søndag 28. oktober 2012

Nakenløp, navlelo, mark og litt til.





Så var det søndag, og da jeg sto opp var det kaldt i leiligheten. Det er min egen feil. Det er lett å gjøre ting feil. Jeg gjør det hele tiden. Noen feil kan rettes opp, og noen lærer jeg noe av. Andre feil jeg har gjort har gitt varige konsekvenser. Som for eksempel ødelagte lunger.  Det jeg kan lære av denne konkrete feilen som førte til kald leilighet, er at det lønner seg å sette på ovnen igjen om det er varmt på stua om kvelden, og en slår den av. Noe som ikke burde være en kjempeutfordring for de fleste av oss. Byr det på problemer kan en sette ei klokke til ringing, som en påminnelse. At vi kan klare noe så enkelt som det å holde det varmt rundt oss, betyr at vi behersker noe. Å beherske en liten ting er langt bedre enn å ikke beherske noe i det hele tatt. Siden du sitter og leser dette, behersker du akkurat nå noe.
Jeg pløyde nettopp gjennom noen aviser på nett for å se om det var noe interessant jeg kunne starte bloggen med i dag. Men det var ikke mye å finne. Selvfølgelig kunne jeg skrive om at Linni Meister røk ut av Skal vi danse, men selv om den saken slås opp med krigstyper i både dagbladet og VG, er det liksom ikke slike ting jeg selv pleier å skrive om. Selv om jeg så på Skal vi danse i går, må jeg jo ikke skrive om det. Men når jeg nå gjør det likevel, la jeg forresten merke til at dansepartneren til Eldar Vågan, Elena Bokoreva Wiulsrud, ikke visste hvem Rod Stuart var. Det fikk meg til å føle meg litt gammel. Men på den annen side ga det meg en idé til Dagens link.  
Det var ikke mye oppløftende å finne i avisene i dag. Og heller ikke  tsunamivarsler og slikt er det nødvendig at akkurat jeg skriver om, synes jeg. Så jeg valgte å gå for det som var litt moro. Og det var et nakenløp. Sjøl løper jeg ikke med klær på en gang, for årene har vel innhentet meg litt. Og på et punkt oppdager en at løping ikke er noe en er så opptatt av lenger.
Nå kan det være mange grunner til at en slutter å løpe. En kan ha blitt for feit, eller for lat. Eller en kan oppleve at kroppen ikke helt er som den var lenger i ledd og muskler. Også kan en ha lunger som ikke fungerer så godt. Slik som det er med meg.
Sist jeg undersøkte lungene viste undersøkelsen at jeg hadde en tredjedel kapasitet igjen, men det begynner å bli noen år siden, så jeg har nok mindre nå. Det føles i hvert fall slik. Så i morgen er det tid for en undersøkelse igjen, og jeg har avtale ved et lungesenter. Jeg gleder meg ikke til det. For jeg må antagelig igjennom en del fysiske tester. Der i blant en belastningstest hvor jeg må løpe eller gå på tredemølle. Det kommer til å gjøre vondt. I lungene. Trøsten får være at jeg antagelig slipper å gjøre det naken. Det er alltid noe en kan oppleve som positivt om en ser seg rundt. Også håper jeg at jeg kun må gå, ikke løpe. Å gå er tungt nok i seg selv.
Å leve med ødelagte lunger byr på noen utfordringer. Noen av de utfordringene har jeg hatt siden jeg var atten, da fikk jeg mitt første astmaanfall. Etter det fulgte det noen år med sykehusinnleggelser og utprøvinger av medisiner. Det lengste oppholdet var ved Glittre lungesanatorium, som det het den gang, og varte et år, kun avbrutt av en liten pause. Men i dag slipper jeg heldigvis innleggelser, selv om jeg nå i tillegg til astma også har kols og lungeemfysem. Mange år som keramiker og mange sigaretter krevde sitt.
En skulle tro at keramiker er et yrke som ikke er så farlig, det er jo blant annet lite pistolskyting og slossing og sånt involvert. Det kan hende det er derfor det lages mindre filmer om keramikere enn Agent 007. Men det finnes en sykdom som kalles Potters rot, som er skummel nok. Og det finnes emfysem. Så alt en gjør kan ha sin pris. Også kunst. Selv om det er løsemidler en bruker ved oljemaling som kanskje er mest kjent.
Jeg vet ikke hva som er verst å leve med av angst eller ødelagte lunger. Begge deler byr jo på utfordringer. Men en trenger jo ikke å være så opptatt av hva som er verst i livet sitt. En kan være opptatt av hva som er best i stedet. Og jeg vet at noe av det beste å leve med er godt humør. Og vilje til å gjøre noe, selv om det en vil byr på utfordringer. Så det å sette seg ned og gjøre ingenting er sjelden en god løsning. I hvert fall ikke over sikt. Og absolutt ikke for humøret. Om en setter seg ned kan det ende opp med å føles som om hodet fylles opp av mark som langsomt spiser deg opp. Og alt du blir i stand til å se er marken. Enten marken er sorg, en diagnose eller en annen utfordring.
Det kan hende at du som leser dette selv har møtt noen utfordringer. Eller det kan hende du kjenner noen som nesten har gitt opp. Fordi utfordringene har blitt så store at det meste virker umulig nå. Men livet består ikke kun av hva som er umulig. Det bare virker slik i blant. Det finnes alltid noe som er mulig. Om det ikke er mulig i dag, så kanskje i morgen. Så kanskje det er lurt å se på mulighetene mer enn begrensingene en har, selv om mulighetene kanskje virker bitte små ved foten av de ruvende fjellene Håpløshet og Motstand. Og mye handler jo om fokus. Det vil si hvor en vender blikket. Vender en blikket mot navlen så er det navlen en ser, og lite annet. Kanskje litt navlelo. Men det stopper lett der. Og navlelo er jo ikke så spennende over tid. Mens vender en blikket opp og ut og til siden eller over fjell, så oppdager en gjerne noe annet enn lo. Det trenger ikke alltid å være så mye. En liten dal, en kløvereng eller en sti som er god mot føttene. Kanskje bare et nakenløp en kan titte på. Og så kan man smile litt et lite øyeblikk. Eller en oppdager at en kan gå en tur i byen eller nabolaget, snakke med noen, skape noe, gå på kino, se på tv, spise et godt måltid. Det finnes mange valg en kan ta, og mange gleder en kan oppleve selv om livet endte opp med å stjele noen muligheter.
I går kjøpte jeg meg ei ny jakke, siden vinteren har meldt sin ankomst i Bergen. Det er ikke så ofte jeg kjøper nye jakker, så det gjorde meg glad. På kvelden løp jeg i gang en hjemmelaget pizza, og tente et helt nytt stearinlys. Et rødt et. Og det gjorde meg også litt glad, men mest mett. I dag skal jeg kanskje bort til kjæresten og ta en kaffe. Det vil også gjøre meg glad. Og kanskje henne også. Og selv om mandagen byr på en ubehagelig lungetest, så gjør ikke tirsdagen det. Så på tirsdagen kan jeg gå på atelieret og fortsette på maleriet jeg holder på med. Jeg ikke ha blikket festet kun på mandagen, jeg kan se lenger fram. Helt til tirsdag. Eller enda lenger. Jeg heller ikke gå på atelieret på tirsdag, men jeg kan. Det er mye jeg kan. Og mye du kan. Antagelig mye mer enn du tror.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: I am sailing

 

fredag 26. oktober 2012

Livet er fullt av kanskjer. Og det er kanskje bra.








