Livet foregår der du har føttene og hjertet.

 

 

 

I dag legges statsbudsjettet fram. For meg personlig betyr det lite at mange nå vil få en lette i formueskatten. Men det vil kanskje bety noe for meg at de med uføretrygd skal skattelegges som vanlige lønnsmottakere, siden jeg tilhører den gruppen. Hva det i praksis vil bety, er jeg litt usikker på, men jeg regner ikke med at de store hjerner og folk i maktsentra nødvendigvis har arbeidet hardt for at småkårsfolk skal få det påtagelig bedre økonomisk. Likevel kan en jo håpe. Jeg er god på å håpe. Mye av livet mitt har gått med til det. Jeg er sikker på at du som sitter og leser dette nå, også har kjennskap til håp.

Jeg kan i tillegg til de nevnte punktene i statsbudsjettet lese at studenter skal få 190 kroner mer å leve av i måneden, men tv-lisensen skal opp. Og det er det sikkert mer som skal også. For eksempel husleier. En hybel blir nok ikke billigere i året som kommer, så 190 kroner blir nok raskt spist opp. Trøsten får være at de som bestemmer ikke vil sulte mens de sjonglerer med tall, for i 2011 bevilget de seg selv en lønnsøkning på kr 52900. Hva de hadde før lønnsøkningen vet jeg ikke. Hva de vil bevilge seg selv neste gang vet jeg heller ikke. Men jeg vet at når det skjer, blir det neppe 190 kroner i måneden.

Det er mye jeg ikke vet, og det er mye jeg ikke kan. Men jeg kan tenke, og jeg kan se.  Og det er ikke verst bare det. Hva jeg er i stand til å gjøre med det jeg ser og tenker, er et helt annet tema. Opp på toppen av barrikadene har jeg kanskje pust nok til å komme, men om det vil være nok igjen til også å heve en lanse, er jeg usikker på. Så jeg får nøye meg med å blogge litt og leve det lille livet jeg lever fra dag til dag, klemme litt på kjæresten min, male mine bilder og stelle mine akvariefisk.

Da jeg var liten tenkte jeg sikkert på framtiden fra tid til annen. Jeg vet jeg så for meg flygende biler og mat i pilleform, for de tankene var jeg blitt servert. Hvordan hverdagen min som voksen ville se ut oppe i all denne spennende framtiden, eide jeg neppe så klare bilder rundt. Kanskje jeg tenkte at jeg skulle få barn, og det fikk jeg. To fine døtre. Kanskje drømte jeg også om å bli maler, for jeg tegnet mye som liten gutt. Det var det eneste jeg var flink til. Men jeg tenkte nok ikke at jeg en dag skulle bli en uføretrygdet keramiker. Og at jeg først som uføretrygdet endelig skulle begynne å male. Egentlig tenkte jeg vel mest på den situasjonen jeg var i der og da. Hvordan jeg skulle greie å navigere gjennom en skremmende og voldelig hverdag. Med alle sine potensielle farer og brutale straffemetoder, handlet barndommen mer om å slippe unna, enn å etablere tilhørighet og en plattform. Barndommen var som å være kulen i et flipperspill. Bli sendt ut i en rasende fart, for så å oppleve å virvle rundt, smelle inn i noe og bli kjent med alle støtene og glimtene og feilvalgene som sendte meg i stadig nye retninger med nye blåmerker. Uten egentlig å ha følelsen av egenkontroll, egen vilje eller egne begrep om rett og galt. Men om jeg nå hadde tenkt på framtiden, så hadde jeg kanskje tenkt som mange barn og unge tenker i dag: ”Jeg skal bli rik og berømt”. For det er det som er greia nå. Rikdom og berømmelse. Derfor vender de blikket mot høyre, for det er der løftene ligger. Feite biler og billig bensin. Det er de pengesterke en vil identifiseres med. De som oppleves som vellykkede, og har den riktige fasaden. Ikke de som snakker om solidaritet. Eller menneskeverd. Og jeg har en misstanke om at mange unge i sin iver etter å skue oppover, mister noe av oversikten. For livet kommer neppe til å foregå oppe mellom skyene, det foregår der du har føttene og hjertet.

Når jeg tenker tilbake, så vet jeg at drømmene mine som liten gutt ikke gikk i retning av rikdom og berømmelse. De fleste av mine drømmer handlet om å bli reddet. Komme bort fra det livet jeg levde. Og redderne kom i alle former og avskygninger i drømmene mine, men de hadde noe felles. De hadde en form for autoritet. Det kunne være en lærer, lensmann, barnevern, venners foreldre eller en nabo som jeg så opp til. En som var tydelig, og så snill ut. Gjerne noen som hadde barn som virket trygge og glade i stedet for redde og forvirret. Den rosa, varme, lykkelige familien.  Men ingen kom. De fantes, de visste om meg, men de kom ikke.

Om de som styrer dette landet i dag og sitter på autoritet og makt, også kan fungere som reddere for de aller svakeste, er jeg ikke alltid så sikker på. Det virker på meg som om politikere også har blikket vendt mye oppover. I det hele tatt er jeg usikker på om det lønner seg å bruke tiden til å vente på reddere. Kanskje er det slik at en må redde seg selv, om en føler trang til å bli reddet fra noe. Og da blir jo greia å finne ut hvordan. Men akkurat hvordan hver enkelt skal løse det, aner jeg ikke. Jeg tror likevel en må begynne i det små. Og så bygge, og bygge og bygge. Dag etter dag, år etter år. Aldri gi opp. Snekre og hamre og forme. Ikke en stige mot en blå himmel, men en plattform en kan stå støtt på.

I dag føler jeg ikke trang til å bli reddet.  Håp og drømmer har for lengst tatt en ny retning. Jeg drømmer heller ikke om å være en annen enn den jeg er. Noe som i praksis kanskje betyr at livet mitt ikke lenger handler om hva jeg kan få eller bli, men hva jeg gjør med det jeg har. Her og nå. I dag. Jeg er Bjørn. Meg. Kunster. Pappa. Kjærest. Jeg er også barnet som gjennom en uføretrygd ikke ble trykket enda lenger ned, men omsider fikk oppreisning.

Hva du gjør med hva du har vet jeg ikke. Men jeg vet at du har et liv, og jeg vet du har potensial.  Jeg vet du har langt mer krefter enn du i blant tror du har. Jeg vet du har stønnet og vil komme til å stønne ved foten av fjell, og at du tror du ikke kan flytte dem. Men jeg vet også at du kan løfte en liten skje med jord. Igjen og igjen.  Jeg vet at et sted inni deg finnes det drømmer, jeg vet det finnes vilje, og jeg vet det finnes håp.  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Hope