Whitout You I'm Nothing

Det er lørdag. Ingen stor nyhet i seg selv, men greit å vite om en kjenner trang til å orientere seg. Og det gjør jeg. Å orientere seg er en greie jeg synes er fordelaktig. Alternativet er å virre rundt i blinde. Er en blind har en lett for å skalle borti ting. For eksempel sine egne fordommer og gjerdestolper. Eller lyktestolper. Verden er fattig på mye, men ikke på stolper en kan skalle i. Om en går på lyktestolper er det kanskje fordi en ikke er i stand til å se lys. Hadde en kunnet se lys hadde en kanskje også tenkt seg at det finnes en stolpe som lyset er festet til, hvis en ikke tror det er Gud som kaster sitt lys over en fra oven. Men i det pannebrasken dundret inn i stolpen ville en nok revurdert gudegreia. Og så hadde en styrt unna neste gang en oppdaget noe som skilte seg fra mørket. Valgt en annen retning et øyeblikk. Og sluppet noen blåmerker. Tror jeg. I hvert fall etter å ha gått på samme stolpen noen ganger.  Med andre ord kan en si at om en oppdager et lys og går på den samme stolpen flere ganger, vil en etter en stund antagelig begynne å sette spørsmålstegn ved veivalget sitt.  Det å leve som i blinde fratar deg gjerne noen slike muligheter i forhold til veivalg. Å leve i blinde som det er tenkt her, er mye som å leve uten å stille spørsmål. Så det må bety at det å se, og å orientere seg, er som å stille spørsmål.  

Nå kan det hende at denne logikken er litt som i det følgende: Griser har ikke vinger. Det har heller ikke jeg. Det betyr at jeg er en gris. Eller et svin, for å bruke en annen betegnelse på samme baconklumpen. Men på den annen side har heller ikke gullklumper vinger. Så kanskje jeg er en liten gullklump. Eller en kan si at det finnes flere sider ved meg enn én. Logisk sett skulle det da være lett å anta at slik er det med deg også; du er mer enn én side. Det igjen betyr kanskje at det er mer ved deg enn det de som er rundt deg ser ved første øyekast. Og kanskje er det mer ved deg enn du selv klarer å se også.

Om det er slik at du har vanskelig for å se at det finnes mer enn én side ved deg selv, kan det hende at du lever livet ditt med et filter for øynene. Hva det filteret er eller hvorfor det havnet foran øynene dine vet kun du. Men det har nok sin årsak. Ting er ikke alltid tilfeldige. Stedet hvor du er i dag, opplevelsen av deg selv, har en hale festet til seg; en årsakssammenheng. Så sånn sett kan en vel sammenligne det med en liten djevel. Eller som en også sier: Nissen på lasset.

For å finne ut hvor slike filtre kommer fra og hva haler, smådjevler og nisser egentlig består av, hjelper det å orientere seg. For når en orienterer seg opplever en gjerne perspektiv. Og det å sette ting inn i et perspektiv kan noen ganger hjelpe en til å se forbi filtre. Fordi en må bevege blikket. Et låst blikk gir lite perspektivopplevelse. Et låst blikk gir i beste fall rennende øyne, vondt i hodet og forsvarsmekanismer i et mylder av gråtoner. Eller rosatoner. Mens et blikk som søker, hjelper en kanskje til å se at haler består av mange bitte små celler, og ikke kun er en diger vond klump en går rundt og drasser på; som en svulst, som bare vokser og vokser dag for dag. Til vi nesten ikke klarer å bevege oss lenger, og i hvert fall ikke skille halen fra oss selv. Jepp, oss Selv. Dette selvet, som ikke kun er Konsekvens, men også Mulighet. Vi må bare klare å se det.

Under mitt forrige blogginnlegg fikk jeg et par tilbakemeldinger. Noe som ikke skjer så ofte. En av de som skrev noen ord til meg, kaller seg gamle ugle. Og hun har en egen blogg. Hvor du kan gå inn og titte. Jeg vet ikke om det er en årsakssammenheng, men etter at gamle ugle delte en link til Vannlandet på sin egen blogg, har det vært mange innom og lest på min blogg. Og det synes jeg er veldig kjekt.

Siden jeg opplever det som kjekt å bli lest, må det bety at det også er kjekt å være synlig. Det er med andre ord kjekt for meg å bli sett. Denne opplevelsen av å bli sett er likevel avhengig av dine øyne. Without you I'm nothing. Uten at du ser meg lever jeg som i et stort mørke. Alene. Noe som igjen betyr at om ikke du viser deg for noen, lever du også som i mørke. Alene. Så konklusjonene på det jeg har skrevet i dag, må vel være at det er mye bedre å se enn å leve som blind. Eller leve i et mørke. Eller med en hale som etter hvert har blitt så tung at en nesten ikke klarer å bevege seg framover lenger, fordi en har lurt seg selv til å tro at halen er en enste diger klump, i stedet for mange små elemeneter en kan skille ut og forholde seg til enkeltvis.

Jeg vet ikke om du ser noen sammenheng i dagens blogg og det ikke helt ferdigmalte selvportrettet White trash”, som jeg også la ut i dag. Jeg har ingen ide om du identifiserer deg med personen som er portrettert, eller om du identifiserer deg med de som eventuelt skriver ord i pannen på dem en møter. Jeg vet heller ikke hva bildet av maleriet får deg til å føle. Om du føler noe i det hele tatt, eller om du har blikket rettet mot noe helt annet. Mitt ansvar som kunstner er i dette tilfellet uansett kun å peke på noe, ikke å føle for deg.

Kaffekoppen min er tom. Den siste slanten var kald. Nå skal jeg se om jeg finner en fin sang jeg kan legge ut som Dagens link, og avslutte disse ordene på Vannlandet for denne gang. Og senere skal jeg ta en tur bort til kjæresten min. Jeg skal skifte vann på alle akvariene mine i løpet av dagen, og jeg skal lage meg litt god mat. Den skal jeg spise ved bordet mitt. Hvor det står en blomst. Blomsten fikk jeg av døtrene mine i går, som en litt tidlig farsdagsgave, før jeg kjørte min yngste datter til Flesland, og hun tok et fly bort fra Bergen etter å ha vært hjemme en ukes tid. Jeg fikk også et tegnesett fra døtrene mine i farsdagsgave. Tusj og pennesplitter. 

 

 

 

Tusjtegningen du ser her er gammel. Den ble tegnet på åttitallet. Det er lenge siden jeg har tegnet med tusj, så det gleder jeg meg til nå. Og når jeg tenker meg om, føler jeg akkurat nå at vekten av alt jeg gleder meg til og har mulighet til å klare, er mye større enn vekten av halen min. Jeg håper det er slik for deg også.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Without You I'm Nothing