søndag 23. desember 2012

Ingenmannslandet






"Kle av deg!" sa hun. Hun het Lise, han het Geir. De var på oversiden av toglinja, skjult fra omverdenen inne blant buskene på baksiden av vollen. Der hadde de sitt hemmelige sted. En liten åpen plass mellom buskene i overgangen mellom skog og jordvoll. Jordvollen var kjempegammel. Så gammel at skogen hadde tatt den tilbake med sine farger og vekster. Den var blitt en del av naturen, og gikk under navnet Hauen.

Det var tyskerne som hadde bygd Hauen, og toglinja, for mange, mange år siden. Nå gikk det sjelden tog der. Så sjelden at en nesten glemte det kunne komme noe på linja mellom hver gang det skjedde. Etter en stund trodde en alltid det var siste gangen det hadde kommet - at det aldri skulle synge i skinnene igjen - at en hadde stått for siste gang og sett på togføreren og misunt han den eventyrverden han levde i.

Han tok av seg buksene og så hun var helt naken. «Skal vi ta av oss alt?» sa han. Hun la den lyse, gule kjolen med små blomster over vegetasjonen som et teppe uten å svare. Det var som om de fikk en liten blomsterseng der inne i sitt lille rede. Og rundt senga sto grantrærne høye og beskyttende som en vegg mot voksenverden og så på dem med smil i det grønne.

Når toget kom visste alle ungene det allerede før det var der. Ryktet løp mye raskere enn den gamle jernhesten som så vidt sneglet seg fram. Så de fikk tid til å plassere sine oppsparte rødfis på skinnene før lokomotivføreren fikk se dem - patronene alle ungene pleide å samle opp når soldatene hadde hatt øvelse i skogen. De lå spredt utover skogbunnen, noen ganger i dynger, og noen av dem var ubrukte.

De visste det var farlig. At den lille, blanke perlen i bakenden av patronen kunne komme flygende som et prosjektil når lokomotivet klemte rødfisen flat. Så de gjemte seg bak vollen og ventet på smellet. Lå klar til å springe, for ble de oppdaget kunne det vanke juling. Ikke for alle, men noen fikk til gjengjeld gjerne dobbelt opp, når fedrene kom voldsomme og fulle av rare lukter i grå uniformer fra jobben ved flystasjonen. Disse luktene som var både skremmende og trygge og som kunne skape et slikt voldsomt savn i en.

Veldige var fedrene i sin vrede hvis ynglet hadde pekt seg ut i negativ retning - hvis de hadde beveget seg utenfor de stadig strammere rammene de ble tvunget inn i mellom, for at de skulle bli en del av de voksnes begrensede virkelighet raskest mulig. For det var der tryggheten lå, foreldrenes trygghet, det lukkede roms trygghet.

Mammaene slo ikke så ofte, og om de slo så slo de ikke så hardt. De nøyde seg mest med å fortelle hva som var farlig. Når de da ikke drakk kaffe med de andre damene som bodde i akkurat samme slags hus alle sammen - og når de ikke allerede hadde jagd ungene ut for å fri seg fra opplevelsen av invadering og begrensning de ble tvunget inn i.

De var unge, mødrene, de fleste. Noen av dem nesten barn selv da de gikk inn i mødrerollen. Med kaffekoppen ved kjøkkenbordet kunne de finne trøst i en felles opplevelse av uoppfylte drømmer. Og illusjonen om en framtid utenfor de rammene de samtidig gjorde alt de kunne for at avkommene skulle finne sin plass innenfor. De drømte om Amerika. The Amerikan Dream.

Det var mye som var farlig. Selv om rødfis var det farligste av alt. Enda farligere enn å leke på taket av de gamle garasjene. Og det ble truet med juling når bare pappa kom fra jobben. De forsto grensene, ungene, men de fattet ikke det farlige. De hadde et annet ord for det, de kalte det spennende. Og om de holdt seg unna var det ikke fordi det var en erkjennelse av at det var farlig, det var redselen for juling som dirigerte begrensningen av handlinger.

En gang hadde noen av fedrene vært borte i over et år. I Afrika. Og det kom store esker med spennende ting til dem der hjemme. Det var rare figurer utskåret i tre og elfenben. Og det var trommer og pil og buer. Og pilene var ekte saker med jernspisser som hadde mothaker og sikkert hadde drept både løver og elefanter. Det var bilder av neshorn og damer med svarte pupper og antiloper med spisse horn. Også var det brennevin. Masse brennevin.

