søndag 21. oktober 2012

I utkanten av det som er ditt liv.







Så er det bevist. Kunstnere er galere enn andre folk. I det minste i forhold til hyppighet. Uten at den kunnskapen forandrer så mye i ditt liv, eller mitt. Min galskap står seg godt uansett. Den trenger ikke å ha andre kunstnere å støtte seg på, i en slags fellesskapsgreie, for at den skal bli stueren, fascinerende eller klisjéoppfyllende for omverden.
Min galskap er ellers ikke så lett å se bestandig, om en ikke kjenner meg, siden den dreier seg om angst og depresjoner. Så jeg kler meg ikke naken og løper ut på gata med direktiver gitt fra Gud om å redde verden. Jeg har heller ikke kontakt med utenomjordiske som gjør at jeg plutselig skriker mot himmelen en dag jeg går i byen. Like lite som jeg er oppdageren av intrikate mønstre og sammensvergelser som foregår rundt meg, og av den grunn skriver lange brev til diverse myndigheter og aviser for å advare de som sitter på stor nok makt til å ta tak i det forferdelige.
Angst kan derfor for noen kanskje høres ut som en greie en ikke trenger å skrike så mye om. Men om den har slått seg ned i deg, påvirker den livet ditt. Så for akkurat den som har en angstdiagnose er det en big deal uansett.
Angst kan gi seg mange utslag, og komme i mange former. Selv sliter jeg med sosial angst i tillegg til panikkangst. Den sosiale angsten er lettest å koble opp mot situasjoner enn panikkangsten, og derfor lettere å forstå, forutse eller unngå. Forrige kvelden hadde jeg et lite anfall av den siste sorten, panikkangsten. Jeg vet ikke hvorfor det kom. Kanskje handlet det om at jeg var sliten. Uansett kom det kastet over meg. I sofaen hos kjæresten min. Og jeg trodde jeg skulle dø. For alt oppløser seg når slike anfall inntreffer. Det vil si at jeg opplever kaos, og å falle i biter utfor et stup uten synlig bunn. Ingenting henger sammen lenger. Tanker og følelser skiller lag, jeg blir svimmel og forvirret og jeg kan miste evnen til å snakke eller å bevege meg. Mens panikken forsøker å tvinge fornuften i kne. Heldigvis var ikke dette siste anfallet av de sterkeste, men det var likevel merkbart og var der i noen timer. Og nå, et par døgn etterpå, henger det fremdeles i meg, på den måten at jeg er redd for at det skal ta tak igjen.
Når det gjelder den sosiale angsten påvirker den meg mer over sikt, på den måten at jeg former livet etter den. Det vil si at den styrer mange av mine valg. Jeg kan for eksempel ikke gjøre ting som å ta buss. Det er ikke alltid jeg kan gå på butikken. Og ikke alle sosiale sammenkomster er like velkomne. Noe som har medført at jeg lever ganske begrenset, eller kanskje en kan si at jeg lever litt i utkanten av det meste.
For å holde angsten i sjakk, forsøker jeg å skape meg rutiner. Rutiner gir forutsigbarhet, og en følelse av kontroll. Kontroll er en ganske god følelse. Bare kjenn etter selv, så skjønner du hva jeg snakker om. For vi har alle mistet kontrollen fra tid til annen. Enten i form av at vi blir forlatt av noen vi vil holde igjen, at noen er utro mot oss, at bilen plutselig sklir på glatta, at vi mister bestemors fineste mugge i gulvet eller at vi blir krevd å gjøre noe vi ikke behersker. Det motsatte av hva vi føler i slike situasjoner, er kontroll. Kontroll er med andre ord noe som er til stede mesteparten av tiden din uten at du tenker over det. Når en har angst, er det mangelen på kontroll som er mest til stede. Det betyr at jeg er i bilen som sklir på glatta og er på vei mot et lite barn eller bestemors mugge nesten hele tiden. Så jeg forsøker så godt jeg kan å unngå katastrofen. Noe som gjør at jeg kjører veldig forsiktig, og forsøker å forutse hva som kan gå galt.
At livet mitt har kommet til å handle en del om angst og depresjoner, betyr ikke at det er uten verdi, for meg. Det betyr heller ikke at det er uten verdi for de som står meg nærmest. Hvor mye verdi livet mitt har for deg som ikke kjenner meg fra andre steder enn Vannlandet, aner jeg ikke. På den annen side vet heller ikke du hvor verdifullt ditt liv er for meg, så sånn sett er vi ganske like. Og like er vi på flere områder, selv om det skulle være slik at du ikke har en diagnose. Jeg kan for eksempel bli glad, eller lei meg eller redd for å miste noen, slik du også kan. Jeg må i blant ha bilen på verkstedet, jeg må vaske opp og vaske klær, betale strømregningen og jeg ser på tv om kvelden. Akkurat som du. Så kanskje galskapen min ikke trenger å være en så viktig del for resten av verden, enten det gjelder de som finner sin oversikt gjennom å klatre til topps på egne fordommer, eller for deg som leser dette nå. Kanskje diagnosen min bare er noe jeg kan få ha i fred, uten at noen dømmer meg av den grunn. Slik jeg ser det er dommen jeg setter over meg selv likevel streng nok, så du, for eksempel, trenger ikke å føle at du må ta ansvar for den. Du trenger ikke å ta på deg jobben med å være min dommer eller bøddel. Du kan i stedet ta ansvar for mange andre ting. For eksempel dine egne valg og handlinger, eller hvordan du forholder deg til ditt potensial.
Fordi jeg skriver det jeg skriver her på Vannlandet, så vet du noe om meg. Men jeg vet også noe om deg. Jeg vet blant annet at du har et potensial, og jeg håper du også vet det. Et potensial er ikke hva du får til, men hva du kan få til. Og jeg vet du har evner, følelser og lengsler. Jeg vet at du som meg, forsøker å skape et trygt liv for deg selv og de rundt deg. Enten du sitter i rullestol, har fysiske smerter i kroppen som hemmer bevegelsene dine, er bipolar, full av angst, har tvangshandlinger, aspergers, ADHD, er arbeidsledig, voldsoffer, nyskilt eller i sorg over noe eller noen. Og det fine er, at på tross av utfordringer en kan møte, så dukker det også opp ting som får oss alle til å glede oss. Jeg, for eksempel, sitter her med en god kopp kaffe. Og det er ikke så verst. Senere i dag skal jeg en tur til kjæresten min. Der skal jeg hjelpe datteren hennes med å kjøpe en kjole på nett, for det har jeg lovt henne. Senere skal jeg spise middag. Og i kveld skal jeg se litt på akvariefiskene mine og tenke noen tanker rundt alle mine kunstneriske prosjekt som snirkler seg sakte framover, i det som er mitt lille liv i utkanten av ditt. 
Ha en fin dag.
Bjørn
 
 
 
 
 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar