Å ikke stå alene er en grei måte å stå på.

                                                                                                                      synlig/usynlig

 

I dag skal jeg ikke til atelieret, så morgenen traff meg langsomt uten hjelp av vekkerklokka. Og det føles rimelig greit. Andre ting som føles rimelig greit er å finne bilder av kunst på Facebook, å klikke ”dele” slik at det kunstnere har lagt arbeid og følelser i treffer flere mennesker, og å drikke morgenkaffe. Det er også veldig kjekt å tenke at dette er valg jeg gjør selv.

Ikke alle føler at morgenen er like grei som jeg gjør i dag. Vi har alle våre egne morgener. Noen står opp til glede og forventning, andre til fortvilelse. Alle møter en eller annen utfordring. Et sted i landet sitter en familie som nylig fikk bekreftet at datteren er drept. Et annet sted sitter en komiker som nettopp har stått fram som hiv-positiv og bipolar. Andre steder sitter noen og skriver en blogg, noen gjør rent i huset, noen maler et bilde, noen ammer et barn og noen sitter og bestemmer hvilke nyheter vi skal få servert via media i dag. For nyhetene slik de framstår er ikke hele virkeligheten, de er bare en flik av virkeligheten som noen fargelegger slik de måtte ønske. Den fliken som blir valgt til å la folk flest få ta del i, handler ofte om det som er vanskelig. Selv om verden også består av gleder. At noen ammer et barn er også virkeligheten vi lever i. Men det finner gjerne ikke like lett veien til spalteplass i VG, Dagsrevyen eller likesinnede. Det er helst det som gjør vondt eller skaper frykt som får spalteplass. Det negative og uhåndterlige.

Når jeg skriver på Vannlandet, kan jeg velge hva jeg vil skrive om. Jeg kan hente fram alt som i dag er vondt i livet mitt, alt som en gang var vond, og alt jeg er redd for skal bli vondt. Og så kan jeg male det i grelle farger og servere det. Jeg kan gi det så stor plass at det ikke blir rom og pust igjen til noe annet. Jeg kan også la være å nevne noe vondt i det hele tatt. Jeg kan sette sammen ord, slik at de viser et bilde som skinner med en glanset overflate, hvor ikke et fingeravtrykk eller et støvkorn vises, med designmøbler og fancy merkelapper på spiselige følelser og uproblematiske valg. Og så kan jeg speile meg i all min perfekte overflate, vise fram speilbildet og late som om det er meg. Eller jeg kan forsøke å ballansere. Vise at livet består av både det ene og det andre, og at det er lov for deg å være den du er, med det du føler og det du tenker. Akkurat slik som jeg også har lov til å være meg.

Ingen velger hvem man er, den en ble. Men vi kan ofte velge mye av hva vi gjør, hvem vi vil bli. Selv om mange ting skjer i livet vårt og hverdagen vår uten at vi velger det. Jeg, for eksempel, kan oppleve at angsten hugger i dag, og det kan jeg ikke gjøre så mye med der og da. For angsten min er en konsekvens av levd liv. Levd liv kan jeg ikke forandre på. Men jeg kan velge litt i forhold til hva jeg forteller meg selv mens det står på. Jeg kan velge hvor jeg vil vende blikket, og hva jeg ønsker å fokusere på. Jeg kan forsøke å rømme fra angsten, eller jeg kan akseptere at den er der og velge å ri den av. Jeg kan gjemme meg under sofaen eller reise meg i full synlighet og si at dette er meg, slik er jeg. Uansett hva jeg velger, så er det mitt valg. Og da er også hvem jeg blir mitt ansvar.

