Med all din oppsparte stemme

 

 

I dag bør du ikke lese her på Vannlandet, for jeg vet ikke hva jeg skal skrive om. Så det kommer til å bli dødskjedelig. I stedet kan du gå ut i solen, alternativt regnet, og gjøre noe. Synge en sang for eksempel.  Eller pisse på et tre.  Om du er mann. Jeg synes det er befriende å pisse på et tre. Eller oppe på toppen av et fjell, utfor et stup, og rope så høyt jeg kan mens jeg står bredbent og holder armene ut til siden som om jeg vil omfavne hele verden og lar tissen få svinge fritt. Jeg kan rope for eksempel A. Men det går også an å rope E. En trenger ikke å herme etter meg. Du kan rope hva du vil. Er du dame kan du pisse i en gresstust. Eller i naboens blomsterbed. Eller sette deg på en stor stein helt øverst på en fjelltopp og la all din frihet renne helt ned i dalen. Om du vil. Mens du roper ropet ditt. Jeg er helt sikker på at du har et rop i deg som venter på å få slippe ut. Men pass deg for rosebuskene.

Eller en kan gjøre noe helt annet. Det skal ikke stå på alternativer. Du må bare finne fram til dem selv. Noe som jo kan bli et problem. Spesielt om du tenker å gjøre noe nytt, noe du ikke gjør til vanlig. Noe som kan gi deg en sitring ett eller annet sted i kroppen, like sterk som å stå ved et stup og pisse eller sette deg på huk over naboens prydblomster. For vi liker jo ofte best å gjøre det vi gjør til vanlig, mens vi klager over hvor kjedelig hverdagen er. Det er lite sitring å hente ved klesvasken eller plenklippingen, de vanlige, dølle tingene vi gjør hele tiden. Likevel bruker vi mest tid på det vanlige. Det er nesten så vi klamrer oss til det. Jeg lurer på om det kan være fordi det er trygt. Om du virkelig vil pushe dine egne grenser kan du rope inne på butikken. Så høyt du kan. Da vil du få mye oppmerksomhet. Nesten som om du er en rockestjerne.

Jeg tittet innom et nettsted som går under navnet Lyst i dag. Og det kan jo høres ut som noe litt på kanten, noe som handler om attrå eller begjær, men det er det ikke. Lyst kan jo også henvise til noe som ikke er i mørke. I dette tilfellet er det er en blogg, skrevet av en psykolog. I dag skriver hun om X-faktor. Jeg vet ikke om jeg har en slik faktor, den er i hvert fall ikke påtrengende, så det må være en veldig liten x i så fall, men noe finnes det i meg av faktorer som påvirker om ikke andre så i hvert fall meg selv. Jeg er ikke sikker på om de kan beskrives med en enkelt bokstav. Men de finnes der. En gammel bonde jeg kjente som barn hadde traktor, og det er også en faktor, å ta hensyn til, om en er liten gutt og liker å sitte på høylasset. Før traktoren hadde han hest. Hesten døde. Jeg likte hesten bedre enn traktoren. Den het Svarten. Bonden het Edwin. Han er også død. Sjøl lever jeg, men roper A oftere på fjellet enn jeg gjør inne i butikker, selv om det egentlig ikke sier mye i forhold til hyppigheten på fjellpissing. Eller rop. Hadde jeg ropt mer kunne jeg kanskje blitt en rockestjerne jeg også. I stedet er jeg kunstner. Også har jeg en angstlidelse, uten at det akkurat gir meg en hale av groopies.

I går gjorde jeg ren kaffetrakteren min. Med en sånn rensegreie en heller i vannet. Jeg vet ikke om kaffen smakte bedre etterpå, men den smakte greit. Jeg synes slike ting som å gjøre ren kaffetrakteren gir meg noe. Nesten en form for lykke. Ikke en stor lykke, men en bitte liten en. I løpet av dagen kan jeg ha mange slike små opplevelser av lykke. Om jeg for eksempel ved å dytte litt i en veke, klarer å få et kubbelys til å brenne uten at det danner seg en vegg på ene siden som fører til at stearinen etter hvert renner ut på andre siden, så blir jeg litt lykkelig. Det skal ikke så mye til. Jeg er lett å glede. Og glede er jo veldig likt lykke.  Det betyr likevel ikke at det med kubbelys er et tips som handler om hva du kan bruke denne dagen til, på linje med å rope på fjellet eller i butikken. Det finnes mer spennende ting å gjøre enn å leke med stearin.  

Å få et kubbelys til å brenne rett er uansett en greie som fungerer best om det skjer spontant. Det blir ikke like moro om en planlegger det over flere dager, før en setter seg ned og tenner lyset, og så sitter der i fjorten timer og forsøker å kontrollere ting til alt er brent ned. Likevel er kontroll ofte en minst like viktig faktor som spontanitet i forhold til lykkeopplevelse. Det er kanskje ikke snakk om en X, men ikke alle faktorer kan skilte med å være det.  Heller ikke du og jeg kan kanskje skilte med en X-faktor. Likevel kan vi skilte med noe. Det kan være omtanke, smil, vennlighet eller faenskap. Selv  gikk jeg lenge rundt og følte jeg hadde et skilt hengende rundt halsen. På skiltet sto det angst. Og det er jo ikke mye å skilte med. Men slik har jeg det ikke så ofte lenger. For i stedet for å ha ordet angst hengende rundt halsen som en møllestein, begynte jeg i stedet å heve det opp som et neonskilt, nesten som en lysende ballong, slik at alle skulle se det tydelig. Og plutselig var det ikke så skummelt å leve med angst lenger. Fordi skammen forsvant litt.

Nå har jeg skrevet mye som du ikke har lest, om du fulgte rådet jeg ga deg om og å la være og heller bruke dagen til noe mer spennende. Skulle du på tross av et velmenende og godt råd likevel ha brukt tiden din på å lese helt fram hit, så fortvil ikke. Det er fremdeles mange timer igjen av dagen. Og i morgen er det en ny dag. Med nye muligheter. Og det skal ikke mer til enn ett lite skritt framover før en kan kalle det en bevegelse. Ett lite skritt kan vi alle klare. Og dagen etterpå kan vi ta ett til. Og ett til. Og ett til… til du plutselig en dag står helt oppe på toppen av noe som du ikke lenger tillater å tynge deg ned, og roper ropet ditt med all din oppsparte stemme.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Pee standing up.