Vinteren har kommet til Bergen, og snøen har lagt seg som et hvitt teppe på plenen utenfor der hvor jeg bor. Det er noe skit, synes jeg. Men antagelig blir den ikke liggende lenge i denne omgangen. Selv har jeg også ligget litt, et par dager, ikke på plenen, men mest på sofaen. Uten noe særlig energi i kroppen. Slik jeg opplever fra tid til annen.  Uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg bare går litt tom. Jeg skrur meg selv litt av, på en måte. Men jeg blir heller ikke liggende så lenge, så sånn sett har snøen og jeg noe felles. Neste uke er nok energien min på sitt vante nivå igjen, og snøen borte.
Gitt min noe avskrudde energi blir nok multitasking neppe et tema i dag, selv om svenskene visstnok skal ha funnet ut at menn er minst like gode på den slags som kvinner. Det vil si stikk i strid med myten.
 Jeg opplever ofte at ting ikke er som myten. Men noen ganger er det det også. Bare ikke helt. En undersøkelse rundt dette med å snakke om problemene sine, påstår for eksempel at ting kanskje ikke er helt som vi trodde. Og det vi trodde er etter hva artikkelen sier at menn føler seg sårbare i en slik situasjon. Det er det som er myten.  Mens i virkeligheten er det slik at vi menn visstnok ikke ser poenget med å snakke, og velger andre strategier for å forholde oss til problemer. Strategier vi tror vil fungere bedre. Vi opplever samtidig det å skulle snakke som kleint, blir det påstått. At noe oppleves som kleint, får meg til å tenke at det kanskje kan handle litt om skam.
Å gå så lang som å si at jeg for eget vedkommende liker å snakke om problemene mine, vil være å overdrive. Det å snakke om problemer eller ting som gjør vondt handler ikke om å like. Det jeg liker, er å ikke ha problemer, og å snakke om noe som er fint eller moro eller spennende. Likevel er jeg en av dem som faktisk snakker om det som er vanskelig. For jeg synes det er vanskeligere å la være. Men jeg vil ikke prate bestandig. Jeg vil helst velge selv akkurat når jeg skal snakke om ting. Og hva jeg skal snakke om til hvem. Så sånn sett er det vel ikke så stor forskjell på meg og de kvinner jeg har møtt. At forskjellen med hensyn til å dele tanker og følelser ikke er så stor, får meg likevel ikke til å føle meg som et kvinnfolk. Det som kan få meg til å føle meg som ei kjerring, er møtet med myten om meg selv. Det vil si når jeg opplever meg selv som noe annet enn en klisjé. For det finnes noe trygt i det å oppfylle en klisjé, en oppskrift på væremåte eller et mønster andre har etablert for deg, en rolle. Mens det ligger noe utrygt i det å ikke følge opp en kjønnsrolle, en mannsrolle.  Eller en kvinnerolle.
I selvportrettserien jeg holder på å male forsøker jeg å gjøre slike ting som roller til et tema. Som for eksempel i bildet som følger dagens Vannlandet. Klikk på det så blir det større. Bildet heter Regresjon, og er jo ikke akkurat noe som styrker min mandighet. Men jeg håper det åpner opp for en tanke eller to hos de som ser det. For det fine med tanker, er at det gjerne leder til en ny tanke. Og om en snakker med noen om disse tankene en får, så dukker det kanskje også opp en tanke en aldri ville funnet fram til på egen hånd. En tanke som fører til en forandring, eller får deg til å stå støtt. En form for bekreftelse. Mens taushet sjelden fører til noe annet enn følelsen av å være alene om noe. Jeg opplever ofte at de som er mest sikre på noe er de samme som ikke vil snakke om det.
I mine øyne er taushet oftest en unnvikelse. Vi kan rettferdiggjøre unnvikelsen, men det at noe rettferdiggjøres gjør det ikke til noe annet enn det det er.
Utenfor vinduet mitt har det nå dukket opp litt blått mellom skyene. Så kanskje det ikke kommer mer snø denne gangen. Livet er fullt av kanskjer. Og det er kanskje bra.

 Ha en fin dag.
Bjørn

 

 

 

 

 
 

 

 

 

 

torsdag 25. oktober 2012

Jomfruer på auksjon, og andre salgbare ting.

 




Det er mye folk finner på igjennom et liv. Noe av det kunne en godt vært foruten.  Sjøl har jeg tatt godt for meg når det kommer til ting jeg ikke burde ha valgt. En liten ting her, og en liten ting der, blir snart en stor pakke. Men jomfrudommen min solgte jeg i det minste ikke. Den forsvant som femtenåring uten at stort annet enn kroppsvæsker, famling og ungdommelig usikkerhet ble delt. Og det skjedde i en ganske så raskt unnagjort liten enakter som seg hør og bør. Ikke lærte jeg mye av episoden heller, annet enn at ting ikke alltid er som på film. Men jeg følte at jeg var litt stolt etterpå. Ikke av hvordan jeg presterte,  men siden ingen av kameratene mine ennå hadde fått oppleve det samme som meg. Men det var den gang. Nå er nå. Og hvor stolte disse ungdommene som stilte til auksjon vil føle seg etter å ha solgt jomfrudommen sin vet jeg lite om. Det jeg likevel vet noe om, er at hjernen er et spennende instrument, som er god på å rettferdiggjøre valg og å skyve unna ubehagelige tanker.
Nå er det ikke slik at jeg bruker altfor mye tid til å tenke på Himmel eller Helvete, men begrepene kan brukes som hjelpemiddel for å illustrere noe. Vi hører i blant historier om hvordan kunstnere solgte sjelen til djevelen, det være seg malere eller felespillere, for å bli bedre i det de holdt på med. Selv om dette var i gamle dager og var knyttet til overtro, så kanskje det er noe i historiene likevel. Bare at i dag er det slik at vi kaller det noe annet. Vi kaller det ting som å gå over lik. De som utfører gangen over lik kaller det kanskje målbevissthet eller vinnervilje i stedet. Slik for eksempel diverse syklister som kanskje har vist seg å være litt for glade i å medisinere seg selv, nok gjorde mens de holdt på. Eller mer nærliggende, siden vi startet med å snakke om seksualitet; det vi leser om Vågå.
Nå skal det sies at ingen er dømt i Vågåsaken, men at det har blitt trampet tungt over noen grenser er vel likevel kommet fram. Uten at grenser hadde vært tråkket over, hadde det ikke blitt noen rettssak. Så får hver enkelt av de impliserte forholde seg til sin egen sjel og eiendomsretten til den.
Jeg skulle gjerne vært en bedre kunstner. Jeg skulle gjerne vært et sterkere menneske også, og et rikere et. Men om middelet er å selge sjelen til djevelen får jeg problemer. For det første ville det gjort meg redd å skulle gjøre noe slikt, om jeg ble stilt overfor et konkret valg. Jeg er jo vokst opp med bilder av Helvete som illustrerer evig pinsler og flammehav. For det andre kjenner jeg ikke saksgangen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle gå fram. Det nytter vel lite å legge ut sjelen på finn.no. Da er det lettere med en jomfrudom. Men den har jeg jo mistet på de fleste områdene i livet, så da er vel løpet allerede kjørt, og jeg får leve med mine evner og begrensninger livet ut. Og om det finnes en sjel jeg ikke allerede har mistet, får jeg holde fast ved den så lenge jeg kan.
På den annen side så trenger en kanskje ikke en oppskrift for å selge sjela si. Kanskje en selger små biter av den hele tiden. I det en tråkker på noen, eller over noen. I det en sviker noen eller overser noen. Det kan en gjøre blant venner, overfor en ektefelle, barn eller i jobbsammenheng. En kan også svike seg selv. Mulighetene for svik står i kø. Det finnes nok av salgsmuligheter når det kommer til sjelen. Og mannen med horn noterer flittig i boken sin. En bit av sjelen her, og en bit der. Og den noe emne smaken i munnen vår ved et lite salg, er signaturen vi gir fra oss under hvert enkelt notat.
Det er lett å se seg selv, slik en ønsker å se seg selv. På godt eller vondt. Det som er vanskeligere er å se hvorfor en ønsker å se seg selv som en gjør. Men det finnes likevel en årsak til det. Om unge jenter med barberblad ser seg i speilet, ser de seg selv. Og det finnes en grunn til at de ser akkurat det de ser, det de kaller seg selv. Om en ung arbeidsledig mann ser seg i speilet, dukker det også opp et speilbilde. Om disse bildene ligner på det bildet du og jeg har av den unge piken med arr på armene eller den unge mannen som ingen har bruk for, er jeg litt usikker på. Men det hjelper ikke oss selv om vi forholder oss tause i møte med dem.  Det hjelper heller ikke dem, om vi ikke sier at vi ser noe annet enn det de selv ser. Og at vi sier det igjen og igjen. Kanskje unnlatelser vi gjør også noteres i en bok. I det minste i oss selv, av oss selv. Litt her, og litt der.
Kanskje er det også slik at vi ser det vi vil se, når vi ser oss i speilet, fordi vi for eksempel vil unnslippe krav.  Og søker bekreftelser på trangen til å rettferdiggjøre en unnvikelse. Er du verdens dårligste menneske kan ingen kreve noe særlig av deg, så det kan ligge en gevinst i å nedvurdere seg selv. Mens er du verdensmester så er det gjerne slik at de som kritiserer deg ikke har skjønt noe, og da trenger heller ikke du å forandre på noe eller strekke deg. Det kan også være slik at vi ser det vi har blitt fortalt at vi skal se, når vi møter vårt eget blikk i speilet. Har du vokst opp med ordene som fortalte at du er ingenting verdt, så er det derfor kanskje mangelen på verdi du ser i speilet. Det samme om du har fått med deg erfaringer i voksenlivet som sier at du er ingenting verdt.
Jeg vet ikke hvordan du skal klare å snu et slikt bilde av deg selv, om du kjenner deg igjen i beskrivelsene. Det vet bare du. Slik du også vet hvordan du skal bremse hastigheten på alle notatene som skrives ned. Men hva du klarer å gjøre med den kunnskapen er et annet tema. For det er ikke alltid vi klarer det vi ønsker. Eller ønsker å se det som finnes. Trøsten får vi kanskje hente i folketroen som sier at så lenge du ser speilbildet av deg selv, finnes det fremdeles en sjel i deg. I tillegg finnes det liv. Og der det finnes liv finnes det håp. For deg. Og for meg. Og for de rundt oss, som vi er villige til å se.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Like a Virgin

 

tirsdag 23. oktober 2012

Bønn og skalpell, hånd i hånd.






Det er mye en kan tro på. En kan tro på faenskap, flaks, en gud eller seg selv. Bare for å nevne noe. Mulighetene er nesten ubegrensede når det kommer til det å tro. En kirurg i Troms tror blant annet at han kan helbrede ved hjelp av bønn. Bønn og skalpell på en gang. Det må en si er ganske spenstig. Da mangler det bare én liten ting før det blir et Kinderegg. Jeg lurer på om det finnes en psykolog som kan fjerne angsten min ved hjelp av bønn. Selv om jeg selv ikke akkurat tror det er noen håp i den retning, tror jeg likevel noen vil si at akkurat slike mennesker finnes. Rundt om kring i landet, kanskje på Snåsa.
Det er ikke så enkelt å finne noe å tro på. Noe solid. Noe bautalignende. Noe vi kan støtte oss på. Det er jo så mye å velge mellom. En ung indisk kvinne jeg har blitt kjent med fortalte om sin barnetro. Jeg synes det var spennende å høre det hun hadde og fortelle. Hun er Singh, som jeg tror viser til Sikhisme, og hun fremhevet viktigheten av å skille mellom religiøsitet og kultur. Eksempelvis på den måten at kastesystemet i India handler om kultur, ikke religion. Skal tro om vi i Norge likevel har lært noe av den gamle indiske måten å se ting på. Her er jo kristendommen på full vei ut, mens kastesystemet er på full fart inn.
Selv om nordmenn ikke går med kastemerke i pannen, finnes det andre flotte muligheter til å skille mellom folk. Om de måtene en velger til skille klinten fra hveten er så eksakte bestandig eller ei, får stå sin prøve. Enkelte ville vel hevde med lidenskap og avstandtagen i blikk og stemme, at jeg for eksempel tilhører kasten White trash, siden jeg er uføretrygdet på grunn av en psykisk lidelse og av den grunn ikke lenger eier mitt eget hus. Jeg har med andre ord ikke så mye å skilte med. På den annen side kan jeg jo påberope meg å tilhøre en Kunstnerkaste, så for noen tolerante vil kanskje den siden av meg veie tyngre.  
For tiden arbeider jeg med en serie selvportrett, der jeg setter meg inn i roller jeg ikke er helt bekvem med til daglig. Mitt neste selvportrett skal hete nettopp White Trash. Det ikke helt ferdigmalte selvportrettet som følger denne teksten er en del av samme serie, men har ennå ikke fått en tittel. Tips mottas derfor med takk.
Jeg tror det er på tide at vi lager noen nye grunnregler med hensyn til kastetilhørighet i vårt langstrakte land. Slik det er nå oppleves det jo som vanskelig å skille ting. Gammelrike og nyrike går hånd i hånd, mens psykisk syke, mentalt handikappede og rusmisbrukere blir samlet og behandlet i de samme kommunale råd og budsjett. Nyansene forsvinner innen de forskjellige kastene og båsene. Og sånt er jo ikke til å leve med, for hvordan skal en orientere seg om ikke ting er tydelige. Enkelte fra de lavere kaster kler seg jo i tillegg ved hjelp av støtteordninger på en måte som ikke skiller dem nevneverdig ut for et utrent øye, så snart har vi kun kjønn, hudfarge og knekk i håndledd til å orientere oss etter. Kanskje det er på tide å innføre tydelig merking også her til lands. Noe i retning kastemerke, gule stjerner på jakka eller en elektronisk brikke i nakken vi kan scanne med smart-telefonen vår. Slik at vi slipper å bruke tid på å lete oss fram i skattelister eller å google. Kanskje kunne det også være en idé å ha et tilsvarende merke på folks postkasser, som vi kunne scanne og lese av på en skjerm i bilen i det vi kjører forbi. For enkelte har jo en tendens til stenge seg inne, og da vil det bli vanskelig å få tilgang til brikken i nakken. At noen skipsredere og andre velhavende i stedet for å stenge seg inne rømmer landet og bosetter seg i skatteparadis fordi Norge er så grådig og nesten nekter dem salt til maten, får heller stå sin prøve. Det er jo tross alt forskjell på folk. Og ikke alle trenger å scannes. Noen er født til å fritas. Det får jo være måte på.
I dag er det tirsdag. Jeg våknet med stiv nakke og vondt i hodet. Jeg håper ikke det betyr at noen har puttet en brikke i nakken min i løpet av natten. Jeg velger å tro at så ikke er tilfelle. Noe må en jo tro på.
Ha en fin dag.
Bjørn
 

 

 

søndag 21. oktober 2012

I utkanten av det som er ditt liv.







Så er det bevist. Kunstnere er galere enn andre folk. I det minste i forhold til hyppighet. Uten at den kunnskapen forandrer så mye i ditt liv, eller mitt. Min galskap står seg godt uansett. Den trenger ikke å ha andre kunstnere å støtte seg på, i en slags fellesskapsgreie, for at den skal bli stueren, fascinerende eller klisjéoppfyllende for omverden.
Min galskap er ellers ikke så lett å se bestandig, om en ikke kjenner meg, siden den dreier seg om angst og depresjoner. Så jeg kler meg ikke naken og løper ut på gata med direktiver gitt fra Gud om å redde verden. Jeg har heller ikke kontakt med utenomjordiske som gjør at jeg plutselig skriker mot himmelen en dag jeg går i byen. Like lite som jeg er oppdageren av intrikate mønstre og sammensvergelser som foregår rundt meg, og av den grunn skriver lange brev til diverse myndigheter og aviser for å advare de som sitter på stor nok makt til å ta tak i det forferdelige.
Angst kan derfor for noen kanskje høres ut som en greie en ikke trenger å skrike så mye om. Men om den har slått seg ned i deg, påvirker den livet ditt. Så for akkurat den som har en angstdiagnose er det en big deal uansett.
Angst kan gi seg mange utslag, og komme i mange former. Selv sliter jeg med sosial angst i tillegg til panikkangst. Den sosiale angsten er lettest å koble opp mot situasjoner enn panikkangsten, og derfor lettere å forstå, forutse eller unngå. Forrige kvelden hadde jeg et lite anfall av den siste sorten, panikkangsten. Jeg vet ikke hvorfor det kom. Kanskje handlet det om at jeg var sliten. Uansett kom det kastet over meg. I sofaen hos kjæresten min. Og jeg trodde jeg skulle dø. For alt oppløser seg når slike anfall inntreffer. Det vil si at jeg opplever kaos, og å falle i biter utfor et stup uten synlig bunn. Ingenting henger sammen lenger. Tanker og følelser skiller lag, jeg blir svimmel og forvirret og jeg kan miste evnen til å snakke eller å bevege meg. Mens panikken forsøker å tvinge fornuften i kne. Heldigvis var ikke dette siste anfallet av de sterkeste, men det var likevel merkbart og var der i noen timer. Og nå, et par døgn etterpå, henger det fremdeles i meg, på den måten at jeg er redd for at det skal ta tak igjen.
Når det gjelder den sosiale angsten påvirker den meg mer over sikt, på den måten at jeg former livet etter den. Det vil si at den styrer mange av mine valg. Jeg kan for eksempel ikke gjøre ting som å ta buss. Det er ikke alltid jeg kan gå på butikken. Og ikke alle sosiale sammenkomster er like velkomne. Noe som har medført at jeg lever ganske begrenset, eller kanskje en kan si at jeg lever litt i utkanten av det meste.
For å holde angsten i sjakk, forsøker jeg å skape meg rutiner. Rutiner gir forutsigbarhet, og en følelse av kontroll. Kontroll er en ganske god følelse. Bare kjenn etter selv, så skjønner du hva jeg snakker om. For vi har alle mistet kontrollen fra tid til annen. Enten i form av at vi blir forlatt av noen vi vil holde igjen, at noen er utro mot oss, at bilen plutselig sklir på glatta, at vi mister bestemors fineste mugge i gulvet eller at vi blir krevd å gjøre noe vi ikke behersker. Det motsatte av hva vi føler i slike situasjoner, er kontroll. Kontroll er med andre ord noe som er til stede mesteparten av tiden din uten at du tenker over det. Når en har angst, er det mangelen på kontroll som er mest til stede. Det betyr at jeg er i bilen som sklir på glatta og er på vei mot et lite barn eller bestemors mugge nesten hele tiden. Så jeg forsøker så godt jeg kan å unngå katastrofen. Noe som gjør at jeg kjører veldig forsiktig, og forsøker å forutse hva som kan gå galt.
At livet mitt har kommet til å handle en del om angst og depresjoner, betyr ikke at det er uten verdi, for meg. Det betyr heller ikke at det er uten verdi for de som står meg nærmest. Hvor mye verdi livet mitt har for deg som ikke kjenner meg fra andre steder enn Vannlandet, aner jeg ikke. På den annen side vet heller ikke du hvor verdifullt ditt liv er for meg, så sånn sett er vi ganske like. Og like er vi på flere områder, selv om det skulle være slik at du ikke har en diagnose. Jeg kan for eksempel bli glad, eller lei meg eller redd for å miste noen, slik du også kan. Jeg må i blant ha bilen på verkstedet, jeg må vaske opp og vaske klær, betale strømregningen og jeg ser på tv om kvelden. Akkurat som du. Så kanskje galskapen min ikke trenger å være en så viktig del for resten av verden, enten det gjelder de som finner sin oversikt gjennom å klatre til topps på egne fordommer, eller for deg som leser dette nå. Kanskje diagnosen min bare er noe jeg kan få ha i fred, uten at noen dømmer meg av den grunn. Slik jeg ser det er dommen jeg setter over meg selv likevel streng nok, så du, for eksempel, trenger ikke å føle at du må ta ansvar for den. Du trenger ikke å ta på deg jobben med å være min dommer eller bøddel. Du kan i stedet ta ansvar for mange andre ting. For eksempel dine egne valg og handlinger, eller hvordan du forholder deg til ditt potensial.
Fordi jeg skriver det jeg skriver her på Vannlandet, så vet du noe om meg. Men jeg vet også noe om deg. Jeg vet blant annet at du har et potensial, og jeg håper du også vet det. Et potensial er ikke hva du får til, men hva du kan få til. Og jeg vet du har evner, følelser og lengsler. Jeg vet at du som meg, forsøker å skape et trygt liv for deg selv og de rundt deg. Enten du sitter i rullestol, har fysiske smerter i kroppen som hemmer bevegelsene dine, er bipolar, full av angst, har tvangshandlinger, aspergers, ADHD, er arbeidsledig, voldsoffer, nyskilt eller i sorg over noe eller noen. Og det fine er, at på tross av utfordringer en kan møte, så dukker det også opp ting som får oss alle til å glede oss. Jeg, for eksempel, sitter her med en god kopp kaffe. Og det er ikke så verst. Senere i dag skal jeg en tur til kjæresten min. Der skal jeg hjelpe datteren hennes med å kjøpe en kjole på nett, for det har jeg lovt henne. Senere skal jeg spise middag. Og i kveld skal jeg se litt på akvariefiskene mine og tenke noen tanker rundt alle mine kunstneriske prosjekt som snirkler seg sakte framover, i det som er mitt lille liv i utkanten av ditt. 
Ha en fin dag.
Bjørn
 
 
 
 
 



tirsdag 16. oktober 2012

Du er ikke hjelpeløs.