Når ting går en i mot, når du føler at livet ga deg en smekk eller delte ut dårlige kort, er det lett å synke ned i offerrollen. Og så gi en eller annen som ikke er deg selv, skylden for at livet ble som det ble. Enten det er foreldre, en ektefelle, venn eller kollega eller bare alt og alle. Smerten vi ender opp med kan skyldes tilfeldigheter, uhell eller svik. Vi vil alle oppleve svik. Er det noe vi kan være sikre på så er dét en av tingene. Vi slipper ikke unna noen av oss. Svikene kan være små eller store, men de er der. Og de fester seg i minnet vårt og er med på å forme oss. Men de er likevel ikke alt vi er, alt vi eier. Vi eier også en liten aksje i Håp og Vilje.

I mitt hode er det helt greit å plassere skyld der den hører hjemme, og forsøke og ikke alltid ta den på meg selv, unnskylde eller bortforklare ting. Men når skyld er delt ut, er det ikke så mye mer jeg kan gjøre med den saken. Utover det å la det være der og å bearbeide det. Så skal jeg gjøre noe mer med livet mitt, må jeg gjøre noe på andre felt. Og da er vi tilbake ved valg. For jeg er i stand til å velge.

Så for mitt eget vedkommende tar jeg valg hver dag. Og det gjør du også. Selv tror jeg det er lurt å ikke gjøre det samme valget om igjen hele tiden på alle felt. Spesielt ikke om det en velger gjør vondt for en selv eller de en bryr seg om. Det er ikke alt som kan unnskyldes selv om en selv har det vondt, selv om det gjerne kan forklares. Å forklare en ting og å rettferdiggjøre en ting, er to forskjellige begreper som lett blir forvekslet eller sklir over i hverandre. Så i stedet for å låse seg i vante mønstre av begredelighet og smertelindring en føler en bør få full forståelse for, går det an å strekke seg mot fornyelse og de mulighetene som ligger i det.

Jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg tror på åpenhet og synlighet. Det som er synlig er mye lettere å forholde seg til enn det som er usynlig, føler jeg. Om det ikke var slik ville ingen vært mørkeredde.

Det er mange løsninger en kan velge for å bli synlig. Men har en levd som usynlig, en marionett, et glanset speilbilde eller et teppe alle kan tørke beina på over lang tid, kan det være vanskelig å forandre på noe helt på egenhånd. Så da er det greit å gjøre det i sammen med noen. Enten disse ”noen” er mennesker en stoler på og kjenner fra før, eller finnes i et nytt miljø en oppsøker. Da min angst og depresjon stjal livet mitt fullstendig og slo meg til jord, startet jeg en selvhjelpsgruppe på hjemstedet mitt. For å få til det måtte jeg ta et valg. Gruppen som ble startet hjalp meg mye. Ikke på den måten at alt ble borte av angst og utfordringer, men det hjalp meg til å ta ett skritt videre, i stedet for at jeg brukte alle krefter på å holde meg fast i mitt eget ensomme mørke for ikke å gå helt i stykker.

I dag er selvhjelpsgruppen nedlagt. Jeg valgte å gå videre, og det var ingen som ville ta over og drive gruppen framover. Men det finnes andre grupper. Noen venter på å bli startet av en som deg, og noen er allerede i gang. I Bergen hvor jeg bor, har vi et sted som kalles Hieronimus. Men det finnes mange tilbud andre steder også. Et raskt søk på nett vil etter all sannsynlighet gi deg muligheter. Enten det er angst eller annet som er utfordringen din i hverdagen. Finner du ikke et tilbud, så forsøk å finne noen som kan hjelpe til med å søke midler og hjelp hos kommunen du bor i. Og sett i gang på egen hånd. Det er fullt mulig at du blir den som tar ansvaret for å forandre ditt eget liv.

Mitt levde liv er mitt, det er ikke ditt, og det heter seg at alle må få gjøre sine egne erfaringer. Det betyr likevel ikke at mine erfaringer eller tanker ikke kan ha noe for seg for andre i det hele tatt.  Og en av de erfaringene som lyser klarest for meg, og som jeg gjerne vil dele med deg, er at det å ikke stå alene er en grei måte å stå på.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: You are not alone.