening i livet behøver ikke å forsvinne om en får en diagnose. Det er ingen lov som sier at tilværelsen må bli en resignasjon om livet tar en ny retnig. Om vi resignerer er det vårt eget valg. Om vi vil klamre oss til alt som virker umulig, eller om vi vil forsøke å gro vinger, er et valg alle før eller siden må ta, diagnose eller ikke diagnose. Alt vi ikke velger å gjøre er vårt eget valg, slik vi også velger hva vi gjør. Alle kan ikke klare alt, men alle kan velge å forsøke noe.
I går, på vei hjem fra atelieret, tenkte jeg på hvordan det ville være å møte de som kommer og besøker oss når vi skal ha natt(kvelds)åpent. Jeg fryktet skammen min, men det var likevel stolthet som ble tydelig for meg i bilen på vei hjem. Stolthet over arbeidsplassen min, som jeg har vært med på å forme gjennom flere år. Stolthet over veien jeg har gått for å komme dit hvor jeg er i dag som menneske, og kunsten jeg nå lager etter at jeg sluttet med keramikk og begynte å male. Jeg kjenner stolthet over kollegaene mine, og det de får til, alle fjellene de klatrer over. Stolthet over de som hjelper oss med å tilrettelegge ting, og med å gjøre oss synlige.
Rundt om kring på diverse atelier i Bergen by, vil også andre kunstnere holde åpent for publikum denne helgen. Og ingen av dem som arbeider der vil skamme seg over den ene foten sin, og frykte at den er alt som vil få oppmerksomhet, slik at de selv blir degradert og kunsten deres blir usynlig. Så det er ingen grunn til at vi på Galleri VOX heller skal frykte det, skamme oss over den ene foten vi står på, eller at vi har et handikap.  Vi er mer enn en eneste fot. Vi er veldig mye som deg.
Er du i Bergen, så ta en titt innom oss. Været er kanskje ikke det beste i dag, men du kan som sagt få deg en kopp kaffe og varme deg på. Og kanskje får du en ny tanke du kan ta med videre, som du ikke ville fått foran tv. For hos oss blir veldig mye mulig.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Waves of Fear

 

 

 

 

onsdag 12. september 2012

Alle kråkene har fått vinger, men det får neppe alle vi.


                                                                                                                            Etterlatt.





Ei kråke skriker utenfor vinduet mitt. Jeg er ikke i stand til å tyde hva den forsøker å formidle. Jeg har også problemer med å tyde en nabo, han har hatt et slag. I tilegg kommer han fra et annet land, og er ikke så stødig i verken norsk eller engelsk. Også kunst kan være vanskelige å tyde i blant. Men en trenger ikke å tyde alt riktig, i møte med kunst. En trenger ikke å prestere noe. Så du har din fulle rett til å tyde for eksempel en sirkel hvordan du vil, selv om kunstneren kaller den noe som ikke berører deg. På den måten blir kunsten du ser på til din egen greie, og du trenger ikke å ha dårlig samvittighet overfor kunstneren av den grunn. Det er nok av andre ting det går an å ha dårlig samvittighet for, så du vil uansett ikke gå tom for muligheter.
Selv har jeg dårligere samvittighet for å ikke gi naboen tid, enn jeg har i forhold til kråka.  Overfor kråka er jeg fullstendig taus. Men overfor naboen er jeg litt mer aktiv. Jeg smiler og sier hei og et par ord til han om været når vi møtes på tråkka, men det er alt. Jeg ønsker ikke større nærhet enn det. Vi hadde ingen omgang før han fikk slaget, og jeg ser ingen annen grunn til å utvide den nå, utover det jeg innbiler meg er hans behov, og det jeg vet er min dårlige samvittighet. Om min dårlige samvittighet skulle styre alt jeg gjør, hadde jeg fått det travelt. Det samme om jeg skulle etterleve alle andres behov. Jeg er altfor liten til å gi alle alt de vil ha eller trenger. Jeg er i tillegg altfor liten til å gi ett eneste menneske alt det trenger eller vil ha. Enkelte folk har jo også de merkeligste behov.
Jeg så på tv en gang, at det finnes folk som tenner på lyden av å knuse innsekt under foten. Denne seksuelle legningen har til og med et navn, uten at jeg husker hva det navnet er. Det skal visstnok finnes en side på nett som dreier seg om dette, om du føler en pirring nå. Antagelig med lydfiler, mmm, heldige du. Selv tenner jeg ikke på den slags.  Så om jeg møtte deg og du var et menneske med et slikt behov, ville jeg fått problemer med å oppfylle det. Ikke ville jeg hatt lyst, og ikke ville jeg ha vært i stand til det. Det ville bydd meg i mot å drepe innsekt for at du skulle nyte det.
Jeg ville også få problemer med å tilfredsstille et menneske som fikk dekket et behov gjennom å tråkke på meg, i stedet for å tråkke på et innsekt. Selv om jeg vokste opp i et miljø hvor det ble krevd respekt av meg, og hvor respekt samtidig var definert som frykt og underkastelse, ønsker jeg ikke å være i en slik rolle i dag. Det er ikke alt en er kjent med en trenger å verne om. En kan finne forutsibarhet og trygghet i noe annet. Noe nytt. Kanskje til og med i seg selv. Så jeg er ferdig med å være innsekt under noen sin hæl, uansett hvor mye respekt de ønsker.

Respekt er et ord jeg har tatt tilbake, med et nytt fortegn. Jeg har også oppdaget begrepet selvrespekt på min vei gjennom livet.  Skal jeg respektere noen i dag, så skal det være fordi de gjør noe bra. Respekt er ikke samme begrep som redsel. Skal jeg være noe for noen, skal jeg være det som løfter, og det som blir løftet. Det betyr at jeg må begrense min vilje til å tilfredsstille, som ligger i meg som en kraft; denne trangen til å bli elsket.
Kanskje er det slik at trangen til å bli elsket ligger i de fleste av oss. Uten at vi nødvendigvis tenker over det hele tiden. De som tenker minst på det, er vel de som har vokst opp med en grunnpilar i livet sitt som bærer navnet Elskbar. Men ikke alle opplever seg selv som elskbare. Og de bruker ofte livet på å søke etter den kjærligheten de aldri fikk som barn. Samtidig som de bruker mye tid og krefter på å stagge frykten for å bli forlatt.
Selv har jeg hatt en følelse av å være forlatt det meste av livet. Men det er heldigvis ikke alt jeg har følt. Jeg har også følt tilhørighet, i perioder. Og i dag, i godt voksen alder, er det ikke forlattheten jeg føler mest på. Livet mitt har kommet til et punkt hvor jeg føler meg sterkt koblet opp mot noe. Jeg er del av noe mer enn meg selv og ensomhet. Jeg er en del av barna mine, kjæresten og hennes barn, og jobben som kunstner.
I tillegg har jeg forstått at jeg har evner. Jeg kan ikke løpe fort, siden lungene mine er ødelagte, men jeg kan stå stødig. For meg selv, og de som står nært meg. Jeg har formidlingsevne og jeg har empati. Men empati er ikke å ta ansvaret for naboens liv, slik at de slipper selv. Det er ikke å ta all verdens lidelse inn over seg og føle at alt ansvar er ens eget. Empati er ikke det samme som ansvar. Eller plikt. Empati handler om å se lenger enn til sin egen navle, og å sette seg inn i en annens følelser.   Empati er noe du er. Det er ikke noe du presterer, slik at en gud smiler deg hele veien til himmelen, eller du kan sole deg i å være politisk korrekt.
Det er viktig å tenke over begreper, tror jeg. Som for eksempel begrepet respekt. Ikke bare lire av seg ord som høres fine ut eller får en til å se bra ut. Empati er for eksempel ikke det samme som sympati.
Utenfor vinduet mitt har kråka enten snakket ferdig eller flydd til et annet sted for å skrike der. Hva den skriker om, vet jeg ikke. Antagelig handler det enten om å bli sett, eller om mat, gruppetilhørighet, revir eller sex. Så forskjellen på kråka og oss selv er kanskje ikke så stor som vi ønsker å tro. En liten forskjell på oss mennesker og kråka er det likevel. Alle kråkene har fått vinger, men det får neppe alle vi. Det betyr ikke at vi må krølle oss sammen, i avmakt under vekten av vårt eget liv og i påvente av evigheten og ildhavet, vi kan likevel forsøke å fly. Her og nå. Og føle at vi gjør det.

Ha en fin dag.
Bjørn