Da festet mammaene. Hadde på seg fine kjoler eller skjørt, og sminket seg og luktet parfyme. Var glade og snille helt til litt sent på kvelden. Da ble de rare. Ansiktene ble rare. Og øynene. Og så begynte noen å gråte. Alltid begynte noen å gråte. Og noen ganger ble det kjeftet og hylt, og da ble ungene redde, mens storebrødrene sa drittkjerring og slike ting og lot deg få ligge i senga si. Noen ganger var det pappaer der som ingen av ungene kjente også. De ble kalt venner, og lot som om de likte deg.

Nå var de nakne begge to, og de la seg ned på klærne. Sola skinte ned på kroppene og det luktet skog og jord. Brun sandjord. Brun som sommerhud. Oker, het den fargen, selv om den var brun. Eller kanskje var den gul. En slik sandjord ble varm i sola og var god å gå på, uten steiner i seg. Den presset seg litt opp mellom tærne når du satte ned foten og lot avtrykket stå igjen med skarpe konturer når du løftet den igjen.

Han ble oppmerksom på en lukt han ikke hadde kjent før. En litt søt, rar lukt som til slutt overdøvet alle andre lukter, og han skjønte at den kom fra skrittet hennes. Han lurte på hvorfor hun luktet slik. Søstrene hans luktet ikke slik. Det var ikke tisselukt, det visste han, det var en mye rundere lukt. Det var den rareste lukten han noen gang hadde kjent.

Den siste tiden før faren kom hjem fra Afrika var en tid full av uro, og han gruet seg mer og mer etter hvert som dagen nærmet seg. Han visste at når faren kom skulle han få juling for hele den tiden han hadde vært borte. Det hadde moren fortalt, mange ganger, så det var mye juling som var oppspart. Og en dag var han der - en fremmed mann. Han kunne ikke huske det var slik faren hans så ut, men han visste det var han allikevel. Den fremmede pappaen hans smilte og tok på han med ei diger tung hand. Ruska litt i håret, ikke mer. Ikke klem, ikke noe slag. Og han tenkte at moren kanskje ikke hadde sagt noe enda. I flere dager gikk han og ventet på julingen, men ingenting skjedde. Etter hvert skled det ut av bevisstheten og til slutt visste han ikke lenger hva det var som gjorde han redd.

De satt mot hverandre, ansikt til ansikt, og hun strakte fram handa for å ta på tissen hans med litt sommerskitne og brune fingre. Han så de var svarte under neglene, og at den ene fingeren hadde en plasterlapp på seg. Hadde lyst til å spørre om det var vondt i fingeren, men så fikk han ikke til å si noe, for akkurat da ilte det til der nede i skrittet og så ble tissen hard. Sto rett ut. Han ble litt flau over det, men så at hun likte å se, og så var han ikke flau lenger. Visste bare ikke hva han skulle gjøre.

Faren hadde et godt tak i håret hans og dro han inn på soverommet. Ba han ta av seg buksa, men han ville ikke. Nektet. Og sloss for å slippe, men det var nytteløst. Buksa ble dradd ned og han ble tvunget til å ligge på magen.

«Legg deg over meg» sa hun, spredde bena og dro han mot seg. «Og så stikker du den inn der!» Han la seg over henne og forsøkte å stikke tissen sin inn i tissen hennes akkurat slik som hun sa, mens han hele tiden kjente den rare lukten.

Faren dro av seg beltet. Han kunne høre hvordan det forsvant ut gjennom beltehempene - svisj, svisj, svisj. Han grein. Han grein stille. Så begynte slagene å falle. Først ett, så ett til, og så fler - hardere og hardere. Lyden fylte rommet i det beltet traff huden og formet seg glødende rundt kroppen, og brølene fra faren presset han nesten gjennom sengen: "Du skal lære deg å lyde, hører du, om jeg så skal banke det inn i deg, om jeg må banke deg helseløs! Forstår du? Jeg kommer aldri til å gi meg, du er ingenting om du ikke lærer at det finnes grenser - ingenting - ingenting - ingenting -"

Smerten brant seg utover og traff skrittet og mellomgulvet og et sted bak øynene og ørene - fortsatte videre til hele han oppløste seg, og ingenting annet fantes enn svie og et fall inn i noe han ikke visste hva var - noe mørkt - skremmende - hvor han ble noe annet, til ingenting, uten noe å holde seg fast i - og nå grein han ikke stille lenger - mistet kontroll over stemmen - skreik rett ut - av smerte og av redsel - skreik mot et håp langt der ute, litt utenfor rekkevidde - et håp om at gråten skulle tilfredsstille slik at slagene ville stoppe, eller ikke ble så harde som han visste de kunne bli, om han ikke viste at han var uten egen vilje.

«Stikk den inn da!» sa hun, men den ville ikke inn, han traff ikke riktig. Visste ikke helt hva han skulle gjøre eller hvordan. Helst ville han bare ligge naken inntil henne, det var ikke så spennende lenger det her. Han gjorde det jo ikke riktig. Og så med ett var ikke tissen stiv lenger og hun dyttet han vekk.

Slagene stoppet. Han visste at rumpa hadde tykke, røde pløser nå, og at de ville komme til å være der lenge. At det ville bli vondt å sitte i flere dager, men det gjorde ikke noe. Det eneste som betydde noe var at slagene hadde stoppet, og at faren tok stemmen sin med seg ut av rommet. Han tok på seg buksa.

Han tok på seg buksa. Ble stående med ryggen mot henne da han dro den på. «Har du fått juling?» spurte hun. Han svarte ikke. De fikk på seg klærne begge to og begynte å gå hjemover. «Hva skal vi gjøre nå da?» sa han. «Jeg må hjem» sa hun, «jeg skal bade med pappaen min.» Så de ruslet hjemover uten å si noe mer.

Han tenkte det var litt rart at hun skulle bade med pappaen sin. Selv hadde han ikke en gang sett en voksen som var naken, men han hadde hørt at de hadde hår i skrittet, og at tissen til de voksne damene het fitte. Noen hadde sagt at det var der han hadde kommet ut da han ble født. Han likte ikke den tanken. Det var noe skittent og ekkelt ved det å komme ut av en sånn hårete dametiss som het fitte. Og fitte var et forbudt ord. Da han spurte moren om det sa hun at det ikke var sant, at han hadde kommet ut gjennom et hull i siden. Hvordan han hadde kommet inn ville hun ikke si, og da han sa han visste at dametiss het fitte, fikk han beskjed om at hvis han sa det en gang til skulle han få juling. Han likte forklaringen med hullet i siden bedre enn den andre muligheten.

Han tenkte på den glatte, nakne huden til Lise. Den var så god og varm å ligge inntil. Det var så trygt å være naken inntil et annet menneske, nesten som om det aldri ville bli bilder inne i hodet mer, og det bare var pust inne i brystet, og alt han var redd for var helt borte et annet sted.

Han syntes det var dumt de ikke hadde kunnet ligge slik lenger. Det var så godt og trist å tenke på at han nesten begynte å gråte. Ikke en slik gråt han gråt når han ble slått. Da gråt han fordi det gjorde vondt og fordi han var redd. Også gråt han fordi han visste han var så dum og slem og dårlig til alt, og at faren og moren ble lei seg fordi de måtte slå han. Det hadde de fortalt, så det måtte jo være sant, og da brukte han å tenke at det hadde vært mye bedre for dem om han ikke hadde kommet ut av det hullet i siden. Og inne i hodet sitt så han et bilde av en liten skinnende metallperle som ble presset ut av en rødfis og traff hodet hans så det gikk helt i stykker.

Andre ganger tenkte han han kunne legge hendene på skinna når toget kom. Slik at det kuttet dem rett av. Da kunne ingen forlange at han skulle være flink mer. Man kan jo ikke være flink uten hender. Og så ville de bli lei seg, og si at de var glad i han - at det var trist det her, gutten min - og så måtte de ta vare på han - være snille og hjelpe med alt - nesten som om han var en liten unge.

Han ville ikke tenke på det nå. Han ville bare tenke på hvor godt det hadde vært å ligge inntil den varme, glatte huden til Lise og den nye, rare lukten. Og så tenkte han at det gjorde nesten litt vondt å tenke på det også. Det gjorde vondt inne i brystet liksom, akkurat der han visste at hjertet lå, og så fikk han en slags hul følelse i magen. Nesten som om han var sulten. Han var ofte sulten, for han var redd for å gå hjem, og var ute hele dagen.

Så tenkte han på brødskive med brunost, og så tenkte han på skolen. For til høsten skulle de begynne der begge to, og han skulle få ransel og matboks, og så tenkte han på brødskive med brunost igjen.

Etter at faren hadde gått ut av rommet kom moren inn. Hun tørket tårene hans og sa han måtte forsøke å være snill, og han forsto at det var riktig av faren å slå denne gangen også. Hun sa at nå orket hun snart ikke mer bråk, at hun ble gal av det, at hun ikke fortjente dette, og så gikk hun også ut av rommet.

Litt senere kom søsknene og så på han. De sa ingen ting, bare så. Til kvelden skulle de få telle pløsene på rumpa for å se om det var ny rekord. Men egentlig var det bare de som hadde sprukket og blødd som telte.

Han fulgte Lise helt hjem, og så henne gå inn døra og lukke den etter seg. Ble stående litt, uten å vite helt hva han skulle gjøre. Så gikk han inn i skogen igjen. Skogen var det tryggeste stedet han visste om. Det eneste som var skummelt der var hoggorm og tatere med kniv. Og Elgoksen og Stangekua. Nesten alle kuene til Bonden var helt brune, og fine, og hadde snille øyne, men Stangekua var hvit også - prikkete, og stygg - og hadde horn som pekte ned. Stangekua var nesten okse, og brukte å stirre på deg.

På veg inn mellom grantrærne spiste han litt blåbær for å bli kvitt suget i magen. Det hjalp ikke, enda han passet på at han ikke fikk flekker på klærne. For blåbærflekker er nesten like ille som grønske, og umulig å vaske bort.

Inne i hodet hans var det et stort bråk. Nesten som når jetjagerne startet motorene sine. Det var ofte slik inne i hodet hans. Også var det masse ord der, de voksnes ord, og sinte stemmer som brølte og sa at han var en drittunge og aldri gjorde noen ting riktig og ville havne innenfor murene. Da pleide bildet av hendene som ble kuttet av eller hodet hans som gikk i stykker å komme, og lyset ble helt gult overalt uten akkurat der hvor alt det røde blodet sprutet ut.

Han gikk til han kom fram til det største treet i skogen, det som ble kalt Utkikkstreet. Der klatret han opp og satte seg på ei grein nesten helt oppe i Himmelen og ble Tarzan - stirret ut over jungelen og tenkte at hvis Elgoksen eller Stangekua eller en jævla taterfaen kom nå, så skulle han drepe dem med bare nevene, og så skulle han skrike så høyt at det ble helt stille inne i hodet og i hele verden også.

Snart skulle de reise til Bestemor på ferie. Bestemor luktet rarere enn alle andre mennesker han hadde møtt. Faren sa at hun var en jævla gris som aldri vasket seg, men det brydde han seg ikke noe om, selv om jævla betydde at hun var kjempegrisete. Han syntes lukten til bestemor var trygg, og han fikk aldri juling når de var hos bestemor.

Han hadde en annen bestemor også, som var moren til faren, hun het Svigermor. Oldemor som var moren til Svigermor var reinspikka tater, sa Bestemor, og det betydde at han selv var litt tater også. Oldefar var ikke tater i det hele tatt, men han hadde stort hvitt skjegg nesten som julenissen, bare at det var en brun stripe i det fordi han spyttet skrå. Da han kom på gamlehjemmet klippet de skjegget hans og det dau’an av fort som faen, mens oldemor begynte å krympe og krympe og fikk kjempestore kinnbein og striper i fjeset og melk i øynene. Og så døde hun også.

Faren ble sint hvis han spurte om det med taterne og sa at Bestemor snakket dritt. Han trodde at faren var litt redd for Bestemor. Også Bestefar, som røykte pipe, og drakk kaffe av skåla mens han holdt sukkerbiten med leppene. Bestefar hadde tobakken i en boks. Ingen andre enn Bestefar hadde tobakk i boks. Eller kunne ta ut tennene og så si at nå kommer de og biter deg uten at du ble redd på ordentlig. Eller stivt bein. Et sånt bein som ikke kunne bøye seg i kneet og som var blitt slik i krigen, trodde han. Kanskje han hadde tråkket på ei mine, han visste hva miner var. Det var miner innenfor gjerdet til flyplassen, men ingen visste akkurat hvor de lå. Det var tyskerne som hadde gravd dem ned. Tyskerne var enda større drittsekker enn taterne. Først var det et høyt gjerde, så var det miner, og så var det et høyt gjerde igjen. Det som var imellom de to gjerdene kalte de Ingenmannsland, og han visste om et hull i gjerdet hvor han kunne komme inn til minene hvis han ville.

Litt senere kom Lise tilbake. Hun hadde verken smil eller gråt eller noe annet i det hele tatt i ansiktet, men ren kjole og vått hår og sa ingenting. Han klatret ned fra Utkikkstreet og sluttet å være Tarzan og spurte om de skulle gå inn i Ingenmannsland. Hun så på han, tok handa hans, og så gikk de.


***

Dagens bilde har tittelen "Ingenmannslandet (Hvordan kastrere et guttebarn)".


Bjørn











4 kommentarer:

  1. Svar
    1. Takk. Å skrive ned ting er et fint redskap å ty til for å forstå og bearbeide.

      Bjørn

      Slett
  2. Bjørn!... Hva kan man si? Din historie setter seg som ei klo rundt hjertet. Vi deler jo deler av historien....

    SvarSlett
  3. Sånn er det Unni.

    Er noen år siden jeg skrev denne. Var rart å ta den fram igjen. Men sånn er det med jula, den får en til å se tilbake.

    Nå går det mot sengetid her. Tiden som vises ved hvert innlegg stemmer ikke, og jeg vet ikke hvordan en stiller den. Nå er klokka i virkeligheten halv ett på natta.:)

    Bjørn

    SvarSlett