Kall det hva du vil

 

 

 

 

Noen ganger er det sånn at tilværelsen mister luft mellom de forskjellige elementene, og blir bare en stor, kompakt ball. Eller en grøt. Kall det hva du vil.

Spesielt småbarnsforeldre kan nok innimellom føle det slik. Det ene gjøremålet overlapper det andre, og tankene får sjelden tid til å sveve fritt. Så de setter seg som en knute i nakken eller magen. Kravene kommer og kommer, som møtende biler på en regnfull natt. Lysene blender deg et lite øyeblikk, så er de forbi. Men en ny bil blender deg i neste øyeblikk, og en ny, ny, ny… mens små, glitrende vanndråper gjør sitt beste for å minne deg på andre fokus og sidesyn. Likevel går det framover. Med røde øyne, og blikket låst på veien framfor en. Uten at en mister kontrollen og smeller inn i en møtende bil. Valg tas på automatikk, og en gjør det en skal. Eller bør. Kall det hva du vil.

For min egen del er småbarnstiden over. Avkommet har vokst opp og har flyttet ut. Likevel hender det jeg møter grøten, eller blir en del av den kompakte ballen. Selv om jeg bor alene. Uten for mange krav. Og jeg kan finne fargerike forklaringer og bortforklaringer for hvorfor det blir slik, og for hvordan jeg håndterer tilstanden. Men forklaringene og bortforklaringene ender alle opp med å visne. Først blir de litt grå i kantene, før de etter en stund har mistet det meste av glitrende farger og paljetter, og jeg sitter igjen med den ene nakne realiteten: Det er dette som er meg. Deal with it.

 Livet er en bølgedal, og jeg en kork. Noen ganger kaster bølgetoppene meg mot skyene og noen ganger skraper jeg meg opp mot skjelldekte stein i strandkanten.  Men så kravler jeg meg opp på land. Eller finner meg noe jeg kan holde meg fast i. Noe som flyter. En livbøye. Kall det hva du vil.

Jeg tror kanskje at det i ditt liv også kan være litt slik. Vi kastes alle rundt i livets tombola fra tid til annen. Men vi er likevel mer enn tilfeldigheter, flaks eller uflaks. Vi er mer enn de problemene vi møter, eller de oppturene som løfter oss. Det finnes en kjerne i oss. Noe vi kan ta fram og titte på, om noen minner oss på at den finnes. Så det vil jeg gjøre i dag; Minne deg på det.

Det følgende er et utdrag fra et bestillingsarbeid jeg gjorde til et seminar for noen år tilbake. Det handlet i hovedsak om hvordan det er å leve som kunstner, og samtidig ha en psykisk lidelse. Som min. Som er angst. Men akkurat dette avsnittet handler om deg:

 

Og du, hvem er du?

Du er lyden av regn på teltduk og leken fra din egen barndomsverden. Du er fryd og seire og nederlag. Et univers med dine egne stjerner, en natt og en dag og fall inn i blikk. Du er kjærtegn du har gitt og fått og det du har grått.

Du er ensomhet og kjærlighet og begjær. Er ditt eget anker, er føtter som løper og drømmer du en gang har drømt, møter med engler og møter med skrømt. Du er solens varme i ryggen, og et blendende vakkert smil.

Du,

er morgendagens mulighet, gårsdagens avstand og nuets kraft og tilstedeværelse. Du er et sug av forventning i magen og en speilblank hinne over øynene, hvor et yrende liv under overflaten ligger synlig for alle som vil se. Du er vinger og luften under dem. Regn for vårblomster, røtter og rik jord. Du er tanke og hud, et kaleidoskop og en forundring. Du er altet, kjernen i ditt eget liv.

Og ingenting av dette, kan noen ta fra deg.

***

Det er fredag. Ute regner det så det plasker mot asfalten. Bergen by får vasket seg. Selv sitter jeg ved dataskjermen og skriver blogg, mens jeg egentlig skulle vært på vei til atelieret. Noe som ikke så ut til å skje i dag. Og ikke har skjedd denne uka. Men mens jeg satt her og skrev, kom det en tekstmelding fra en av de andre på atelieret. Og det var nok. Det var glimtet i sidesynet som tok fokus. Det skal ikke alltid så mye til. I blant handler det kun om å klare å skille noe ut fra den kompakte, grå ballen, eller fra grøten en kaver rundt i. Det handler om å se på det, løfte det opp i lyset. Gi det vinger. Gi det rom og himmel nok til å gi deg oversikt eller kraft. Kall det hva du vil. Så nå går jeg i dusjen, kler på meg den regntette, hiver meg i bilen, og drar på jobb.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Kanskje ikke helt sånn, men ...