Dagen er i gang. Denne gangen tirsdagen. Og jeg tenkte jeg skulle starte dagens Vannland med noen overskrifter fra nettaviser, men et raskt søk på VG fikk meg til å ombestemme meg. Det var ikke mye oppløftende å lese fra den kanten. Og en trenger jo ikke å hjelpe til med å spre skiten. Det klarer de godt på egenhånd. Skal jeg først lese noe, så kan jeg vel like godt lese noe med håp, tenker jeg. Jeg kan jo tross alt velge. Jeg er ikke hjelpeløs.
Når jeg leser aviser får jeg inntrykk av at det er en forferdelig verden jeg lever i. Men når jeg står opp om morgenen og setter på kaffen oppleves ikke verden på samme måten. Den oppleves relativt greit. Så kanskje det er slik for flere enn meg. At også du våkner opp til noe annet enn de bildene media maler med krigstyper; Overgrep, drap, voldtekt, krig. Kanskje du våkner opp til et smilende barn med full bleie. Eller en lett grinete tenåring som du likevel elsker. Kanskje du våkner opp og får en klem av din kjære, eller du våkner opp alene og synes det også er helt greit. At det er deilig med litt stillhet og fravær av for mange krav. Om du derimot våkner opp og føler at alt er dritt, kan du kanskje se deg litt rundt. Løfte blikket fra møkka. Så kanskje vil du oppdage noe nytt. Eller noe du hadde glemt. Det er ditt valg. Du er ikke hjelpeløs.
Da min bestemor var godt opp i årene, orket hun ikke lenger å se så mye på Dagsrevyen på sitt lille svart hvitt tv. Hun opplevde at nyhetene dro henne ned, med alt det triste som ble vist. Og jeg husker jeg i mitt ungdommelige overmot sukket lett nedlatende i mitt indre over en slik flukt fra virkeligheten. Men årene har gått, og etter hvert har jeg begynt å forstå min bestemor. For hvorfor skal en egentlig tillate all møkka å komme inn i sin egen stue, og attpå til la det presse seg opp i trynet på deg? Det forandrer jo ikke verden i det hele tatt om jeg sitter i timevis og gremmes over vold og nedverdigelser. I stedet for å gjøre verden bedre, så kanskje gørra fester seg litt til meg. På samme måte som hvis du legger deg til å sove i grisebingen, så lukter du selv svin dagen etter. Og det blir vanskelig å få lukta ut av nesa. Men ligger du i grisebingen natt etter natt etter natt, så merker du kanskje ikke lukta etter hvert. Selv om folk rundt deg gjør det.
Skal lukta bli borte etter noen år i grisebingen må det en real renselsesprosess til. Et valg. Et standpunkt. Og når vasken er gjennomført bør en vel se seg om etter et annet leie, slik at stanken ikke får fanget deg igjen. Men slik er det ikke med nyhetene vi blir servert. Vi tar ikke avstand. Vi tillater dem å snike seg innpå oss hele tiden, og mesker oss i all den fortvilelse og smerte andre mennesker opplever med litt skrekkblandet fryd. Og aller best er det om det vanskelige kan knyttes til et kjent ansikt.
Det er et ordtak som sier at en blir som en reder. Og den påstanden er sikkert ikke tatt ut av løse lufta. Ordtak er sjelden hentet ut av ingenting.
Hos meg selv opplever jeg det som veldig godt når jeg har orden i leiligheten. Mens i de periodene av livet mitt som har vært styrt av depresjoner, har ikke orden vært det som skriker høyest på medalje. I stedet er det slik at det meste får merkelapper med ord som at det ikke betyr noe. Jeg orker ikke, vil ikke, gidder ikke. Ser ikke poenget. Back off, gi meg litt fred! Jeg tar det i morra. Eller noe i den duren.
Jeg tror at det i blant kan være en idé å gjøre ting litt mekanisk. Ikke i morra, men i dag. Bestemme seg for noe, selv om det ikke frister. Sånt som å holde orden rundt seg. Og det gjelder ikke bare for deprimerte. Orden er motsatsen til grisebingen, så holder du orden rundt deg blir det lettere å holde orden inne i deg også. Jeg tror det gjelder for alle. Ikke minst for enkelte ungkarer eller nyskilte menn, som lett ender opp med et bomiljø som inneholder en sofa, et bord, en diger flatskjerm og nesten ikke noe annet. Jeg har sett noen slike leiligheter opp igjennom årene. Hvor sigarettstumper flyter utover askebegeret, og hvor det mest påtrengende er mangelen på hygge og estetikk. Livet blir ikke en fryd for verken øyet eller annet på den måten. Og stedet en bor blir ikke et hjem, det blir kun et oppholdssted.
Og når jeg nå først er på hugget og snakker om hjem, så er det også annet vi tillater å trenge seg inn i hjemmene våre. Ikke bare rot og nyheter. Vi tillater folk å ringe oss for å selge ting. Vi lar dem ta butikken sin med inn i stuene våre, inn i hjemmene våre, akkurat når det måtte passe dem. Vi tillater reklame og markedsundersøkelser. Vi er i tillegg hyggelige og høflige mot de som trenger seg uinvitert på midt under yndlingsserien på tv, eller akkurat når du har et lite friminutt og har duppet på sofaen. Det er jeg også, høflig. For så å avvise dem. Men jeg vurderer sterkt å svare disse telefonene med et ”vent litt”, og så legge min egen telefon til side mens jeg fortsetter med det jeg holdt på med. Så kan jeg stjele litt av deres tid, i stedet for at de stjeler min. Bare for å poengtere for meg selv at jeg ikke er hjelpeløs.
Om ingen tillot disse butikkene å slå rot i sin egen stue, ville de snart opphøre. De finnes kun fordi vi tillater dem å være der. Slik som mye annet ræl vi omgir oss med. Det er der kun fordi vi tillater det.
I dag skinner solen i Bergen. Når jeg titter ut av vinduet føles det nesten ut som sommer. Men det er en illusjon. Og som med andre illusjoner vi omgir oss med, bør også denne stilles et spørsmålstegn ved. Så i dag skal jeg skifte dekk på bilen, og sko den for vinteren, uansett hvor mye sola skinner. Noe jeg sjelden gjør før snøen har lagt seg, og jeg står der med sommerdekkene og gremmes. Jeg kjenner at dette med vinterdekkene på bilen før snøen kommer gjør meg litt glad. I motsetning til dagens VG.
Mens jeg har sittet her og skrevet blogg, har nettet forsvunnet. Så disse ordene blir nok sendt ut mot deg som måtte lese dem noe senere enn planlagt. Jeg hater at nettet forsvinner. Arrrgh! Men heldigvis er jeg ikke helt uten muligheter. Jeg kan gjøre noe annet. Jeg kan snu meg, feste blikket på noe annet enn pc-skjermen, og gjøre noe. Og det kan du også. For ingen av oss er hjelpeløse.
 
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Helpless

 

mandag 15. oktober 2012

Halvpappaer, Grindadrap og rette rygger når båra slår i mot.






Det er mandag, kaffen er i koppen og gutten på beina. Helgen tilbrakte jeg hos kjæresten, så det har blitt lite bloggskriving noen dager. Barna til kjæresten var hos sin far, så vi hadde litt tid i tosomhet. Noe av denne dyrebare tiden brukte jeg til å lage en ypperlig gryte til min kjære og meg selv, som vi mesket oss med både lørdag og søndag: Pølse, sopp, hvalkjøtt. I en saus med mye rømme og godt med løk. Servert med poteter og ertestuing. En sånn på sparket gryte, hvor en bruker det som finnes i frysen.
Selv om gryten var god, har jeg kommet til et punkt hvor jeg har litt problemer med å spise hval. Før føltes det helt greit, og det smaker godt, men jeg har sett en del programmer med Paul Watsen og Sea Shepherd det siste året. Spesielt Grindadrap på Færøyene virket rått. Så det føles ikke helt uproblematisk å gafle i seg biter av disse flotte dyrene lenger. Kan hende helgen var siste gang.
For ca sju år siden sluttet jeg å røyke. Da opplevde jeg også en siste gang. Og det har gått greit. I dag ligger jeg ikke våken og sliter med nikotintrang. Så dermed bør jeg ha lært at siste gang ikke nødvendig betyr helvete for resten av livet, eller at livet blir tomt og meningsløst om man slutter med noe. Så det å slutte med å gnage hval går sikkert greit. Når jeg tenker meg om har jeg stort sett sluttet med å spise biff også. Ikke av idealistiske eller følelsesmessige grunner, men mer fordi jeg har oppdaget at det finnes så mye mat som er langt bedre. Og jeg lider ikke av den grunn.
Det er mye en begynner med gjennom et langt liv. Noe av det skulle en gjerne vært foruten. Eller gjort annerledes. Mange har vært gift og blitt skilt, eller hatt samboere og kjærester de ikke lenger har. Det å stifte familie er også noe en begynner med. Og for noen starter en samtidig på veien mot å avslutte det. Litt som livet selv.
For de fleste oppleves slutten på et forhold som smertefullt. For noen føles det som en lettelse. Men oftest innebærer det vel kanskje litt av flere følelser på en gang, og mange utfordringer, følelsesmessige, praktiske og økonomiske. For min egen del var de siste årene med moren til mine barn veldig vanskelige, men i årene som kom etter bruddet har livet blitt bedre og bedre. Så dermed kan jeg kjenne at det var en veldig riktig ting å slutte med henne.
Å slutte med noe er automatisk også en begynnelse. Det er ikke alltid så lett å se det der og da, men likevel er det slik. Min begynnelse kom etter hvert til å handle om den daglige omsorgen og en større nærhet til barna mine, en ny kjærest og en ny kunstnerisk retning. Jeg gikk fra å være keramiker til å bli maler. Jeg gikk fra å være et forsøk på å passe inn i en konform tilværelse, til å bli et fotfeste. Fra å utslette meg selv i et dårlig forhold, til å få begrep om meg selv. For barna mine ble det også starten på noe nytt. Slik var det også for kjæresten min og hennes barn, som også hadde kommet til et punkt hvor livet slik de kjente det ble forandret på grunn av en skilsmisse og det som ledet fram til den.
Da barna til kjæresten min fikk meg inn i livet sitt, lurte den ene på hva de skulle kalle meg. Og spurte om det var greit å kalle meg halvpappa. Og det kunne hun selvfølgelig få gjøre. Det handlet jo om å orientere seg. Og å navnsette ting gir ofte trygghet. Etter hvert heter jeg bare Bjørn, og det er også helt greit. I tillegg til at disse barna fikk en halvpappa, fikk mine egne barn en halvmamma. I tillegg fikk alle barna to nye barn inn i livene sine. I dag kaller de hverandre for søsken. Ikke fordi det finnes blodsbånd der, men på grunn av andre bånd. Og også det føles helt greit for meg. Det er ikke navnet som er det viktigste, men hva en føler og opplever av tilhørighet og kjærlighet.
Da mine barn fikk en halvmamma og nye søsken, sluttet de ikke med å ha sin opprinnelige mamma. Det var jeg som sluttet med henne, ikke barna. Så det de mistet var den dårlige kjemien mellom moren og meg, mens jeg tror det de etter hvert fikk, oppleves som en del tryggere.
Noe av det en slutter med slutter en med brått. Og da merkes det gjerne også godt. Ofte fordi det på ett eller annet plan gjør vondt. Andre ting en slutter med går gjerne så langsomt at en må se seg tilbake for i det hele tatt å skjønne at det har funnet sted en forandring. Noen ganger kaller vi dette å bli voksen. Eller at noe dempet seg med årene.
Enkelte barn vil før eller siden oppleve å få en psykisk lidelse, som for mange slår ut akkurat der hvor voksenlivet skal starte. Når de er sånn rundt tjue år. Selv hadde jeg mitt første angstanfall som attenåring, inne i en musikkforretning. Før dette anfallet av total panikk definerte jeg den sterkeste følelsen i livet mitt som redsel. Etter anfallet ble det etter hvert definert som angst.  Etter opplevelsen som attenåring har angsten vært der i større eller mindre grad opp igjennom livet. Og jeg vet den vil være der resten av livet mitt. Angsten og en veldig vanskelig oppvekst ledet til noen turbulente år. Jeg taklet ikke livet. Det ble for vanskelig og kaotisk, og jeg forsøkte flere ganger å avslutte det.  I dag er jeg sjuogfemti, og de årene er lagt bak meg. Jeg har sluttet med dem. Og nå lever jeg ganske godt, selv om jeg har angst. Ting er på plass rundt meg. Og det som er inne i meg har også falt mye på plass. At noe oppleves som på plass er ikke alltid avhengig av at noe er fraværende. Så jeg har akseptert angsten min som en konsekvens av levd liv. På linje med mine ødelagte lunger. Skal jeg kunne ha det godt, må jeg leve med det, ikke mot det.
Jeg vet ikke helt hva som har ledet til opplevelsen av at ting har funnet sin plass i meg. Men jeg tror det handler om en pakke. At noe klaffet på et gitt tidspunkt. Mye av det handler om papparollen, kjæresten og jobben som kunstner. Men kanskje har også tiden slipt vekk enkelte ting i meg. De tingene som så lett utløste kaos, og ledet meg mot stup og panikk.
Jeg vet heller ikke helt hvorfor jeg endte opp med å skrive det jeg gjorde i dag. Men jeg føler her og nå for å si til deg, om det er akkurat du som nå står midt oppe i noe som er vanskelig - noe som kanskje er en avslutning eller burde bli det - at det å slutte med noe også er å begynne med noe. Og det å begynne med noe er en ganske stor greie som kan vokse som ringer i vann, mens det å avslutte noe er en begrenset liten greie, som kan bli mindre og mindre etter som tiden går. En begynnelse innebærer håp og muligheter, mens det å slutte med noe virker veldig stort, men er sjelden så stort som vi trodde det ville bli.
Om en skal skape en forandring må en gjøre en vurdering. En kan ikke bare bite til så fort en ser et agn, uansett hvor lovende det virker. En må tenke seg litt om. Og deretter handler det om å bestemme seg. Ta valget. Å våge en retning som kanskje kan lede til noe nytt og fint. Vi kan aldri forandre noen andre, slik at livet vårt skal bli godt. Men vi kan forandre oss selv, over tid. Og få et liv som er til å leve med. Det finnes ingen garantier, men det finnes muligheter.
Vi er alle kaptein på egen skute. Og som kapteiner bør vi vite at det nytter lite å be et skjær om å flytte seg. Vi må selv styre unna, sette kurs, sette alle kluter til, ta ansvar, stå med rett rygg. Og så får skjærene ta ansvaret for seg selv.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:  Med rett rygg.
 
 
 
 
 


onsdag 10. oktober 2012

Heldige meg. Heldige oss.






I natt drømte jeg at det var strålende solskinn ute. Folk gikk rundt i byen med armene bare og nøt solen. Det lå tydelig i kortene at dette var den siste soldagen før høsten virkelig kicker inn. Da jeg våknet oppdaget jeg at virkeligheten ikke var helt som i drømmen. For utenfor vinduet i arbeidsrommet mitt er det grått, og så langt jeg kan se er alt også vått. Null sol og varme akkurat nå.
Selv om dagen ikke startet som en forlengelse av drømmen, så startet den. Og den serverer meg minutt etter minutt som jeg kan få ta del i. Det blir ganske mange minutt i løpet av en dag. Alle med en liten gavepakke. For til hvert minutt er det knyttet en mulighet til å ta minst ett valg. Det vil si at om jeg er våken seksten timer dette døgnet, så har jeg mulighet til å ta minst ni hundre og seksti valg. Og jeg vil også gjøre det; i løpet av denne dagen kommer jeg til å ta hundrevis av valg. Det er ikke til å komme bort fra. Selv om noen valg vil ligne hverandre og bli valgt flere ganger, er det likevel selvstendige valg. Slik som å spise, eller å drikke litt. Reise meg fra en stol. Gå på do. Slå på lyset i akvariene mine, og gi fiskene mat. Sende mange sms til kjæresten min. Akkurat disse valgene vil være ganske bevisste. De fleste valgene vil likevel bli tatt uten at jeg tenker over at jeg faktisk tar et valg.
I drømmen i natt med alt solskinnet, hadde jeg ikke samme muligheten til å velge. Ting bare skjedde, og jeg fløt med. Slik vi alle til tider gjør i vårt våkne liv også. Ting bare skjer, og vi dupper på overflaten som en kork på en elv. Vi forholder oss til livet vårt som om vi ikke selv har noe vi skulle sagt. Ofte unnskylder vi ferden nedover elven med å henvise til noe vi ikke er herre over. Det vil si at vi fraskriver oss ansvar. Eller skyver vanskelige valg framfor oss. På den måten blir vi to korker på vei ned elven, med en konstant avstand: Det vi har, og det vi ikke tar.
Hva vi ikke tar til oss av livets muligheter, varierer selvfølgelig fra person til person. Og hvordan vi rettferdiggjør valget om å ikke gripe det vi ønsker å ta tak i, varierer minst like mye. Men noe er likevel felles for mange av oss. For mye av det vi skyver framfor oss, sier vi er umulig å få til. Vi sier det til andre, og til oss selv. Men det er ofte en løgn. I hvert fall har jeg selv en tendens til å lure meg selv på den måten, med små løgner. For det det egentlig handler om er at jeg ikke orker, ikke at jeg ikke kan.
Noe av det jeg ikke orker handler om fysikk, men det meste handler om psyken. Jeg styrer unna det som kan trigge angsten min, for jeg orker ikke å stå i den. Det er vanskelig å gå inn i det som gjør vondt og er skremmende, det som tar fra deg opplevelsen av kontroll. Noen ganger opplever en mest kontroll når en står helt stille og nesten holder pusten. Og med et slikt utgangspunkt velger vi hele tiden. Vi styrer unna ting som kan trigge usikkerheten vår, angsten vår eller skammen vår.  Og vi sier vi ikke får det vil, der vi ikke en gang våger å forsøke.
Å tenke at en vil ta et konkret valg, er ikke det samme som å forsøke. Det er å tenke at en vil forsøke. En tanke har aldri vært en handling. Å ta ett skritt framover er derimot en handling.
Jeg vet at du ofte utsetter ting, akkurat slik jeg ofte gjør. Om du vil, kan du nå spontant tenke litt på noe du skyver framfor deg, fordi du tror du ikke kan klare akkurat det. Så skal jeg tenke på mitt.

Tenke…

Tenke…

Tenke….

Om du nå valgte å ikke stoppe opp, men heller skyve tankene vekk fra noe du ikke ville kjenne på, skal du få lov til å forsøke igjen. Tenk på hva du skyver framfor deg, ved å si at du ikke klarer, mens du likevel vet at det handler om å ikke orke eller våge:

Tenke:

Tenke:

Tenke: 

Om en ikke orker å stå så veldig lenge i de følelsene en kjenner på når en nærmer seg noe vanskelig, er det likevel ikke bortkastet å stå i det et sekund. For kanskje det sekundet gjør en i stand til å stå i det to sekunder neste gang. Og så videre. Trening gjør mester. Slik kan vi bygge livet vårt. Ved å forsøke igjen, og igjen.  Eller vi kan være en kork. Vi kan være en kork i rullestol, en kork med en eller annen diagnose. Vi kan være en kork i jobbsammenheng, i et ekteskap, i venneflokken, i ei spritflaske eller helt for oss selv uten en lyd innenfor fire vegger som stadig vokser seg tykkere og tykkere og kommer nærmere og nærmere og stenger de fleste og det meste ute mens hjertet vårt visner og bare slår på gammel vane og vi ikke lenger engang eier et komma eller en bisetning til å bryte opp ting og tang og en traurig dag med og ender opp med at alt blir til en grøt vi langsomt drukner i der vi ikke lenger en gang forsøker å skille gull fra møkk, for hallo, det er så vanskelig.
Da jeg sto opp i dag, gikk jeg fra solskinn i en drøm til virkeligheten med regnvær. Det var kjølig i leiligheten min, så jeg skrudde opp varmen. Det var et valg jeg tok. Ett av alle de jeg skal ta i dag.
Akkurat nå er det ikke lenger så kaldt her som det var tidligere i dag. Så valget mitt førte til noe positivt. Strømregningen blir bitte litt grann større, men det er jeg villig til å betale. Alle valg koster noe. Det betyr at å styre unna valg jeg kunne ta, også har sin pris.
Å skrive blogg er for meg er et valg. Det er et valg jeg tar for å forsøke noe. Jeg setter ord på ting, og jeg blir tydeligere for meg selv ved å gjøre det. Om ordene når fram til deg, aner jeg ikke, men de betyr noe for meg. De får meg til å nærme meg ting jeg ønsker meg i livet. Kanskje bare en mulighet til å velge litt friere i dag enn i går. I stedet for å rømme unna.
Noen ganger gjør det vondt å skrive, fordi jeg nærmer meg ting jeg må kjenne på. Enkelte ganger må jeg derfor presse meg. Det er også et valg jeg tar. I går hadde jeg en slik dag hvor jeg måtte presse meg litt, i stedet for å styre unna. Da skrev jeg mye om ting som har vært. Slike tilbakeblikk kan vekke mange følelser i meg. Og jeg kan kjenne på sorg, og avmakt over alt som ble feil og ikke kan gjøres om igjen. I dag har tankene mine hatt en annen retning, de har gått mer framover. Og jeg kjenner det føles lettere. For om fortiden ikke kan forandres, så har dagen i dag fremdeles noen dører åpne. Og det har morgendagen også.

Heldige meg. Heldige oss.
 

Ha en fin dag.
Bjørn
 
 
 
 
 

mandag 8. oktober 2012

Livet foregår der du har føttene og hjertet.


 
 
 
I dag legges statsbudsjettet fram. For meg personlig betyr det lite at mange nå vil få en lette i formueskatten. Men det vil kanskje bety noe for meg at de med uføretrygd skal skattelegges som vanlige lønnsmottakere, siden jeg tilhører den gruppen. Hva det i praksis vil bety, er jeg litt usikker på, men jeg regner ikke med at de store hjerner og folk i maktsentra nødvendigvis har arbeidet hardt for at småkårsfolk skal få det påtagelig bedre økonomisk. Likevel kan en jo håpe. Jeg er god på å håpe. Mye av livet mitt har gått med til det. Jeg er sikker på at du som sitter og leser dette nå, også har kjennskap til håp.
Jeg kan i tillegg til de nevnte punktene i statsbudsjettet lese at studenter skal få 190 kroner mer å leve av i måneden, men tv-lisensen skal opp. Og det er det sikkert mer som skal også. For eksempel husleier. En hybel blir nok ikke billigere i året som kommer, så 190 kroner blir nok raskt spist opp. Trøsten får være at de som bestemmer ikke vil sulte mens de sjonglerer med tall, for i 2011 bevilget de seg selv en lønnsøkning på kr 52900. Hva de hadde før lønnsøkningen vet jeg ikke. Hva de vil bevilge seg selv neste gang vet jeg heller ikke. Men jeg vet at når det skjer, blir det neppe 190 kroner i måneden.
Det er mye jeg ikke vet, og det er mye jeg ikke kan. Men jeg kan tenke, og jeg kan se.  Og det er ikke verst bare det. Hva jeg er i stand til å gjøre med det jeg ser og tenker, er et helt annet tema. Opp på toppen av barrikadene har jeg kanskje pust nok til å komme, men om det vil være nok igjen til også å heve en lanse, er jeg usikker på. Så jeg får nøye meg med å blogge litt og leve det lille livet jeg lever fra dag til dag, klemme litt på kjæresten min, male mine bilder og stelle mine akvariefisk.
Da jeg var liten tenkte jeg sikkert på framtiden fra tid til annen. Jeg vet jeg så for meg flygende biler og mat i pilleform, for de tankene var jeg blitt servert. Hvordan hverdagen min som voksen ville se ut oppe i all denne spennende framtiden, eide jeg neppe så klare bilder rundt. Kanskje jeg tenkte at jeg skulle få barn, og det fikk jeg. To fine døtre. Kanskje drømte jeg også om å bli maler, for jeg tegnet mye som liten gutt. Det var det eneste jeg var flink til. Men jeg tenkte nok ikke at jeg en dag skulle bli en uføretrygdet keramiker. Og at jeg først som uføretrygdet endelig skulle begynne å male. Egentlig tenkte jeg vel mest på den situasjonen jeg var i der og da. Hvordan jeg skulle greie å navigere gjennom en skremmende og voldelig hverdag. Med alle sine potensielle farer og brutale straffemetoder, handlet barndommen mer om å slippe unna, enn å etablere tilhørighet og en plattform. Barndommen var som å være kulen i et flipperspill. Bli sendt ut i en rasende fart, for så å oppleve å virvle rundt, smelle inn i noe og bli kjent med alle støtene og glimtene og feilvalgene som sendte meg i stadig nye retninger med nye blåmerker. Uten egentlig å ha følelsen av egenkontroll, egen vilje eller egne begrep om rett og galt. Men om jeg nå hadde tenkt på framtiden, så hadde jeg kanskje tenkt som mange barn og unge tenker i dag: ”Jeg skal bli rik og berømt”. For det er det som er greia nå. Rikdom og berømmelse. Derfor vender de blikket mot høyre, for det er der løftene ligger. Feite biler og billig bensin. Det er de pengesterke en vil identifiseres med. De som oppleves som vellykkede, og har den riktige fasaden. Ikke de som snakker om solidaritet. Eller menneskeverd. Og jeg har en misstanke om at mange unge i sin iver etter å skue oppover, mister noe av oversikten. For livet kommer neppe til å foregå oppe mellom skyene, det foregår der du har føttene og hjertet.
Når jeg tenker tilbake, så vet jeg at drømmene mine som liten gutt ikke gikk i retning av rikdom og berømmelse. De fleste av mine drømmer handlet om å bli reddet. Komme bort fra det livet jeg levde. Og redderne kom i alle former og avskygninger i drømmene mine, men de hadde noe felles. De hadde en form for autoritet. Det kunne være en lærer, lensmann, barnevern, venners foreldre eller en nabo som jeg så opp til. En som var tydelig, og så snill ut. Gjerne noen som hadde barn som virket trygge og glade i stedet for redde og forvirret. Den rosa, varme, lykkelige familien.  Men ingen kom. De fantes, de visste om meg, men de kom ikke.
Om de som styrer dette landet i dag og sitter på autoritet og makt, også kan fungere som reddere for de aller svakeste, er jeg ikke alltid så sikker på. Det virker på meg som om politikere også har blikket vendt mye oppover. I det hele tatt er jeg usikker på om det lønner seg å bruke tiden til å vente på reddere. Kanskje er det slik at en må redde seg selv, om en føler trang til å bli reddet fra noe. Og da blir jo greia å finne ut hvordan. Men akkurat hvordan hver enkelt skal løse det, aner jeg ikke. Jeg tror likevel en må begynne i det små. Og så bygge, og bygge og bygge. Dag etter dag, år etter år. Aldri gi opp. Snekre og hamre og forme. Ikke en stige mot en blå himmel, men en plattform en kan stå støtt på.
I dag føler jeg ikke trang til å bli reddet.  Håp og drømmer har for lengst tatt en ny retning. Jeg drømmer heller ikke om å være en annen enn den jeg er. Noe som i praksis kanskje betyr at livet mitt ikke lenger handler om hva jeg kan få eller bli, men hva jeg gjør med det jeg har. Her og nå. I dag. Jeg er Bjørn. Meg. Kunster. Pappa. Kjærest. Jeg er også barnet som gjennom en uføretrygd ikke ble trykket enda lenger ned, men omsider fikk oppreisning.
Hva du gjør med hva du har vet jeg ikke. Men jeg vet at du har et liv, og jeg vet du har potensial.  Jeg vet du har langt mer krefter enn du i blant tror du har. Jeg vet du har stønnet og vil komme til å stønne ved foten av fjell, og at du tror du ikke kan flytte dem. Men jeg vet også at du kan løfte en liten skje med jord. Igjen og igjen.  Jeg vet at et sted inni deg finnes det drømmer, jeg vet det finnes vilje, og jeg vet det finnes håp.  

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Hope

 

søndag 7. oktober 2012

Inne i sølvpapiret var det plassert en liten pille. En valium.






I går var jeg i bryllupet til Svigermor, hvor hun fikk sin Per Erik. Og det var en opplevelse jeg vil huske en stund.  Jeg tar ikke så ofte del i slike ting, så det ble mange inntrykk. En periode føltes det som om jeg hadde en birolle i en litt surrealistisk film, så det hele ble ganske fascinerende. Det minnet litt om rus, men jeg var sjåfør i går og klin edru hele kvelden. Uansett gikk det bra. Angsten min murret kanskje litt innimellom, men fikk aldri helt overtaket.
Da vi spiste var jeg så heldig å få kjæresten min på min ene side. Og sånt gjør ting lettere når en har litt sosial angst og sloss med. På min høyre side fikk jeg en mann jeg aldri har møtt før. Han viste seg å være brudgommens sønn, og vi var etter hva jeg har forstått blitt plassert ved siden av hverandre med hensikt. Svigermor mente vi kanskje kunne ha noe felles å snakke om. Mannen er musiker, og vokalist i gruppen Lovlydia  & The Cast of Ludo, fra Kristiansand.  Så dermed fikk jeg noen å dele litt tanker, erfaringer og vyer med også.  For meg var det vel kanskje akkurat dette møtet som ga meg mest. Selv om det også var rimelig festlig med diverse taler, mimring og allsang, en del folk godt over sin første ungdom serverte med patos. I tillegg var det veldig kjekt å få treffe den delen av kjærestens slekt som jeg ikke møter så ofte.  Det var tanter og søskenbarn, voksne og yngre. Og som en eldre dame sa i sin tale: Det er godt å komme sammen også når det ikke er begravelser.
I dag har jeg søkt litt på nett, vært innom Youtube, Vimeo og Spotify, og lyttet litt til noe av musikken Lovlydia har produsert. Og jeg er spent på hvordan et bryllup og et lite møte med en musiker vil gi ringvirkninger. For alt gir jo ringvirkninger. Og en trenger ikke å bli blåst over ende av en atombombe for at en skal merke det. Det går også an å få øye på små, små ringer på vei mot noe over et stille vann. Eller en liten bevegelse, kanskje ikke større enn rislingen i et høstfarget blad som møter et vindpust. Om en ser etter og er oppmerksom. I tillegg går det an å gå i møte med ringvirkningene, og bruke dem til noe kreativt.
I dag regner det i Bergen. Vanndråpene slår mot vinduet her jeg sitter og skriver blogg. Det er godt å sitte inne og ha det godt og varmt en slik høstdag. Det er også godt å kjenne på at jeg har kommet meg helskinnet igjennom noe jeg fryktet kunne bli veldig vanskelig. I går, før jeg dro i bryllup, puttet jeg en bitte liten ball av sølvpapir i en liten lomme i dressen min. Inne i sølvpapiret var det plassert en liten pille. En valium. Det føles absolutt ikke ille at den ligger der fremdeles.

Ha en fin dag.
Bjørn

 

 

fredag 5. oktober 2012

Du har en kropp. Som gjør jobben sin. Den rommer deg.







I morgen skal jeg i bryllup. Kjæresten min gifter bort mor si. Og det er jo ikke noe en gjør hver dag, så det følger med litt feiring og felleskap og spising og sånn etter turen i kirka. Nå er det slik at jeg plages med en til tider ganske uhåndterlig angst, så slike evenementer byr lett på en utfordring. Noe det nok vil gjøre denne gangen også. Men foreløpig går det greit. Det er jo ikke før i morgen, og det er ikke jeg som skal være i sentrum.
 Dessverre er det ikke slik at angsten nødvendigvis blir borte, selv om en er i selskap hvor en selv ikke er den som skal feires. Men at en står litt på sidelinja gjør det antagelig ikke verre heller. Det som derimot gjør det verre, kan være noe så enkelt som å late som. Det vil i mitt tilfelle si å skulle forsøke å skjule angsten. For i det øyeblikket jeg er utro mot hva jeg føler, så vokser følelsen jeg er utro mot. Slik er det med de fleste følelser. Så det beste er å være åpen, og heller si til folk at jeg har angst, om det faller seg naturlig. Selv om det selvfølgelig er lettere å fortelle det her på bloggen enn når en står midt oppe i en situasjon. Jeg kan tenke meg det blir litt som om du har hemoroider, og så vite at de roer seg om du forteller det under middagen. Så du vet du bør fortelle om det, hvis du vil unngå noen pinefulle timer. Likevel velger du å la være, fordi skammen er den sterkeste kraften når det kommer til valg der og da. Heldigvis er det ikke hemoroider som plager meg. Men det går fint an å skamme seg over angst også. Så noe plinging på glasset for så å reise meg ordene ”Jeg har angst”, blir nok ikke et tema. Likevel kommer jeg nok til å nevne det for noen, om ting pakker seg på. Bare for å slippe å late som jeg er noe jeg ikke er.
Kanskje er det slik at det er flere områder i livet hvor en hadde vært tjent med å være åpen. At det tross alt hadde gjort ting lettere. For det er jo slik at det er de punktene hvor en er redd for å bli avslørt som volder oss mest bry. De tingene vi ikke føler trang til å skjule er jo litt greiere å leve med enn det en føler trang til skjule. Selv skammer jeg meg for eksempel ikke over å drikke kaffe mens jeg skriver blogg. Men jeg skammer meg litt over at jeg spiser for mye sjokolade på kveldstid. Ikke fordi det er en synd å spise noe godt, men fordi jeg føler jeg ikke har kontroll over det. Derfor nevner jeg langt oftere kaffen enn sjokoladen når jeg skriver her på Vannlandet.
For enkelte blir det de forsøker å skjule en så stor ting at de ikke klarer å leve slik de ønsker i det hele tatt. Tenk bare på hva enkelte homofile må gå igjennom før de våger å stå opp for seg selv. Også har du de som føler de er for tjukke. For høye, eller for tynne. Kanskje våger de ikke å søke kontakt med en som kunne blitt en kjærest. Fordi de skammer seg. Kanskje blir tanken på det å skulle ta av seg klærne en uoverkommelig utfordring, fordi kroppen har blitt et problem i stedet for et tempel og en glede. Det kan skyldes så mye. Det kan være at noen har misbrukt kroppen din. Eller hånet deg.  Eller at du føler du har for små pupper, for stor rumpe, er skallet, har en skjev eller for liten eller for stor pikk, er omskåret eller ikke omskåret, kjønnslepper du ikke er fornøyd med, manboobs, strekkmerker eller annet som gir deg en opplevelse av og ikke være elskbar. Noe en tror det ikke går an for andre å like eller akseptere, slik at de derfor heller ikke kan like deg.  
Det er nesten ikke grenser for hva folk kan skamme seg over. Det kan være nese eller ører eller stamming eller tannstilling eller kalvbeinthet. Til og med gode følelser for andre gjemmer vi bort. Og enkelte går avstandsforelsket i årevis, uten å våge å si noe. Eller vi er redde for å skryte av noen, av frykt for å sende ut feil signal. Redd for å berøre eller trøste. Alt kan jo tolkes feil. Og til slutt kan en bli så redd for å tolkes feil at en blir som en knute ingen klarer å knyte opp. Ikke en gang en selv. Og tiden går, og går.
I min verden føler jeg ofte at det er de små tingene som peker seg ut, som samtidig gjør noen interessant. Det er sjelden jeg fascineres spesielt lenge av de aller glatteste og mest perfekte kvinner jeg måtte møte. Det samme gjelder menn. Det er de menn som også våger å vise litt av et indre liv som vekker nysgjerrighet. Det samme med kvinner. Jeg føler ofte at det å få innblikk i andres sårbarhet vekker langt flere gode følelser i meg enn en perfekt lagt frisyre eller svulmende biceps. Likevel forsøker både jeg og andre og dekke over det vi ikke er fornøyd med, det uperfekte. For mitt eget vedkommende har ikke det å møte kvinner vært så veldig problematisk. Trangen har vært større enn skammen, kan en kanskje si. Og ting har gått relativt greit, på tross av at jeg ikke er perfekt på noen måte. Og heller aldri har vært det. I dag har jeg for eksempel en kropp som er over middagshøyden. Så jeg er ikke lenger så glad i å sprade halvnaken rundt på samme måte som da jeg var ung og stolt av kroppen min. Tynne bein og mage er liksom ikke det samme som godt definerte brystmuskler og en tight sprettrumpe. I tillegg har jeg angsten min. Jeg har ødelagte lunger, cøliaki og til tider store smerter i diverse ledd etter mange år som keramiker og repeterende bevegelser. Jeg framstår neppe som en førstepremie, med andre ord. Likevel har jeg en kjærest. Som er glad i meg. Som ser forbi alle disse tingene, og fram til noe annet. Jeg har også etter hvert fått rynker som har dukket opp i ansiktet mitt. Men de er ganske fine, i grunnen, noe jeg oppdaget etter å ha begynt å male selvportrett, så de kan en vel kanskje glemme her og så. Poenget er likevel at alt en ikke liker ved seg selv ikke nødvendigvis er et problem for andre, eller noe de i det hele tatt vektlegger.  Og at det en forsøker å skjule ikke blir bedre av å gjemmes bort. Det som gjemmes under teppet, ligger under teppet og roper på oppmerksomhet med en til tider overdøvende stemme. Som et monster under senga. Se gjerne bloggen hvor jeg skrev et lite eventyr jeg kaller Monsterdrøm. I det øyeblikket monsteret ikke lenger gjemte seg, sluttet Lille Lise å frykte det.
I morgen er det bryllup. Både brud og brudgom er godt opp i årene. Det gjør dem ikke mindre glade i hverandre. Og selv møter jeg opp for å feire dem, i en dress som har begynt å stramme over magen. Angsten min tar jeg også med meg til bords. Alt er ikke perfekt i mitt liv, likevel er det livet mitt. Og det går fint an å leve med det, og også å dele det med noen. Det samme med kroppen min. Jeg er ingen gresk gud, men jeg har en kropp som rommer meg. Alt det jeg føler og tenker. Jeg syns det er en ganske grei ting å kunne si til meg selv en helt vanlig fredag.


