I morgen skal jeg i bryllup. Kjæresten min gifter bort mor
si. Og det er jo ikke noe en gjør hver dag, så det følger med litt feiring og
felleskap og spising og sånn etter turen i kirka. Nå er det slik at jeg plages
med en til tider ganske uhåndterlig angst, så slike evenementer byr lett på en
utfordring. Noe det nok vil gjøre denne gangen også. Men foreløpig går det
greit. Det er jo ikke før i morgen, og det er ikke jeg som skal være i sentrum.
Dessverre er det ikke
slik at angsten nødvendigvis blir borte, selv om en er i selskap hvor en selv
ikke er den som skal feires. Men at en står litt på sidelinja gjør det
antagelig ikke verre heller. Det som derimot gjør det verre, kan være noe så
enkelt som å late som. Det vil i mitt tilfelle si å skulle forsøke å skjule
angsten. For i det øyeblikket jeg er utro mot hva jeg føler, så vokser følelsen
jeg er utro mot. Slik er det med de fleste følelser. Så det beste er å være
åpen, og heller si til folk at jeg har angst, om det faller seg naturlig. Selv
om det selvfølgelig er lettere å fortelle det her på bloggen enn når en står
midt oppe i en situasjon. Jeg kan tenke meg det blir litt som om du har hemoroider,
og så vite at de roer seg om du forteller det under middagen. Så du vet du bør
fortelle om det, hvis du vil unngå noen pinefulle timer. Likevel velger du å la
være, fordi skammen er den sterkeste kraften når det kommer til valg der og da.
Heldigvis er det ikke hemoroider som plager meg. Men det går fint an å skamme
seg over angst også. Så noe plinging på glasset for så å reise meg ordene ”Jeg
har angst”, blir nok ikke et tema. Likevel kommer jeg nok til å nevne det for
noen, om ting pakker seg på. Bare for å slippe å late som jeg er noe jeg ikke
er.
Kanskje er det slik at det er flere områder i livet hvor en
hadde vært tjent med å være åpen. At det tross alt hadde gjort ting lettere.
For det er jo slik at det er de punktene hvor en er redd for å bli avslørt som
volder oss mest bry. De tingene vi ikke føler trang til å skjule er jo litt
greiere å leve med enn det en føler trang til skjule. Selv skammer jeg meg for
eksempel ikke over å drikke kaffe mens jeg skriver blogg. Men jeg skammer meg
litt over at jeg spiser for mye sjokolade på kveldstid. Ikke fordi det er en
synd å spise noe godt, men fordi jeg føler jeg ikke har kontroll over det. Derfor
nevner jeg langt oftere kaffen enn sjokoladen når jeg skriver her på
Vannlandet.
For enkelte blir det de forsøker å skjule en så stor ting at
de ikke klarer å leve slik de ønsker i det hele tatt. Tenk bare på hva enkelte
homofile må gå igjennom før de våger å stå opp for seg selv. Også har du de som
føler de er for tjukke. For høye, eller for tynne. Kanskje våger de ikke å søke
kontakt med en som kunne blitt en kjærest. Fordi de skammer seg. Kanskje blir
tanken på det å skulle ta av seg klærne en uoverkommelig utfordring, fordi kroppen har blitt et problem i stedet for et tempel og en glede. Det kan skyldes så mye. Det kan være at noen har misbrukt kroppen din. Eller hånet deg. Eller at du føler du har for små pupper, for stor rumpe, er skallet, har en skjev eller
for liten eller for stor pikk, er omskåret eller ikke omskåret, kjønnslepper du
ikke er fornøyd med, manboobs, strekkmerker eller annet som gir deg en opplevelse
av og ikke være elskbar. Noe en tror det ikke går an for andre å like eller akseptere, slik at
de derfor heller ikke kan like deg.
Det er nesten ikke grenser for hva folk kan skamme seg over.
Det kan være nese eller ører eller stamming eller tannstilling eller kalvbeinthet.
Til og med gode følelser for andre gjemmer vi bort. Og enkelte går
avstandsforelsket i årevis, uten å våge å si noe. Eller vi er redde for å
skryte av noen, av frykt for å sende ut feil signal. Redd for å berøre eller
trøste. Alt kan jo tolkes feil. Og til slutt kan en bli så redd for å tolkes
feil at en blir som en knute ingen klarer å knyte opp. Ikke en gang en selv. Og
tiden går, og går.
I min verden føler jeg ofte at det er de små tingene som
peker seg ut, som samtidig gjør noen interessant. Det er sjelden jeg fascineres
spesielt lenge av de aller glatteste og mest perfekte kvinner jeg måtte møte.
Det samme gjelder menn. Det er de menn som også våger å vise litt av et indre
liv som vekker nysgjerrighet. Det samme med kvinner. Jeg føler ofte at det å få
innblikk i andres sårbarhet vekker langt flere gode følelser i meg enn en
perfekt lagt frisyre eller svulmende biceps. Likevel forsøker både jeg og andre
og dekke over det vi ikke er fornøyd med, det uperfekte. For mitt eget vedkommende har ikke
det å møte kvinner vært så veldig problematisk. Trangen har vært større enn skammen, kan en kanskje si. Og ting har gått relativt greit,
på tross av at jeg ikke er perfekt på noen måte. Og heller aldri har vært det. I
dag har jeg for eksempel en kropp som er over middagshøyden. Så jeg er ikke
lenger så glad i å sprade halvnaken rundt på samme måte som da jeg var ung og
stolt av kroppen min. Tynne bein og mage er liksom ikke det samme som godt
definerte brystmuskler og en tight sprettrumpe. I tillegg har jeg angsten min. Jeg
har ødelagte lunger, cøliaki og til tider store smerter i diverse ledd etter mange
år som keramiker og repeterende bevegelser. Jeg framstår neppe som en
førstepremie, med andre ord. Likevel har jeg en kjærest. Som er glad i meg. Som
ser forbi alle disse tingene, og fram til noe annet. Jeg har også etter hvert
fått rynker som har dukket opp i ansiktet mitt. Men de er ganske fine, i grunnen,
noe jeg oppdaget etter å ha begynt å male selvportrett, så de kan en vel
kanskje glemme her og så. Poenget er likevel at alt en ikke liker ved seg selv ikke
nødvendigvis er et problem for andre, eller noe de i det hele tatt vektlegger. Og
at det en forsøker å skjule ikke blir bedre av å gjemmes bort. Det som gjemmes
under teppet, ligger under teppet og roper på oppmerksomhet med en til tider overdøvende stemme. Som et monster under senga. Se gjerne
bloggen hvor jeg skrev et lite eventyr jeg kaller Monsterdrøm. I det øyeblikket monsteret ikke
lenger gjemte seg, sluttet Lille Lise å frykte det.
I morgen er det bryllup. Både brud og brudgom er godt opp i
årene. Det gjør dem ikke mindre glade i hverandre. Og selv møter jeg opp for å
feire dem, i en dress som har begynt å stramme over magen. Angsten min tar jeg
også med meg til bords. Alt er ikke perfekt i mitt liv, likevel er det livet
mitt. Og det går fint an å leve med det, og også å dele det med noen. Det samme med kroppen
min. Jeg er ingen gresk gud, men jeg har en kropp som rommer meg. Alt det jeg
føler og tenker. Jeg syns det er en ganske grei ting å kunne si til meg selv en
helt vanlig fredag.
Leve brudeparet, hipp, hipp...hurra!
Leve brudeparet, hipp, hipp...hurra!
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: White wedding
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar