Gåsehud og snurpede baller - det er vinter.

                                                                                           Foto Marita Klausen

Snøen har senket seg over nærområdet. Kulda har sneket seg innpå. Kjæresten satt to og en halv time uten strøm på morrakvisten, fikk jeg melding om. Det vil si null kaffe. Og null kaffe på morran er lite moro, for en kjærest. Eller andre.

Det er vinter i Norge. Trege låser i biler, fastisede gummilister i bildører. Noen etternølere på sommerdekk. Et kræsj her og der. Forhåpentlig ikke med for alvorlige konsekvenser.

Selv har jeg smurt dørlåsen med olje og hatt silikon på gummilister, men der stopper forberedelsene. Det er ikke så mye mer jeg får gjort på bilfronten. Men jeg har også varme og vanntette sko, og en ny jakke for sesongen som er vindtett. Jeg har hansker med ullfor og ei isskrape til bilvinduene. Jeg har til og med en stilongs jeg kan ta på om jeg vil. Og slik er vel også andre forberedt for vinteren, fordi de vet hva det går i. De har vært ute en og annen vinterdag før.

At vi er i stand til å se forandringer rundt oss, og tolke omgivelsene, gir oss en fordel i forhold til foreksempel amøber. Vi har en hjerne, og kan trekke slutninger. Det gjør at vi ikke går ut i kortbukse etter at løvet har fått ildfarger og har ramlet av trærne. Fordi vi vet noe. Vi vet at høstens ildfarger ikke varmer. Vi vet det ville blitt kaldt å gå ut i bikini eller badebukse, at gåsehud og sjelving og snurpede baller ville blitt resultatet og at det jevnt over ville vært en dårlig løsning.

Hvor gode vi er til å tolke signaler på andre felt i livet varierer ganske sikkert relativt frodig fra person til person. Vi er ikke alle like, selv om vi vokste opp med sanger om at alle barn er det på tross av at noen er blå og andre som et nystekt brød. Nope, skilnadene er der, og ikke bare utenpå. På samme måte som det finnes folk med sommerdekk på bilen fremdeles, selv om de fleste har forstått sammenhengen mellom fart og friksjon.

Uangripelige i sin opplevelse av å stå høyt hevet over det meste, farer enkelte halvguder fram i friskt driv på slitte sommerdekk en vakker vintermorgen. De er nok ikke mange, men de finnes. Akkurat som fyllekjørere. Og folk som mener at blinklys ikke er nødvendige for dem, bare for de andre, de som ikke kan kjøre skikkelig. Det vil si de fleste. Kanskje det til og med finnes folk med en solid dose promille svømmende rundt i systemet som i tillegg også har sommerdekk på bilen, og som kremen på kaka har dårlig tid, fordi ungen i baksetet skal i barnehagen og har begynt å skrike og stresse opp sjåføren som nettopp har kranglet så fillene fyker med ektefellen fordi fyllesyke river i hode og kropp og give me some space, please!

Jepp, sånn kan det være. For er en i stand til å tenke seg fram til et scenario, er det ganske sikkert slik at det finnes et lignende et i virkeligheten. Og ikke i form av at det snart vil dukke opp på en kino nær deg, men heller i det du selv setter deg bak rattet, smilende og i godt humør, og legger av gårde i åtti mot det som snart skal forandre livet ditt for bestandig, eller avslutte det, i møtet med en bil som er på vei til barnehagen en helt vanlig vinterdag.

Det at de fleste av oss forbereder oss for vinteren, og tar de avgjørelsene som bør tas, oppleves mer eller mindre som en selvfølge. Vi gjør det på automatikk. Hvordan vi derimot tar vare på vårt indre liv, og møter de årstidene og daglige væromslag som også foregår der, er kanskje mer usikkert. For ofte er det nok slik at vi gjør de samme feilene om igjen og om igjen. Enkelte på den måten at de sliter seg ut, brenner seg ut, går på trynet i veggen. De tar på seg prosjekter og oppgaver som ender opp med å bli for store. Enten av begjær, lydighet, eller av trang til å hjelpe alle andre så inderlig at de til slutt klarer å se seg selv som en messiaskloning i speilet. Det vil si at de kanskje har mistet seg selv. Og trenger hjelp selv. Andre trigger de fleste av de som er rundt seg, og kommer i konflikt, igjen og igjen, men lærer lite av episodene og hva som er deres eget ansvar. Noe som gjør at det er lett å gå inn i en offerrolle. Til det meste en har av identitet er følelsen av å være et misforstått offer. Mens ansvaret ligger hos alle de andre. De som ikke forstår noe; rævhola.

Hvorfor det er slik at vi ikke er like flinke til å ta signaler som handler om oss selv, som vi er i forhold til at vinteren kommer utenfor husene våre, vet jeg ikke. Men jeg opplever at jeg gjennom livet har gjentatt mange dumme valg. Det er mye jeg ikke vet, og en god del av den manglende kunnskapen handler om meg selv, så om jeg fremdeles gjør dumme valg i like stor grad som tidligere, vet jeg derfor heller ikke, for det er lettest å se slike mønstre i etterkant. Men jeg vet at jeg forsøker å være bevisst meg selv, så noe vet jeg tross alt når det kommer til mennesket Bjørn. Jeg forsøker å lære av meg selv, og å være i forkant av ting. Jeg forsøker å ta signaler på alvor, selv om jeg ikke liker dem. Slik at ikke angst og depresjoner skal slå meg helt ut. Slik at jeg ikke skal ende opp i konflikter med dem jeg har kjær, fordi jeg er sta eller dårlig til å lytte til det som blir fortalt om meg selv. Jeg vet at jeg også må lytte når min kropp og mine egne tanker skriker hysterisk på oppmerksomhet og vil fortelle meg noe, slik at jeg ikke skal grave meg ned i en taus gjødselhaug av min egen tomhet, begredelige tanker og muterte følelser.

Jeg tror et ballansert liv handler mye om bevisstgjøring, og det å bli kjent med seg selv. Ta litt kontroll. Akkurat hvordan en slik prosess skal ta form, er mer usikkert, men jeg opplever at det å lytte til andre i blant kan være en god idé. Jeg for min del klarer ikke å tenke ut alt alene, eller se alt alene. Og det tror jeg ikke du gjør heller.

Jeg har hatt olje i dørlåsen på bilen. Jeg har hatt silikon på gummilistene, og jeg har fått på vinterdekkene. Jeg har funnet fram vinterklær. Og det er jo noe. Litt er nesten alltid bedre enn ingenting. Et bitte lite valg er bedre enn kun en tanke. Og litt kan vi alle klare. Fordi litt kan være så bitte, bitte lite at vi nesten ikke merker det en gang. Likevel kan det gjøre en stor forskjell.

I tillegg til de forberedelsen jeg faktisk har gjort med tanke på vinter og bil, kunne jeg sjekket batteriet. Jeg kunne satt av penger til å fikse varmen i setet som har avgått med døden. Og jeg kunne hatt bilen på verksted for diverse sjekk av olje og filtre og alt det som biler er satt sammen av. Men jeg har ikke gjort disse siste tingene. Likevel er jeg fornøyd. Og fokuserer lett og med god samvittighet på det jeg faktisk har klart.

Noen ganger er det slik at det vi føler får mer kraft enn det vi tenker. Vi kan for eksempel føle at en forandring krever alt for mye. Det blir som et fjell vi ser ruve framfor oss. En million ting, store oppgaver. Buntet sammen. Eller som et puslespill med flere tusen biter kastet på gulvet. Og ikke et eneste skilt som peker på akkurat den ene lille biten som sier nøyaktig hvor vi skal begynne for å finne orden i kaos.

Å smøre en dørlås er ingen stor greie. Likevel er det noe. Og viktig for meg, om jeg vil inn i bilen på morran. Og det er en ting jeg kan klare. Slik er det for oss alle. Vi kan alle klare en bitte liten ting, ta kontroll, og ikke bli tingenes offer. Jeg, for eksempel, kan klare å avslutte dagens blogg nå, så den ikke blir altfor lang. Og det er ikke verst bare det. For det er ikke slik at det alltid handler om hva en kan ta tak i og bevege seg mot. Minst like ofte handler det om hva en kan slutte med og bevege seg bort fra. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: ...men det er utenpå.