Leve brudeparet, hipp, hipp...hurra!
 
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: White wedding

 

onsdag 3. oktober 2012

Erotisk landskap, og andre historier.





 
 
Forrige kvelden var kjæresten og jeg og så filmen 90 minutter. Filmen handler om tre forhold som gikk feil. Og det er en del tung vold inkludert.  Jeg gruet meg litt til denne filmen, fordi jeg hadde hørt den skulle gjøre sterkt inntrykk, og tenkte kanskje den ville nå opp mot et nivå tilsvarende en film som Pianolærerinnen. Jeg er ikke så glad i å se på realistisk vold, jeg vokste opp med å kjenne den på kroppen. Så skal jeg se vold på film fortrekker jeg den formen av maktdemonstrasjon som springer ut i fra Hollywood utført av Robocop eller lignende.
 
Jeg tror at noen av de følelsene jeg hadde før filmen kanskje var sterkere enn de jeg hadde under filmen. For det en tenker blir veldig virkelig, og kan kobles opp til ens egen historie, mens det en ser på film kan en plukke fra hverandre og distansere seg fra. Og ja, jeg endte opp med å plukke litt under filmen. Jeg synes blant annet at den gapte over for mye ved å vise tre historier, og heller burde konsentrert seg om å komme inn under huden på aktørenes rollefigurer. Hva de tenkte, hvordan ting hang sammen med levd liv og en kjede av valg. Veien fram til situasjonene da alt tilspisset seg fikk vi ikke vite noe om. Og det er menneskets psyke som er spennende i en slik film, synes jeg, ikke det å se på at folk blir slått eller drept. På den annen side kan et slikt øyeblikksbilde ofte fungere, på linje med en liten kortnovelle eller en prosatekst.  Selv liker jeg å skrive slike små historier fra tid til annen. Et lite glimt fra et liv, hvor det som ligger foran og bak er opp til enhver å tenke seg til. Så i stedet for å skrive mer i dag om hva jeg tenker om filmer jeg har sett, skal du få tre slike små historier fra min egen penn. Om du vil, kan du lese dem. Om du vil kan du også bygge dem ut i hodet ditt, og la dem bli store. Eller flette dem inn i historien om ditt eget liv, om det lar seg gjøre. Og så spinne videre derfra. 

 

Erotisk landskap
Ord har sin tid, som alt har sin tid, men i kveld var de unødvendige. Begge visste hva den andre følte, og tankene; tankene var tenkt så mange ganger, lengslene hadde fått så mange ord, så mange uttrykk. Det var ikke behov for å navngi dem nå. Det er likevel så mye som kan sies uten ord, og et feil ord til feil tid kan rive bort et vart øyeblikk like voldsomt som en flodbølge.

Han satt på knærne foran henne. Lyset i stuen var dempet, og rolig musikk fløt som lette skyer gjennom rommet. Det tynne kjolestoffet dekket bena hennes - rødt - overstrødd med bitte små blomster. Han så hvordan stoffet viste lårenes form, hvordan det samlet seg som til en V i skrittet hennes da han sakte dro det oppover. Kunne kjenne den hissende følelsen av tynt kjolestoff som sklir over nylonstrømper, lårenes form inne i handa, varmen, og han tok den ene hånden hennes mellom sine og tittet opp på henne.

Blikket strøk over ansiktet, de kjente trekkene - munnens form, hudens stramhet over den rette nesen, haken og kinnene, pannen - det vakre ansiktet som var umulig å se seg mett på. Det var uten uttrykk. Og det eneste som sa noe om at de var sammen her og nå, sammen om en stemning, om en nærhet, var blikket som søkte hans, og pusten hennes; den beherskede måten hun slapp luften ut, og trakk inn igjen.

Hånden var så liten, så varm. Han elsket hånden hennes. Den var blitt stedet all lysten hennes samlet seg i, i og om, og også hans, stedet hvor alt fikk sitt utspring. Deres eget erotiske landskap. Og han løftet den mot leppene, som om det var skrittet hennes han nærmet seg. Snuste. Kysset håndflaten mykt, mykt, slikket henne mellom langfinger og ringfinger, la så hele hånden over ansiktet med lukkede øyne og trakk pusten dypt inn, før han reiste seg, og løftet henne opp av rullestolen.

 

Høst
Sjøen rives opp utenfor vinduet. Rives taggete, rives hvit. Under en lukket og blygrå himmel uten løfter om annet enn kaldt regn og mørke kvelder. En måke sloss mot brå vindkast, drives bakover. Kanskje den skriker, men den er for langt borte til at hun kan se det, og ingen lyder presser seg igjennom vinduet.

Med havet som bakgrunn svaier trærne, kaster overkroppene fram og tilbake i en taus rytme hun ikke klarer tyde. Vilt, heftig, uforutsigbart. Klamrer seg fast til jord. Røtter er hva livet dreier seg om. Mens gule blad river seg løs og kaster seg på vinden. Så lette, at en kunne tro de var drevet av spontanitet og kjærtegn. Men hun vet bedre, og gjenkjenner tyngde mens hun betrakter hvordan de danser seg mot muld. I en stumfilm.

Denne stillheten er alt hun eier nå. Alt annet har hun glemt. Latter og gråt, og lyden av navnet sitt.



Malerinnen
Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men noe skjedde med meg da jeg så bildene. Spesielt ett. Det var ikke det at det var vakkert, selv om det også var dét - vakkert på en måte som nesten gjorde vondt. Nei, det var mer nakenheten, de uvanlige fargene, penselstrøkene, figurene som alle var litt forvridde. Ikke så mye at jeg la merke til det med en gang, men det ble en uro som satte seg i kroppen på meg. For så – da jeg forsto hvorfor – å åpne noe jeg ikke ville kjenne på. Noe om ensomhet og annerledeshet og lengsel - stillhet. Og jeg ville gå, vekk, ut av galleriet og se himmelen, høre larmen fra byen og glemme dette jeg så og kjente, men ble stående låst en lang, lang stund. Det var som om bildet snakket til meg. Som om det ba meg om ikke å forlate det.

Noen år senere var jeg på åpningen av en ny utstilling av samme kvinnen, hun var nå blitt en gammel dame, og bildene hadde fremdeles dette nakne over seg, det litt forvridde. Fargene var igjen vakre, men på en måte litt feil - om en kan si det slik - og de var blitt mer påtrengende enn tidligere; det var noe som skar, nesten som et skrik.

Tilfeldigvis ble jeg stående ved siden av kunstneren et øyeblikk. Det fikk meg til å føle meg litt ufri, litt bundet, som ved et forventningspress, og jeg kastet små skråblikk i hennes retning. Men hun så ikke på meg. Det virket som om alt hun så fantes inne i henne selv, som om blikket ikke nådde ut. Jeg følte likevel jeg måtte si noe, så jeg sa at bildene hennes var vakre.

Da snudde hun seg mot meg, smilte litt, tenkte seg om, og sa:

Takk, jeg vet ikke hvor det vakre du ser stammer fra, om det kommer fra deg eller meg, for jeg jakter ikke på det vakre. Jeg maler kun for å bli sett - i håp om en dag å bli synlig.

*** 

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Pianolærerinnen