Det er mye folk finner på igjennom et liv. Noe av det kunne
en godt vært foruten. Sjøl har jeg tatt
godt for meg når det kommer til ting jeg ikke burde ha valgt. En liten ting
her, og en liten ting der, blir snart en stor pakke. Men jomfrudommen min solgte jeg i det minste ikke. Den forsvant som femtenåring uten at stort annet
enn kroppsvæsker, famling og ungdommelig usikkerhet ble delt. Og det skjedde i
en ganske så raskt unnagjort liten enakter som seg hør og bør. Ikke lærte jeg
mye av episoden heller, annet enn at ting ikke alltid er som på film. Men jeg
følte at jeg var litt stolt etterpå. Ikke av hvordan jeg presterte, men siden ingen av kameratene mine ennå hadde fått
oppleve det samme som meg. Men det var den gang. Nå er nå. Og hvor stolte disse ungdommene som stilte til auksjon
vil føle seg etter å ha solgt jomfrudommen sin vet jeg lite om. Det jeg likevel vet noe om, er at
hjernen er et spennende instrument, som er god på å rettferdiggjøre valg og å
skyve unna ubehagelige tanker.
Nå er det ikke slik at jeg bruker altfor mye tid til å tenke
på Himmel eller Helvete, men begrepene kan brukes som hjelpemiddel for å illustrere
noe. Vi hører i blant historier om hvordan kunstnere solgte sjelen til
djevelen, det være seg malere eller felespillere, for å bli bedre i det de
holdt på med. Selv om dette var i gamle dager og var knyttet til overtro, så kanskje
det er noe i historiene likevel. Bare at i dag er det slik at vi kaller det noe
annet. Vi kaller det ting som å gå over lik. De som utfører gangen over lik
kaller det kanskje målbevissthet eller vinnervilje i stedet. Slik for eksempel diverse
syklister som kanskje har vist seg å være litt for glade i å medisinere seg
selv, nok gjorde mens de holdt på. Eller mer nærliggende, siden vi startet med
å snakke om seksualitet; det vi leser om Vågå.
Nå skal det sies at ingen er dømt i Vågåsaken, men at det
har blitt trampet tungt over noen grenser er vel likevel kommet fram. Uten at grenser
hadde vært tråkket over, hadde det ikke blitt noen rettssak. Så får hver enkelt
av de impliserte forholde seg til sin egen sjel og eiendomsretten til den.
Jeg skulle gjerne vært en bedre kunstner. Jeg skulle gjerne
vært et sterkere menneske også, og et rikere et. Men om middelet er å selge sjelen
til djevelen får jeg problemer. For det første ville det gjort meg redd å
skulle gjøre noe slikt, om jeg ble stilt overfor et konkret valg. Jeg er jo vokst
opp med bilder av Helvete som illustrerer evig pinsler og flammehav. For det
andre kjenner jeg ikke saksgangen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle gå fram. Det
nytter vel lite å legge ut sjelen på finn.no. Da er det lettere med en
jomfrudom. Men den har jeg jo mistet på de fleste områdene i livet, så da er
vel løpet allerede kjørt, og jeg får leve med mine evner og begrensninger livet
ut. Og om det finnes en sjel jeg ikke allerede har mistet, får jeg holde fast
ved den så lenge jeg kan.
På den annen side så trenger en kanskje ikke en oppskrift
for å selge sjela si. Kanskje en selger små biter av den hele tiden. I det en
tråkker på noen, eller over noen. I det en sviker noen eller overser noen. Det
kan en gjøre blant venner, overfor en ektefelle, barn eller i jobbsammenheng.
En kan også svike seg selv. Mulighetene for svik står i kø. Det finnes nok av salgsmuligheter
når det kommer til sjelen. Og mannen med horn noterer flittig i boken sin. En bit av
sjelen her, og en bit der. Og den noe emne smaken i munnen vår ved et lite salg,
er signaturen vi gir fra oss under hvert enkelt notat.
Det er lett å se seg selv, slik en ønsker å se seg selv. På godt eller vondt. Det
som er vanskeligere er å se hvorfor en ønsker å se seg selv som en gjør. Men
det finnes likevel en årsak til det. Om unge jenter med barberblad ser seg i
speilet, ser de seg selv. Og det finnes en grunn til at de ser akkurat det de
ser, det de kaller seg selv. Om en ung arbeidsledig mann ser seg i speilet,
dukker det også opp et speilbilde. Om disse bildene ligner på det bildet du og
jeg har av den unge piken med arr på armene eller den unge mannen som ingen har
bruk for, er jeg litt usikker på. Men det hjelper ikke oss selv om vi forholder
oss tause i møte med dem. Det hjelper heller ikke dem,
om vi ikke sier at vi ser noe annet enn det de selv ser. Og at vi sier det
igjen og igjen. Kanskje unnlatelser vi gjør også noteres i en bok. I det minste
i oss selv, av oss selv. Litt her, og litt der.
Kanskje er det også slik at vi ser det vi vil se, når vi ser
oss i speilet, fordi vi for eksempel vil unnslippe krav. Og søker bekreftelser på trangen til å rettferdiggjøre en unnvikelse. Er du verdens dårligste menneske kan ingen kreve noe særlig av deg, så det kan ligge en gevinst i å nedvurdere seg selv. Mens er du verdensmester så er det gjerne slik at de som kritiserer deg ikke har skjønt noe, og da trenger heller ikke du å forandre på noe eller strekke deg. Det kan også være slik at vi ser det vi har blitt fortalt at vi skal se, når vi møter vårt eget blikk i speilet. Har du
vokst opp med ordene som fortalte at du er ingenting verdt, så er det derfor
kanskje mangelen på verdi du ser i speilet. Det samme om du har fått med deg
erfaringer i voksenlivet som sier at du er ingenting verdt.
Jeg vet ikke hvordan du skal klare å snu et slikt bilde av
deg selv, om du kjenner deg igjen i beskrivelsene. Det vet bare du. Slik du også
vet hvordan du skal bremse hastigheten på alle notatene som skrives ned. Men hva
du klarer å gjøre med den kunnskapen er et annet tema. For det er ikke alltid
vi klarer det vi ønsker. Eller ønsker å se det som finnes. Trøsten får vi kanskje hente i folketroen som sier at så lenge du ser speilbildet av deg selv, finnes det
fremdeles en sjel i deg. I tillegg finnes det liv. Og der det finnes liv finnes
det håp. For deg. Og for meg. Og for de rundt oss, som vi er villige til å se.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Like a Virgin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar