Halvpappaer, Grindadrap og rette rygger når båra slår i mot.

Det er mandag, kaffen er i koppen og gutten på beina. Helgen tilbrakte jeg hos kjæresten, så det har blitt lite bloggskriving noen dager. Barna til kjæresten var hos sin far, så vi hadde litt tid i tosomhet. Noe av denne dyrebare tiden brukte jeg til å lage en ypperlig gryte til min kjære og meg selv, som vi mesket oss med både lørdag og søndag: Pølse, sopp, hvalkjøtt. I en saus med mye rømme og godt med løk. Servert med poteter og ertestuing. En sånn på sparket gryte, hvor en bruker det som finnes i frysen.

Selv om gryten var god, har jeg kommet til et punkt hvor jeg har litt problemer med å spise hval. Før føltes det helt greit, og det smaker godt, men jeg har sett en del programmer med Paul Watsen og Sea Shepherd det siste året. Spesielt Grindadrap på Færøyene virket rått. Så det føles ikke helt uproblematisk å gafle i seg biter av disse flotte dyrene lenger. Kan hende helgen var siste gang.

For ca sju år siden sluttet jeg å røyke. Da opplevde jeg også en siste gang. Og det har gått greit. I dag ligger jeg ikke våken og sliter med nikotintrang. Så dermed bør jeg ha lært at siste gang ikke nødvendig betyr helvete for resten av livet, eller at livet blir tomt og meningsløst om man slutter med noe. Så det å slutte med å gnage hval går sikkert greit. Når jeg tenker meg om har jeg stort sett sluttet med å spise biff også. Ikke av idealistiske eller følelsesmessige grunner, men mer fordi jeg har oppdaget at det finnes så mye mat som er langt bedre. Og jeg lider ikke av den grunn.

Det er mye en begynner med gjennom et langt liv. Noe av det skulle en gjerne vært foruten. Eller gjort annerledes. Mange har vært gift og blitt skilt, eller hatt samboere og kjærester de ikke lenger har. Det å stifte familie er også noe en begynner med. Og for noen starter en samtidig på veien mot å avslutte det. Litt som livet selv.

For de fleste oppleves slutten på et forhold som smertefullt. For noen føles det som en lettelse. Men oftest innebærer det vel kanskje litt av flere følelser på en gang, og mange utfordringer, følelsesmessige, praktiske og økonomiske. For min egen del var de siste årene med moren til mine barn veldig vanskelige, men i årene som kom etter bruddet har livet blitt bedre og bedre. Så dermed kan jeg kjenne at det var en veldig riktig ting å slutte med henne.

Å slutte med noe er automatisk også en begynnelse. Det er ikke alltid så lett å se det der og da, men likevel er det slik. Min begynnelse kom etter hvert til å handle om den daglige omsorgen og en større nærhet til barna mine, en ny kjærest og en ny kunstnerisk retning. Jeg gikk fra å være keramiker til å bli maler. Jeg gikk fra å være et forsøk på å passe inn i en konform tilværelse, til å bli et fotfeste. Fra å utslette meg selv i et dårlig forhold, til å få begrep om meg selv. For barna mine ble det også starten på noe nytt. Slik var det også for kjæresten min og hennes barn, som også hadde kommet til et punkt hvor livet slik de kjente det ble forandret på grunn av en skilsmisse og det som ledet fram til den.

Da barna til kjæresten min fikk meg inn i livet sitt, lurte den ene på hva de skulle kalle meg. Og spurte om det var greit å kalle meg halvpappa. Og det kunne hun selvfølgelig få gjøre. Det handlet jo om å orientere seg. Og å navnsette ting gir ofte trygghet. Etter hvert heter jeg bare Bjørn, og det er også helt greit. I tillegg til at disse barna fikk en halvpappa, fikk mine egne barn en halvmamma. I tillegg fikk alle barna to nye barn inn i livene sine. I dag kaller de hverandre for søsken. Ikke fordi det finnes blodsbånd der, men på grunn av andre bånd. Og også det føles helt greit for meg. Det er ikke navnet som er det viktigste, men hva en føler og opplever av tilhørighet og kjærlighet.

