Så var det søndag, og da jeg sto opp var det kaldt i
leiligheten. Det er min egen feil. Det er lett å gjøre ting feil. Jeg gjør det
hele tiden. Noen feil kan rettes opp, og noen lærer jeg noe av. Andre feil jeg
har gjort har gitt varige konsekvenser. Som for eksempel ødelagte lunger. Det jeg kan lære av denne konkrete feilen som
førte til kald leilighet, er at det lønner seg å sette på ovnen igjen om det er
varmt på stua om kvelden, og en slår den av. Noe som ikke burde være en
kjempeutfordring for de fleste av oss. Byr det på problemer kan en sette ei klokke til ringing, som en påminnelse. At vi kan klare noe så enkelt som det å
holde det varmt rundt oss, betyr at vi behersker noe. Å beherske en liten ting
er langt bedre enn å ikke beherske noe i det hele tatt. Siden du sitter og leser
dette, behersker du akkurat nå noe.
Jeg pløyde nettopp gjennom noen aviser på nett for å se om
det var noe interessant jeg kunne starte bloggen med i dag. Men det var ikke
mye å finne. Selvfølgelig kunne jeg skrive om at Linni Meister røk ut av Skal
vi danse, men selv om den saken slås opp med krigstyper i både dagbladet og VG,
er det liksom ikke slike ting jeg selv pleier å skrive om. Selv om jeg
så på Skal vi danse i går, må jeg jo ikke skrive om det. Men når jeg nå gjør
det likevel, la jeg forresten merke til at dansepartneren til Eldar Vågan, Elena Bokoreva Wiulsrud, ikke visste hvem Rod Stuart var. Det
fikk meg til å føle meg litt gammel. Men på den annen side ga det meg en idé
til Dagens link.
Det var ikke mye oppløftende å finne i avisene i dag. Og heller
ikke tsunamivarsler og slikt er det nødvendig at akkurat jeg skriver om, synes
jeg. Så jeg valgte å gå for det som var litt moro. Og det var et nakenløp.
Sjøl løper jeg ikke med klær på en gang, for årene har vel innhentet meg litt.
Og på et punkt oppdager en at løping ikke er noe en er så opptatt av lenger.
Nå kan det være mange grunner til at en slutter å løpe. En
kan ha blitt for feit, eller for lat. Eller en kan oppleve at kroppen ikke helt
er som den var lenger i ledd og muskler. Også kan en ha lunger som ikke
fungerer så godt. Slik som det er med meg.
Sist jeg undersøkte lungene viste undersøkelsen at jeg hadde
en tredjedel kapasitet igjen, men det begynner å bli noen år siden, så jeg har
nok mindre nå. Det føles i hvert fall slik. Så i morgen er det tid for en
undersøkelse igjen, og jeg har avtale ved et lungesenter. Jeg gleder meg ikke
til det. For jeg må antagelig igjennom en del fysiske tester. Der i blant en belastningstest
hvor jeg må løpe eller gå på tredemølle. Det kommer til å gjøre vondt. I
lungene. Trøsten får være at jeg antagelig slipper å gjøre det naken. Det er
alltid noe en kan oppleve som positivt om en ser seg rundt. Også håper jeg at
jeg kun må gå, ikke løpe. Å gå er tungt nok i seg selv.
Å leve med ødelagte lunger byr på noen utfordringer. Noen av
de utfordringene har jeg hatt siden jeg var atten, da fikk jeg mitt første astmaanfall.
Etter det fulgte det noen år med sykehusinnleggelser og utprøvinger av medisiner. Det
lengste oppholdet var ved Glittre lungesanatorium, som det het den gang, og varte et år, kun avbrutt av
en liten pause. Men i dag slipper jeg heldigvis innleggelser, selv om jeg nå i tillegg
til astma også har kols og lungeemfysem. Mange år som keramiker og mange
sigaretter krevde sitt.
En skulle tro at keramiker er et yrke som ikke er så farlig,
det er jo blant annet lite pistolskyting og slossing og sånt involvert. Det kan
hende det er derfor det lages mindre filmer om keramikere enn Agent 007. Men det
finnes en sykdom som kalles Potters rot, som er skummel nok. Og det finnes emfysem. Så alt en gjør
kan ha sin pris. Også kunst. Selv om det er løsemidler en bruker ved oljemaling
som kanskje er mest kjent.
Jeg vet ikke hva som er verst å leve med av angst eller
ødelagte lunger. Begge deler byr jo på utfordringer. Men en trenger jo ikke å være så opptatt av hva som er verst i livet sitt. En kan være opptatt av hva som er best i stedet. Og jeg vet at noe av det
beste å leve med er godt humør. Og vilje til å gjøre noe, selv om det en vil
byr på utfordringer. Så det å sette seg ned og gjøre ingenting er sjelden en
god løsning. I hvert fall ikke over sikt. Og absolutt ikke for humøret. Om en setter seg ned kan det ende opp
med å føles som om hodet fylles opp av mark som langsomt spiser deg opp. Og alt
du blir i stand til å se er marken. Enten marken er sorg, en diagnose eller en
annen utfordring.
Det kan hende at du som leser dette selv har møtt noen
utfordringer. Eller det kan hende du kjenner noen som nesten har gitt opp.
Fordi utfordringene har blitt så store at det meste virker umulig nå. Men livet
består ikke kun av hva som er umulig. Det bare virker slik i blant. Det finnes
alltid noe som er mulig. Om det ikke er mulig i dag, så kanskje i morgen. Så kanskje det er lurt å se på mulighetene mer enn
begrensingene en har, selv om mulighetene kanskje virker bitte små ved foten av de ruvende
fjellene Håpløshet og Motstand. Og mye handler jo om fokus. Det vil si hvor en
vender blikket. Vender en blikket mot navlen så er det navlen en ser, og lite
annet. Kanskje litt navlelo. Men det stopper lett der. Og navlelo er jo ikke så
spennende over tid. Mens vender en blikket opp og ut og til siden eller over
fjell, så oppdager en gjerne noe annet enn lo. Det trenger ikke alltid å være
så mye. En liten dal, en kløvereng eller en sti som er god mot føttene. Kanskje bare et nakenløp en kan titte på. Og så kan man smile litt et lite øyeblikk. Eller
en oppdager at en kan gå en tur i byen eller nabolaget, snakke med noen, skape noe, gå på kino, se på
tv, spise et godt måltid. Det finnes mange valg en kan ta, og mange gleder en
kan oppleve selv om livet endte opp med å stjele noen muligheter.
I går kjøpte jeg meg ei ny jakke, siden vinteren har meldt
sin ankomst i Bergen. Det er ikke så ofte jeg kjøper nye jakker, så det gjorde
meg glad. På kvelden løp jeg i gang en hjemmelaget pizza, og tente et helt nytt stearinlys. Et
rødt et. Og det gjorde meg også litt glad, men mest mett. I dag skal jeg kanskje
bort til kjæresten og ta en kaffe. Det vil også gjøre meg glad. Og kanskje henne også. Og selv om mandagen
byr på en ubehagelig lungetest, så gjør ikke tirsdagen det. Så på tirsdagen kan
jeg gå på atelieret og fortsette på maleriet jeg holder på med. Jeg må ikke ha blikket festet kun på
mandagen, jeg kan se lenger fram. Helt til tirsdag. Eller enda lenger. Jeg må heller ikke gå på atelieret på
tirsdag, men jeg kan. Det er mye jeg kan. Og mye du kan. Antagelig mye mer enn
du tror.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: I am sailing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar