søndag 9. september 2012

Nå har jeg én eiendel til.



                                                                                                            Detalj fra  ”I’m The Outcast”.






I dag våknet jeg av at det ringte på døra. Og det er ikke noe som skjer hver dag. Det at det ringer på døra på søndagsmorran, mener jeg, ikke det at jeg våkner. For våkner gjør jeg hver dag. Mer eller mindre. Det er en vane jeg har lagt meg til.
Da jeg hadde fått på meg noen klær og åpnet døra, stå det to små jenter der som skulle selge aviser. Så da kjøpte jeg en avis. Så nå har jeg en avis. Den ligger på arbeidsbordet mitt. Som står bak meg, her jeg nå sitter ved skrivebordet der også dataen er, på rommet jeg kaller kontoret, men som før het barnerommet eller noe i den duren. Så nå har jeg én eiendel til. Noen ganger føler jeg at jeg eier for mye. Men egentlig er det vel for mye som eier meg.
Det er ikke sikkert jeg kommer til å lese avisen jeg kjøpte. Det å lese aviser er ikke en del av vanene mine lenger. Nå tar jeg inn det jeg trenger fra tv og internett. Men tidligere leste jeg avisen, til lunsj.  Det er ca tolv år siden jeg sluttet med det. Og i løpet av de tolv årene har jeg fått et bedre liv enn da jeg leste papiraviser, så jeg har ikke tenkt å begynne igjen. Linken til et lykkelig liv er jo bortimot krystallklar.
I går tenkte jeg at jeg trengte noen gamle aviser. Jeg tenkte nok noe annet også, ellers hadde det vært en tom lørdag, men her og nå er det tanken om aviser som poppet opp i hodet igjen. Det jeg tenkte var at jeg bør dekke til det nye arbeidsbordet mitt som jeg kjøpte på Ikea for en stund siden. Ikke at det trenger å stå tildekt hele tiden, det får jo være grenser, men jeg har planer om å gå til innkjøp av en limpistol. Med andre ord enda en eiendel som skal eie meg. Eller klistre seg til meg, mohaha... (humor).
Limspistolen skal jeg bruke til noe krimskrams jeg har tenkt å lage til en utstilling som er på beddingen. En installasjon. Og jeg tenker at det ville være dumt om jeg ødela mitt fine, nye bord bare fordi jeg ikke hadde aviser. For lim har jo en tendens til å være litt uhåndterlig, og sette sine spor. Så om det ikke akkurat kimte i kirkeklokker og svevde små lubne kjeruber rundt meg, og jeg ikke akkurat ble bønnhørt da det ringte på døra, for til det kreves jo en bønn, så kom jeg da likevel litt nærmere arbeidet med limpistol. Det er ikke alltid det er hastighet som er det mest essensielle. Noen ganger er det nok med opplevelsen av å være i bevegelse i det hele tatt.
Utstillingen jeg arbeider mot er godt i gang i hodet mitt. Og også noe er ferdig laget. Blant annet en skulptur og noen malerier. Den malte utstillingsdukken du ser på bildet skal også være med. Og flere tekster som skal følge de forskjellige verkene er også ferdigskrevet. Det som står igjen er å ødelegge noe som så skal settes sammen igjen. Og det har jo de fleste av oss god trening i. Vi ødelegger ting hele tiden. For oss selv og for andre, og så forsøker vi å ordne opp igjen. Eller reparere. Men det er jo ikke alt som lar seg reparere sånn uten videre. Og i hvert fall ikke med limspistol. Ikke en gang om du har aviser.
I min utstilling skal det som repareres kobles opp til en mann som mistet seg selv. Og så forsøker å skape seg selv på nytt. Og i historien om denne mannen som skal følge akkurat den delen av utstillingen, står det:  

Gulvet er en labyrint av små og store gjenstander som er likeverdig avhengig av hverandre. Som står i forhold til alt. Til meg, til fargene mine, taket, veggene og tankene - et forhold som hele tiden er under utvikling, finner nye konstellasjoner, rives fra hverandre og settes sammen igjen - men fremdeles har jeg ingenting å si, ingenting som kan åpne rom i andre - alt jeg gjør er et uttrykk for en følelse så ekstremt tilstede at ingenting annet lenger betyr noe.

Jeg former den følelsen i farger og linjer - som om den var modellkitt - smykker den - jeg blir en skulptur, og en del av en skulptur - slik at jeg kan se meg selv og hva jeg føler. Ikke bare innenfra, men også utenfra.

Nå bør det bemerkes at jeg-personen i denne historien ikke er meg selv. I hvert fall ikke bare meg selv. Han er like mye deg. Det er også tilfeldig at det ble en mann. Det kunne like godt vært en kvinne. Det som derimot ikke er tilfeldig her og nå, er tråden jeg har laget som går fra tekstavsnittet om mannen, tilbake til det jeg skrev om avisen jeg kjøpte. Og det med at ting eier en. For vi former alle det som er rundt oss for å definere oss. For oss selv og for andre. Og mister vi tingene våre føler vi at vi også mister oss selv. Tenk bare på fotografiene dine. Om alle foto ble borte. Bilder av barna, gode minner og gamle kjærester. En klassetur. Hvor sterke følelser ville ikke det frambringe.
Selv mistet jeg viktige foto en gang. En kjærest brant dem fordi hun var sjalu på fortiden min. Det har medført at jeg ikke kan vise denne delen av fortiden for barna mine. Og det føler jeg er trist. Jeg skulle gjerne vist dem mer fra ungdomslivet mitt enn jeg nå er i stand til. Det at bildene ble brent gjorde vondt langt inn i sjela. Trøsten er at barna mine likevel vet hvem jeg er nå, i dag. Og at jeg også vet det. Hvor hun som brant bildene finner trøst er jeg mer usikker på, for jeg bærer med meg fortiden min uansett.
Jeg lurer på om en blir mer menneske om en stadig blir eier av flere ting. Så et spørsmål som dukker opp da, er hvor mye menneske det går an å bli. Eller hvor lite. Selv eier jeg ikke all verden, så det må jo i så fall bety at jeg bare er litt menneske. Om jeg bare er litt menneske, må jeg være noe annet i tillegg. Akkurat hva det er, er jeg usikker på. Men det kan nok beskrives bedre ved hjelp av adjektiver enn vevsprøver. Selv om det blir sagt at vi alle består av de samme grunnstoffene som stjernene vi ser på nattehimmelen, og derfor ville sett veldig like ut under et stort nok mikroskop. Kanskje det er på grunn av mikroskopene vi i blant er så redde for å slippe andre for nært, fordi de visker ut de forskjellene tingene våre hjelper oss med å skape.
Mitt arbeidsbord ble kjøpt på Ikea. Det var ikke så veldig dyrt, for jeg er en fattig kunstner og har ikke så mye penger, men det oppfyller sin funksjon. Limet fra limpistolen jeg også skal kjøpe, vil feste seg like godt til det bordet som det ville gjort til et som kostet mye mer, tror jeg. Utstillingen min er nok heller ikke avhengig av prisen på arbeidsbordet. Så jeg lurer på om slike sammenhenger også gjelder for oss som mennesker, eller om en blir et rikere og mer fullverdig menneske om tingene en skaffer seg er dyre. Om hjertet blir større, om empatien blir renere, og om kjærliget en føler for noen får vakrere farger. Selv føler jeg at vi forholder oss til virkeligheten slik, at det er på den måten vi verdsetter andre, og derfor tror andre verdsetter oss. For den kjærligheten en rik og vakker person føler for sine velkledde og rene barn, må da være mer opphøyet enn den en fattig krok føler for en snørrete skrikerunge?
Mannen i historien jeg delte et avsnitt fra, mistet alt. Ikke fordi noen tok det fra han, men fordi han på en måte møtte seg selv i døra.

Jeg var en rolle som ikke stilte spørsmål - en far, en forsørger, en nabo og en kollega - en som ikke trengte å rettferdiggjøre sin egen eksistens - som ikke stilte spørsmålstegn ved den - sine valg, håp og drømmer - sin framtid - eller sin fortid. Jeg tror jeg var det som kalles relativt lykkelig.

Jeg kunne ikke definere det annerledes, jeg visste ikke om noe annet. Rammene var så absolutte og tydelige, og det var ingen ting som utfordret dem. Ingen ting som egentlig berørte meg - som kunne få meg ut av likevekt. Så ble alt forandret. Brått.

Søndagen har kravlet seg bitte litt nærmere mandag. Og mens du har lest dette, har også du og jeg kommet bitte litt nærmere hverandre. For meg oppleves det ganske greit. Tempoet er uansett rimelig avslappet. Og slik har jeg tenkt å la det være i dag på de fleste områder. I går vasket jeg huset, støvsuget og vasket, så da duftet det deilig av grønnsåpe, jiff og klorin her. Men jeg tørket ikke støv. Det rakk jeg ikke, for kjæresten kom bort en tur, og hun er viktigere for meg enn støvkluten. Så derfor skal jeg kanskje tørke støv i dag i stedet. Avisen kommer jeg derimot neppe til å lese. Tror jeg. Men jeg tror så mye, og vet så lite, her jeg sitter blant alle tingene mine og kjenner på hvor synd det er at de definerer hvem jeg er.

Ha en fin dag.
Bjørn





 

4 kommentarer:

  1. Du skriver veldig vakkert. Jeg likte din ide om å rive noe i stykker for så å lime det sammen igjen som metafor på hvordan vi roter til for oss selv og andre for så å prøve og reparere det igjen. Som du sikkert kommer til å vise blir det aldri det samme igjen. Jeg bruker en lignende metafor i min kunst og i mitt arbeid som psykolog. Jeg tar for meg bitene og prøver å se dem fra nye vinkler for så å sette dem sammen på en helt ny og mer harmonisk måte. I kunsten bruker jeg skjell ødelagt av storm på havet og setter dem sammen til nye uttrykk. Jeg tenker at de eneste eiendelene som definerer deg er de du har laget selv. Sånn sett er vi begge rike.

    SvarSlett
  2. Takk for tilbakemelding og fine tanker. Noen ganger handler det ikke om hva en lager, men at man lager noe. Som barn lagde jeg byer av knapper og ting bestemor hadde i skuffer og skap. En periode da jeg var ung mann, lagde jeg for eksempel skinnsmykker av gamle sko. I min siste utstilling brukte jeg gamle dukker jeg fikk fra Fretex. Og jeg har gått fra og være keramiker til å bli maler. Hva jeg vil gjøre om fem år, aner jeg ikke, men noe blir det nok. Og jeg vil nok finne mening i det.:)

    Min siste utstilling finner du her: http://www.youtube.com/watch?v=COTPKiKbnhk

    Ha en fin kveld.

    Bjørn

    SvarSlett
  3. Det var en utrolig sterk utstilling! Særlig ansiktet med smilet gjorde inntrykk på meg. Mange forteller om hvor hardt de strever med å klistre på seg et smil, men her følte jeg virkelig smerten bak.

    SvarSlett
  4. Takk for det. Det er alltid kjekt å få tilbakemeldinger på det jeg gjør. I "Uro" skriver Skårderud litt rundt dette med å være kunstner, og hvor viktige utstillinger kan være.Du har sikkert lest boken. Selv synes jeg det var interessant å lese.:)

    Ha gode dager.

    Bjørn

    SvarSlett