Da mine barn fikk en halvmamma og nye søsken, sluttet de ikke med å ha sin opprinnelige mamma. Det var jeg som sluttet med henne, ikke barna. Så det de mistet var den dårlige kjemien mellom moren og meg, mens jeg tror det de etter hvert fikk, oppleves som en del tryggere.

Noe av det en slutter med slutter en med brått. Og da merkes det gjerne også godt. Ofte fordi det på ett eller annet plan gjør vondt. Andre ting en slutter med går gjerne så langsomt at en må se seg tilbake for i det hele tatt å skjønne at det har funnet sted en forandring. Noen ganger kaller vi dette å bli voksen. Eller at noe dempet seg med årene.

Enkelte barn vil før eller siden oppleve å få en psykisk lidelse, som for mange slår ut akkurat der hvor voksenlivet skal starte. Når de er sånn rundt tjue år. Selv hadde jeg mitt første angstanfall som attenåring, inne i en musikkforretning. Før dette anfallet av total panikk definerte jeg den sterkeste følelsen i livet mitt som redsel. Etter anfallet ble det etter hvert definert som angst.  Etter opplevelsen som attenåring har angsten vært der i større eller mindre grad opp igjennom livet. Og jeg vet den vil være der resten av livet mitt. Angsten og en veldig vanskelig oppvekst ledet til noen turbulente år. Jeg taklet ikke livet. Det ble for vanskelig og kaotisk, og jeg forsøkte flere ganger å avslutte det.  I dag er jeg sjuogfemti, og de årene er lagt bak meg. Jeg har sluttet med dem. Og nå lever jeg ganske godt, selv om jeg har angst. Ting er på plass rundt meg. Og det som er inne i meg har også falt mye på plass. At noe oppleves som på plass er ikke alltid avhengig av at noe er fraværende. Så jeg har akseptert angsten min som en konsekvens av levd liv. På linje med mine ødelagte lunger. Skal jeg kunne ha det godt, må jeg leve med det, ikke mot det.

Jeg vet ikke helt hva som har ledet til opplevelsen av at ting har funnet sin plass i meg. Men jeg tror det handler om en pakke. At noe klaffet på et gitt tidspunkt. Mye av det handler om papparollen, kjæresten og jobben som kunstner. Men kanskje har også tiden slipt vekk enkelte ting i meg. De tingene som så lett utløste kaos, og ledet meg mot stup og panikk.

Jeg vet heller ikke helt hvorfor jeg endte opp med å skrive det jeg gjorde i dag. Men jeg føler her og nå for å si til deg, om det er akkurat du som nå står midt oppe i noe som er vanskelig - noe som kanskje er en avslutning eller burde bli det - at det å slutte med noe også er å begynne med noe. Og det å begynne med noe er en ganske stor greie som kan vokse som ringer i vann, mens det å avslutte noe er en begrenset liten greie, som kan bli mindre og mindre etter som tiden går. En begynnelse innebærer håp og muligheter, mens det å slutte med noe virker veldig stort, men er sjelden så stort som vi trodde det ville bli.

Om en skal skape en forandring må en gjøre en vurdering. En kan ikke bare bite til så fort en ser et agn, uansett hvor lovende det virker. En må tenke seg litt om. Og deretter handler det om å bestemme seg. Ta valget. Å våge en retning som kanskje kan lede til noe nytt og fint. Vi kan aldri forandre noen andre, slik at livet vårt skal bli godt. Men vi kan forandre oss selv, over tid. Og få et liv som er til å leve med. Det finnes ingen garantier, men det finnes muligheter.

Vi er alle kaptein på egen skute. Og som kapteiner bør vi vite at det nytter lite å be et skjær om å flytte seg. Vi må selv styre unna, sette kurs, sette alle kluter til, ta ansvar, stå med rett rygg. Og så får skjærene ta ansvaret for seg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Med rett rygg.